My very own black dog

I forrige innlegg skrev jeg om depresjonen som en «Black dog». Men jeg må si at det er vanskelig å få dårlige assosiasjoner til «black dog», med tanke på at jeg har verdens fineste sorte hund selv, som gir så mye glede og positivitet til meg og alle hun møter på sin vei!

I perioder er hun en real portugisisk sytehund, men som regel er hun en portugisisk komahund. Hun er så trøtt på kveldene, nettene og morgenene at det er helt utrolig. Prøver noen å kose med henne eller i det hele tatt snakke til henne, snur hun hodet demonstrativt den andre veien, eller rett og slett reiser seg og går vekk fra vedkommende.

Når hun drikker vann setter hun snuten sin helt inntil kanten av skåla sånn at hun får en «grisenese» mens hun drikker. Ikke skjønner jeg hvorfor, men det er altså sånn hun drikker. Jeg har desverre ikke bilde av det (hvorfor har jeg ikke bilde av det!?!).

Jeg har bodd i leiligheten min i over halvannet år nå. Hun har vært hos meg med jevne mellomrom, men ikke overnattet – før nå i helgen! Med seg hadde hun dyne og kosepledd, som seg hør og bør på overnattingsbesøk. Som vanlig var hun trøtt som en dupp, og bortsett fra litt godbitespising etterfulgt av intens grisenese-snutete drikking, samt litt kos (som hun tok initiativ til), sov hun. På morgenen forsøkte jeg å ta bilde av det søte lille fjeset hennes. Da la hun demonstrativt den ene labben sin over øynene.

Når hun vil kose, ja da SKAL det koses! Dersom hun sitter oppreist så legger hun en labb på armen til den som koser med henne. Dersom hun ligger flatt, så bruker hun begge labbene til å holde fast den hånda som koser.

Hun er så lydig og snill, men siden hun jo er så lydig, er vi ikke like strenge med henne og det hele har sklidd litt ut. Hun er fortsatt kjempelydig, altså, det er bare det at når vi for eksempel roper på henne så trenger hun litt betenkningstid!

Å åpne gaver er kjempespennende, spiller ingen rolle hvem det er til eller hva som er inni, hun hjelper mer enn gjerne til med å åpne!

Inspiserer årets julestrømpeinnhold 2012

Er aktivt med på å åpne sin egen adventskalender 2010

Hjelper til med å åpne min gave 2014

Kosedyrene hennes har alle navn, og hun vet sånn cirka forskjellen på dem. Dersom vi spør hvor Bjarne er, og ber henne gå å finne Bjarne, så løper hun rett bort til kurven sin hvor alle kosedyrene ligger. Hun har litt mange av dem nå så det kan være litt vanskelig å skille alle fra hverandre, men det er ofte helt tydelig at hun står og vurderer hvilket hun skal velge!

Hun setter seg ikke i stoler eller legger seg i esker frivillig, men blir hun bedt om å gjøre det så gjør hun det gjerne, og blir gjerne værende der også!

Den siste tiden har jeg begynt å legge merke til hva jeg sier til henne. Jeg tror de aller fleste hunde-eiere,og dyre-eiere generelt for den saks skyld, sier merkelige ting til dyret sitt. Gjerne når de er alene. Og det jeg sier til Roxy er «er du en fin hund?». Nitti prosent av gangene jeg snakker til henne, sier jeg nettopp det. Akkurat de ordene, i akkurat samme tonefallet. Jeg gjør det ikke med vilje engang, ordene bare faller ut av meg automatisk. Bare jeg går forbi henne så hører jeg meg selv si det.

Pappa har også noe han sier til henne, og det er «er det du som er hunden her i huset?». Og når jeg er hjemme på besøk og Roxy har blitt klippet, så sier ikke mamma til meg at hun har klippet Roxy. Hun henvender seg til Roxy og spør «har Tora sett at du er klippet?». Og har de gjort noe spesielt spennende sier hun til Roxy «har du fortalt Tora hva du har gjort i dag?». «Hva er det du har gjort i dag?» spør jeg Roxy entusiastisk, og så forteller mamma hva hun har gjort.

"Det er noe med utsiden av et dyr

som gjør noe med innsiden av et menneske."