mandag 18. juli 2016

Bristepunktet VS voksesmerter

Bristepunkt; når det er rett før begeret flyter over, rett før det smeller, rett før alt raser, rett før alt går i stykker, rett før det går galt.

Voksesmerter; når man vokser eller forandrer seg så gjør det vondt, men det kommer noe godt ut av det, man kommer ut sterkere på den andre siden.

Hvordan vet man om man er i en tunnel og om man bare fortsetter så når man åpningen i andre enden, eller om det er en spiral man er i, som man bare graver seg dypere og og hardere ned i gjørmen? For begge deler gjør like vondt, gjør det ikke?

Hvordan vet man om virketrangen man har i kroppen, er uro eller rastløshet? Når man ikke klarer sitte stille, hvordan kan man vite om det er fordi man har energi og tiltakslyst, eller om det er fordi følelsene i hodet er så mange at de renner ut i kroppen og lager ubalanse? For det kan kjennes ganske likt, kan det ikke?

Hvordan kan man vite om trangen til å deaktivere facebook, lukke blogg og fjerne instagram er for å beskytte seg selv, eller for å ødelegge seg selv? Når verden føles helt overveldende og alt man kjenner er at man må vekk, hvordan vet man om det betyr at man trenger en pause eller om det betyr at man ønsker forsvinne?

Når man er frustrert og føler seg håpløs og mislykket i alt man gjør og alt man er, hvordan kan man vite om alt går dårlig eller om det bare føles som alt går dårlig? Hvordan vet man forskjellen?

Når man ikke klarer halvparten av det man ser de rundt seg klarer, fordi man blir så sliten i hodet at man bare vil gråte og får så vondt i kroppen at man blir dårlig, hvordan vet man om løsningen er å pushe seg selv for å bli sterkere, eller om å pushe seg bare gjør vondt verre?

Når man sover flere timer færre enn man har gjort tidligere, hvordan vet man om det er fordi kroppen ikke lengre trenger like mye søvn, eller om det er fordi hodet er for urolig til å finne roen?


Jeg er tom, alt har stoppet opp – er det normalt i den situasjonen jeg er i nå eller er det et tegn på at nå er det like før noe ryker?

«Falling feels like flying, until you hit the ground» er det et uttrykk som sier. Man vet ikke hva det er man egentlig gjør før man eventuelt treffer bakken, brått.

Forandringer er i gjære. Alt står på vent nå, men når høsten kommer så starter ballen å rulle. Forandringer generelt er svært vanskelig for meg, og jeg vet allerede at de som kommer vil bli spesielt vanskelige. Det er helt umulig å forutse hvordan det vil bli eller hvordan jeg vil håndtere det. Akkurat nå får jeg ikke gjort noe som helst med det, annet enn å vente. Vente, mens jeg ser om all denne ventetiden alene kanskje er nok til å felle meg.

torsdag 7. juli 2016

Når man er så sårbar at det er direkte flaut

For over en måned siden skrev jeg at jeg var mye emosjonell og «sippete. Det har fortsatt, og bare blitt enda verre. Jeg sliter en del nå, og er i et kjempedårlig humør. Det er rideleir i stallen for tiden, jeg er der ikke hele tiden, men likevel en del. Hjelper til når barna rir, samt før og etter, så drar jeg hjem og hviler når de spise/pauser. Jeg er der også ofte på ettermiddagene for å stelle litt i stallen, og ofte tilbringer jeg nesten hele dagen der i helgene, så det blir liksom til at jeg er der mye. Jeg tilbringer nok mer av våkentiden min i stallen enn hjemme. Hadde jeg ikke hatt stallen å dra til, så hadde jeg ikke hatt noen grunn til å ikke bare la alt gå til helvete. Jeg blir fysisk sliten, men det er bedre å være der og slite meg litt ut enn å sitte hjemme uten noe å gjøre, for da vet jeg ting vil gå veldig galt, veldig fort. Stallen er et safe haven, for selv om følelsene herjer vilt også når jeg er der, så får jeg hvertfall ikke gjort meg selv noe. Jeg prøver å holde meg samlet når jeg er der, men det slår stadig oftere sprekker. Det bekymrer meg veldig, for jeg er redd jeg virker sur, er redd for å være en som sprer dårlig stemning. Så det blir liksom feil uansett hva jeg gjør, blir jeg hjemme så går det ut over meg selv, drar jeg i stallen så går det (potensielt) ut over de rundt meg.

Det skal så fryktelig lite til før jeg blir opprørt. Tårene sitter fryktelig løst, jeg blir så lett lei meg og frustrert. Selv den minste ting, som kanskje til og med ikke egentlig er noen «ting», setter meg helt ut av balanse. Jeg er så sårbar at det er direkte pinlig. Jeg bare mister meg selv i alle de overvelmende følelsene. Når jeg gråter så er det fordi jeg rett og slett ikke klarer stoppe tårene, jeg gråter aldri med vilje, men jeg er så redd for at noen skal tro det, for at noen skal tenke at jeg gjør det for å få oppmerksomhet eller tenke at det er teit/ubehagelig at jeg griner. Derfor ender jeg som regel opp med å gå en annen plass, eller bare late som ingenting og bare gjør det jeg skal gjøre og forsøker å snufse så lite som mulig mens tårene bare lever sitt eget liv.


På søndag gikk jeg rundt med gråten i halsen nærmest hele dagen, mens jeg var i stallen, og på kvelden så klarte jeg ikke holde det tilbake lengre. Jeg satt alene inne på dekken-rommet og gråt, det var nesten ingen i stallen og særdeles liten sannsynlig for at noen hadde noe ærend der jeg satt, men det var faktisk ei som kom inn. Ei som pleier instruere meg når jeg rir, og som håndterte det fint den gangen jeg var så stresset at jeg begynte å gråte der jeg satt oppå hesten. Hun var rolig og snill også denne gangen, og spurte hva det var, hva jeg satt å tenkte på. Jeg fikk fortalt henne hva det var akkurat da; Frøya hadde blitt barbert tidligere på dagen (noe som av en eller annen grunn ble en voldsom emosjonell innvirkning på meg, forstå det den som kan??), så hun var nødt til å ha dekken fremover nå, men hun har ingen egne dekken, pluss at jeg fant noen bittesmå, sorte kuler på nakken hennes som jeg ikke hadde sett tidligere. Instruktøren sa at dekken er det jo bare å låne av de andre, og de kulene på Frøya kunne hun gå og se på. Det var nok til å roe meg betraktelig ned. Kjempeenkle løsninger/svar på noe jeg hadde gått rundt og psyket meg selv fullstendig ut over.

Det er som regel slik at det skal veldig lite til for å roe meg ned, problemet er at jeg klarer det ikke selv. Jeg bare surrer meg selv helt inn i det til jeg nesten kveles, til jeg hare helt panikk, og til slutt bare trykker jeg alt vekk og vekk og vekk. Helt til alt sprenges. Sånn skikkelig. Når jeg får luftet ting for noen andre derimot, så er det som om luften går ut av stress-ballongen min. Ting jeg kaver med på egenhånd i dagesvis er ting det kan ta kun minutter å løsne opp i ved hjelp av andre. Så det jeg egentlig trenger/ønsker når alt bare raser inni meg, er å be om litt støtte. Det er selvsagt mye mer som ligger bak "sammenbruddet" enn bagatellen som utløste det, likevel hjelper det å få prate litt med noen. Ikke om livet og døden og de store temaer liksom, men bare få luftet den (sannsynligvis) bittelille tingen som utløste akkurat det sammenbruddet der og da. Men det er ikke bare-bare å gå rett bort til noen å be om det. Også er det jo dette med at jeg føler meg så uendelig dum.


Jeg holder ikke ut alle disse følelsene, alle disse små tingene som kveler meg. Det er for mye og for overveldende og jeg hater meg selv så uutholdelig intenst for at jeg er den jeg er. Og på toppen av det kan jeg ikke bli en byrde for andre. Igjen blir det feil uansett hva jeg gjør.

tirsdag 5. juli 2016

Den største lykke

I slutten av mai skrev jeg om «et fremskritt av de større». Da var jeg så vidt i gang, og man kan vel trygt si at mye har skjedd på kort tid. Stall-kompis Ida nærmest tvang meg med på en liten ridetur sammen med hennes og hennes hest for noen uker siden. Det gikk fint, så jeg tvang henne med på en tur dagen etter. Ganske små turer, men det er jo greit å begynne smått. Dagen etter det igjen var jeg gira på enda en tur, når man først er i gang så er det like greit å bare fortsette! Ida kunne ikke, men jeg dro på tur med noen andre. Noen jeg ikke hadde ridd med før (åpenbart, siden jeg knapt har ridd tur før), så jeg var litt nervøs, også fordi dette ble en enda lengre tur, i tillegg til at det var en løype jeg red da jeg hadde en av de dårlige tur-erfaringene (dog med en annen hest enn Frøya). Frøya var litt skeptisk, kanskje merket hun min skepsis også, men turen gikk bra, og jeg ble positivt overrasket over hvordan hun håndterte det hele. Blant annet så gikk jeg av henne og leide henne forbi naboen som har høns (fordi de 10-kilos dyrene er livsfarlige, tydeligvis??), og det samme gjorde jeg gjennom undergangen som går under hovedveien. På tilbaketuren så red jeg gjennom undergangen, noe hun taklet helt fint, og forbi naboene. Hønsene var ikke ved veien akkurat da, men hun vet jo at de er der, og tok det sånn passelig med ro likevel. Det gjorde meg mye, mye tryggere på henne. Den turen var den tredje turen som gikk bra, dermed hadde jeg offisielt hatt flere gode opplevelser (tre) enn dårlige (to) på tur, og det føltes godt.

God-tur nummer tre!


På lørdag som var, dro vi på tur igjen. Samme jente og samme hest som sist, og samme område, bare at vi red en mye lengre løype, og turen ble over to timer lang! Vi bare koste oss alle fire. Jeg slappet av, Frøya slappet av, været var aldeles strålende. Jeg red i bare singlet, og singletvær-dager er ikke noe vi får spesielt mye av her oppe. Den andre hesten var forøvrig Tarzan, som jeg har hatt på halv-fôr siden i vinter. Han har vært skadet, men har mot alle odds blitt bedre. Helt som før vil han nok ikke bli, men han er god nok til å ri på rolige turer. Og det varmer hjertet mitt sånn at «mine» to små hester går på tur sammen og kommer så fint overens! Jenta som rir Tarzan er erfaren og rolig, og veldig hyggelig. Jeg og Frøya føler oss så trygge sammen med henne og Tarzan. Jo flere turer vi får, jo bedre går det. Jeg er enda litt skeptisk til hvem vi rir med, det føles trygt å vite at det er noen jeg kjenner relativt godt, og at det en hest som Frøya er komfortabel med. Man kan ri selv om hestene ikke er bestekompiser, bare at da må man holde god avstand til hverandre, men det er jo så mye hyggeligere å ri side om side uten av hestene får fnattt. Frøya mi er en helt super turhest (så fremst vi rir sammen med andre, og det gjør vi jo). Det var en skikkelig drømme-tur, og generelt sett en av de fineste opplevelsene jeg har hatt i mitt liv.



På toppen av det lille berget så fikk hestene spise litt gress,
de fikk gå litt dit de ville og de endte opp med å nesten stå oppå hverandre!


Og som en liten topp på kransekaka, så fikk jeg for noen dager siden muligheten til å ri Tarzan. Det er noe jeg har trodd jeg aldri ville få gjøre igjen, for skaden han fikk i vinter var såpass alvorlig. Han begynte å ri litt turer for en stund siden, men det er kun hun som har han som rir han, og jeg visste ikke om jeg fikk lov. Selv om vi begge to har han på halv-fôr, er Tarzan utvilsom hennes hest. Hun har hatt han lenge og er så flink med han, og han (som er en ganske nevrotisk hest) er så trygg sammen med henne. Jeg gikk sammen med dem på en kort tur, hun red den ene veien også red jeg hjem igjen. Det er lenge siden noen andre enn hun har ridd han, så han fikk litt fnatt da han plutselig fikk meg på ryggen, men han er en varsom og snill type så han gjorde ingen store utfall, og han roet seg etterhvert. Han har ikke sal, og når man er vant til sal så finner man fort ut av å sitte på en hesterygg ikke «bare er å sitte der», det krever mye balanse, men det er god trening. I trav ville jeg nok falt av men i skritt går det greit. Det er noe eget å ri barbak (barbak = uten sal), det å kjenne bevegelsene under seg og varmen fra hesten, man kommer liksom så mye nærmere ♥ 


Sånn ser forøvrig rumpa og lårene ut når man har ridd barbak, hehe!