Every demon want his pound of flesh

Hovedgrunnen til at jeg klarer dette med mat og spising så mye bedre, er at det er konkret. Det er fakta. Så-og-så mange kalorier bør man spise, den-og-den maten trenger kroppen, vekta bør ligge mellom xx og yy kilo. Det er greit å forholde seg til. At det nå går bedre har ikke noe å gjøre med at jeg har sluppet kontrollen, tvert i mot har jeg tatt kontroll. Det er forskjell på å ha en psykelig kontroll, og å ha kontrollert kontroll. Jeg er bestemt og besluttet.

I et tidligere innlegg sammenlignet jeg forbrenningen med en nervøs snegle som kryper inn i skallet sitt dersom den blir usikker (evn dersom man underspiser/overtrener/kaster opp ol). Jeg vil ikke at sneglen skal krype inn i skallet sitt, jeg vil ikke at forbrenningen skal skrues ned. For meg er det veldig viktig å være sunn, og det mest usunne man kan gjøre er faktisk å sulte kroppen sin. Jeg er rasjonell, sånnsett. I mine øyne er sunnhet å ha en frisk og sterk kropp.

Utad smiler og ler jeg, mye mer enn før, og de aller fleste sitter nok med et inntrykk av at jeg har det bra. For jeg ser «bra» ut. Kroppen min er sunn og frisk nå, selv om ikke hodet er det. For når det kommer til hodet, stopper det opp.

Stress, angst, utrygghet følelser er noe helt annet. Det er uryddig og overveldende. Ukontrollerbart. Uhåndgripelig. Følelsene tar overhånd og jeg får ikke gjort noe med det. «Spise» eller «ikke spise» er enkelt. «Kutte» eller «ikke kutte» er for eksempel ikke enkelt. Til tross for at også det (i teorien) er noe konkret, er det likevel mest følelser, og i sårbare øyeblikk taper som regel fornuften for følelsene. Følelsene vokser helt til de er så store at det ikke er plass til noe annet.

Det har vært ganske tøft, ganske lenge nå. Helt siden i høst. Det er ikke bare sort hele tiden, det har vært (og er) gode stunder og øyeblikk. Selvsagt er det ikke sånn at alle er glade og har det bra hele tiden, og det er heller ikke det jeg forventer. Selv «vanlige mennesker» har dårlige dager hvor de trenger lyspunkt. Jeg bare mener det er en vesentlig forskjell på lyspunkter som lyser opp dagen, og lyspunkt som redder dagen.

Når mørket legger seg (metaforisk), som regel på ettermiddagene og kveldene, blir alle lyspunkter glemt. Det er som de aldri har eksistert, og aldri kommer til å eksistere igjen. Mørket er så altoppslukende at jeg lett kan glemme at det i det hele tatt finnes noe annet der ute.

I mange år har krigen vært mot egen kropp. Nå er krigen i hodet. Det ser bedre ut, rent visuelt, men det er ikke bedre. Jeg spiser igjen, men smerten er ikke borte. Den har bare flyttet på seg.