tirsdag 17. oktober 2017

Øyeblikk #30 (en hånd i min)

Et øyeblikk fra innleggelsen i september;

Jeg husker henne fra innleggelsen i fjor, den forferdelige innleggelsen hvor alt gikk til helvete og jeg ble kastet ut etter 2 dager. Jeg husker hvordan hun den gangen avbrøt meg med et nærmest hånlig fnys, da jeg forsøkte å forklare at det hadde skjedd en misforståelse. Under de mer vellykkede innleggelsene i år, har jeg vært skeptisk til henne. Usikker på hvilket syn hun hadde på meg, om hun anså meg som manipulerende eller løgnaktig. For det var egentlig det som var skumlest med å komme dit igjen; å ikke vite om noen «bar nag» til meg etter fjorårets fadese. Jeg har ikke turt å spørre, men heller latt tiden gå og sett henne an. Jeg har blitt mer og mer kjent med henne, og samtidig mer og mer trygg på henne. Ved siste innleggelse var hun en del av teamet mitt. Jeg kjenner at jeg liker henne egentlig veldig godt. Hun er direkte og ærlig og morsom.


En ettermiddag, omtrent midt utti innleggelsen, sitter jeg på rommet og gråter. Jeg kjenner at jeg ikke klarer samle meg, så jeg trykker på ringeknappen. Hun kommer inn. Det er så forskjellig hvordan personalet reagerer når jeg er lei meg; noen begynner snakke om vær og vind og helt banale ting (for å få tankene mine over på noe annet, antar jeg), noen tar ikke i mot noe av det jeg sier og ber meg helle ta det opp med behandleren min, andre igjen er fine. Tar meg på alvor, spør, lytter. Hun er i den siste kategorien. Hun drar stolen helt bort til senga hvor jeg sitter. Jeg blir overrasket, for det er første gang noen har gjort det. Personalet pleier å sette seg i stolen der den står, i andre enden av det lille rommet. Kanskje dra den litt mot meg før de setter seg, men aldri helt bort. Med henne så nærme, blir det liksom litt mer personlig.

Fortvilt forteller jeg henne om hvor bra alt egentlig har gått siden forrige innleggelse, og om hvor forferdelig redd jeg er for å miste denne sterke drivkraften og havne skikkelig nedpå igjen. Hun lener seg frem og griper hånda mi. Sier til meg at hun er helt sikker på at det kommer til å gå bra, med vekt på ordet "helt". Fremdeles holder hun hånda mi. Tårene mine triller og hun bare er der, sammen med meg. Jo lengre hun holder den, jo mer tror jeg på henne.

mandag 9. oktober 2017

Livet blir ikke lettere - men man blir sterkere!

Innleggelsen jeg kom hjem fra for nesten to uker siden, var årets tredje. Psykologen jeg hadde de første to gangene jobber ikke der lengre, så nå er det en ny jeg skal forholde meg til. Jeg fikk møtt og snakket med henne èn gang ved forrige innleggelse, for at overgangen skulle bli enklere. På svært mange måter ønsker jeg at jeg kunne fått fortsatt med hun jeg har hatt tidligere, men etter å ha tenkt litt på det så har jeg kommet frem til at jeg møtte henne på rett tidspunkt, og at vi avsluttet på rett tidspunkt.

Mine seks uker hjemme var seks gode uker. Jeg har gjort mye bra og kommet langt på mange områder. Jeg har hatt det fint! Kanskje ikke stand-fint, men fint til meg å være. Og det bekymret meg litt under innleggelsen; hva om de skulle mene at jeg var i for god form til å være der? Hva om de sendte meg hjem igjen? På vår andre time valgte jeg å lufte dette for psykologen. Hun forsikret meg om at det ikke var tilfelle, og at vi forholder oss til de avtaler som er gjort ang planlagte innleggelser denne høsten og vinteren. Det er mange ting å jobbe med, og fokuset nå er å gjøre meg tryggere og sterkere, lære meg å håndtere følelser, finne balanse, og forebygge mest mulig for å forhindre at det blir skikkelig ille igjen.

Denne innleggelsen var min første innleggelse hvor alt ikke bare var kaos og smerter. Vi hadde en gylden mulighet til å faktisk jobbe med ting, i stede for å hovedsakelig bedrive brannslukking. Selv om det fortsatt er vanskelig, er det betydelig mye enklere å tenke over ting og jobbe med ting når jeg ikke må bruke mesteparten av energien min på å samtidig holde hodet over vann. «Man skal øve til krig i fredstid», var et strålende uttrykk denne nye psykologen brukte. Det tar jo litt tid å bli kjent, og jeg følte mange ganger at det ble misforståelser eller at jeg ikke fikk til å forklare hva jeg mente, men jeg fikk tatt det opp med henne på siste timen, så da har jeg et enda bedre utgangspunkt ved neste innleggelse. Hun er god og jeg liker henne.


Jeg tenker at jeg trenger støtte og oppfølging enda en liten stund til. Trenger stabilitet, forutsigbarhet, et trygt holdepunkt. Jeg er på rett vei, men er i en sårbar fase, og har behov for faste rammer rundt meg. Det er tross alt kun i underkant av 3 mnd siden jeg tenkte at mitt eneste alternativ var å ta livet av meg. Nå går bedre enn det har gjort på lenge, og det som da går an er å bygge videre på det som er bra. Det er fremdeles en del ting å ta tak i, og da er det greit å gjøre det nå i stede for å vente til ting går dårlig.

Personalet ved avdelingen har gitt meg så mange gode tilbakemeldinger. Flere av de har jo møtt meg ved tidligere innleggelser, og de kan se en betydelig forskjell. Det er utrolig godt å høre! Kanskje kan det virke uforståelig for noen, men noen ganger kan det være vanskelig at andre sier de ser at det går bra. Litt som når man har gått opp i vekt etter å ha vært alt for tynn, og når folk påpeker det så gjør det vondt, fordi selv om det utad virker som det går bedre så kan det fortsatt være smerter og kaos på innsiden. Det tar en stund før man klarer ta det som et kompliment. Og nå gjør jeg altså det. Mye fordi jeg forsåvidt er enig, jeg klarer å se alt det bra jeg har fått til, og tillater meg å være litt stolt over meg selv og det jeg har fått til så langt. Å få «skryt» av personalet betyr masse. Ei jeg snakket med, sa hun fikk gåsehud da jeg fortalte om alle forandringene som har skjedd siden sist!

Det å «klare meg selv» var en tanke som kom etter forrige innleggelse. Men det var kun det; en tanke. Nå har det blitt til et konkret og sterkt ønske. Jeg kjenner det vokser i meg, tar plass, er en drivkraft. Den store og årelange redselen for å bli kastet ut av spesielisthelsetjenesten, er nå blitt til en stor redsel for å ikke skulle klare meg uten spesialisthelsetjenesten, for det er det jeg nå så innmari sterkt ønsker å gjøre.

onsdag 27. september 2017

Når gnisten kveles

Tidligere i sommer var det noen med forbindelse til stallmiljøet som påpekte at det er lett å se hva jeg føler, at det er lett å se på meg/kroppsspråket mitt når jeg reagerer på noe. Det er jeg klar over at det er, og jeg har aldri prøvd eller sett vitsen med å skjule følelsene mine. Naive meg har tenkt at ærlige reaksjoner er bra? Dumme meg har tenkt at åpenhet er en god ting. Det har, av en eller annen grunn, aldri slått meg at det ikke er det. At det, for andre, kan det bli slitsomt/problematisk/vanskelig å forholde seg til. Det grusomme ordet «krevende» har blitt brukt. Brått innså jeg at min gjennomsiktige sårbarhet er belastende for de jeg har rundt meg.

Så jeg har forsøkt å moderere meg. Holdt mer kjeft, svelget mer unna, glattet mer over mine egne følelser og reaksjoner. Stallen har vært et sted jeg har vært trygg, et fristed. Gradvis ble det sånn at alt jeg sa og alt jeg gjorde på forhånd ble veid på gullvekt. Alt ble nøye gjennomtenkt. Og det tok knekken på meg. Det kvelte gnisten min. Når jeg måttet skru ned og tone ned en så stor del av meg selv, så ble jeg avkoblet, og jeg klarte ikke koble på. Jeg var ikke koblet på det siste halve året, og mistet derfor den entusiasmen, meningen og gleden som stallen pleide gi meg.



Er det verdt det? Jeg vil ikke være en belastning ved å være meg selv. Da er det bedre at jeg ikke er der, er det ikke? Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg det siste året har kjent at NÅ orker jeg ikke mer, nå er det nok, grensa mi er nådd. Jeg tenkte også lenge på å bare flytte, langt bort fra det hele, kutte alle bånd til alt og alle. Stallen er hele livet mitt, og jeg kan ikke fortsette å være her uten stallen, så da kan jeg faktisk ikke bli værende.

At jeg er så avkoblet, har dessuten gjort at jeg har liten tålmodighet med hestene. Det er dypt urettferdig overfor dem, for det er jo ikke deres feil at jeg har kort lunte. Men sånn er det, akkurat nå, og jeg kjenner at jeg er lei, jeg vet ikke om det er «lov» å si men jeg er lei hestene, herregud så lei jeg er. Ikke Frøya mi, elskede lille hjertet mitt, men andre hester. Hester som maser, hester som er frekke, hester som løper når jeg skal ha tak i de, hester som legger på ørene til meg, hester som krangler når jeg står midt i mellom de. Jeg vil aller helst la være å forholde meg til de, men er nødt til det.



Jeg har funnet ut at jeg må holde fast, enda litt til. Frøya mi, stjerna mi, sola mi, er jeg overhode ikke klar eller villig til å gi slipp på. Dessuten verken kan eller vil jeg miste de gode og viktige båndene jeg har fått med mange av de andre i stallen (som jeg KAN være 100% meg selv med!). Til å begynne med var hestene grunnen til at jeg elsket stallen. Nylig slo det meg at nå er det menneskene som betyr mest for meg. De tålmodige og forståelsesfulle menneskene, for hver dag som går innser jeg mer og mer hvor stor og viktig rolle de spiller i livet mitt! Nettverket mitt, støttespillerne mine, vennene mine. Jeg stoler sånn på dem og er så glad i dem. En hyggelig stund med dem på slutten av dagen, er som regel nok til å redde hele dagen min. Engasjementet jeg engang hadde er fortsatt fraværende, og det føles ikke som jeg noen gang skal klare å «koble på» igjen, men jeg kan ikke gi slipp.

mandag 18. september 2017

Ut og OPP!

Uke 1! 2 turer;
-Himmeltinden, 931 moh
-Smørdalskammen, 437 moh

Himmeltinden 👊

Smørdalskammen, uten et snev av utsikt!


Uke 2! 3 turer;
-Skottinden, 671 moh
-Justatinden, 731 moh
-Ryten, 543 moh

Skottinden!

Justadtinden!

Ryten!


Uke 3! 3 turer;
-Steinstinden, 509 moh
-Veggen, 489 moh
-Smørdalskammen, 437 moh (2. gang)

Steinstinden!

Veggen!

Smørdalskammen, like fin utsikt som første gang!


Uke 4! 2 turer;
-Guratinden, 581 moh & Bulitinden, 560 moh & Smørdalskammen (3. gang) i èn smækk
-Holandsmælen på 434 moh

Omsider utsikt fra Smørdalskammen!! 👍

Holandsmælen!


Uke 5! 1 tur;
Blåtinden, 601 moh

Blåtinden i all sin prakt, som selvsagt ble omgitt
av tåke rett etter at vi hadde nådd toppen.


Uke 6! 2 turer;
Hoven, 368 moh
Smørdalskammen (4. gang)

Hoven med bestevenn!

Smørdalskammen - det finnes ikke dårlige klær osv!


Uke 7! 3 turer;
Tur til Munkebu-hytta, og innom Merraflestinden, 537 moh
Mannen, 400 moh
Smørdalskammen (5. gang)

Fornøyd på Munkebu!

Mannen!

Blåsbortdag på Smørdalskammen!

Ni turer på over 500 meter, fem på under 500 meter. Det var på den første turen i uke 4 at knærne begynte å gjøre vondt, hadde det ikke vært for det hadde jeg nok klart å gå mange flere de siste tre ukene. Men jeg er fornøyd! Det er viktig å lytte til og ta hensyn til kroppen, og det har jeg forsøkt å gjøre. Smørdalskammen er den eneste jeg har gått flere ganger, av den enkle grunn at det er en enkel og svært lett tilgjengelig tur uansett vær og vind.

På forhånd bestemte jeg meg for å gå med så mange forskjellige som mulig. Jeg har gått med tilsammen 11 forskjellige mennesker, noen har jeg gått på 1 tur med, andre tre turer. Flere av de jeg har gått med er venner som jeg ellers ikke møter til vanlig, så det er en fin måte å være sosial på!

Hovedsakelig handlet det om hvor mange topper jeg klarte å gå mens jeg var hjemme mellom innleggelsen i juli og innleggelsen i september. Underveis har jeg blitt bitt av turbasillen, og jeg kommer nok til å fortsette med dette. Bare kanskje ikke så mange og så ofte. Knærne er litt bedre, men ikke helt fornøyde, så jeg må forsøke å finne en balanse. Turgåingen har også hatt en (uventet) enormt positiv effekt på psyken! På lista mi er det fortsatt en del topper, og med et par untak er listen kun over topper på øya jeg bor på; det er mange fine topper på de tre naboøyene også. Jeg satser på flere fine høstdager, og jeg gleder meg allerede til neste sommer!

onsdag 13. september 2017

Øyeblikk #29 (en hånd på brystet, en på magen)

Nå er jeg innlagt på ny, og snart klar for min første natt her. Dette er et øyeblikk fra min siste natt ved forrige innleggelse, onsdag for sju uker siden.

Jeg har vært innlagt i to uker, og nå er det siste natt for denne gang. Kroppen er full av uro. Hodet er fullt av kaos og alt for mange tanker til at jeg engang er i stand til å vurdere å begynne å sortere noe som helst. Det eneste jeg kan gjøre er å gråte.

I stede for å ringe på alarmknappen, går jeg ut til nattevaktene og ringer på hos dem. Han som kommer ut er en jeg ikke har snakket noe særlig med, men det får gå. Akkurat nå spiller det faktisk ingen rolle hvem som kommer, bare jeg slipper være alene. Han sier at han kommer om litt, jeg går tilbake til rommet mitt og gråter videre. Det banker på døren. Inn kommer en dame, ei nattevakt jeg ikke har truffet før, ei jeg ikke har hørt navnet på en gang. Hun har en utstråling som jeg fort blir komfortabel med. Faktisk minner hun meg litt om favorittsykepleieren min på legevakta hjemme. Hun sitter inne hos meg lenge. Jeg gråter mye og snakker litt. Hun snakker mye. Innimellom avbryter hun plutselig seg selv og spør om det hun sier gir mening, eller om jeg bare synes hun babler? Det hun sier gir mening, og det forteller jeg henne.


Jeg kjenner blant annet på redselen for å bli kastet ut av «systemet», at jeg skal miste oppfølgingen og hjelpen, men hun lover meg at det IKKE kommer til å skje. Det er jo ikke noe hun kan love, men det er ubeskrivelig fint og beroligende å høre det akkurat her og nå. Hun er engasjert, og jeg føler at hun virkelig bryr seg, at hun virkelig vil at jeg skal ha det bra og være trygg. Det er en god følelse.

Hun ber meg om å legge en hånd på brystet mitt, og en hånd på magen min, og sier det er noe jeg kan gjøre når jeg kjenner uroen, når jeg er på tur å bli overveldet av følelsene. Kjenn på hjerte, kjenn på pusten, og fortell meg selv at «det går bra, det går bra». Hun gjentar det mange ganger; «det går bra, det går bra, det går bra, det går bra, det går bra». Jeg begynner å tro på ordene hennes.

Før hun går, spør hun om å få gi meg en klem. Det vil jeg gjerne. Jeg sitter i senga, men reiser meg opp på knærne for å gi henne en ordentlig klem, og hun klemmer meg ordentlig godt tilbake. Akkurat slik en god klem skal være. For en lykke og for en flaks at jeg fikk treffe på akkurat henne, akkurat i natt. Det var nøyaktig det jeg trengte.

mandag 11. september 2017

En uforutsett hendelse

Jeg var i stallen, og ble med for å hente inn tre hester en ettermiddag. Det var en del vind, noe som ofte gjør hestene litt gira og skvettende, og det var akkurat det de var. Vi gikk på rekke og rad med hver vår hest, jeg gikk fremst. Den bakerste hesten ble plutselig skremt, og satte avgårde i full galopp. Jenta som leide henne slapp leietauet, slik man skal og bør gjøre når hester tar av, for sin egen sikkerhet. Uheldigvis sto jeg i veien for hesten. Jeg hørte at noe skjedde bak oss, så jeg snudde og så henne komme mot meg. Det tok kanskje et sekund fra jeg innså at hun kom til å treffe meg, til hun meide meg ned. Og på det korte sekunder rakk jeg å bli redd, men like plutselig som det skjedde, var det hele over, og jeg lå fortumlet på bakken. Redselen var borte. Umiddelbart kjente jeg at verken hode eller overkropp var skadet, og jeg ble enormt lettet. Jeg kjente også at høyrebeinet gjorde intenst vondt, og jeg lurte nesten på om det hadde blitt knekt av ved kneleddet.

Min andre tanke oppi det hele var at jeg skulle jo på tur dagen etter, en tur jeg virkelig hadde gledet meg til! Jenta som var sammen med meg lo da jeg sa det, at det var DET jeg lå og tenkte på liksom, og jeg lo også. Det hele var av en eller annen grunn litt komisk. Jeg forsøkte sette meg opp men ble bestemt holdt nede, med beskjed om å vente til sjefen i stallen hadde kommet bort til oss. Hun hadde sett det skje, og var på tur bort til oss. Etter å ha forsikret henne om at jeg IKKE hadde slått ryggen min, fikk jeg sette meg opp, og så da at jeg hadde slått hull i buksa på kneet og ved ankelen. Det blødde litt men det var kun skrubbsår. Den mest intense smerten hadde gitt seg og jeg klarte både å stå og gå på foten. Jeg ble med for å få tak i hestene som hadde stukket av, før vi gikk inn og jeg fikk renset sårene.


Etterhvert som adrenalinet forlot kroppen, kjente jeg mer og mer på hvor redd jeg faktisk hadde vært. Stallen var full av rideskolebarn, så jeg måtte holde maska, helt til jeg satte meg i bilen for å kjøre hjem. Da kom tårene. Det er første gang siden jeg begynte i stallen at jeg hadde vært redd for min egen del. Jeg har blitt redd mange ganger, redd når jeg har sett andre har ridd og hestene har klikket, redd når hestene har stukket av og kunne blitt skadet, redd når hestene har kranglet med hverandre, men aldri redd for meg selv. Da det skjedde rakk jeg å se for meg at hun ville løpe over meg, og tråkke eller sparke meg i hodet. Og det var virkelig flaks at hun ikke tråkket på meg. Den hesten var dessuten den snilleste, roligste og mest sindige hesten vi har i stallen, og jeg vet egentlig ikke hva som var verst; at jeg ble løpt ned eller at jeg ble løpt ned av akkurat henne.

Da jeg våknet neste morgen hadde jeg vondt på dobbelt så mange plasser som jeg hadde da jeg la meg, men med godt mot satte jeg meg i bilen og kjørte den timen det tok for å komme til plassen vi skulle gå på tur fra. Jeg fortalte på forhånd hva som hadde skjedd dagen før, og vi ble enige om å gå, men at jeg måtte se det an underveis, også fikk vi bare snu om jeg ikke klarte det. Turen gikk til Munkebu, en hytte som ligger på 410 meters høyde. Stille vann og relativt slakke stigninger, ca to timer å gå hver vei, omgitt av høyreiste fjell. Munkebu har vært øverst på lista mi i fem uker nå, og jeg hadde nesten gitt den opp da jeg plutselig fikk muligheten til å gå dit. Vi var maks heldig med været, solen skinte og jeg gikk i t-skjorte nesten hele veien. Hun jeg gikk sammen med er et av mine absolutte favorittmennesker, og det gjorde en i utgangspunktet fantastisk tur enda bedre. Den bratteste stigningen kom på begynnelsen. Jeg ble raskt varm og godt i kroppen, og var utrolig nok så og si smertefri hele turen. Selv knærne, som jeg tidligere har hatt ganske vondt i, var bemerkelsesverdig samarbeidsvillige. På tilbaketuren gikk vi oppom fjelltoppen «Merraflestinden» (537 moh), for å få med en ekstra topp. Turen kunne virkelig ikke vært flottere! Rett og slett en drømmetur.

Merraflestinden til høyre i bildet!

Mange små vann, i forskjellige høyder, hele veien!


På sjølvaste Munkebu!


Oppå Merraflestinden.



Det var jammen godt at turen så kort tid etter hendelsen i stallen, for senere samme dag ble det gradevis bare mer og mer vondt. 2 døgn etter hendelsen hadde jeg vondt mer eller mindre over hele kroppen. Stiv og støl, mørbanka, fra nakke til ankel. Bortsett fra blå knær og skrubbsår var (heldigvis!) smertene kun muskulære. Aller verst var det kanskje på høyre side av ribbeina, det gjorde vondt å trekke pusten, det gjorde vondt å stå oppreist, det var vondt å komme borti, det var vondt å le, det var vondt å ha klær. Dag tre var enda verre. Jeg gråt en del, ikke nødvendigvis av smertene i seg selv, men av ubehaget over å ikke kunne kontrollere dem. Jeg synes det er så rart at jeg skal bli så påvirket av å ha vondt! Jeg, som over mange år har skadet meg selv både mye og ofte, som har påført meg selv svært store smerter, men jeg har taklet de smertene uten problemer. Blitt så vant til de at det faktisk ikke lengre gjør spesielt vondt, selv om det burde gjøre det. Det blir noe helt annet når smertene ikke er selvpåført eller selvvalgt. Det føles forferdelig å ikke ha kontroll over kroppen min.

Dag fire og fem var heldigvis bedre, de verste spenningene i nakken har gitt seg, ribbein og rygg er litt mindre ømt. Jeg har vært på to små fjellturer, og det var godt å kjenne at kroppen er mer min egen igjen.