mandag 1. oktober 2018

Årets luftetur

Jeg blir bare mer og mer glad i Vesterålen. Pappa er derfra, og jeg har mange gode barndomsminner fra ferier og helgeturer dit. Det føltes litt rart å være innlagt akkurat der, men til tross for at første møte med avdelingen var en katastrofe, så har de andre oppholdene mine der bare forsterket de gode følelsene. Vesterålens natur er lik Lofoten, men samtidig veldig anderledes. I Lofoten er det mest fjell, «alle» turer går rett opp og rett ned. I Vesterålen derimot, er det i tillegg til toppturer, mange turløyper i flatt terreng. Kilometervis med skogsstier. Det er jo godt med variasjon, og å kunne gå seg en lang tur uten at det nødvendigvis må være oppover.

Jeg visste tidlig i år at jeg ikke kom til å få mulighet til å dra på noe ferie, så jeg tenkte at jeg kunne hvertfall få til et par dager i vesterålen hvor jeg bare gikk på tur. Og når tanken først kom så bet den seg fast, og jeg har gått rundt og drømt om en langtur i hele vår. Det kom noen humper i veien; jeg gikk så mye at jeg var i ferd med å gå på meg beinhinnebetennelse, og jeg måtte trappe kraftig ned på turene mine. Var jeg heldig kunne jeg gå 1 (max 2) turer i uka – dersom jeg hvilte beina godt de andre dagene. Dermed lot det seg ikke gjennomføre å gå tur 3 dager til ende, slik jeg tidligere hadde tenkt. I bakhodet hadde jeg med meg fysioterapautens anbefalinger (og formaninger) om hvile, og at dersom beinhinnebetennelsen brøt helt ut så ville det bli et vanskelig å langvarig prosjekt å bli kvitt det, så jeg gjorde meg selv en tjeneste ved å heller ta det mer med ro nå og ta meg en tur innimellom, enn å kanskje bli satt helt ut av spill senere. Uansett hvor frustrerende det var... Jeg klarte etterhvert å godta tingenes tilstand, og bestemte meg i stede for å hvile meg godt i en uke, og så ta en dagstur i vakre Vesterålen.

Pappa ble med, vi kjørte dit dagen før. Da vi kom frem på kvelden, gikk vi tur i det han kaller «sitt barndoms rike». Det var en veldig fin kveld sammen med pappa, hvor vi gikk et godt stykke og han fortalte om minner og opplevelser fra sin oppvekst. Jeg er så takknemlig for å ha en pappa som er både sprek i kroppen og klar i hodet. Ikke alle er så heldig!




«Hovedturen» tok jeg alene dagen etter. Jeg startet klokka ni, med en sekk full av vann, mat og ekstra klær. Og gnagsårplaster, herregud så viktig det er å huske gnagsårplaster! Jeg hadde en slags plan, men var usikker på hvordan kroppen var, så det var flere plasser i løypa jeg kunne bli plukket opp dersom jeg kjente at jeg måtte gi meg. Første etappe var opp på et 500+ meter fjell, og så helt ned igjen, for så å gå videre opp til et nytt 500+ meter høyt fjell/hei. Derfra kunne jeg enten gå ned på andre siden og bli hentet, eller jeg kunne følge en skogssti som gikk tilbake rundt fjellet/heia. Den etappen ville være ca 12 km, men litt før halvveis hadde jeg mulighet til å bryte av og gå ned til en vei for å bli henta. Jeg tenke egentlig at jeg kom til å bryte av der, det var tross alt en svært lang tur. I tillegg var temperaturen på nærmere 30 grader, spesielt inni den vindstille skogen, noe vi nordlendinger overhode ikke er vant til. Men det var ganske deilig. Jeg gikk og dagdrømte om å ta med meg Frøya dit, tenk å ri, trave, galoppere gjennom skogen, for en drøm!

Til min store overraskelse var kroppen skikkelig i slaget - jeg hadde ikke et eneste snev av smerter i beina og jeg kom meg tilbake til stedet jeg startet fra. Sannsynligvis takket være et fornuftig valg av tempo, og gode sko. Jeg hadde med meg litt for lite vann, så de siste kilometrene var ganske jævlige, men på parkeringsplassen ble jeg møtt av pappa som hadde med en iskald flaske imsdal, og vipps så var alt glemt.






Jeg gikk i over 7 timer den dagen, tilsammen over 1200 høydemeter og tilbakela ca 27 kilometer. Været og naturen var helt fantasisk, det er en av de fineste turene jeg har vært på. Det var dessuten litt godt med en alene-tur. Ikke møtte jeg mange andre folk heller, til tross for at det er et relativt populært turområde (kan ha noe å gjøre med den voldsomme varmen...). Dette tror jeg kan komme til å bli en årlig tradisjon!

tirsdag 21. august 2018

Ildprøven


Dette er min fjerde sommer hvor jeg hjelper til på rideleirene i stallen. Tre uker på rad i begynnelsen av ferien, fra klokken 8 til 4 mandag til fredag, 8 barn per uke. Kanskje de mest intense ukene i året. Jeg er der frivillig, synes det er fint å kunne være til hjelp, men har pleid å ta avbrekk når jeg måtte. Tidligere år har jeg kommet rundt kl 10, trukket meg unna eller dratt fra stallen noen timer mens barna spiste lunsj midt på dagen, og ofte dratt hjem etter barnas siste ridetime for dagen, som regel klokken tre. Jeg har ikke involvert meg så mye, men heller bare puslet litt med mitt, og stilt opp der jeg har blitt bedt om å være.

Som jeg har skrevet om så mange ganger før, så har det å være i stallen vært en brå overgang, både psykisk og fysisk, fra det livet jeg hadde før stallen. Jeg har begynt å kjenne på at jeg er faktisk blitt sterkere, både fysisk og psykisk. Slike ting har sjeldent en konkret målestokk, men nå i sommer så kjenner jeg svært godt at noe har skjedd. Før rideleirene startet i år, kjente jeg at denne gangen skal jeg være med hele veien, hele dagen, alle dager. Fra barna kom, til de dro. Jeg har ønsket det hvert år men det har ikke på noen måte latt seg gjennomføre det tidligere. Det er liksom noe med det, å være tilstede hele tiden, å få med seg det som skjer. Man blir ikke like godt kjent med barna, når man bare er en person som kommer og går, sammenlignet med de personene som er der sammen med dem hele tiden. 

En av jentene laget løvetannkrans til meg!

Etter uke èn kjente jeg at grunnen under beina mine gynget faretruende, og jeg var usikker på om jeg var i stand å komme meg gjennom ytterlige to slike uker. Jeg var så sliten og tiden gikk så sakte at allerede på tirsdag følte jeg at det var fredag. Men barna var herlige og morsomme og siden jeg i år var tilstede hele tiden, fikk jeg en god relasjon med dem. Selv om jeg var sliten, så koste jeg meg, skikkelig. Uke to kom, ny gjeng med herlige barn, og uka fløy avgårde. Uke tre, ny flott gjeng, igjen gikk uka umåtelig treigt og igjen hadde jeg fredagsfølelse på tirsdag ettermiddag. Men fredagen (den ekte fredagen) kom, og jeg sto løpet ut. Jeg visste vel egentlig at jeg ville klare det, spørsmålet var heller om jeg kom til å dra strikket for langt og slite meg selv så fullstendig ut at jeg kom til å gå på en smell etter at ukene var omme. Den første uken så det ut som det kom til å være tilfelle, men en rolig helg hjalp godt på, og jeg klarte roe litt mer ned de siste to ukene.

I løpet av disse tre ukene har jeg dessuten fått prøvd meg som ridelærer, et par ganger. Jeg har forsøkt det før, uten at jeg helt har fått smaken for det. Jeg har følt at jeg ikke er god nok og at ungene går glipp av noe dersom de har time med meg, i stede for en som faktisk er ridelærer. Men det føltes mye bedre denne gangen. Selv om jeg kanskje ikke føler meg spesielt flink, så kan jeg jo det som er helt basic for barn som skal lære å ri, og føler at jeg kan gi dem tips og hjelp og veiledning.

Av forskjellige grunner har kjøkkenet vært en plass jeg har holdt meg unna, men i år har jeg engasjert meg litt mer på det området. Jeg har hatt ansvar for frokost de fleste dagene; dekket på bordet, satte frem mat og pålegg, kokte egg, og tatt oppvasken etterpå. Og jeg har som regel sittet sammen med barna, nesten hver måltid, selv om jeg ikke spiste det samme som de spiste. Det har vært både rart og fint, at barna har sagt takk for maten til MEG når de har gått bra bordet.

På "fjelltur"!

Jeg føler meg tryggere. Mer voksen, kanskje? Det har vært ting underveis som har vært vanskelig, som jeg ikke har forstått eller ting jeg har lurt på, men jeg har klart å løsne opp i det i stede for å «la meg» bli begravet av det. Også ser jeg ting som jeg burde gjort anderledes, som ville gjort det litt lettere for meg selv. Jeg har verken drukket nok vann eller fått i meg tilstrekkelig næring. Dagene har blitt for lange; etter at barna har dratt har jeg puslet litt med Frøya og sullet litt for meg selv, og har endt opp med å være i stallen rundt 12 timer de fleste dagene. Jeg har også gått litt for mye; begge mandagene de første to ukene så gikk jeg på 4-timersturer etter stallen, og det i seg selv er jo slitsomt nok. Beina har blitt litt for sliten og kroppen litt for trett. Men summa sumarum så tenker jeg at jeg har en god grunn til å være strålende fornøyd.

tirsdag 22. mai 2018

Verdien av å ha gode folk rundt seg


Jeg tenker tilbake på nedturen jeg hadde i januar. Jeg har skrevet om det før; at jeg er glad for at jeg klarte å løse opp i det med hjelp fra mitt private nettverk, i stede for psykiatri og innleggelse. Situasjonen i januar er et supert eksempel på hvor bra akkurat det kan gå, og det er så verdifullt med slike opplevelser. I tillegg til at jeg er glad for at det gikk som det gikk, er jeg også glad for opplevelsene jeg fikk i uken som fulgte, som jeg ville gått glipp av dersom jeg hadde vært innlagt. For det kjenner jeg også en del på, at det skjer mye mens jeg er borte som jeg gjerne skulle vært med på. Under innleggelsene i fjor gikk jeg blant annet glipp av et barnedåp i nær familie, jeg gikk glipp av en stor folkefest og masse fellesskap da VG-lista var på min lille hjemplass, jeg gikk glipp av ting som skjedde i stallen. Det er liksom alltid noe som skjer. Det går aldri en hel uke uten at det skjer en rekke ting som får meg til å tenke at det var jeg glad jeg fikk være til stede for! Å være innlagt er voldsomt trygt, og innimellom så tar jeg meg i å ønske at jeg kunne vært innlagt hele tiden, bli tatt vare på og ha folk rundt meg 24/7. Men summa sumarum så er livet her ute i den virkelige verden å foretrekke.

I januar så var det en ridetime som gikk skikkelig dårlig, som var dråpen som fikk glasset til å flyte over. Jeg var i utgangspunktet litt frynsete i nervene, og når da hesten jeg red på ikke samarbeidet, og jeg ikke skjønte hva han ville eller hva jeg gjorde feil eller hva jeg skulle gjøre anderledes, ja da sa det fullstendig stopp. Hadde jeg blitt innlagt i dagene som fulgte, ville jeg gått glipp av ridetimen uka etter, hvor jeg fikk ri på den stødige og fantastiske fjordingen Blakka, som jeg både kjenner og får til å ri på. Den timen ble en skikkelig opptur, og jeg gikk rundt og bare smilte i flere timer etterpå. Jeg ville også gått glipp av mange fine øyeblikk i stallen den uka, sammen med både tobeinte og firbeinte.

Et snilt øyeblikk med Frøya litt over en uke
etter smellen. "Se så fint vi kan ha det, Tora!"


Og sist, men ikke minst (faktisk størst!!); den lørdagen fødte endelig min bestevenn Aina, og en perfekt liten prinsesse kom til verden. Dagen etter fikk jeg komme på besøk. Det var ubeskrivelig, og herregud for en sorg det ville vært dersom jeg hadde sittet på en institusjon flere timer unna og ikke hadde fått møte henne med en eneste gang, og mange ganger i dagene som fulgte.

Jeg har hatt en lengre periode hvor jeg har hatt flere gode dager enn vonde. Men innimellom gjør det vondt. Det liksom bare bobler over. For noen uker siden var det en kveld som ble vanskelig, etter å ha trykket ting ned en periode så eksploderte all frustrasjonen inn i et allmektig kaoset. Alt var feil og vondt og jeg var på tur å drukne. Jeg vurderte legevakta, men orket ikke ta sjansen på å møte på en lege som potensielt kunne gjøre vondt verre. Jeg sa til meg selv at jeg heller skulle sette meg ned og se på netflix til jeg var så trett at jeg ikke orket noe annet enn å gå å legge meg, for så å ringe psykologen neste morgen. Men så fikk jeg snakket med bestevenn Aina. Jeg fikk grått og luftet ting, og brått føltes det bedre. Ballongen som var på tur å sprenges, ble i stede stukket hull på, og luften tøt sakte men sikkert ut. Det er fantastisk hvor lite som skal til for å løse opp, hvertfall nok til at jeg får hode over vannet igjen.

Det svinger. Jeg vet det godt. I perioder er det vondt, i andre perioder er det godt nok. Jeg innbiller med at jeg har blitt litt bedre til å akseptere hvordan ting er «her og nå». Også har jeg fortsatt å være like takknemlig som jeg har vært hele tiden; for menneskene i mitt liv som stiller opp og som jeg kan lene meg på. Takket være dem så er det enklere å være hjemme, og på grunn av dem så er ønsket om å få være hjemme større (i motsetning til å være innlagt), det blir en god sirkel.

tirsdag 8. mai 2018

Øyeblikk #32 (hjertet mitt)

For tiden trapper vi for alvor opp aktiviteten etter at hun fikk en seneskade rundt april/mai i fjor. Det er onsdag formiddag, vi rir på ridebana. Daglig leder i stallen instruerer oss litt i dag, hjelper oss i gang med det helt basic. Det betyr ekstra mye at akkurat hun tar seg tid til å hjelpe, veilede. Frøya er, frustrerende nok, særdeles grei akkurat i dag. Hun bukker ikke når jeg setter meg på, og hun buser ikke avgårde. Når instruktøren roper «braaa!» og «der ja!» til oss, gjør det godt i hele meg. Frøya er den fineste i hele verden. Noen ganger kan hun oppføre seg litt usympatisk, og mange kan synes hun er en frekk hest. Ofte er tilbakemeldingene jeg får på henne negative, og det knuser hjertet mitt fullstendig. Jeg skulle ønske andre kunne se henne gjennom mine øyne. Hennes gode egenskaper veier opp for de dårlige. Hun er verdt sin vekt i gull, og vel så det.

Vi holder ikke på så lenge. Litt over en halv time. Vi har allerede travet mer enn vi har gjort på et år. Frøya har vært flink. Jeg leier henne på tur, «nedvarming» etter økta. Vi går ned til veien. På tilbaketuren stopper vi på ei mark vi bruker til sommerbeite til hestene. Våren her i nord kommer seint, så foreløbig er bakken brun og død. Jeg hadde håpet vi skulle finne noen grønne skudd Frøyamor kunne kose seg med, men det er ingen tegn til noe levende. I stede går hun og snuser på gamle hestebæsjer fra fjorårets beitesesong. Hun liker det nemlig. Mange hester liker det. Synes det er spennende. Jeg trodde det bare var hunder som sniffet på avføring, men det gjelder visst hester også.


Hun er så god. Stor, varm, myk. Barbert for noen uker siden, siden hun ikke slipper vinterpelsen. Så slipper hun puste og pese og svette bare av å gå en liten tur. Det jeg fryktet var forferdelig dårlig kondis, var heldigvis hovedsakelig alt for tykk og varm pels. Dagen før var vi på en halvannen times barbaktur. Sju og en halv kilometer. Lengste turen vi har vært på siden hun ble skadet. En slik type tur jeg lenge ikke trodde vi ville få muligheten til å gå igjen, men det går stadig vekk framover. Det er nesten for godt til å være sant, og hver dag med Frøya føles som en stor gave, jeg tar ingenting for gitt.

Frøya er rolig. Forsøker ikke dra meg avgårde, og følger etter når jeg gir tegn til at vi skal gå litt videre. Plutselig hører vi en lyd og hun blir skremt, hopper til, men stopper når hun kjenner at leietauet strammes, jeg trenger ikke holde henne igjen. Hun vet jeg er der, i andre enden. Hun roer seg fort ned, og vi går å titter der lyden kom fra. Det var ikke noe farlig likevel. Vi tusler videre.


 

onsdag 4. april 2018

Det lille (som egentlig er stort!) ekstra

Når det kommer til helsevesenet og helsepersonell, er jeg selektiv i forhold til hvem jeg kan åpne meg for, snakke med. Visstnok er jeg «for» selektiv. Feks når jeg er innlagt og har det vanskelig, så er det ikke sånn at jeg vil prate med hvem som helst. Noen ganger har jeg en kontakt jeg vil prate med og som jeg føler det hjelper å prate med. Andre ganger er det greiest å bare holde meg for meg selv og vente til jeg får en annen person som kontakt ved neste vaktskifte. Eller når det gjelder legevakta. Har jeg det vanskelig en kveld så kan jeg ikke bare dra dit «for å snakke med noen», for det er så himla avhengig av hvem som er på jobb akkurat da. Noen er fine mens andre bare gjør vondt verre, og når jeg ikke vet hvem jeg kommer til å møte på, så er det like greit å la være å dra dit.

Men det er naturlig, er det ikke?! Noen mennesker kommer man overens med, andre ikke. Det handler om personlig kjemi. Men i helsevesenet er det et problem, fordi det skal være «system-avhengig» ikke personavhengig. En lege er en lege. En psykolog er en psykolog. En sykepleier er en sykepleier. En miljøarbeider er en miljøarbeider. Og det der funker ikke helt for meg. Jeg tror de fleste vil være enig i at det ikke helt funker. For meg er det mennesket som er avgjørende, ikke tittelen/yrket.

Det jeg forsøker skrive om er nok et minefelt; nemlig om helsepersonell som i større eller mindre grad blir personlig involvert i pasientene sine. Det er mange sterke meninger om dette temaet, mange mener at det er svært uhensiktsmessig, helt uakseptabelt og kun til skade for pasienten. Andre har en mildere oppfatning og tenker at det kan være rett i noen tilfeller. Jeg tenker at stikkordet her er «noen tilfeller». Helsepersonell kan fint hjelpe pasienter samtidig som de holder en profesjonell avstand. Man verken trenger eller skal ha den spesielle kontakten med alle man møter, verken som behandler eller pasient - men noen ganger, ikke ofte, men en sjelden gang, er det akkurat det som skal til.


Jeg har lest om en jente som hadde tilknytningsforstyrrelse, ei sårbar jente som det nok var lett å føle stor omsorg for. For henne ble det utrolig problematisk når personalet sa ting som at de fikk morsfølelser for henne, ønsket å ta henne med seg hjem og passe på henne ol. En annen jente jeg har lest om, fortalte at der hun var innlagt så fikk hun nattaklem av personalet hver eneste kveld, hun ble fortalt at hun var verdifull, og all omsorgen og varmen hun fikk for første gang på lang tid, reddet henne.

Det finnes så mange mennesker som overhode ikke hører hjemme i helsevesenet, men som likevel jobber der – og så finnes det en god del mennesker som passer perfekt i akkurat den jobben. En ting er det faglige, det er jo noe «alle» kan lære, men man må dessuten ha en iboende respekt, omsorg og interesse for de og det man jobber med. Jeg har flere ganger vært utrolig heldig med menneskene jeg har møtt i helsevesenet. Mennesker som har gått litt ut av rollen som behandler/miljøpersonell/lege ect, og inn i rollen som medmenneske. Som har gjort ting for meg og sagt ting til meg som jeg vil beskrive som å gå above and beyond. En dypere kontakt, uten at det blir noe usunt eller uetisk for noen av partene.

Psykologen jeg hadde ved innleggelsene i fjor, er uten tvil en av de. Takket være alt hun sa og gjorde for meg, vekket hun frem noe i meg jeg ikke engang visste fantes. Hun satte i gang noe jeg ikke trodde var mulig for meg å komme i gang med. Hennes enorme tro på meg og min styrke, gjorde at jeg klarte tro selv også. Jeg er ekstremt glad i henne og føler at vi to fikk en sterk og gjensidig kontakt. Uten at det var noen misforståelser ute og går; vi var begge klar over at jeg var pasient og hun behandler. Men det vi hadde til felles, var at vi er tross alt mennesker, begge to.


Jeg er så heldig at jeg fremdeles har kontakt med noen av de jeg har fått den ekstra kontakten med, etter at behandlingsrelasjonen har blitt avsluttet. Noen ganger har det vært naturlig, andre ganger ikke. Kontakten er en annen, relasjonen en annen, mer gjensidig.

Utover det har jeg ikke lyst å fortelle så mye om hvem, hva eller når, for det er så personlig, og jeg er redd andre skal dømme eller misforstå, men jeg synes dette er et viktig tema. Det «lille» ekstra kan resultere i noe veldig bra. Å bli sett på og møtt som et menneske og ikke som en pasient, det er ubeskrivelig verdifullt. Jeg blir fort svært knyttet til folk i helsevesenet, og naturlig nok blir jeg aller sterkest knyttet til de som gjør dette ekstra. Og det er de jeg gjennom de siste årene har blitt «for» knyttet til, som har hjulpet meg mest og har bidratt til den største forandringen. Selv om det gjør uutholdelig vondt å skilles fra de, så tenker jeg alltid at smerten er verdt det. For jeg tar med meg noe svært verdifullt videre, selv om jeg ofte må få det litt på avstand før jeg ser det.

onsdag 14. mars 2018

Øyeblikk #31 (gråt)

Januar 2018;

Jeg pleier ikke gråte på telefonen til legevakten. Mest av alt er jeg nervøs for hvem som tar telefonen, og hvem som senere møter meg når jeg kommer dit. Jeg skal ikke si at jeg aldri har grått, men jeg kan hvertfall ikke huske å ha gjort det. Men akkurat denne dagen, når jeg hører stemmen i den andre enden, den kjente, trygge stemmen til min favorittsykepleier, som når jeg presenterer meg sier «heia Tora!», med en blanding av bange anelser og varme, så strømmer tårene fritt.


Jeg gråter på vei hjem fra legevakta. Det er sent på natten. Jeg gråter fordi kvelden har vært så vanskelig, jeg gråter fordi denne kvelden var bare en av en lang rekke vanskelige kvelder. Jeg gråter av frustrasjon over at jeg er som jeg er. Jeg gråter også av lettelse fordi jeg i dag hadde maksimalt flaks; på jobb var både favorittsykepleieren og favorittlegen. Jeg gråter av lettelse fordi jeg på legevakten denne natten har fått en god, lang samtale og gode klemmer, i stede for blod, sting og bandasjer. Jeg gråter av redsel over hvordan det er tilfeldigheter som gjør at denne kvelden gikk som den gikk, og av frykt for hva som kunne skjedd dersom det hadde vært en annen lege på vakt. Jeg gråter av lettelse for at jeg selv etter denne fryktelige kvelden hvor alt bare toppet seg, og alt lå til rette for et skikkelig selvskadingsbonanza, så unngikk jeg det, og er fortsatt rundt 10 måneder skadefri.