Stress, angst og aspergers

Som nevnt tidligere; etter at jeg fikk asperger-diagnosen og har lært om den, har noen biter falt på plass i forhold til hvordan jeg har det og hvordan ting har vært for meg. En stor ting jeg har innsett, er at jeg har blandet angst og stress. For tro det eller ei, de kan være litt vanskelig å skille. Så lenge jeg kan huske har det vært ting som har gjort meg urolig, som jeg har gått rundt og bekymret meg for og vært redd for. Jeg har alltid vært sensitiv, engstelig, sàrt. En medfødt sårbarhet. Da jeg etterhvert ble eldre har jeg (og de rundt meg) tenkt det var angst.

Jeg ser nå at mye av det mest sannsynligvis var stress. Stress, som gjorde at jeg ble overveldet, urolig, bekymret, og følte meg maktesløs, som jo er ganske lik angst. Kanskje glir de litt inn i hverandre? Jeg har angst også, men en del av det er stress, og det forklarer så mye mer. Mennesker med AS (aspergers) opplever mye stress. Det skal mindre til for å bli stresset, og når man blir stresset føles det mer overveldende og intenst enn det som regel gjør for personer uten AS. En del går rundt og er litt stresset hele tiden.

Psykologen min gav meg et enkelt informasjonshefte, hvor nettopp dette ble forklart med ord og grafer over tre av de atten sidene i heftet. Ved hjelp av paint har jeg forsøkt å lage den grafen som vises i heftet.

Denne viser hvordan det er for mennesker uten AS; de har et stort spillerom, og det kan skje mange stressende ting før de når «faregrensen», hvor de begynner kjenne at nå er det nok, nå må de slappe av, trekke seg tilbake. Fortsetter det likevel å skje stressende ting, vil de nå tålegrensen sin og bli stresset.

Personer med AS har noen «grunnleggende vanskeligheter». Hva de vanskelighetene er varierer fra person til person, men det er en slags «iboende» stressfaktor som fører til at spillerommet er betydelig indre.

Hva som stresser kan være alt mulig rart. Selv små ting, som det ikke gir noe som helst form for mening å skulle bli stresset over. Det er UMULIG å sikre seg mot alt, det er ALLTID en sjanse for at noe ikke vil gå som planlagt, og det i seg selv er en stressfaktor. 

Planlegging og forberedelser er alfa omega. Å ha forutsigbare og trygge mennesker i livet mitt er stabiliserende, noe som øker spillerommet mitt. Jeg har mine rutiner, vaner og strategier. De er med på å forebygge stress, selv om det alltid vil være omstendigheter jeg ikke har noe kontroll over. Men jeg har virkelig merket en stor forskjell etter at jeg ble klar over disse tingene!