søndag 29. november 2015

Alt som KAN gå galt

Jeg innser plutselig det absurde i at jeg skal drive på med hest. Jeg, som ikke tåler det uforutsigbare, det uplanlagte. Stallen er litt «flytende», dog innenfor de gitte tidsrommene jeg er der. Noen ganger skal hestene spise inne, andre ganger ute. Noen ganger skal de har regndekken på, andre ganger vinterdekken. Noen ganger kan de plutselig finne på å rømme ut av beitet, og de må hentes inn og gjerdet må fikses. Noen ganger kommer veterinæren. Noen ganger er det en hest som er syk eller skadet. De tingene takler jeg. Men så kommer alt det andre. Jo mer jeg er der og jo mer jeg selv rir, jo mer ser og hører jeg om hva som kan skje, hva som kan gå galt, enten det er litt galt eller veldig galt. Ting som kan skje, ting man egentlig bare må regne med at vil skje, før eller siden. Når jeg står midt oppi det så takler jeg situasjonen, og det går jo som regel bra. Men så er det etterpå at det blir ille. Når jeg kommer hjem, og tankene og bildene av alt som kunne skjedd spilles av i hodet mitt. Og jeg får ikke skrudd det av. Igjen og igjen ser jeg levende for meg alle mulige scenarioer, alle mulige utfall (hvorav samtlige ender i katastrofe). Alt som KAN gå galt, på en eller annen måte.

Jeg ser for meg hester som steiler så høyt at de falle bakover og lander på rytteren. Jeg ser for meg hester som snubler ut i dype grøfter og ruller rundt over rytteren. Jeg ser for meg grøfter med hull i og brukne hestebein (for brekker hester et bein så er det som regel over og ut for den). Jeg ser for meg hester som sparker etter andre hester, men treffer rytteren. Jeg ser for meg ryttere som blir kastet av og lander på hodet eller nakken. Jeg ser for meg hester som sparker etter andre hester og treffet rett i hodet eller hals. Jeg ser for meg hester som sloss og som er i ferd med å ta livet av hverandre uten av vi får gjort noe med det. Jeg ser for meg hunder som blir tråkket på av de svære hestene.

Man kan rett og slett ikke tenke sånn når man holder på med hester! Men jeg klarer jo ikke la være. Bildene borer seg inn i tankene mine. Det er visstnok en type tvangstanker (tvangstanker = «uønskete, påtrengende, gjentatte tanker, følelser, ideer eller bilder»).


De dagene jeg er i stallen på dagtid er vi som regel bare to stykker der. Jeg og daglig leder, Marie. Hun er på total motsatt ende av skalaen enn hva jeg er. Mens jeg tenker på alt som kan skje, er hun mer der at hun heller tar det som det kommer. Skulle det skje noe så håndterer hun det der og da, men hun går ikke rundt å bekymrer seg. Jeg lufter ofte alle disse bekymringene mine for henne, og Marie blir imponert over min livlige fantasi. Det hjelper ofte litt på. For hadde det vært noe man virkelig hadde trengt å bekymre seg for, så hadde jo hun også vært bekymret! Hun er en god person som jeg er blitt veldig glad i dette siste året, og som jeg har stor tillit til. Jeg snakker en del med henne, forteller henne ting. Hun forteller meg også ting, og det er fint at det går «begge veier». Etter mange mange år i psykiatrien er det godt å ha noen jeg snakker med, og ikke bare til.

Bildene blir jeg ikke kvitt. Og jeg har ikke tall på hvor mange kvelder jeg har blitt liggende våken og gråte etter at jeg har lagt meg, mens jeg høyt tigger om å få fred, fordi hodet kjører lysbildefremvisning av alle mulige skrekkelige og skremmende scenarioer (og det er mye mer enn bare ting som har med hestene og stallen å gjøre, bare for å ha det sagt). Forgjeves slår jeg meg selv gjentatte ganger hardt i hodet med hendene. Sobril er en god venn, og jeg forsøker ta det de kveldene jeg vet det er stor sannsynlighet for at hodet vil eksplodere med det samme det treffer puta. Men jeg kan ikke ta dem for ofte. Og noen ganger, når hodet er helt oppskrudd, merker jeg ikke noe til dem.

Marie er uendelig god å ha. 50% venn og 50% læremester/veileder. Hun er så trygg og rolig med hestene og med alt hun foretar seg. Jeg er alltid så redd for å gjøre noe feil (og at det skal ha katastrofale følger), men gang på gang forsikrer hun meg om at det går grei. Det gjør at jeg tør fortsette, litt til, litt til, og enda litt til. Jeg blir jo bare mer og mer redd, men jeg tenker at på et eller annet tidspunkt så er det nødt til å snu; jeg må bare holde ut til da.

søndag 22. november 2015

Jeg

Jeg lever. Jeg ler. Jeg stresser. Jeg kveles. Jeg puster. Jeg rir. Jeg klatrer. Jeg blør. Jeg gråter. Jeg sover. Jeg dusjer. Jeg spiser. Jeg pakker. Jeg vasker. Jeg rydder. Jeg går. Jeg kommer. Jeg håper. Jeg gir opp. Jeg skriver. Jeg snakker. Jeg orker ikke mer. Jeg orker litt til.

Jeg har flere mennesker i livet mitt enn jeg har hatt noen gang før. Jeg har mennesker som forsøker hjelpe men som ikke får det til. Jeg har mennesker som forsøker hjelpe meg og som gjør det med glans. Jeg har mennesker som hjelper meg uten at de engang vet om det.

Jeg er takknemlig. Jeg hater meg selv. Jeg er snill mot meg selv. Jeg prøver. Jeg feiler. Jeg velger. Jeg angrer. Jeg glemmer. Jeg mister. Jeg finner. Jeg elsker. Jeg lytter. Jeg glemmer. Jeg synger. Jeg smiler. Jeg hater. Jeg vet ikke. Jeg ser. Jeg var. Jeg er. Jeg dør. Jeg lever.


søndag 15. november 2015

All is not well

«Så flott at det går bra med deg, Tora!»

Hva skal jeg si?

Jeg er i stallen og klatreveggen, hvor jeg snakker med venner og bekjente, ler og skøyer, treffer nye mennesker, deltar og er aktiv. Treffer du meg på butikken vil jeg smile til deg med både munn og øyne. Du vil nok tenke at jeg er glad. Og det er jeg, akkurat der og da! Også drar jeg hjem, og gråter meg i søvn. Eller ligger på badgulvet to timer i strekk og gråter til jeg ikke lengre får puste. Jeg har det ikke bra. Jeg har det heller ikke dårlig. Men jeg har det tungt. Ikke hele tiden, ikke engang mesteparten av tiden, men ofte.

Tidligere har jeg skrevet at jeg har mye å gjøre for tiden, og at jeg er veldig stresset. Men stresset er helt uavhengig av hvor mye jeg har å gjøre. Hadde jeg hatt det mindre travelt hadde jeg vært enda mer stressa. Det er godt å ha ting å gjøre, å fylle hodet mitt med hest og klatring og andre mennesker i stede for å bli sittende hjemme og gruble. At man er out and about er et sunnhetstegn, er det ikke? Hjemmet er kun en plass for å spise, roe ned, hvile ut. Men hva når stillheten er fylt opp av monstre, som selv har ligget og ladet opp mens du var ute?

   «Jeg må flytte», tenkte jeg. «Her er det alt for mange spøkelser.
   De hvisker hest om alt som har vært og lar meg ikke få sove.
   De tramper i trapper og skramler med lokk og klorer i alle husets vegger.
   Jeg må komme meg ut og bort og vekk og aldri mer komme tilbake!»
   Men så skraper de her på min nye dør og jeg skjønner det plutselig nå:
   det var ikke huset som ble hjemsøkt. Det er jeg.

Det er visstnok meningen at ting skal bli lettere etterhvert. Men jeg tror det ikke før jeg får se det.

torsdag 12. november 2015

Felles forståelse

I forrige ukes innlegg skrev jeg om store (nærmest katastrofale) misforståelser, hvor andre virkelig og inderlig misforstår noe jeg sier eller gjør eller mener. Mindre misforståelser er også vanskelige. Jeg liker veldig godt klare avtaler, at ting er forutsigbart. For andre mennesker er ikke det alltid like viktig, mange har en mer sånn «vi ser det an!»-holdning som bare ikke funker for meg. De har en mer flytende form der jeg er ganske fast. Det finnes noen få unntak, men som regel trenger jeg å vite hva som skal skje god tid i forveien. Jeg trenger å forberede meg på ting (og som jeg har nevnt før, så jobber jeg hardt med å minne meg selv på at jeg også må forberede meg selv på at ting ikke nødvendigvis går som planlagt).

Å skulle forklare dette for andre er både flaut og vanskelig. Det å blottlegge en sårbarhet føles jo ikke alltid helt greit. For noen er det sånn at faste avtaler ikke funker, fordi hverdagen deres er uforutsigbar. Jeg har venner som jeg er kjempeglad i, men som jeg nesten aldri møter fordi de er mer flytende enn hva jeg klarer forholde meg til. Det er kjempetrist, men sånn er det. Jeg skjønner jo utmerket godt at jeg ikke kan kreve at alle andre innretter seg etter hva jeg trenger. Det går begge veier.

Ofte er det jo sånn at selv om man lager en avtale, så kan man ha to ulike oppfatninger/forventninger av hva som skal skje. «Senere/etterpå» (om to timer? Sju timer?), «I ettermiddag» (for noen er ettermiddagen etter klokken tolv, for andre er den klokken sju!), «i morgen» (når da? Morgendagen inneholder 15-16 våkne timer!). Kjempe-abstrakt alt sammen og helt umulig å forholde seg til! Men så er det jo sånn at det er noe man noen ganger må forholde seg til likevel.


«Har vi en felles forståelse?», pleier mamma spørre om når vi har en avtale. Etter utallige sammenbrudd med tårer og sinne har hun/vi lært at en dobbel-bekreftelse sparer oss begge for mye frustrasjon. Jeg prøver bli bedre på det med andre også, for akkurat det er det jo mange som gjør; å avslutte samtalen med å oppsummere avtalen man har, feks «da sees vi *der-og-der* klokken to i morgen også går vi og *et-eller-annet*». På den måten kan man plukke opp misforståelser før det i det hele tatt blir et problem.

«Gi hestene litt høy» sier hun som er daglig leder i stallen. Og hvor mye er «litt», sånn helt nøyaktig? Hva er hennes definisjon av litt, og hva er min? «En pose høy» kan være alt fra tre kilo til seks kilo, det kommer an på hvor hardt man pakker det, hvor kompakt høyet er i utgangspunktet, og hvor stor posen er, vi har nemlig to forskjellige størrelser. Jeg vil ha det oppgitt i kilo. «Litt høy» sier hun alltid, litt for å erte meg tror jeg, for hun kjenner meg og vet hvordan jeg er. Det er lov, det tåler jeg. Kanskje forsøker hun utfordre meg litt. Men jeg må alltid ha et svar i antall kilo. «Ca to kilo», okei da blir det nøyaktig to kilo. Nøyaktig.

mandag 9. november 2015

Flyktningestrømmen skremmer meg


Vi er heldige som er født i dette vakre og rike lille landet. Her har vi gratis legehjelp og gratis skolegang. Vi er trygge her. Vi har ytringsfrihet og den misbrukes så til de grader. Folk tror den strekker seg lengre enn den egentlig gjør og kommer med drapstrusler og hat. Nylig skrev dagbladet om en mann som ble siktet for en «hatefull ytring» på facebook. Han hadde kommentert i en sak som omhandlet flyktningene som ikke ville gå av bussen i Sverige. «Spreng bussen» var hans forslag, etterfulgt av emojis i form av sint fjes, bomber og ølkrus. Jeg håper det får flere til å tenke seg om hva de skriver. Men det er dessverre ikke nok at de bare lar være å dele det de mener. Det er ikke nok at slike tanker bare blir stengt inne – de må forandres.

Folk stoler blindt på alt de leser på facebook og i aviser, alt som bekrefter deres negative (og kanskje rasistiske) oppfatninger av innvandring og utlendinger låser de kjevene rundt. Nylig hisset folk seg opp over at innvandrere får 31.000 kroner i måneden, og i stede for å sjekke at det stemte ble det slukt rått og delt vilt. Det stemte naturligvis ikke, fakta i saken var at det heller var nærmere 31.000 i ÅRET. Ukritisk deles det for alle vinder. Igjen og igjen ser vi det, på facebook og i kommentarfelt, og media hjelper til så godt de kan med å dra frem enkeltsaker hvor noen har oppført seg på en usympatisk måte (har vi glemt at alle saker har minst to sider?), og fremstiller det som om bakgrunnen for det som har skjedd/blitt sagt/er gjort utelukkende er på grunn av at de er innvandrere. Utakknemlige, voldelige og/eller respektløse «lykkejegere». Det er ikke representativt for alle flyktningene som nå kommer til landet vårt (og våre naboland). For en stund siden ble en kvinne knivstukket her i Lofoten, gjerningsmannen var utlending. Hvem hun var eller han var eller hvor han kom fra eller deres relasjon var uten betydning, poenget var at han var utlending og kommentarene strømmet på; «nå er det kommet hit også!», «er det sånn det skal bli?».

Jeg satte på med noen for en stund siden. Jeg i baksetet, og hørte på de to godt voksne menneskene i forsetet snakke sammen. Om flyktninger. De begynte begge to med å være veldig politisk korrekte, kanskje usikker på hvilket ståsted den andre hadde, så de brukte litt tid på å føle hverandre ut. Til å begynne med var de skjønt enige om at vi skal ta i mot flyktningene som kommer. Gi dem husrom og varm mat. Snakket varmt om en lokal mann som låner ut rorbuene sine til flyktninger som kommer. Men de roter jo veldig mye, disse flyktningene. De to i forsetet regnet med at når flyktningene flyttet derfra, så måtte han renovere alle rorbuene. Ja, for de kom nok til å drive med hærverk, disse flyktningene. Det hadde de både lest om i avisa og sett bilder av på nett. Roter og ødelegger gjør de, disse som er på flukt. Det er merkelig at de er så utakknemlig! Stemningen i bilen var brått blitt en annen.


En av mine facebook-venner delte for en stund siden (før dette i Syria skjedde) en «nyhetssak» om den mørkhudede svenske bloggeren som mente at hudfarget plaster var rasistisk. Det var altså snakk om EN blogger som laga en big deal ut av ingenting, sannsynligvis kun for å få oppmerksomhet. Og det funket, saken spredte seg, men folk klarte ikke se at dette kom fra en person, og de oppførte seg som om det var en seriøs klage fra alle nordens nye landsmenn. Jeg tror mange fikk utløp for frustrasjon som hadde bygd seg opp lenge, for reaksjonene jeg så stod ikke i stil med den faktiske saken. Fra en venn av min venn kom det kontant «gaffateip igjen kjeften deres og send de tilbake der de kom fra om de skal være så jævlig misfornøyd med ALT». Hadde noen av mine venner kommet med et slikt utsagt, vel, da hadde vi ikke vært venner lengre.

Mange mener at Norge først og fremst bør ta vare på sine egne; de som lever under fattigdomsgrensa (for det er nok av etniske norske som gjør det) og gamle som må bo flere på samme rom på sykehjemmet eller kanskje ikke får plass en gang. Men er det virkelig slik at det ene går på bekostning av det andre? Det er ikke slik at penger som kunne vært brukt på Norges besteforeldre blir «brukt opp» på flyktningene. Hvorfor ikke heller klage på feks det absurde i at vi bygger flotte bygninger og kunstverk til mange, mange milliarder kroner. Det skal være estetisk vakker og helst iøyefallende og skille seg ut og gjerne vinne arkitekt-priser. Pris er kanskje en tema i utgangspunktet, men budsjettet sprenges etterhvert og det koster gjerne både millioner og milliarder kroner mer enn hva planen var. La oss snakke om feks opraen. Prislappen var på 2.8 milliarder. Fem år senere ble det anslått at det ville ha kostet 3.7 milliarder innen det stod ferdig, 900 millioner mer enn planlagt. 4.1 milliarder ble den endelige summen, da bygget stod ferdig i 2008.

4.1 millioner? Det er da ingen sum sier du, etter å ha lest at 200.000 syriske flyktninger vil koste Norge 430 milliarder kroner! Kanskje har du da ikke fått med deg at det er den summen av de neste 86 årene til sammen. Og her snakker vi om mennesker. Potensielle (reelle) ressurser. Det er et stort problem at mange ikke blir integrerte i samfunnet, men det er noe det er vanskelig for dem å gjøre på egenhånd, så la oss gjøre vårt for å hjelpe dem med det. Det er et storm tema at de som kommer ikke nødvendigvis er fattige. Men det er da andre ting enn penger vi kan gi dem. La oss gi dem en sjanse! La oss ta i mot de med åpne armer og varme smil. La oss bli kjent med dem. De er mennesker. Akkurat som oss. De bare er født en annen plass.


Så ja, denne «flyktningestrømmen» skremmer meg, ikke på grunn av flyktningene, men på grunn av oppførselen og holdningene til mine medborgere. Mange påstår hardnakket at de ikke er rasister (gjerne i form av «...jeg er ikke rasist, altså :)» eller «jeg er ikke rasist, men....») og det stemmer kanskje, men ved å spre hatefulle saker og krisemaksimerende nyheter så bidrar man til fremmedfrykten og det er jammen meg ikke så mye bedre. Fy faen så stygge og motbydelige folk kan være, kanskje er noen av dem bare tankeløse og lar seg rive med av massehysteriet, «tilgi dem for de vet ikke hva de gjør» sies det men det stemmer ikke, den unnskyldningen er rett og slett ikke god nok. Det er vårt ansvar å «vite hva vi gjør». Leser vi noe bør vi være sikker på at det stemmer før vi gjør noe mer. Et lite google-søk er som regel alt som trenges. Noen ganger holder det faktisk til og med å bare tenke seg om.

tirsdag 3. november 2015

Det verste med aspergers

I livet mitt har det vært tilfeller hvor mine ord eller handlinger har utløst sterke, negative følelser hos andre, som overhode ikke sto i stil med det jeg mente. Å kalle det en «misforståelse» er ikke dekkende nok. Ganske nylig gikk det plutselig opp for meg at det veldig sannsynligvis har en kobling til aspergersen. Og når jeg innså det, innså jeg også at det har vært enda flere slike tilfeller. Jo mer jeg tenkte på det, jo flere hendelser kom jeg på.

For det første gir det mening! Jeg har tenkt at det er normalt å «krasje» med andre mennesker, og det er det selvsagt også, men det kommer liksom så ut av det blå! Ting tar en retning jeg ikke i min villeste fantasi kunne forutsett. Ofte skjønner jeg kanskje ikke engang hva det var jeg sa eller gjorde som ble så innmari feil. Ikke vet jeg nødvendigvis hva jeg burde gjort anderledes heller.

For det andre er det en brutal erkjennelse, som jeg har felt mange tårer over. Jeg prøver intenst, lærer av det jeg skjønner er feil, men det går likevel galt innimellom. Det får meg til å føle så sterkt på at noe er galt med meg. Det er noe i hodet mitt som ikke er som det er hos andre, det gjør meg anderledes og jeg føler meg som en fremmed, det er nesten ikke til å holde ut.


Jeg er helt desperat etter å oppklare misforståelser. Jeg gjør alt jeg kan for å ordne opp i det; forsøker omformulere mitt ståsted, ber om at andre omformulerer sitt ståsted. At noen er uenig i meg kan jeg tåle, så lenge jeg vet at de vet hva det faktisk er jeg mener. Og omvendt. Det har vært noen få ganger hvor noen har trodd at jeg sårer dem med viten og vilje; og derfor har gått inn for å virkelig såre meg tilbake. Da er skaden allerede skjedd, det kan ikke reddes inn igjen, man kommer ikke tilbake fra noe sånn.

Behovet mitt for å bli forstått (eller mer spesifikt; å ikke bli misforstått) er så enormt stort. Ikke at jeg trenger bli forstått av alle i hele verden, men av de jeg har rundt meg. Derfor skriver jeg mye, forsøker beskrive så godt jeg kan og håper at de som tar seg tid til å lese, skjønner. Jeg forsøker sette ord på alt, rette ord på rette ting. Det er også (blant annet) derfor jeg er så åpen om det jeg sliter med.

Og da er det sånn at når jeg på toppen av det hele ikke forstår meg selv, da kan man si det mildt sagt blir litt i overkant av vanskelig.

søndag 1. november 2015

Å ta farvel

I september skjedde det, det jeg har vært redd for, fryktet, gruet meg til, helt siden jeg innså at hest er det som gir livet mitt mening, noe jeg vil holde på med i lang, lang, lang tid. En hest i stallen måtte bli avlivet. Det hadde gått den veien lenge så det burde ikke kommet som noe sjokk, men det gjorde det likevel. Trygge, vakre, rolige, følsomme, fornuftige Orvano. Den første hesten jeg ble kjent med og trygg på da jeg startet i stallen i januar. Jeg falt for han ganske umiddelbart, og han var en hest jeg bare kunne gå rett inn i boksen til og holde rundt når jeg kom i stallen på morgenen, selv i starten da hester generelt sett enda var store, fremmede og småskumle dyr. Det til tross for at han var en av de største hestene i stallen. Jeg har stelt og kost så mye med han. Jeg har fått vært med når han har fått både tannbehandling og kiropraktikk, og lært mye av det.



At hunder og katter er kosen, det vet jo alle, men en hest? Det ville jeg aldri gjettet. Orvano elsket å bli klødd på halsen, det var så deilig at han strakk halsen helt ut og vred hodet på skakke, og noen ganger så nappet han i meg, som for å forsiktig klø meg tilbake. Noen hester blir urolige når de skal få kiropraktorbehandling og trenger beroligende for å klare slappe av, mens Orvano stod i ro og bare nøt å bli knødd på. Han var blitt nitten år, og til tross for god behandling og mye oppfølging så var kroppen hans så sliten at det beste for han var å få slippe. Det viktigste er å gjøre det som er best for dyrene, uansett hvor hardt det er for oss mennesker. Jeg er glad det ikke var jeg som måtte ta den beslutningen, og har enormt mye respekt for de som tok den.



Jeg var sikker på at verden ville stoppe opp, men til min store forbauselse gjorde den ikke det. Jeg var redd for at min stall-glede ville avta, men heller ikke det skjedde. Hverdagen i stallen fortsetter, alle de andre hestene skal ha den samme stellen og kosen og oppmerksomheten som før, det er ikke tid til å stoppe opp. En annen hest står nå i Orvanos gamle boks. Orvano selv har det godt der han er nå.