...de andre tingene

(motstykket til forrige innlegg «De små tingene...»)

Desember er altså min «fri-måned». Det har den ikke vært denne gangen. Noe som er rart, siden jeg har det bedre fysisk og har et bedre forhold til mat enn jeg har hatt på mange år. Årsaken til det er sammensatt, men det som har utpreget seg mest er den evinnelige bakterieangsten, som bunner i en intens fobi for å kaste opp.

Jul og vinter er høysesong for sykdom. Jula handler om å være sammen, men i de fleste sammenkomster er det tilsynelatende mat som er hovedpunktet og høydepunktet. Med min bakterieangst som er sterkt knyttet opp til mat, blir det en dårlig svært kombo. Jeg som er helt nazi på hygiene, og som feks kaster en cherrytomat dersom den triller fra skjærebrettet og ned på kjøkkenbenken, til tross for at kjøkkenbenken alltid er ren og pen.

Jeg lager aller helst min egen mat, hjemme hos meg selv. Å spise hjemme hos foreldrene mine er utfordrende, og så vidt innenfor hva jeg er i stand til å takle. Å spise hos andre? Spise mat noen andre har tilberedt, uten å vite hva de har brukt og nøyaktig hvordan de har tilberedt den (sammenlignet med min overdrevne hygiene-standard)? Fullstendig, komplett, helt uoverkommelig. Og selv om jeg hadde hatt med egen mat, ville det å bruke fat og bestikk blitt for vanskelig. Bare noe så hverdagslig som å drikke fra et glass på besøk hos andre, ville med stor sannsynlighet forårsaket flere dager med angst og intens uro.

Selv det å være sammen med andre gjøre meg nervøs. Små nys og host, utsagn om vondt i magen eller noen som er litt lenge på do, gjør at jeg automatisk tenker «smitte!» og jeg må kjempe mot panikken. Kort fortalt; bare det å være i en situasjon som potensielt kan trigge angsten, trigger angsten.

Jeg vet det er dumt. Det er teit. Jeg føler meg dum. Jeg hater, virkelig hater at jeg er sånn. Det er flaut. Jeg skammer meg. Det er ikke min feil, det er ikke noe jeg velger eller kan noe for, men jeg skammer meg likevel.

Det går så mye bedre med så mange andre ting, men denne angsten er et anker som holder meg igjen. Som en bil med håndbrekket på. Det handler jo egentlig ikke om sykdom eller bakterier, det handler om angst. Det er fullstendig urasjonell. Men så er det jo det som er definisjonen på angst; at det er urasjonelt.

Mat og spising har blitt betydelig forbedret over en lang periode, men er nå blitt mer... innviklet. Det handler mest om andre ting, og er ikke direkte relatert til spiseforstyrrelsen (altså ingen skam eller anger eller ønske om å gå ned i vekt eller bli tynn/tynnere/tynnest). Apetitt er mangelvare, ingenting smaker godt og ingenting frister. I tillegg har gammel skrekk og merkelig matfobi plutselig begynt å dukke opp igjen. Heller ikke det er en følge av spiseforstyrrelse, men det er akkurat den type angst som er en stor grunn til at jeg utviklet en spiseforstyrrelse in the first place. Dessuten er bakteriefobien veldig knyttet opp mot mat og spising, og det hjelper jo ikke akkurat. Jeg tenker jo at jeg har det under kontroll, men det er fryktelig frustrerende og utmattende.