torsdag 26. februar 2015

Livsangst og livsglede

De siste månedene har vært i overkant tøffe. Hudløs og livredd har jeg fortvilt surret mellom legetimer, psykologtimer og legevakt. Mørket er så altoppslukende. Det har vært slik før også, såkalte «ekstra» dårlige perioder. Siden disse perioder har lettet før, så gjør de vel det denne gangen også, sikkert, selv om det er litt vanskelig å tro på. Til forskjell fra før, er det nå ikke nok å bare vente, puste, holde ut - jeg må virkelig kjempe aktivt for å klare holde hodet over vannet.


De siste månedene har heldigvis ikke vært bare tøffe, hele tiden. Jeg fått noen verdifulle doser livsglede og livskraft fra et høyst uventet hold. Hunder og katter har alltid vært mine go-to dyr. De er lett å lese, sier tydelig fra med både kroppsspråk og lyder hva de mener og føler. Hester har jeg aldri interessert meg for, eller sett noe poeng med. De liksom bare står der! Den siste tiden har noen av menneskene jeg har en del kontakt med blitt nyfrelste hestemennesker, og det smittet til en viss grad over på meg. Der jeg streifet rundt i mørket var jeg desperat etter lyspunkt, og villig til å gjøre nærmest hva som helst for å finne noe. Jeg trosset derfor bakterieangsten og fikk bli med et par turer i stallen. Etter å ha møtt noen hester og fått en liten smakebit på stall-livet, kjente jeg veldig sterkt at dette var noe jeg ville fortsette med på fast basis. Til alt hell får jeg muligheten til det, via DPS. Tre timer, to ganger i uka er jeg nå i stallen.

Å være i stallen er ikke bare kos, det er arbeid også, men det er så godt å være der at selv arbeidet føles som kos. Gulvet skal kostes, høy skal gjøres klart, hestene skal ha av inne-dekken og på ute-dekken, vannbøtter skal fylles og bæres. Jeg gjør alt sammen med den største glede, men det aller beste er å børste hestene. Stå tett inntil og kjenne varmen, snakke lavt med dem. Stille og rolig. Når jeg etterhvert har blitt litt kjent med disse store, tause dyrene, ser jeg så tydelig de forskjellige personlighetene, jeg ser følelsene, jeg ser kroppsspråket. Det er tretten hester, og noen kjenner jeg bedre enn andre. Njåla, som har så lang pels/hår at jeg skal stryke fingrene mine gjennom det, hun er fin og trygg, men noen ganger utålmodig, og kan godt finne på å dytte til meg med hodet. Orvano, som er himmelhøy og muskuløs, elsker å bli klødd på nakken, da strekker hans halsen så lang den er og må i tillegg dunke hodet litt i veggen eller vrenge litt på øynene eller slikke på et eller annet, sånn for å understreke hvor utrolig deilig det er å bli klødd. Fjordingen Meline, som er så rolig og tålmodig at jeg mest av alt bare vil slippe alt jeg har i hendene og stå å holde rundt henne. Noen ganger får jeg ri litt, men som regel ikke, og det gjør meg ikke noe. Kanskje er det noe som kommer etterhvert. Jeg har enda mye å lære om hestene og stall-livet, og jeg ønsker lære alt.


Jeg har hørt så mange si at «hester reddet livet deres». Selv er jeg ikke helt der, men jeg har ikke noe problem med å forstå hva de mener. Å være i stallen er et pusterom ulikt noe annet. Kanskje er det nettopp det som kalles mindfullnes, for jeg tenker ikke på hva som har vært eller hva som kommer, jeg bare er tilstede her og nå. Veldig ofte når jeg har det tungt, så er det som om det er storm og bråk inni hodet mitt. I stallen er hodet fullt av ro og stillhet. Verdenen der utenfor eksisterer ikke og det kjennes ut som jeg aldri har gjort noe annet enn å være akkurat her. Det kjennes ut som det er her det er meningen jeg skal være, det er her det alltid har vært meningen at jeg skulle være, det er her jeg hører hjemme. Jeg kan kjenne det i hjertet mitt 

mandag 23. februar 2015

Asperger - håndtering av informasjon og sanseinntrykk

autismesiden.no fant jeg en informativ og forståelig forklaringsmodell på hvordan hjernen mottar og håndterer inntrykk, og hvordan mennesker i autisme-spektret mottar og håndterer inntrykk;

Hjernen bombarderes konstant med inntrykk fra ulike kilder:
Syn, hørsel, følelser, tanker, impulser, smak og lukt

Alle disse inntrykkene må håndteres og bearbeides av hjernen. Veldig forenklet kan man si at hjernen har tre hovedfunksjoner som bearbeider informasjon:
1. Sekretæren (ubevisst funksjon)
2. Bibliotekaren (ubevisst funksjon)
3. Sjefen (bevisst)


Sekretæren
Sekretæren er første steg på veien for all informasjonen hjernen mottar. Sekretæren er en ubevisst funksjon, det vil si at det bare er noe som skjer automatisk på samme måte som å puste.

Sekretærens hovedoppgave er å filtrere bort unødvendig eller mindre viktig informasjon. Dette gjøres automatisk på bakgrunn av erfaringer og er situasjonsbetinget.


Funksjonene som er sekræterens oppgave er mange og viktige. Her ligger blant annet evnen til å prioritere og planlegge. Her ligger arbeidsminnet og konsentrasjon. Her ligger også automatiseringsevnen. Etter at en oppgave har blitt gjort tilstrekkelig mange ganger blir den automatisert. Også komplekse oppgaver blir automatisert over tid. Hvem har for eksempel ikke opplevd å ha kjørt bil og tenkt på noe helt annet for så plutselig oppdage at du har kjørt et langt stykke, kanskje gjennom en by, uten huske det.

Personer med ADHD har en skikkelig dårlig sekretær, men også personer med Aspergerssyndrom har en svekket sekretær. Hva innebærer det er at sekretæren ikke makter å gjøre jobben sin? Jo, for mye informasjon slipper videre inn til bibliotekaren. Uviktig informasjon blir ikke filtert bort, reklame og uadressert post som burde vært ”kastet” blir likevel sendt videre. Det fører til at bibliotekaren får alt for mye informasjon som må katalogiseres og arkiveres og klarer ikke å se noen sammenheng mellom all informasjonen.

Bibliotekaren

Bibliotekarens oppgave er å sette all informasjonen den får fra sektretæren i sammenheng. Bibliotekaren skal analysere inntrykkene, tolke dem og kjenne dem igjen slik at man kan handle korrekt basert på den informasjonen og tidligere erfaringer. Informasjonen skal så katalogiseres og lagres som nye erfaringer i arkivet for senere gjenbruk.


For personer med Aspergers er det bibliotekaren som sliter mest. Den stakkars bibliotekaren har i utgangspunktet alt for mye informasjon som må behandles fordi sekretæren ikke har gjort jobben skikkelig. At bibliotekaren sliter med å systematisere all informasjonen gjør ikke saken noe bedre.

Sjefen

Sjefen er hjernens bevisste funksjon. Det er her de virkelig viktige og aktive beslutningene tas. Normalt er det kun en liten del av alle inntrykkene og informasjonen som hjernen bombarderes med, som krever en aktiv beslutning og som ender her. Men hvis sjefen hele tiden blir lesset ned av uviktig ”mas” fra sin sekretær og bibliotekar blir han grinete og sliten.


Personer med en autismespekterdiagnose har dårligere sekretærer og bibliotekarer enn såkalte vanlige personer. Det innebærer at de må bruke hjernes sjefsfunksjon mye mer aktivt enn andre personer noe som krever uhørt store mengder energi. En person med for eksempel Aspergerssyndrom kan konsentrere seg voldsomt og aktivt bruke sjefen for å komme seg gjennom en vanskelig situasjon, feks en sosial sammenheng som personen absolutt ikke liker. Men det krever så mye energi at dette kun kan opprettholdes en kort tid. Til sist må personen få hvile. Det innebærer ofte å trekke seg tilbake til kjente og trygge omgivelser med minimalt av unødvendig informasjon. Hvis sjefen har for mye å gjøre eller ikke får nok hvile klarer han ikke å konsentrere seg om de viktige sjefsoppgavene. Da går det dårlig for hele bedriften (hjernen).

For meg var dette godt å lese. Jeg vet jo at det ikke skal så mye til før jeg føler meg overveldet, men det er fint å finne ut hvorfor. Og med dette i bakhodet er det kanskje innlegget mitt om aspergers og stress enda mer forståelig?

onsdag 18. februar 2015

Det handler ikke om selvskading

I mangel på bedre ord, kaller jeg det en smerte. Det er ikke i kroppen jeg har vondt, men i sjela, en ikke-fysisk plass. En abstrakt, ikke-fysisk smerte, uten at det gjør smerten noe mindre reell. Noen ganger gnager den i meg, andre ganger sluker den meg. Jeg har diverse oppfølging og daglige gjøremål som bidrar til å holde den litt på avstand, men noen ganger blir smerten så stor at jeg må oppsøke mer hjelp enn hva venner, familie og distraksjoner kan tilby.

Når jeg skriver om å be om hjelp, så handler det ikke om selvskading. Å ha det tung handler ikke om selvskading. Det handler om de kullsorte tankene jeg har, som ikke er til å holde ut og som jeg desperat må få utløp for, på en eller annen måte. Selvskading er i like stor grad som anoreksi bare et uttrykk for noe annet, for denne «smerten», som bor i meg. Disse utrykkene er ikke problemet, de er løsningen. Destruktive sådanne, men dessverre effektive - denne klisjeen med å «plassere smerte».


Jeg skrev et innlegg om nettopp dette, i fjor vår;
Så hva er dette Problemet, med stor p? Det er vanskelig å si akkurat hva det er. Det er ikke noe håndfast. Ikke noe man kan sette en finger på, knapt noe man kan sette ord på. Poenget er at Problemet er mentalt. Det er roten, under jorden, det andre ikke kan se. Og dette Problemet, denne smerten, manifisterer seg som for eksempel anoreksi. Et fysisk uttrykk for noe psykisk vondt. Anoreksien er et symptom. For å si det på en annen måte; Problemet er en brukket fot. Anoreksien er for eksempel en krykke. Du kan legge fra deg krykka, og folk rundt se at du ikke lengre har krykker, og de vil juble og være glade for at du ikke bruker krykke lengre. Du står, men må balansere på en fot, den andre foten er fortsatt brukket. Du kan få deg en rullestol, for du klarer jo ikke å gå. Og så kan du sette fra deg rullestolen, og folk rundt vil se at du ikke sitter i rollestol, og de vil juble og være glad for at du ikke sitter i rullestol lengre. Du står oppreist, men fremdeles på en fot, for den andre foten er fortsatt brukket. Foten er Problemet. (En brukket fot vil dog faktisk ha behov for hvile og krykker, men uansett, dere skjønner sikkert essensen i metaforen).

Det er ikke sånn at om jeg skader meg så har det gått galt den kvelden, og om jeg ikke skader meg så har det gått bra den kvelden. Jeg har det ofte enda verre når jeg ikke skader meg, nettopp fordi jeg ikke får det utløpet. Så vær så snill å ikke kall det «styrke» de gangene jeg ikke skader meg, for det er heller ikke det det handler om.

Jeg har det vondt, men fysisk smerte kan ikke være det eneste uttrykket for smerte. Jeg må bli (og være trygg på at jeg kommer til å bli) tatt på alvor når jeg sier jeg har det tungt og ber om hjelp – selv om huden er hel.

søndag 15. februar 2015

Itchy Brain

Jeg ser på Big Bang Theory, det er en av mine yndlingsserier. Selv om skaperne av serien ikke har bekreftet det, så er det vel ingen tvil om at en av hovedrollene, Sheldon Cooper, har asperger. Som oftest er væremåten hans så satt på spissen at man må bare le, men innimellom kommer det noen mer alvorlige scener om hvordan det er å være han. «The Itchy Brain Simulation», episode 8, sesong 7, har litt av det alvoret.


Sheldons romkamerat, Leonard, finner en gammel leie-dvd som han skulle returnert for Sheldon mange år tidligere. Leonard er mest opptatt av at Sheldon ikke skal «flip out» og være en pain in the ass på grunn av forglemmelsen, og prøver roe han ned før Sheldon i det hele tatt får tid til å reagere. Litt senere sitter de og snakker sammen, og Sheldon sier;
You completely disregard how uncomfortable uresolved issues are for me. It's like an itch in my brain I can't scratch.
Leonard tar det ikke seriøst, og Sheldon sier;
You wouldn't make jokes if you could feel the way I feel.

Sheldon foreslår at Leonard tar på seg en særdeles kløende gammel ullgenser, og har den på helt til han finner en løsning på situasjonen. Kjepphøy går Leonard med på det, men det er lettere sagt en gjort. Han finner ut at kiosken ble lagt ned flere år tidligere, og eieren er død. Leonard tror at saken er over, river av seg genseren og sier «(...) this issue is resolved! And I just like to point out that even tho the sweater was uncomfortable I didn't use it as an excuse to antagonize everyone around me.» Så enkelt er det selvsagt ikke, og han blir nødt til å lete etter eierens pårørende. Den kløende genseren gjør han fort amper, humørsyk og grinete, og ender opp med å «antagonize» de rundt seg.

For de som vil se hvordan det hele ender (anbefales, jeg ler like godt hver gang)


Jokes aside, det er egentlig en god metafor. Å være opptatt av eller opphengt i noe, eller at noe MÅ være på en bestemt måte, og dersom man blir forhindret fra å gjøre det eller at noe blir galt, så kan det kjennes som et overveldende og intenst fysisk ubehag som ikke er mulig å dempe før ting blir som de skal være. Det er en vanskelig følelse å sette seg inn i.

Jeg har ikke det opphenget i unresolved issues, men jeg har andre ting, som MÅ stemme. Og det er dessverre så og si umulig å få alt til å alltid stemme. I tillegg til at det gjør mentalt sett gjøre «spillerommet» mitt når det gjelder stress mye mindre, og gjør at jeg lett blir sint og gråter lett, fører det også til en rekke fysiske ubehag; jeg sliter med å få sove, får vondt i magen, føler meg uggen, har en følelse av at jeg har noe tungt liggende på brystet som klemmer luften ut av meg, er så anspent i nakke og skuldre at jeg blir svimmel og får vondt i hodet.

Det ubehaget av at ting ikke stemmer er grusomt, men det er heldigvis ikke alle kløer som klør like intens. Og det er en lettelse at jeg vet hvorfor det er slik for meg. Det finnes forklaringer. Jeg prøver å ikke tenke på det, men lurer likevel på hvordan livet mitt hadde vært i dag dersom jeg for to år siden ikke hadde fått en psykolog som så fort fattet mistanke om hva det kunne være som lå bak.

torsdag 12. februar 2015

Å ta sjansen på å be om hjelp

Januar, for tre år siden; jeg ble så forvirret, overrasket, overrumplet av måten huden plutselig åpnet seg på, helt ulikt noen gang før. Umiddelbart innså jeg at det måtte syes. Jeg hadde hørt så mye negativt om det å bli sydd, om hvor intenst vondt bedøvelsen var, om hvor fæl legene kunne være. Det aller første møtet med legevakten gikk mye bedre enn jeg hadde fryktet. I tiden som fulgte ble turene dit hyppige, og jeg fikk da mange ganger bekreftelse på at de skrekk-historiene jeg hadde hørt ikke bare var oppspinn. Å be om å bli sydd er helt greit, det er en praktisk ting som må gjøres. Såret er som en buffer mellom meg og legen. Noen få ganger det siste halve året har jeg ringt og bedt om en prat når ting har toppet seg – og det er skummelt. Det koster mye, å vise seg sårbar på den måten. Hundre ganger mer naken enn når jeg kommer med sår som må lukkes.


Jeg har aldri bedt om hjelp utover sying og en sjelden prat. Aldri. En del ganger har innleggelse har blitt foreslått, men jeg har nektet. Noen ganger har jeg blitt truet med tvang, men har som regel klart å krangle meg ut av det. Et par ganger har jeg blitt tvunget, men det var dårlige opplevelser og det ville vært bedre for meg om jeg bare hadde fått dra hjem de gangene. Å dra hjem har alltid føltes som det beste alternativet. Mye fordi jeg er redd for bakterier, og sykehus er da ikke akkurat den ideelle plassen for meg å være. Bakterieangsten gjør også at jeg ikke tør spise maten som blir servert der, og, vel, mat er viktig

Fredag for to uker siden kom jeg på legevakta. Jeg hadde det vondt og var redd, på en helt annen måte enn før, uten å gå noe mer inn på det. Hulkende fikk jeg frem at jeg ikke ville hjem. Legen den kvelden var fin og trygg. Hun tilbød meg å bli der, på en av de tre KAD-sengene de har på legevakta. Sykepleieren som jobbet den natten var en av de jeg kjenner best og liker best, og det føles trygt å være der. Legen som kom på jobb neste dag var ikke like forståelsesfull. Jeg slet litt med å skjønne hva han sa, men jeg fikk med meg essensen; det var ok at jeg hadde vært der i natt, og han skulle ikke kasta meg ut altså, men jeg måtte ikke la det bli en vane å komme dit, det var ikke den beste plassen å være for meg, det er mange andre som trenger de sengene. Første gang jeg faktisk ber om hjelp, og så får jeg servert det? En av hovedgrunnene til at det er så vanskelig å be om hjelp, er nettopp på grunn av redsel for å bli avvist. Jeg bet tennene sammen og sa at da kunne jeg bare gå hjem da, også gjorde det det. Jeg sverget på at jeg ALDRI skulle be om hjelp igjen.


En uke senere befant jeg meg likevel der igjen. Redd for å bli avvist, men kjente at jeg hadde mer å tape på å ikke engang forsøke. Kort fortalt traff jeg også denne gangen på en fin lege, og vi ble enige om at jeg skulle få komme inn på en av KAD-sengene. At jeg ønsker være der til tross for bakterieangsten og de utfordringene det byr på, sier mye om hvor tøft jeg har det for tiden. Jeg hadde med meg et lite lager av næringsdrikker, frukt og energibarer, så jeg led ingen nød.

Denne gangen ble jeg to netter, og fant ut at det er bedre å forholde seg til sykepleierne enn vakthavende lege. Mellom samtalen med legen fredag kveld og en kort prat med en annen lege når jeg dro hjem, så jeg faktisk ikke snurten av en eneste hvitfrakke. Og kanskje er det like greit. Det er så mange leger som har vakter på legevakta, men det er kun en håndfull sykepleiere. Legene møter meg sjeldent og sporadisk, mens sykepleierne faktisk blir kjent med meg. Jeg har ikke tenkt over det før den helgen. Hendelsen fra helgen før var fortsatt med meg, og jeg fortalte noen av sykepleierne om det. Jeg slet med å sovne på nettene, og hun som jobbet satt inne hos meg når hun hadde tid. Vi pratet mye, om løst og fast. Hun fortalte meg at hun hadde snakket med de andre sykepleierne, og de var alle enige om at det var fint at jeg var der. Det er en enormt verdifull bekreftelse å få - å høre at de ser meg og er glad for å ha meg der i stede for at jeg er alene når jeg har det så tungt. Det gjør meg også tryggere på å be om hjelp, fordi jeg vet at selv om legen er kjipt og clueless, så har jeg sykepleierne i ryggen 

tirsdag 10. februar 2015

I dette øyeblikk #8 (en sen natt)

Det er lørdag. Sent på natten, så sent at det strengt tatt er søndag nå. Stormen er over det verste. De der utenfor er strømløs og fortumlet. Her er det strøm, lys og varme, for en legevakt kan ikke stoppe opp selv om naturkrefter tvinger resten av samfunnet i kne. Dette er min andre natt i denne sengen og jeg får ikke sove. Er urolig, uten å kunne sette fingeren på nøyaktig hva som uroer meg. Kjenner panikken ligger og lurer, klar til å brette seg rundt meg. Jeg drar i en snor som gjør at en liten klokke ute i gangen utstøter taktfaste pipelyder.

Jeg forbereder meg selv på at hun i hvit uniform kanskje ikke har tid til meg, for kanskje er det sånn at noen av de mange som befinner seg i mørket trenger hjelp og ringer inn. Men det er overraskende stille og rolig, og hun har god tid til meg, uten at det går på bekostning av andre. Hun satt sammen med meg natten før også. Første gang jeg traff henne var for flere år siden, i en annen sammenheng. Da også via helsevesenet, men den gang i en mer uhøytidelig setting, og i mine øyne kjenner vi hverandre relativt godt.


Praten går lett, hun skjønner mer enn det jeg sier høyt, og hun føles sterk og trygg. Hun tar i mot det jeg sier, med en slags selvfølgelighet som gjør at ordene bare fortsetter å ramle ut av meg. Jeg sier alt jeg tenker på, føler på, lurer på, er redd for, alt som trenger komme ut får komme ut. Letter på trykket innerst inne i meg, det jeg svært sjeldent åpner opp fordi det egentlig er for mørkt til å la andre se. Denne sykepleieren får se, og hun lar seg ikke skremme.

Etter en stund blir jeg stille, som for å gi henne en sjanse til å gå dersom hun har andre ting å gjøre. Er redd jeg har tatt opp for mye av hennes tid. Jeg føler en uendelig takknemlighet når hun tar initiativ til å fortsette praten. Vi snakker om lettere ting nå, om dyr, klatring, bøker, felles interesser. Ler litt, til og med. Uroen er der enda, for det er en sånn uro som stikker svært dypt og ikke bare blir borte, men støyet inni hodet mitt har stilnet. Panikken er nå på en armlengdes avstand, det høres kanskje ikke så mye ut men det er godt nok. I dette øyeblikk kjenner jeg at disse timene med henne var nøyaktig hva jeg trengte.

onsdag 4. februar 2015

Forskjellen 365 dager kan gjøre

Innlegg på bloggen 4. februar 2014;
«Ventetid. Seigpining. Vente på hva? Jeg vet ikke. Og når jeg selv ikke en gang vet det, vel... Kroppen er sliten og jeg merker mer og mer at det mentale også svikter mer og mer. (...) Jo lengre tid som går, jo dårligere blir jeg. Og jo dårligere jeg blir, jo reddere blir jeg for hvordan kroppen vil reagere på reernæring. Og jo dårligere jeg blir, jo større er sjansen for at kroppen ikke vil reagere bra. Jeg tenker for mye på det. (...)

Livet mitt består av regler, rutiner, struktur, vaner. Jeg trenger det, og det er faktisk ikke nødvendigvis noe negativt ved det. Disse tingene kan endres, legges opp annerledes, men det må planlegges nøye. Jeg kan ikke «prøve meg frem», det finnes ikke noe mellomtrinn, jeg trenger å gå rett ut av en «plan» og inn i en annen. Kontrollert. Det er en stor fordel, faktisk, bare denne nye planen kommer på plass. Den trenger være konkret, overkommelig, forutsigbarhet. Akkurat nå er den, i beste fall, diffus. Det er kanskje fint at jeg vet hva jeg trenger, men samtidig så uendelig frustrerende å vite det, be om det, uten at det skjer. Uten å se fremgang. Brikkene er der; psykolog, kostplan, Dagavdeling, lege pluss en del andre instanser men brikkene passer ikke helt sammen. Eller de forandrer seg. Forsvinner. Ombestemmer seg.

Følelsen av at noe begynner tar form, uteblir. Jeg er så fryktelig sliten. Utslitt. Og det virker som det er en gjenganger dette, at når jeg endelig innser at jeg trenger hjelp, når jeg desperat ber om hjelp, når jeg er innstilt på forandring, når jeg faktisk er motivert, når jeg VIL med hele og fulle meg - så møter jeg motstand fra omstendigheter som er utenfor min kontroll.»

Jeg kom over dette innlegget og det var en vond påminnelse. Hvordan det var før, kjennes så fjernt. Det er som om det var i et annet liv, og på mange måter var det jo det. Jeg tenker ikke tilbake på det, annet enn når jeg på en eller annen måte blir minnet på det.

Det er ikke sånn at jeg «bare bestemte meg» for å stupe med hodet først inn i recovery, for det er så uendelig mye mer innviklet enn det, men 6 dager senere startet jeg hvertfall recovery. Mandag den 10. februar. Jeg bestemte meg for det i uka før, det føltes godt å ha en eksakt start-dato. Ut av prosjekt sulte-meg-selv-til-døde og inn i recovery. For jeg hadde rett, jeg visste hva jeg trengte; en ny plan. Et nytt fokus. En ny sti. Ikke noe dill-dall eller prøving eller testing eller vingling. Fra det ene og rett til det andre (altså, selvsagt med gradevis opptrapping av matinntak og tett oppfølging fra lege for å se at kroppen klarte henge med). Denne nye veien tok riktignok form mens jeg gikk, men ikke på noe tidspunkt har jeg vært i villrede. Jeg visste hva målet mitt var og hvilke valg jeg måtte ta for å nå det. Og det var så konkret, overkommelig og forutsigbart som det kunne blitt.


Jeg har skrevet om «baksiden av medaljen» tidligere, i innlegget «Til skrekk og advarsel». Der nevnte jeg at jeg natt til den 10. februar våknet av at jeg hadde tisset meg ut. Det var en helt forferdelig opplevelse. Jeg har jo hørt om folk som har drømt at de var på do, og faktisk har tisset seg ut. Men for min del føltes det verre enn som så, og det tok men nesten et halvt år før jeg skjønte nøyaktig hva som gjorde det så ekstra fælt. Bekkenmusklaturen var nemlig så svekket at jeg ikke klarte å «knipe igjen». Derfor klarte jeg ikke stoppe å tisse, selv når jeg våknet. Jeg måtte bare ligge der og vente på å bli ferdig, for selv om jeg knep igjen alt jeg klarte så fortsatte det bare.

Mye har skjedd på disse 365 dagene, så mye mer enn jeg noen gang hadde forestilt meg kunne skje i løpet av et år. Jeg er ikke på noe måte frisk, spiseforstyrrelsen er der og vil kanskje alltid være der i en eller annen form, med alle tvangstankene og særheten som kommer fra aspergersen. Men jeg føler meg ferdig med den restriktive delen. Fysisk sett er jeg frisk og sunn, normalvektig, godt ernært, og jeg trives med det.

søndag 1. februar 2015

Hudløshet

Det er ikke sånn at mennesker med aspergers ikke har så mange følelser eller ikke eier empati. Ofte er det mange følelser, det er bare det at følelsene er vanskelig å forholde seg til. Alle mennesker har følelser. Noen er bedre på å håndtere dem enn andre. Noen føler følelsene sterkere enn andre. Noen blir mer overveldende av følelsene enn andre.

Jeg føler. Mye. Alle typer følelser. Og jeg føler alt så sterkt, både det gode og det vonde. Det er både en velsignelse og en forbannelse. Følelsene er som en bølge som slår over meg, en enorm flodbølge.

Noen ganger er det glede, dansende nordlys og skinnende regnbue, en bølge av intens ro og varme som skyller over meg, fyller meg opp, gjør meg hel. Jeg føler meg lett, det er ikke noe som ligger på skuldrene mine og presser meg ned. Når jeg puster, er det som om jeg kan kjenner oksygenet taktfast flyte inn og ut av hele kroppen min. Det er stille, ikke nødvendigvis rundt meg, men i hodet mitt.

Andre ganger er det smerte, som slår pusten ut av meg, en bølge som får meg til å virvle rundt og rundt under vann helt til jeg ikke vet hva som er opp og ned. Jeg er fanget i et fullstendig mørke. Inni meg er det en klump som strammer seg. Kroppen vil instinktivt krølle seg sammen i fosterstilling, et fånyttes forsøk på å beskytte seg mot en trussel som bor inni meg. Det blir for mye for meg. Jeg får ikke puste, jeg klarer ikke mer, jeg holder ikke ut. 

Opp på de høyeste fjelltopper, ikke nødvendigvis euforisk men stappfull av glede og liv. Ned til et vakuum, et bunnløs intet. Full av forventninger. Grenseløs frustrasjon. Håp. Håpløshet. Gråte av glede, gråte av smerte. Det er ikke like intenst, lys eller mørke, hver eneste time hele døgnet, men i den mellomtiden er det som om det eneste jeg kan gjøre er å gå og vente på neste opp- eller nedtur. Hudløs.