I øyeblikk som dette #7 (myke mule)

Han er høy. Sort, sånn på en glinsende måte. Selv med mine 185 centimeter er han godt over et hestehode høyere enn meg. Bokstavelig talt. Jeg har aldri holdt på med hest før, og vet ikke helt hva jeg driver med. Inne-dekket skal av, ute-dekket skal på. Hasper og snorer og borrelås overalt. Jeg gjør mitt beste. Det er tidlig på morgenen og han er ivrig etter å komme ut. Likevel tar han seg tid til å erte meg. Teste meg, utfordre meg. Jeg finner ikke ut hva som er bak og hva som er fram på ute-dekket, og når jeg tror jeg har lagt det rett vei så begynner han gå rundt, slik at hele dekket sklir av. Jeg sukker høyt og demonstrativ, noe som får henne til å le høyt, hun som steller med en annen hest litt lengre borte. Jeg må bare le jeg også, og prøver på nytt. Til tross for mine protester går hesten ut av båsen sin og inn i nabobåsen for å slike på en saltstein. Jeg prøver være streng og bestemt, men er nok ikke så veldig overbevisende. Når jeg omsider får han tilbake i sin egen bås bestemmer han seg for å være tålmodig med meg. Alt blir rett til slutt og jeg er så fornøyd at det nesten er pinlig.

Mulen er så myk. Jeg har kjent på andre hestemuler, men ingen har vært så innmari myk som denne. Jeg stiller meg tett inntil han, trosser alt som heter bakterieangst og legger kinnet mitt mot halsen hans. Sniker hendene inn under dekket og stryker langs den varme, silkemyke nakken. Kunne stått sånn i all evighet. Han står i ro, helt rolig. Så høy, at hodet mitt ikke er i veien for hodet hans når han kikker seg rundt. Jeg vet ikke nøyaktig hva som gjør det, men akkurat denne hesten, den høyeste og største av alle, føler jeg meg fullstendig trygg på.

I øyeblikk som dette er jeg fylt av varme, ro og kjærlighet. Og takknemlighet. Overfor denne vakre skapningen. Takknemlig, ovenfor hun som har tatt meg med i stallen. Takknemlig, for at sånne øyeblikk som dette finnes.