torsdag 17. august 2017

(Na)tur-terapi!

Fjellturene mine fortsetter. Jeg har nå også satt meg et kontret mål, et skikkelig hårete sådan. Jeg vil holde det litt for meg selv inntil videre, i fare for å jinxe det, redd for å gå for hardt ut og være for tøff i kjeften for så å psyke meg selv ned og ut... Så jeg holder kjeft, hvertfall på sosiale medier, inntil det er overstått (eventuelt ikke gjennomført). Uansett så bidrar dette målet til at jeg tar vare på meg selv, for jeg kunne lett ha kjørt knallhardt på og endt opp med å brenne meg ut eller gått på meg en betennelse eller ødelagt knærne eller lignende. Det er det jeg ofte gjør når jeg finner på noe nytt; sliter meg selv fullstendig ut. Nå er jeg nødt til å være bevisst på restitusjon, hvile, næring og dagsform.

Etter at jeg begynte å gå på tur så har jeg blitt innmari sulten, helt ekstremt sulten, en sult nesten lik «extreme hunger» som man opplever i recovery. Det er rart, men et klart tegn på at kroppen trenger mer mat. Så jeg spiser. Mye. Hver dag. Også de dagene jeg har hviledager. Det er litt skummelt, men jeg kjenner at jeg trenger det, og det behovet veier tyngst.

Forrige uke gikk jeg to turer. Tirsdag gikk jeg Steinstind (509 moh). Dagen etter ble jeg bedt med på tur med tre gamle venninner, to av dem var hjemme på ferie, En av dem skulle dra samme ettermiddag og den andre dagen etter, så jeg valgte å bryte min selvpålagte regel om å ikke gå tur to dager på rad. Det var en kjempehyggelig tur, det er ikke lengre så ofte vi får møttes. Toppen vi valgte er nok en av de mindre besøkte toppene, så for første gang på disse turene mine så fikk jeg oppleve en topp som ikke regelrett krydde av turister! Faktisk var vi helt alene der oppe, og jeg benyttet anledningen til å foreslå et toppløsbilde. Det har jeg hatt lyst til siden tur nr 1, men ikke fått sjansen, takket være tidligere nevnte turister. Denne gangen ble det bildet! Vi gikk på Veggen (489 moh, og ja, mange fine ordspill der), og siden målet mitt er å ta toppene på over 500 meter, så tenke jeg det var innafor siden det bare var en «liten» topp. Det ble kanskje litt mye likevel, Veggen går nemlig mer eller mindre rett opp hele veien. Da jeg kom hjem kjente jeg meg for første gang sliten i kroppen, en følelse som satt i hele neste dag også. Resten av den uka var det regn, vind og tåke, og dermed en ypperlig sjanse til å ta seg en god pause.

Tirsdagsturen; Steinstind!

Tirsdagsturen; Stamsund - utsikt fra Steinstind.

Onsdagsturen; retning Hauklandstranda.

 «Mannen» (400 moh) i ca midten av bildet, den ser ikke så mye lavere ut
enn fjellet bak men det vi ser der er faktisk Himmeltind (931 moh),
øyas høyeste fjell, det aller første fjellet jeg gikk på.

Juhuu!! Fra venstre S, K, meg og C 

Mye mindre kaldt enn først antatt, og vi fikk tatt masse bilder!

Happy hiker!

Tirsdag denne uken lettet omsider uværet. Egentlig vil jeg helst gå sammen med andre når jeg går et fjell for første gang, det er jo litt tryggere når man ikke er kjent. Jeg fikk ikke tak i noen jeg kunne gå sammen med, men kunne heller ikke la sjansen gå fra meg når været først var der, så da bar det ut på min første alenetur. Målet ble Guratinden (581 moh) og Bulitinden (560 moh), to topper som ligger rett ved siden av hverandre og enkelt kan taes i en smekk. Været var strålende, jeg smurte meg inn i solkrem og gikk i kun shorts og t-skjorte nesten hele veien. Jeg snakket på forhånd med flere som var kjent der. Det var en fin og tydelig sti helt opp til toppen(e). Kun et sted kunne jeg risikere å gå feil, så da jeg var kommet fordi det punktet kunne jeg puste lettet ut og bare nyte resten av turen. På toppen av topp nr 2 satte jeg meg i den varme lyngen og tok meg en god matpause, med mammas hjemmelagde rundstykker og en motivasjons-NewEnergy.









På tur ned fikk jeg det for meg at jeg skulle gå opp på Smørdalskammen, siden jeg likevel var i området. Der har jeg vært før, to ganger, faktisk alene, men det er en kort og enkel tur, uten mulighet til å gå seg verken vill eller gå feil, så jeg har ikke telt med den (dessuten er den «bare» 437 moh...). De gangene jeg har vært der så har det vært tykk tåke og jeg har ikke sett lengre enn 20 meter rundt meg, så det var gøy å faktisk få se utsikten derfra. Turen fra tindene til kammen er et kapittel for seg selv. Kammen ligger rett ved, jeg fant ikke noen sti men tenkte det var vel bare å gå straka vegen. Men den vegen var ikke strak, og den bestod av myr og kratt. Den halvtimen det tok, var sånn ca den lengste halvtimen i mitt liv så langt. Det var en ræva beslutning, og bannet lavt (innimellom høyt) for meg selv hele veien. På et tidspunkt fløy et rype opp en meter unna meg, og jeg ble så redd og sint at jeg ropte «HELVETE!!!» og drylte ei grein, som på et eller annet tidspunkt hadde havnet i hånda mi, etter den. Jeg hadde på meg de splitter nye fjellskoene mine, og de var fantastiske, men det var så himla vått at jeg halvveis i myra valgte å kle dem av meg og gå barbeint i stede. Da jeg omsider kom meg ut av myr- og buskehelvete, var beina mine helt oppskrapet av greiner og kvister. Jeg var av en eller annen grunn klissvåt helt opp til knærne, selv om myra ikke var så dyp. Humøret mitt ble ikke så mye bedre da jeg kom opp på kammen, så ned på ruta jeg hadde gått, og så at dersom jeg hadde tatt av fra stien som gikk ned fra tindene et par hundre meter tidligere, kunne jeg sluppen både kratt og myr, og attpåtil hatt en god sti å følge.



Opp mot tindene!

Kammen går nedover til høyre på bildet.

Fra enden av kammen.


Jeg kom ned et langt stykke fra der jeg hadde parkert, men jeg var rett ved stallen så jeg gikk opp dit og fikk ei av jentene der til å kjøre meg til bilen. Sliten, fremdeles litt sur etter prøvelsen jeg hadde gjennomgått, men fornøyd! Turen var 16 km lang og tok 4 timer og 3 kvarter, hvorav 4 timer var aktiv gåing. Det er hyggelig å gå sammen med andre men noen ganger kan det være lurt å prøve seg på egenhånd, kanskje til og med på grensen til terapautisk. Det gir hvertfall ekstra mestringsfølelse når man kommer helskinnet fra det! 

mandag 14. august 2017

Forferdelig vondt, men forferdelig viktig

Skrevet under innleggelsen i juli:

«Jeg vet ikke hva jeg egentlig hadde sett for meg da jeg ba om hjelp, men det var hvertfall ikke dette. Da jeg kom hit så var jeg så klar for å dø at jeg ikke så for meg at jeg skulle hjem igjen. Jeg har brukt de siste par månedene til å skape gode minner med alle mine nære, jeg var så sikker på at det gikk mot slutten. Jeg følte ikke at jeg hadde noen ting å fortsette med hjemme, jeg hadde ingen tråd å plukke opp igjen, jeg kunne umulig komme hjem og bare ta opp livet mitt der jeg slapp.

Jeg har vært svært åpen og ærlig om hvordan jeg har det nå. Jeg har bedt og tigget om å få være her lengre, men det er ikke snakk om. Så jeg må hjem, fullt og helt overlatt til meg selv resten av sommeren, uten noe form for oppfølging. Fra september av er det laget en plan, en plan som er ganske anderledes enn det som har vært tidligere. I utgangspunkt tenker jeg at anderledes kan være både bra og nødvendig. Det er jo absolutt forandring jeg trenger, men jeg er svært usikker på hvordan akkurat dette vil fungere i praksis. Første punkt er at jeg skal trappe ned avtaler hos psykologen min, fra èn gang i uka til èn gang i måneden. Akkurat det er greit, for jeg tror strengt tatt ikke jeg vil få så mye mer ut av å treffe han fire ganger i måneden enn jeg vil gjøre av å gå dit en gang i måneden. Videre vil jeg frem mot jul ha to nye planlagte innleggelser. Etter jul vil det gjøres en ny vurdering.

Jeg er i fritt fall og aner ikke om jeg lander på beina eller på nakken eller om jeg i det hele tatt kommer til å lande. Jeg griper etter halmstrå. Desperat – til tross for den sterke følelsen av resignasjon. Jeg føler at jeg har brent så mange broer, gjort meg ferdig med så mange ting, at det føles overveldende å skulle begynne på veien tilbake mot livet. Det er ekstremt mye ambivalens. En del praktiske ting må komme i orden, men jeg må også gå noen runder med meg selv. Til syvende og sist er det jeg selv som må finne ut om jeg vil leve, eller ikke. Om det er verdt det, eller ikke.

Og klarer jeg ikke velge livet, så kan jeg hvertfall forsøke å utsette døden en stund til. Kanskje får det være godt nok, akkurat nå.»


I siste liten ble ting snudd 180 grader. Det skjedde i løpet av de siste par dagene, egentlig i løpet av de siste to samtalene med psykologen jeg hadde der borte. Hun var bare helt fantastisk. Hun er en av de flotteste personene jeg har møtt. En sånn som bryr seg, ikke bare som psykolog og fagperson, men som et menneske. Utrolig nok er hun enda finere denne siste innleggelsen enn ved første innleggelse. Og for et hell at jeg traff på akkurat henne, på akkurat det tidspunktet. De siste samtalene vi hadde tok brått en annen vending en tidligere. Første ble jeg sjokkert og forvirret, jeg følte at hun var kald og avvisende, at jeg ikke ble tatt på alvor, komplett motsatt av tidligere. Jeg skjønte heldigvis fort at bakgrunnen for det hun sa var omsorg, håp og tiltro. Grunnen til at hun sa det var ikke fordi hun ikke brydde seg om meg, men nettopp fordi hun brydde seg. Ville meg vel. Jeg har ikke den minste tvil om at hun har «my best intrests in mind». Vi fikk snakket om det, og avslutningen ble veldig god.

Den korte versjonen er at hun mener jeg vil kunne klare meg mer på egenhånd, at jeg ikke skal være så avhengig av psykisk helsevern. At jeg har vært svært sykt tidligere og hatt behov for hjelp da, men at behovet er mindre/borte nå. At jeg faktisk vil kunne klare meg bedre dersom jeg ikke er tilknyttet PHV (psykisk helsevern).

Psykologen sa jeg var den friskeste pasienten hun hadde møtt på avdelingen. Hun (og flere av de andre der) brukte uttrykk som ressurssterk, reflektert, oppegående. De hadde sånn troa på meg. Det var fint og skremmende på samme tid. Umiddelbart tenkte jeg at det er en hel masse forventninger jeg ikke helt vet hvordan jeg skal klare leve opp til. Samtidig er jeg enig. Til tross for det jeg sliter med, så har jeg virkelig et svært godt utgangspunkt for å klare meg. Jeg har god kontakt med familien min, jeg har nære og gode venner, jeg har et godt nettverk i stallen, jeg er i god fysisk form, ved hjelp av skriving klarer jeg formulere og bearbeide mange ting på egen hånd, jeg har gått gjennom mye og kommet sterkere fra det.


Noen av tingene som ble sagt under innleggelsen tar jeg med meg videre, men noen ting synes jeg var litt unyansert. Det er ikke sånn at jeg var syk og nå er jeg frisk, og må starte å leve et normalt liv. Utfordringene mine er der og det vil de være resten av livet, jeg er ikke frisk og vil heller ikke kunne bli det – MEN jeg er absolutt åpen for tanken på å stå på egne ben i større grad. Akkurat det har jeg aldri tenkt på som et alternativ før, jeg har ikke engang visst at det var et alternativ, «for jeg er jo syk!», men man MÅ ikke være i systemet selv om man ikke er «frisk». Å klare seg uten PHV betyr ikke at jeg skal være frisk, men at jeg i stede håndterer mine utfordinger selv (evn ved hjelp av mitt private nettverk).

Jeg har brukt mye tid og energi på å være redd for å bli avsluttet fra PHV, til tross for forsikringer om at jeg ikke kom til å bli det. Nå opplever for første gang et behov/ønske om å være mer selvstendig, skape litt avstand på PHV i stede for å klamre meg til det. Å «ta ansvar for mitt eget liv» er et uttrykk jeg misliker sterkt, fordi jeg på ingen måte føler at jeg ikke har gjort det til nå, men jeg skal fokusere enda mer på det fremover. Jeg skal forsøke finne trygghet i meg selv og de rundt meg. Jeg har allerede mange gode strategier, som jeg er flink til å benytte meg av, og som jeg nå må bygge videre på.

Det at jeg hjemme skulle ha mindre oppfølging mellom innleggelsene, når det jeg følte og mente jeg trengte var MER, var brutalt. Å be om hjelp fra PHV når ting har blitt overvelmende, har alltid vært det rette, det jeg har blitt oppfordret til å gjøre, det eneste jeg har kunnet gjøre. At det ikke lengre skal være løsningen, plan A, er uvant. Jeg må ta et oppgjør med tankene mine. Akkurat nå setter jeg spørsmålstegn ved alt jeg noen gang har følt, tenkt, gjort og skrevet. Det er en stor jævla omstillingsprosess, dette her. Forferdelig vondt, men også forferdelig viktig. Jeg må få samlet tankene, men også gi meg selv god tid til det, for jeg skal samtidig forsøke å tenke mindre og leve mer.


Jeg har aktivt jobbet i retning døden en stund. Nå skal jeg forsøke å aktivt velge livet, med alt som det innebærer. Jeg vet ikke hvordan det vil gå, men jeg skal forsøke. Prøve finne litt ut av hvem jeg er. Kanskje en klisje men, «prøve finne meg sjæl». Kanskje er dette starten på et nytt kapittel.

Jeg tenker at jeg møtte denne psykologen på rett tidspunkt. Hadde jeg møtt henne tidligere og hun hadde sagt det så ville jeg gått i vranglås og kanskje blitt enda verre. Kanskje hadde det samme skjedd nå også, om det hadde vært noen andre enn akkurat henne som hadde tatt opp dette. Om ikke så alt for lenge håper og tror jeg at jeg vil se tilbake og si hei, hun forandret faktisk livet mitt 

mandag 7. august 2017

Mål og mening

Jeg er fremdeles ikke helt klar for å dele så mye om alt som skjedde under innleggelsen, og fortsetter å fokusere på andre ting, på konkrete ting. Nærmere bestemt natur og fjell! Enda en uke har gått, og jeg har vært på intet mindre enn tre toppturer. En ting fra innleggelsen kan jeg forresten si, og det er at jeg ble utfordret til å gå på tre topper over 500 meter ila sommeren. Jeg bestemte meg for å kjøre hardt på, og tok like greit de tre turene i løpet av den første uka.

Mandag gikk turen til Skottind på Ballstad, 671 moh. Ikke spesielt lang tur, ei heller uendelig høyt, men så satans bratt! Man må klyve over steiner hvor det er stupbratt ned på begge sider, og oppå toppen er det et hull i bakken. Det er ikke så stort, men svært dypt, faller man oppi så er det game over for å si det sånn. Rett over hullet er en liten avsats man kan stå på for å klyve opp nok en stein for å komme helt øverst, ytterst (for den som tør/ønsker det!). Rett ved hullen står en minneplakk for ei som falt ned og døde for mange år siden.

Jeg bannet og svettet (ikke fordi det var tungt men fordi det var så ubehagelig) hele veien opp. Jeg gruet meg allerede til turen ned fordi jeg visste at den ville bli enda verre enn turen opp, og turen opp var allerede ganske så jævlig. Jeg hadde på helt nye sko, som har godt feste under og er mer egnet til fjell, men jeg klatre ikke stole på skoene. For hvert eneste steg jeg tok, både på turen opp og ned, var jeg redd underlaget skulle gli vekk under meg. Og det er ganske slitsomt å gå sånn.



På tur ned.

Tilbakeblikk til toppen, ca halvveis nede igjen!

Det er ingen skam å snu heter det, og det er helt sant, men det er likevel ikke et altenativ. Jeg tenker det er bedre å angre på noe man har gjort enn noe man ikke har gjort. Jeg angrer ikke, for jeg var jo nødt til å få den huka av lista mi. Jeg vet at jeg ville gått og sikla på den toppen helt til jeg hadde fått vært oppe, så jeg måtte jo bare få tatt den. Men jeg kommer aldri til å gå opp dit igjen!

Torsdag bar turen avgårde til Justadtinden, 731 moh, og det var en rolig og direkte behagelig tur. Halvannen-to timer i rolig tempo, med slak oppoverbakke og utrolig flott og variert natur. I motsetning til de to forrige turene, følte jeg denne gangen ikke på noe tidspunkt at det var med livet som innsats. 



Null utsikt men god stemning!


Dessverre var det lavt skydekke, det skal visstnok være en nydelig utsikt fra toppen men alt vi så var tykk, grå grøt. På turen opp var det heldigvis mye fint å se rett under tåka. Dette var altså tur nummer tre på en uke, og utfordringen jeg fikk er fullført! Men jeg fortsetter, såklart, med en topptur (på over 500 meter) ca hver tredje dag.

Søndag ble det en skikkelig søndagstur, til naboøya og et fjell som heter Ryten (543 moh). Slak og lett stigning hele veien, det gikk som en drøm. Utsikten derfra skal visstnok være helt fantastisk, men også her havnet vi midt inni tåkehelvete (eller «skodde», som vi kaller det). Men det går fint, topp er topp og høydemeter er høydemeter, disse siste to turene var så greie at jeg ikke har noe problem med å gå de igjen en godværsdag!


Også her null utsikt men topp stemning!


Besteste bestevenninne Aina 





Langt ned - hadde kanskje ikke stått der
 dersom jeg hadde sett nøyaktig hvor lang ned det var!

Vi ble lei av kjæresten hennes så vi dytta han utfor.

Triumf!!

Et fantastisk utsiktspunkt (til vanlig...)

mandag 31. juli 2017

Opp i høyden

Jeg har nå kommet hjem etter innleggelsen og har mye å dele, må bare få det hele litt på avstand først. Kanskje kommer det litt og litt, etterhvert. I mellomtiden deler jeg andre ting. Fine ting. Gode ting. Jeg er fryktelig rastløs, men forsøker bruke rastløsheten på noe konstruktivt.

En uke inn i innleggelsen fant jeg ut at det gikk an å gå opp på heia oppfor sykehuset. Jeg hadde sett på heia tidligere og tenke det var en lang, tung og uoverkommelig tur, men en dag ga jeg det et forsøk, og kom meg helt opp på «toppen». Storheia, 504 meter over havet. Ikke akkurat en fjelltopp, men en god tur litt opp i høyden. I løpet av de neste sju dagene hadde jeg ytterligere fire turer opp dit, og jeg kjente effekten. Ikke fysisk, men psykisk. Det var som om vinden bare blåste rett gjennom hodet mitt og luftet ut der inne, noe som virkelig trengtes. Mye god terapi lå i de turene opp. Jeg ble såpass gira at jeg faktisk gikk til anskaffelse av en liten ryggsekk for å kunne ha med vann, energibar og litt ekstra tøy på tur, til tross for at jeg hater ryggsekker og vanligvis får smerter i skuldrene av de. Ryggsekken jeg kjøpte var en ganske god en og er som en drøm å ha på ryggen, også dette ga vann på mølla! Jeg oppdaget dessuten at den fysiske formen min slettes ikke var så ille som jeg trodde, og da ble det plutselig en mindre ting som stoppet meg i å forsøke meg på et fjell. Den ene tingen var nok til å tippe vektskåle og jeg kjente at dette har jeg lyst å utforske mer.





Lofoten (tror jeg)!


Ikke så veldig høyt men likevel nok til store snøflekker i juli!




Jeg har aldri brydd meg om fjell, har unngått oppoverbakker så langt det lot seg gjøre. Lofoten er full av vakre fjell, men jeg har aldri egentlig løftet blikket. Jeg har aldri gått på noe fjelltopp. På turen hjem fra innleggelsen kjørte vi «Lofast», og alle fjelltoppene det eneste jeg tittet på. Satt med mobilen og søkte opp navn, høyde, tid, vanskelighetsgrad.

Siden jeg som sagt ikke har vært på noe fjell hjemme, tenkte jeg at jeg liksågodt kan gå maksimalt hardt ut og starte med øyas høyeste topp; Himmeltinden på 930 moh.

På fredag, under 24 timer etter at jeg hadde kommet hjem startet turen opp. Det var en usedvanlig varm dag, steiksol hele veien. Jeg som ikke tåler varme så veldig godt, blir ofte daff og uvel. Det var svært bratt og bare opp-opp-opp hele veien, på glatt grus. Jeg hadde ikke akkurat fjellsko, jeg trodde gode joggesko var godt nok men skjønte fort ulempen med at de er flate under! I det hele tatt var det en oppskrift på katastrofe. Jeg var i det lengste i tvil, og kjente at det var både skumlere og tyngre enn jeg hadde forventet. Men det gikk!








Venninna mi som jeg gikk med var flink å motivere, og vi hadde det gøy. Stemning var god hele veien opp, med mye latter mens vi innimellom hev etter pusten, og det var utvilsomt en avgjørende faktor. 2 timer opp i rolig tempo med små pauser, en god pause på toppen, og halvannen time ned. Det var ikke verre enn at jeg godt kan tenke meg å gjøre det igjen! Ingen gangsperre eller ømme bein, enda en bekreftelse på at kroppen er i ok form, og det gir meg enda mer motivasjon til å fortsette. Lørdag kjøpte jeg meg nye fjellsko. Jeg er klar!