mandag 20. mai 2013

Hverdagsenergi

Jeg har skrevet om det før, hvor «urettferdig» det føles at jeg tilsynelatende ikke har fått mer energi etter at jeg fikk sonden. Men det er klart at når jeg gikk ut fra at jeg ville bli så pigg at jeg kunne løpe maraton, la jeg opp til å bli skuffet. Siden verdenen min er sort-hvit, gikk jeg ut fra at jeg ville gå få null energi til full energi. Gråsoner eksisterer ikke. Så, ganske plutselig, innså jeg at den fysiske formen er faktisk bedre. Enda langt fra «bra», og da er det liksom ikke godt nok, men det er likevel et steg i rett retning. Noe maraton blir det nok ikke på meg med det første, og jeg må hele tiden jobbe med meg selv for å godta det, og minne meg på at det ikke er fordi jeg «bare er lat».

Det jeg merker, er noe jeg rett og slett vil kalle for «hverdagsenergi». Det som får meg opp om morgenen, fordi jeg faktisk er uthvilt og ikke utslitt etter en natts søvn. Det som gjør at jeg reiser meg opp fra sofaen for å hente noe, uten å måtte bruke en halvtime på å motivere meg selv og til slutt kanskje ende opp med å bli sittende sammenkrøpet og gråte over hvor forbanna tung allting er i kropp og sjel. Det som gjør at jeg kan dusje hver dag, uten å måtte veie for og i mot om den energien det vil ta, bør prioriteres på noe annet, som feks å gå ut med søpla. Det som gjør at jeg kan bøye meg ned og plukke opp noe fra gulvet, uten å være redd for at jeg ikke vil komme meg opp igjen når jeg først har bøyd meg ned. Det som gjør at jeg kan støvsuge jevnlig, i stede for en uke etter at det burde vært støvsugd, fordi jeg bare utsetter og utsetter og utsetter det. Det som gjør at jeg vasker opp når jeg har brukt en gaffel og et fat, i stede for å ikke spise fordi jeg ikke orker tanken på å måtte stå oppreist ved oppvaskbenken flere minutter i strekk. Rett og slett energi til å komme meg gjennom dagen. Ting man ikke legger merke til eller tenker på, før man plutselig gjør det. Mange små ting. Sånne ting som er en sekvfølge for folk flest.



Forfallet mitt, eller hva faen jeg skal kalle det, skjedde så gradevis at jeg merket egentlig ikke at jeg mistet denne hverdagsenergien. Eller kanskje gjorde jeg det, men spiseforstyrrelsen avskrev det som latskap. Det var ikke det at jeg hadde lite energi, liksom, jeg var bare svak og lat og tung i baken. Jeg gjorde virkelig mitt beste for å skjerpe meg, men fikk det ikke til. Det gjorde meg bare enda «svakere, latere, tyngre». Jeg vet at veien fremfor meg er lang, men jeg har allerede kommet et lite stykke og kan se hvor forferdelig mye dårligere jeg var før jeg fikk sonden. Det er direkte skremmende hva man kan venne seg selv og kroppen sin til. Mensen forsvant til slutt, men jeg hadde den lengre enn det som omtrent er fysisk mulig. Kroppen burde vært i krisetilstand, men blodprøvene var fine, bortsett fra jernmangelanemien. Den burde gjort meg veldig dårlig, men siden jeg utviklet den så sakte over så lang tid, merker jeg faktisk ikke noe til den. Det er helt utrolig at jeg holdt det gående. Jeg kan innrømme at det var en del ganger jeg satt i den gamle leiligheten, i sofaen, i mørket, og uten energi til å gå på do for å tisse. Tilslutt klarte jeg reise meg, men ikke før jeg måtte så mye at det gjorde direkte vondt. Jeg vurderte å gi opp, bare bli sittende, ikke gå på do, ikke dukke opp til avtaler, ikke ta telefonen, ikke spise eller drikke, ikke gjøre noe, bare vente på at noen til slutt skulle bryte opp døra og ta meg med seg. Jeg er så glad for at jeg aldri skal havne der igjen.

onsdag 15. mai 2013

En porsjon håp, takk

I et tidligere innlegg har jeg skrevet om jeg noen dager sørger over hvor bra jeg var en periode, og tenker at jeg aldri vil kunne komme tilbake dit. Andre dager lengter jeg, og gleder meg til jeg kommer dit igjen. Men det er jo sånn at jeg MÅ faktisk bare tro at jeg skal komme dit. Dersom jeg ikke har troen på det, så er det jo strengt tatt bare å gi opp med en gang. Og jeg er på ingen måte klar for å gi opp.

For fem og et halv år siden var jeg i omtrent samme situasjon som jeg er i nå. Jeg spiste færre og færre ting, i mindre og mindre mengder. Heldigvis gikk det ikke så langt som det er gått denne gangen, takket være en innleggelse på Capio Anoreksisenter i Fredrikstad, januar 2008. Der fikk jeg hjelp til å snu det rundt, og sakte men sikkert lærte jeg meg å spise igjen. I månedene før den innleggelsen kjente jeg mer og mer på hvor mye jeg gledet meg til «den dagen» jeg ville være kommet over den første kneika, og kunne begynne spise de tingene jeg savnet. Jeg skrev lister over retter jeg ville ha, når jeg ble klar for det. «Den dagen» ble et uttrykk for håp. Listen ble heng opp på kjøleskapet, til motivasjon og inspirasjon. Til tross for at det var helt hverdagslige ting som taco, ostesmørbrød og pytt-i-panne, var det mitt mount everest. Jeg kan huske min urokkelige tro på at jeg en dag skulle klare det, til tross for hvor uoverkommelig de var da jeg skrev det opp. Allerede på min første permisjon lagde pappa en ting fra den lista, og det var en bekreftelse på at det gikk rett vei, at jeg var på rett vei.


For noen måneder siden begynte jeg å lage en ny liste. Noen ting jeg ikke har spist på mange måneder. Andre ting jeg ikke har spist på et halvt år. Et år. Flere år. Enkelte ting jeg aldri har spis, men har lyst å prøve. Jeg vil gjerne dele noe av det. Kanskje kan det inspirere noen andre? Det høres sikkert rart ut, men dette er noe av det mest personlige jeg har delt; Mammas valnøttbrød (gode barndomsminner!). Cottage cheese. Peanøttsmør. Havregrøt. Kokt egg. Fullkornspitabrødpizza. Proteinpannekaker. Havreknekkebrød. Bakt søtpotet. Vegetarkasagne. Avokado. Tørket frukt. Ostesmørbrød med hvitost og brunost. I tillegg har jeg en liste over litt småmerkelige kombinasjoner som jeg kom frem til i fjor høst. På den tiden spiste jeg ganske grei mengde mat, men lite variert, derfor måtte jeg være kreativ med de tingene jeg hadde. For eksempel smaker gulrot og brunost himmelsk sammen. Jeg pleide også å hakke opp et eple som jeg blandet sammen med hvite bønner og philadelfia-ost. Hvite bønner blandet sammen med philadelfia-ost og pesto. Kikerter blandet sammen med cottage cheese og philadelfia. Cottage cheese og biola. Kikerter og jordbærsyltetøy. Grøt kokt på vaniljesoyamelk. Wokgrønnsaker med sylteagurk (den skal ikke varmes, men haes i etterpå). Jordbærsmoothie med biter av tørket ananas, kiwi som er skjært i strimler eller småtomater delt i fire. Ting som gjorde meg glad i magen og glad i kroppen. «Den dagen» jeg igjen kan spise det jeg ønsker uten å frykte verken anger eller redsel, er langt unna. Men den er der, en eller annen plass.

søndag 12. mai 2013

Kropp på autopilot og apatisk i hode

Da jeg ble innlagt på sykehuset og hadde fått sonden, var det en venninne som skrev til meg at hun at hun underlig inderlig håpet at jeg fortsatte å kjempe selv om jeg har fått sonde. Jeg spurte hva hun mente, og hun svarte at hun hadde sett så mange jenter som resignerer til sykdommen med en gang de har fått innlagt sonde. At da trenger de ikke gjøre noe selv lengre. Jeg skjønte det ikke, for jeg tenkte at å sonde var jo begynnelsen på kampen, og det helt motsatte av resignasjon! Det hørtes bare rart ut. Men nå derimot, skjønner jeg nøyaktig hva hun mente. Livet med sonden er enkelt. Jeg trenger liksom ikke gjøre noe. Sonden har alt ansvaret, sonden gjør all jobben. Jeg har gått fra å spise tre grønnsaksmåltider om dagen, til å knapt få i meg et om dagen. De har ikke så mye å si, sånn fysisk, de små måltidene er mer symbolske enn nyttige, men det er likevel helt feil Det går feil vei. Det er jo meningen at jeg skal begynne å spise MER, og etterhvert klare bytte ut enkelte sondemåltider med ordentlige måltider, og til slutt klare meg uten sonde.

Jeg føler på ingen måte at jeg har gitt opp. Jeg holder jo ut. Jeg står jo i det. Å gi opp er ikke et alternativ. Bare at det er egentlig ikke godt nok. Jeg burde gjøre mer. Men hvordan klare det, når bare det å holde ut er alt jeg er i stand til. Egentlig føler jeg ikke at jeg gjør noe som helst. Hjemmetjenesten kommer å kobler meg av pumpen og på pumpen. Jeg ber dem ikke om det, jeg ber dem ikke la være å gjøre det – jeg gjør ingenting. Dagavdelingen, psykologen og legen gir meg timer og lager avtaler, og gir meg beskjed om når taxien kommer å henter meg. Jeg adlyder. Ikke som et barn, men som en robot. Med andre ord; jeg gjør egentlig ikke noe som helst selv. Jeg har snakket med flere om det, og de mener at jeg valgte jo å godta å få sonde, at jeg velger jo å møte opp til timene og avtalene jeg har, jeg velger jo å ikke rive ut sonden og bare gi opp hele greia. Men å gjøre det motsatte av disse tingene ser jeg ikke på som et alternativ, og siden det ikke er noe alternativ til det jeg gjør så er det jo heller ikke et valg å gjøre det. Det er liksom bare sånn det er. Så jeg fortjener overhode ikke at andre sier jeg er flink eller modig eller tøff eller sterk.

På sykehuset, første dag med sonden.

At jeg er så bestemt på at jeg ikke kan gi opp, betyr ikke at dette ikke er fryktelig vanskelig, veldig nært både uutholdelig og uoverkommelig. Det føles rett og slett ut som jeg dør innvendig. Før jeg fikk sonden så var jeg i ferd med å dø fysisk. Nå kjennes det som jeg er i ferd med å dø inni meg. Det er vanskelig å forklare. På utsiden «kjemper» jeg men på innsiden visner jeg vekk. Det er grusomt. Jeg er i ferd med å bli et tomt skall, uten at det synes på utsiden. Kroppen går på autopilot og hodet er apatisk.

Jeg har dyktige mennesker rundt meg, som fort oppfattet at her var det kanskje depresjonen som var på ferde. Det har de nok ganske så rett i. Dette er noe som skjer gang på gang, at depresjonen, den største av alle monstre, the queen bee, sniker seg stille inn på meg. Med fløyelsmyk bevegelser legger den seg over skuldrene mine, rundt halsen min, foran øynene mine, inn i hodet mitt, sløver alle sanser. Og jeg skjønner ikke at det er den. Jeg har skrevet om det tidligere, feks i innlegget "Depresjonens jernklo". Nå har den heldigvis blitt «avslørt» ganske tidlig, så forhåpentligvis vil det ikke gå så galt som det pleier å gjøre når jeg sitter alene med depresjonen, uten å vite at det faktisk er den. Når dens tanker og følelser kjennes ut som mine egne. Når dens løgnene om håpløshet og meningsløshet kjennes ut som mine egne sannheter. Når den til slut er kommer så tett inn på meg at jeg ikke lengre klarer skille mellom oss to, selv når jeg skjønner at det er depresjonen som herjer.

En venninne sa noe veldig lurt til meg. Det mange ikke skjønner, er at når depresjonen er på sitt verste så er det ikke ekstrem tristhet man føler. Tvert i mot så «mister» man følelsene sine. Som jeg skrev, så er det som om man dør innvendig, at man bare er et skall. Man er ikke trist, man er bare fryktelig tom. Men det er viktig å tenke på det som en nummenhet, og ikke en tomhet. Tomhet betyr at det ikke er noe der. Nummenhet betyr at det er der, men at man ikke klarer føle det. Følelsene er der enda; glede, håp, stolthet, kjærlighet, empati, interesse, og de kan føles igjen. De kommer til å føles igjen. De er ikke borte, det er bare numment. Jeg kjenner at det gjør noe med meg å tenke på det på den måten. At jeg finner strategier og får hjelp gjør meg ikke frisk og lykkelig, men det gjør at jeg overlever disse ekstra mørke periodene. Depresjonen er en blodtørst vampyr, og jeg må bruke alle triksene i boka i tillegg til rå muskelstyrke for å holde den på en armlengdes avstand mens jeg venter på at solen skal stå opp.

torsdag 9. mai 2013

Selvforskyldt?

En slags fortsettelse på forrige innlegg om redselen og usikkerheten rundt utskrivelsen fra sykehuset.

Jeg var åpen og ærlig om redselen min for å dra hjem, og ble møtt med forståelse. Som miljøkontakten min så godt sa det; når man heller vil være på sykehus enn å reise hjem, da har man det jammen ikke noe særlig greit hjemme. Problemet med bosted var jo noe som ordnet seg, men akkurat det var bare den ene halvdelen av problemet. Det er slik at jeg ikke klarer tillater meg selv å spise, eller innta næring. Men når noen andre tar det valget for meg, er det som om jeg får lov. Og sykehuset «ga meg lov» til å ta i mot næring. De overtok det ansvaret og jeg kunne pustet lettet ut. Spiseforstyrrelsen overmanner meg alene, men når andre kommer inn i bildet mister den all autoritet. Jeg fikk dessuten «lov» til å hvile og ta det med ro. Så hvordan ville det da bli å skulle dra hjem? Hvordan i all verden skulle jeg klare å ta gode valg når jeg plutselig skulle stå helt på egne bein, når det er akkurat den delen som har gått galt tidligere?

Vi hadde møter med hjemmetjenesten og hadde lagt en plan, uten at det egentlig var nok til å gi meg noe bilde på hvordan det faktisk skulle bli. De skulle komme hjem til meg for å koble meg på pumpa fem ganger om dagen, men jeg visste ikke hvem noen av dem var og hvilken rolle de egentlig skulle spille, ut over det rent praktiske med sonden og pumpen. Jeg ble mer eller mindre kastet inn i det. Det ble ganske mye, med mange nye fjes som skulle vite hvilke rutiner som skulle gjelde hjemme hos meg, i forhold til min redsel for bakterier, mitt rigide forhold til hygiene og mitt behov for at avtalte tidspunkt må overholdes. Og det gikk... bra. Veldig bra. Det ble noe helt annet når jeg faktisk fikk møte disse menneskene. De snille, hyggelige, forståelsesfulle og omsorgsfulle damene fra hjemmetjenesten ble automatisk noen som hadde større autoritet enn spiseforstyrrelsen. Hver gang de kommer for å koble meg til pumpen, gjør de det med en så stor selvfølge av spiseforstyrrelsen ikke engang har krefter til å protestere. Det er riktignok blitt vanskeligere å spise gjennom munnen, og det kan fort gå mange dager mellom hver gang jeg spiser grønnsakene mine, men det viktigste er strengt tatt at jeg ikke slutter helt med det. Øking skal jeg og teamet mitt skal jobbe med når ting er blitt mer stabilt.


Jeg sliter mye med dårlig samvittighet. For eksempel for at hjemmetjenesten må komme til meg så himla ofte, hver eneste dag. Jeg var så redd for at det ville være slitsomt og belastende for dem å måtte komme å hjelpe noen som har fucket opp sitt egen liv. Ok - det er ikke jeg som har fucket opp livet mitt, det er sykdommen som har gjort det. Selv om jeg har dårlig samvittighet og tenker at det er min egen feil, så er jeg (nesten) den eneste som tenker sånn. Og jeg tenker jo overhode ikke slik om andre som sliter med maten. Så kanskje skal jeg ikke stole helt på de tankene. Men de vonde følelsene er sterke og det lar seg ikke gjøre å bare overse dem.

Redselen min ble snudd på hodet. For disse damene var nemlig så tålmodige og forsiktige, og nærmeste unnskyldte seg for at de kom så ofte til meg, som om DE var redd det skulle være plagsomt for MEG at de kom! Etter hvert som dagene gikk ble jeg mer og mer trygg på og kjent med de forskjellige menneskene. Jeg fikk vite at jeg kan be dem være litt hos meg dersom jeg har det vanskelig, og at de overhode ikke synes det er slitsomt at de må komme hit så ofte. Tvert i mot så var de faktisk bare glad for at de får komme å hjelpe meg! Det var ubeskrivelig godt å få høre. Hjemmetjenesten kommer til meg for å koble meg på pumpen, og for å koble meg av igjen etter på, så de er innom her ti ganger om dagen. At de kommer så ofte er rett og slett en enorm trygghet og bare veldig fint. Jeg sa det til dem, så nå er det ingen av oss som trenger ha dårlig samvittighet for at de er hos meg «hele tiden».

Jeg fikk også satt ord på den dårlig samvittigheten min i forhold til at dette på en måte er noe selvforskyldt. Det er noe jeg også har snakket med om psykologen min. Det ble sammenlignet med mennesker som får behandling for KOLS (og kanskje fortsatt røyker), mennesker som har blitt skadet etter å ha fyllekjørt, rusmisbrukere, mennesker som er blitt så sykelig overvektige at de trenger hjelp til selv hverdagslige gjøremål. Tilstander/sykdommer som også til en viss grad er «selvforskyldt», men bare i gåseøyne. Det er ting jeg har fått høre før, men det var godt å bli minnet på det, og å få vite at de tenker slik. Det setter ting litt i perspektiv.

mandag 6. mai 2013

En helt ny start (...eller?)

Da jeg la meg for å sove den siste kvelden før innleggelsen på sykehuset, tenkte jeg at det var den siste kvelden i mitt liv jeg skulle ha det slik. For første gang på lenge tillot jeg meg selv å kjenne godt etter inni meg, og kjente på redselen, smerten, skammen, ubehaget, håpløsheten, motløsheten, mørket, gjørmen. Jeg sa til meg selv at jeg aldri, aldri måtte glemme hvor forjævlig det føltes. Hit skal jeg aldri igjen. I morgen kommer Forandring. Skummelt, men nødvendig og etterlengtet. Lettelsen var større enn redselen, om enn kun så vidt. Den siste kvelden tok jeg på en måte farvel med leiligheten. Jeg vet ikke hvorfor, men jeg tenkte at jeg aldri skulle dit igjen. Det skulle være et tilbakelagt kapitel. Jeg skulle begynne på ny frisk, og å dra tilbake dit ville jo være et steg tilbake. Men på sykehuset kunne jeg jo ikke være for evig. Jeg fortalte ikke noen at jeg ikke ville hjem. Jeg orket ikke tanken på å sette i gang den utmattende prosessen det ville være å begynne lete etter ny leilighet og det å faktisk flytte. Til foreldrene mine ønsket jeg heller ikke dra, så jeg ante ikke hva jeg skulle gjøre.

Da sykehusoppholdet nærmet seg slutten, gruet jeg meg veldig til å dra hjem, for det var jo faktisk det jeg måtte gjøre. Hjem til den leiligheta hvor alt hadde gått så galt i utgangspunktet. Der hvor jeg har blitt dårligere og dårligere. Der hvor jeg i perioder har sittet fastgrodd i sofaen med persiennene nede i opptil en uke om gangen, uten å en gang vite hvordan været var fordi jeg ikke orket se ut. Der hvor jeg så alt for mange ganger har grått meg i søvn eller ikke har fått sove.  Der hvor veggene var tapetsert med gammel smerte og spøkelser.  Der hvor jeg så alt alt alt for mange ganger har skåret i stykker huden min. I tillegg til veien fra leiligheten til sykehuset som jeg har gått en million ganger de siste to årene, enten til legevakt, til gruppeterapi eller til psykolog. Jeg kunne gått den veien i blinde.


Universet works in mysterious ways. Halvveis i sykehusoppholdet fikk jeg plutselig beskjed om at jeg måtte flytte, fordi husverten trengte å bruke leiligheten. Dagen etter fikk pappa høre om en leilighet som ville bli ledig. To dager senere var jeg å så på den, likte den, og fikk vite at jeg kunne flytte inn allerede etter noen uker. Vips så var alt i boks. Det var nøyaktig det jeg trengte! Jeg trenger en ny start. Da jeg ble utskrevet var det litt over en uke til jeg kunne flytte inn, og siden jeg visste det kun var midlertidig så føltes det overkommelig å bo i den gamle leiligheten i mellomtiden. Jeg var bekymret for at bakteriefobien skulle blusse opp, siden jeg skulle flytte inn rett etter at de forrige hadde flyttet ut. Selv om de vasket etter seg, ville det føles som å flytte inn i noen andres hjem. «Heldigvis» måtte den nye rundvaskes før jeg flyttet inn. Foreldrene mine tok seg av det, og jeg føler meg trygg på at de gjorde en skikkelig jobb. En ting mindre å tenkte på. Kanskje var det ikke det beste tidspunktet å flytte på, min fysiske og psykiske helse tatt i betraktning, men det var veldig nødvendig for meg å gjøre det. Alt i alt var fordelene større enn ulempene.

Alene hadde jeg ikke hatt sjans om å klare flyttingen, men jeg fikk mye hjelp fra foreldrene mine. Eller, det er feil å si at de hjalp meg, de gjorde strengt tatt alt. Jeg la riktignok bøker, filmer, bamser, småting og pynteting i esker og la de på plass å den nye leiligheten, men foreldrene mine vasket, ryddet, organiserte og transporterte. Som de bunnløst gode menneskene de er, var de bare glad for å kunne hjelpe meg ♥

Jeg hadde brukt så mye tid og energi på å gruble på det, at da det praktiske endelig var på plass, var jeg overbevist om at det var svaret på alle mine problemer. Det var den magiske løsningen. Så snart jeg fikk flytte inn, ville alt bli bra. Alt. Det ville føles så rett. Og alt ville skje umiddelbart, som med et trylleslag, så snart jeg fikk sette meg til rette i en god stol og kjenne at her er jeg hjemme. Med andre ord; jeg sørget for en enorm fallhøyde. Omgivelsene ble riktignok ny, men problemene var de samme. Jeg glemte ta høyde for at vonde minner sitter i hodet, og at de fleste skumle spøkelser pleier å følger med på flyttelasset. Jeg så ikke for meg at jeg til tross for at jeg knapt gjorde noen ting, skulle bli så utkjørt og utslitt. Noe som i seg selv gjør hodet mitt enda mer sårbar for ondskapsfulle tusser og troll. Men jeg angrer ikke på at jeg flyttet, for jeg trengte det virkelig. Jeg bare burde ikke hatt så gigantiske forventninger. Det er helt normalt at man trenger å «bo inn» en ny plass, og venne seg til det. Her er det ganske så fint, altså. Mye større enn forrige leiligheten, mye mer skapplass, mye større bad (med varmekabler i gulvet!), flere rom, egen vaskemaskin (man føler seg brått litt mer voksen og selvstendig når man kan vaske egne klær i stede for å måtte dra hjem til mamma for å gjøre det) høyere under taket, lysere. Det skal nok bli bra. Etterhvert. Dette ER en ny start, selv om den ikke er magisk.

torsdag 2. mai 2013

U-rett-fer-dig!!

Automatisk tanke:

Jeg er så... slapp. Jeg føler meg ikke bra. Jeg burde føle meg bra! Nå får jeg faktisk 1500 kalorier mer enn jeg gjorde «på egen hånd», jeg burde jo være i kjempeform! Jeg burde jo ha nok energi til løpe et maraton. I stede er jeg slapp. Om mulig enda slappere enn jeg var før jeg fikk sonden. Det er så urettferdig som det kan få blitt!! Hva er da vitsen med alle disse kaloriene, om jeg føler meg noe bedre? Bortkastet! Og nå som kroppen er blitt vant til å få næring igjen, vil jeg sannsynligvis bli enda dårligere dersom jeg nå skulle kuttet ut sonden. Jeg føler meg lurt, jeg er sur og dette er noe dritt! U-rett-fer-dig!!

Pust. Vent. La følelsene roe seg. Pust litt til. Vent litt til. Tenk deg om.


Alternativ tanke:

Ok. Det FØLES fryktelig urettferdig og ER vondt at jeg ikke føler meg bedre nå som jeg får så mye mer næring i kroppen. MEN...

...for det første, så vet jeg at det pleier å være sånn. Dette er ikke min første rodeo, dette har jeg vært gjennom flere ganger før. Når jeg får i meg alt for lite næring, så går jeg helt på autopilot. Jeg kjente ikke på noen ting, tør ikke kjenne etter, jeg bare fortsetter og fortsetter som et lite trekkoppdyr. Når jeg blir innlagt og begynner spise mer (eller i dette tilfellet; får sondemat), så får jeg på en måte lov til å slappe av og kjenne litt etter, og det er først da jeg kjenner hvor vanvittig utslitt jeg faktisk er. Den stakkars kroppen min har virkelig blitt kjørt hardt det siste halve året. Jeg hadde faktisk forberedt meg på at jeg kom til å bli helt kake når jeg begynte med dette, men det er fremdeles vanskelig.

...for det andre så er den næringen jeg får i meg kun nok til å dekke kroppen basalbehov, dvs energien den trenger til å opprettholde kroppstemperaturen og den indre aktiviteten i kroppen. Det er lett å tenke at alle kaloriene man får inn må «ut» gjennom fysisk aktivitet, men kroppen bruker faktisk mye energi selv om man er helt i ro, rett og slett bare på å holde seg i live.

...for det tredje; isolert sett så skulle man jo tro at rent fysisk så skulle en økning av kalorier føre til mer energi, spesielt når det er snakk om en så stor økning. Men selv om jeg får mange flere kalorier enn før , så er jo kroppen fremdeles alvorlig undervektig.

Når jeg minner meg selv på disse tingene så innser jeg at det er jo jammen ikke rart at den ikke henger helt med. Selv om det føles nyttesløst og bortkastet, så vet jeg at det ikke er det. Jeg fortsette å svømme.