mandag 26. juni 2017

Hvem er jeg?

Hvem er jeg, egentlig?

Hun som strever, hun som gråter, hun som har lange rekker med blå tråd under klærne men likevel er i stallen og later som ingenting, ignorerer hevelsen og det konstante strekket i huden, prøver være «seg selv» (hvem enn det er!?). Eller hun som smiler fra hjertet og ler fra magen og føler lykke og glede og som faller sammen oppløst i tårer når hun kommer inn døra hjemme?

En del av meg er oppegående og reflektert, den andre delen av meg er et sammensurium av kaos og forvirring og i en evig kamp om å (i beste fall!) holde det hele i sjakk. Lyn og torden og eksplosjoner og orkan og tornado, en rake motsetning til mitt rolige ytre.

På ene siden er jeg en pasient, en byrde, et problem, en som tar opp verdifulle ressurser. På andre siden er jeg en ressurs, en som hjelper til, en som stiller opp.


Noen ganger er folk snille med meg, andre ganger får jeg frem det verste i folk. Noen mennesker får frem det beste i meg, andre får frem noe i meg jeg ikke engang visste fantes. Noen ganger er jeg så full av følelser at det nesten renner over. Andre ganger er jeg iskald, ikke fordi jeg ikke bryr meg, men fordi det er som om jeg er skrudd av. Noen gang entusiastisk og full av liv. Andre ganger apatisk, på autopilot.

Fraværet av balanse er påfallende. Det er store kontraster, et enormt sprik mellom de to «sidene».

Hvordan er det mulig å ha det så jævlig dårlig, når man også kan ha det så bra? Hvordan går det an å ha det så bra, når man også kan ha det så jævlig tungt? Kanskje er det vanskelig for andre å skjønne det. Jeg skjønner det strengt tatt ikke selv engang. Man skulle liksom tro at det ene liksom utelukke det andre, men det gjør ikke det, ikke hos meg. Jeg føler at jeg lever et dobbeltliv. To forskjellige liv, som leves relativt uavhengig av hverandre. Jeg trenger å få leve ett liv, et helt liv, ikke dette konstante enten/eller. Jeg bare aner ikke hvordan.

søndag 18. juni 2017

Spøkelsene er med meg

Ting har vært og er fortsatt vanskelige, men ikke nødvendigvis noe verre enn jeg hadde sett for meg. Å reise vekk løser strengt tatt ikke så mye, for problemene bor jo ikke hjemme i nord; de bor oppi hodet på meg. Spøkelsene mine er med meg. Jeg kom hit først og fremst for å få puste. Og det får jeg, ikke hele tiden, men innimellom, og det er gull verdt. Gull verdt er det også å bare kunne drive rundt uten ansvar (vel vitende om at det kun er i et begrenset tidsrom). Det er ingenting jeg må eller skal eller bør, kun ting jeg ønsker og har lyst til.

Alt fokus nå er på å holde det gående, holde ting i sjakk frem til innleggelsen i midten av juli. Men selv om jeg fokuserer på det, så kan jeg ikke tenke på det, for om jeg tenker på det så begynner tiden å gå i sirup. Alle disse nye inntrykk, som gjør meg fryktelig sliten, de er effektivt også, i forhold til tankekjør og vonde følelser. Om jeg sliter meg selv så ut at det eneste jeg kjenner på er utkjørtheten, så bidrar det til å holde ting i sjakk. Og det er jo, ja, slitsomt, to say the least. Og det går jo ikke i lengden. Men akkurat nå er det kanskje det som må til.



Jeg bestilte enveisbillett på turen ned, og koste meg med den friheten det var å kunne bli (nesten) så lenge jeg ville, samtidig som jeg visste at jeg hadde mulighet til å plutselig kunne reise hjem dersom jeg følte for det. Men nå er hjemoverturen bestilt, jeg har to netter igjen før jeg reiser tilbake til nord. Da er det 4 uker siden jeg kom nedover. Det blir godt å komme hjem, kjenner jeg. Forhåpentligvis så godt at de tre ukene frem til den nye innleggelsen vil være overkommelig.

onsdag 14. juni 2017

Innsiden av gjøkeredet

Heldigvis har jeg ikke vært så mye innlagt, men det har blitt noen ganger, på noen forskjellige plasser. Jeg har opplevd mye rart, alt fra Gjøkeredet-tilstander til institusjoner som har føltes som et andre hjem. Jeg har sett personale gå above and beyond for pasientene. Pasienter som har gått above and beyond for hverandre. Personale som har vært stygge og uprofesjonelle. Pasienter som har manipulert og vært ufine. Jeg var vitne til at min (på daværende tidspunkt) beste venninne tok overdose rett fremfor meg, uten at jeg skjønte hva hun gjorde før det allerede var gjort. Det gikk bra med henne, men det var helt grusomt. Det er ni år siden, jeg tenker enda på det innimellom.

Vennskapene man danner under en innleggelse er unikt, det er et helt spesielt samhold, man er sammen om noe svært andre kan forstå. Spesielt når man er innlagt sammen over lang tid. Det er liksom oss mot verden! Og jeg savner det, sånn innimellom. Jeg har møtt så mange bra folk, som jeg har hatt det uendelig bra med. Folk jeg har grått med og ledd med. Folk som ikke dømmer, men som forstår, fordi de selv kjenner det på kroppen. I den «virkelige» verden blir det ikke det sammen, selv med de samme folkene.

Fra «Girl, Interrupted», en kultfilm!

Jeg tror det er lett å romantisere en innleggelse; man blir liksom innlagt og så blir ting fikset og så kommer man ut igjen, god som ny. Det er ikke i nærheten av realiteten. Å være innlagt er intenst, og det er ikke slik at det utelukkende er positivt. Det er ikke uten grunn at innleggelsen nå i mai var min første elektive innleggelse siden 2009 (da snakker jeg om innleggelse på behandlingssteder, ikke korte «oppbevarings-innleggelser» på det lokale sykehuset/KAD). Frem til i vår har jeg gang på gang blånektet å engang vurdere innleggelser, fordi jeg ikke har orket tanken, selv om andre rundt meg har ment at jeg absolutt burde. Det føles ofte godt og trygt å være innlagt, og man blir fort vant til det. Litt for godt vant, og da er det vondt når man må dra hjem. Enkelte ganger kan det til og med føles verre når man kommer hjem enn det var før man dro, hvertfall helt til å begynne med. Man blir så veldig vant til den tryggheten, og de færreste føler seg «klar» til å reise. Da er det ikke sånn at man blir mer klar om man får litt ekstra tid, man må bare hoppe ut av reiret og håpe at vingene funker.

Det er en brutal overgang fra å ha noen rundt seg 24/7 til å bli helt overlatt til seg selv. Kontrasten er enorm. En dag kan jeg sitte og gråte på rommet på avdelingen, fordi livet er alt for overveldende og det er for mye for meg og hele jeg er i ferd med å gå i oppløsning - og alt jeg trenger gjøre er å trykke på en rød knapp, så kommer det noen som kan sitte der sammen med meg. Noen jeg kan snakke med og som kan snakke med meg og hjelpe meg med å roe ned. Neste gang jeg har det slik så kan jeg ikke gråte, fordi jeg er i stallen og det er mange andre folk der, og selv om jeg vet det er et par stykker jeg kunne bedt om hjelp, kanskje ikke snakket med fordi det jeg bærer på er for heavy, men de kunne vært litt sammen med meg - men jeg klarer det ikke fordi alt inni meg har låst seg fullstendig, og jeg føler meg så jævlig alene i verden.


Alle disse opplevelsene, erfaringene og minnene, det er en del av bagasjen min. De former meg, på godt og vondt. Det gjør at enkelte, helt vanlige ting gir meg horrible assosiasjoner. Eller gjøre at jeg kommer på en morsom historie, for så å kommer på at det kun en morsom dersom man har slitt/sliter psykisk og har en grov galgenhumor, og som regel hører det da overhode ikke hjemme i en normal setting.

Feks når man åpner opp en ny høyball så er plastikken rundt ballen svært stram, og liksom «spretter» til siden når man drar kniven langs kanten. Den trekker seg til sidene og blir bare bredere og bredere jo lengre kutt man lager. Omtrent på samme måte som menneskehud gjør når man skjærer i den. Plastikken er som huden og høyet er som fettvevet. Og det tenker jeg på hver gang jeg åpner en ny høyball. Det gir meg ikke nødvendigvis dårlige assosiasjoner, faktisk er det sånn at jeg heller føler for å le av meg selv, men herregud for en sjuk tanke det er, jeg kan jo ikke si det høyt til noen!

Ofte kan jeg føle meg så uendelig utenfor, fordi de fleste menneskene jeg har i livet mitt er «normale» mennesker (og det er jo absolutt en god ting, bare for å ha det sagt!). Det er jo menneskelig å ønske å passe inn sammen med andre, og jeg har jo mye til felles med dem, men det er en stor del av meg som jeg må trykke vekk og ned. «Psykiatri-delen» av meg, som de færreste har et utgangspunkt for å forstå. Jeg vil ikke være «hu der», som sier rare ting som kanskje gjør andre ukomfortable eller usikre, eller kanskje forvirring eller bekymret.

Men så er det fint da, at jeg har innpass i «hverdagslivet», til tross for bagasje. Selv om balansegangen er vanskelig. Jeg er glad jeg kan se det litt utenfra, selv om jeg innimellom står midt i sjøl. Og at jeg har mange mennesker i livet mitt som godtar meg, selv om de ikke skjønner alt. Langt fra alle har det.

torsdag 8. juni 2017

En overdose av sanseinntrykk

Nå har jeg vært på østlandet i ca 2 uker, og planen er å være ca 2 uker til. Det er godt å være her nede, men jeg blir sliten. Veldig sliten. Selv de dagene jeg ikke gjør så mye. Sånn type slitenhet som ikke blir bedre hvor mye man enn sover. Til å begynne med skjønte jeg ikke helt hvorfor; hvordan går det an å bli mer sliten av å feks rusle rundt på et kjøpesenter i 2 timer enn av å være i stallen i en hel dag? Så kom jeg over et innlegg fra 2015 om aspergers og stress, og jeg ble minnet på hvor «problemet» ligger. Her er litt av innlegget;


"Denne viser hvordan det er for mennesker uten AS; de har et stort spillerom, og det kan skje mange stressende ting før de når «faregrensen», hvor de begynner kjenne at nå er det nok, nå må de slappe av, trekke seg tilbake. Fortsetter det likevel å skje stressende ting, vil de nå tålegrensen sin og bli stresset.


Personer med AS har noen «grunnleggende vanskeligheter». Hva de vanskelighetene er varierer fra person til person, men det er en slags «iboende» stressfaktor som fører til at spillerommet er betydelig indre.

Hva som stresser kan være alt mulig rart. Selv små ting, som det ikke gir noe som helst form for mening å skulle bli stresset over. Det er UMULIG å sikre seg mot alt, det er ALLTID en sjanse for at noe ikke vil gå som planlagt, og det i seg selv er en stressfaktor. "

Det meste er egentlig stressende for meg. Om ikke ALT er helt klart og forutsigbart (noe det jo ALDRI er!!) så blir jeg stresset, i større eller mindre grad. De siste ukene har har det vært ekstremt mange inntrykk og mye å forholde seg til, med relativt lav grad av klarhet og forutsigbarhet. Å dra på kafe med en venninne i Oslo er både hyggelig og forferdelig, det er jo støy hele tiden; enten av mennesker eller trafikk eller anleggsarbeid eller gatemusikere eller et eller annet annet. For noe er det alltid, overalt, hele tiden. Folk overalt, nye mennesker, nye omgivelser, lukter, lyder, ta tog, ta buss, vente på tog eller buss, kjøpe billett, stå i kø i butikk, sitte på kafè, gå slalåm mellom mennesker i en travel gate; selv om mange av tingene er fine ting, så tar det på. Det er overveldende. Hjemme kan jeg være alene hele dagen om jeg vil, og legge opp dagen akkurat slik jeg selv ønsker det. Nå er det konstant noe eller noen å forholde seg til. Det er så mye at jeg har på en måte blitt nummen og kjenner ikke stresset like godt hele tiden, men jeg kjenner slitenheten veldig godt.

Jeg har svært få muligheter til å koble av. En del av meg kunne virkelig tenke meg til å dra hjem og be om å bli innlagt på trygge, gode KAD noen dager. Men om jeg drar hjem tidligere så får jeg også mer tid hjemme før den nye innleggelsen på avdelingen jeg var på nå i mai, og tiden er min verste fiende akkurat nå. Det jeg på mange måter føler at jeg gjør nå, er å slå i hjel tid frem til innleggelsen, men jeg forsøker å gjøre det med positive og meningsfulle ting. Det var derfor jeg dro på ferie, for å slippe å gå rundt og trø hjemme. Og jeg gjorde lurt i det, for selv om det er svært utfordrende, så har jeg det jo fint også! Det er godt å se igjen gode venner og familiemedlemmer jeg ikke har sett på flere år. Jeg koser meg med dem alle sammen! Jeg bor hos tanten min, som er verdens snilleste og mest forståelsesfulle tante. Hun ordner og legger til rette så mye som overhode mulig ift mat og spising, og det gjør det faktisk mulig for meg å komme hit. Det er likevel litt utfordrende, men fremdeles innafor overkommelig-grensen. Jeg lengter voldsomt etter Frøya mi, men vet at hun er i de beste hender der hjemme. Jeg er veldig takknemlig for at de mange gode menneskene i livet mitt som gjør at det lar seg gjøre for meg å ta denne fire-ukers «ferien».

mandag 5. juni 2017

Øyeblikk #26 (ei god venninne)

På snapchat får jeg bilder av snøbyger fra venner hjemme i det kalde nord. Her jeg sitter i varme sør er det omtrent 25 grader og vindstille. Heldigvis er det litt overskyet så en stakkars nordlending ikke smelter helt bort. Jeg er i Lillestrøm, på besøk hos en god stallvenninne som flyttet hit for et halvt års tid siden. Hun er så utrolig lett å forholde seg til, jeg er så trygg på henne, hun er så positiv og entusiastisk og optimistisk, det er ren terapi bare å være sammen med henne. Jeg har savnet henne veldig etter at hun flyttet! Å treffe henne igjen er noe av det jeg har gledet meg mest til i ferien.

Vi kan prate eller vi kan være stille, begge deler er like fint. Men vi har alltid noe å prate om. Et liten gåtur fra der hun bor er det en stall, og der er vi nå. Sitter på en benk i skyggen, og ser på hester og utsikten. Det er akkurat passe varmt og behagelig. Etter å ikke ha spist sjokolade på mange år, har jeg det siste året begynt litt med det igjen. Men lite, og sjeldent. Bare i spesielle tilfeller. Som feks dette. Vi kjøpte oss en liten sjokolade hver på butikken før vi gikk hit. Jeg spiser min mens hun spiser sin, som om det er den naturligste ting her i verden, og akkurat nå er det faktisk det.


Vi rusler en liten tur på området, før vi slår oss ned på en ny benk og ser på noen andre hester. Jeg kjenner at dette kunne jeg gjort hele dagen, hver dag. Varme og hester og godt selskap, hva annet trenger man egentlig? Vi sitter stille og bare nyter atmosfæren. Stormen som vanligvis blåser i hodet mitt er nå bare en mild bris. Sånn jeg føler meg i dette øyeblikket, det er akkurat den følelsen jeg trenger å føle.

mandag 29. mai 2017

En eksistensiell krise

Det har gått (relativt) bra så lenge, det var nesten så jeg trodde det kunne vare. Flere ganger har jeg sagt at dette stall-livet er det jeg vil gjøre med livet mitt, resten av livet mitt. De siste ti årene har i stor grad bestått av anoreksi, alvorlig og hyppig selvskading, depresjon og isolasjon. Jeg tillot meg selv å tro/håpe at det verste var over, at jeg hadde lagt det verste bak meg, at det ville bli bedre herfra. Stallen var mitt håp og min fremtid, mitt hjem, min redning. Jeg burde skjønt at det var for godt til å være sant. Problemet ligger inni meg. Det spiller ingen rolle hvor jeg er eller hvor bra jeg har det – jeg vil alltid komme til å ødelegge for meg selv.

Jeg aner ikke hvor veien videre går nå. Det var godt å være innlagt, få en pustepause og ha mennesker tilgjengelig døgnet rundt. Men så kom jeg hjem til akkurat det samme jeg reiste fra, og jeg innser for alvor at dette klarer jeg ikke lengre. Nå er det stopp. Stallen har blitt kaldt og fremmed for meg det siste halve året, det har gått fra å være paradis til å bli en plass jeg gruer meg til å dra til. Jeg har mistet stallgleden, mistet gnisten. Mye er gjort for å fikse på det, men det har kommet til et punkt hvor jeg tenker det ikke er så mye mer å gjøre. Jeg orker ikke mer, jeg har nådd grensa mi, og det er egentlig en stund siden det skjedde. Det har mye å gjøre med meg og min sårbarhet. Ekstremt følsom, ikke bare når jeg har en dårlig dag men alltid, bortsett fra når jeg har en ekstra god dag (men kanskje selv da også). Og da kan man jo bare tenke seg til hvordan det er på en dårlig dag. Denne våren har det vært en del dårlige dager, og jeg har havnet i en ond sirkel. Jeg er for følsom, og det er noe jeg ikke klarer å styre.


Stallen er hele livet mitt her, det er der hele livet mitt er. Jeg elsker fortsatt Frøya over alt på denne jord og er ikke klar til å gi slipp på henne, men jeg føler jeg bare ødelegger oss begge to. Selv om det blir slik at jeg ikke kan fortsette å være/jobbe i stallen på ukedagene vil jeg fortsatt ha Frøya i helgene. Men jeg kan ikke ha fem tomme dager i uken. Jeg vet hvordan livet mitt var før jeg fikk begynne i stallen, og jeg kan ikke gå tilbake til det. Psykologen min omtaler stallen som min livsnerve, som er et strålende beskrivelse. Uten den har jeg ingenting og er jeg ingenting. Nå er jeg usikker på om jeg «har» den lengre.

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre og det eneste jeg kjenner er at jeg vil vekk vekk vekk, så jeg forsøker det. Jeg rømmer, rett og slett. Til familie og venner i Oslo-området. Enveis-billett ble bestilt, jeg kom hit forrige uke. Her nede blir jeg så lenge det føles bra å være her og så lenge jeg har en plass å være. I midten av juli er det planlagt en ny 2-ukers innleggelse på samme sted som sist. Det holder meg gående litt til. Men bare litt. Og etter det? Jeg vet ikke om det er noe vei videre.