torsdag 25. april 2019

Øyeblikk #34 (skulle ønske det var deg)


Fra sommeren 2017;

Jeg trenger en person å holde fast i, et anker, en fyrlykt. Det spiller ingen rolle om det er en lege eller psykolog eller sykepleier, tittelen har ingenting å si, det viktigste er at «kjemien» stemmer. Det må være noen jeg kommer overens med, stoler på, noen jeg ønsker OG faktisk får til å snakke med. Jeg snakker med psykologen på avdelingen om det. Psykologen som er så innmari fin og som jeg er blitt så innmari glad i.

«Jeg skulle ønske den personen var deg», sier jeg til henne.

«Det skulle jeg også» svarer hun.

Jeg klarte ikke si hade, så vi ble enig om å heller si «på gjensyn». Vet ikke når eller hvor, men jeg håper våre veier vil krysses igjen, i en helt annen setting. Jeg håper jeg får sjansen til å gi henne en klem og si takk for alt hun gjorde for meg på den korte tiden.

onsdag 10. april 2019

Den manglende (usynlige) puslespillbrikken

Å få aspergers-diagnosen, for seks år siden, var som et lyn fra blå himmel. Men jo mer jeg lærte om det, jo mer falt brikkene på plass. Jeg har alltid følt meg utenfor, «feil», noe har bare vært galt uansett hvor hardt jeg har prøvd. Med diagnosen fikk jeg en forklaring. Jeg tenker at det var den forvirringen og frustrasjonen jeg hadde levd med i så mange år, som gjorde at jeg sakte var i ferd med å ta livet at meg, gjennom sulting og selvskading. Det tok tid å komme på rett kjøl, rent fysisk, men jeg er sikker på at det er takket være at jeg har fått innsikt og en forståelse for hvordan jeg fungerer, og hvorfor det er sånn. Det er gull verdt. På mange måter er jeg sikker på at alle svarene diagnosen ga meg, har reddet livet mitt.

Fra blogginnlegg fra 2013, «Den stygge andungen har aspergers»:
«Jeg er den stygge andungen. Jeg forsøker å tenke, føle og oppfører seg som en and, men jeg får ikke til, jeg passer ikke inn, jeg er ikke en del av flokken. Det er noe som ikke stemmer. Jeg klarer bare ikke skjønne hva det er jeg gjør feil og jeg føler meg utenfor, mislykka, håpløs. Nå har jeg endelig fått vite at jeg ikke er noe and. At jeg heller aldri vil kunne bli noen and, men jeg skal få hjelp til å lære meg å leve likevel. Tilpasse og stabilisere, i stede for fikse og reparere. Jeg kan puste ut. Endelig.» 

Derfor gjør det direkte vondt når folk insinuerer (eller sier rett ut) at jeg ikke har aspergers. At jeg kan da ikke ha asperger. Fordi de med den diagnosen er jo sånne som tar ALT bokstavelig, ikke eier empati, ikke skjønner ironi eller sosiale koder og ikke klarer holde øyekontakt. Og det er jo ikke meg, det. Så da kan jeg jo umulig ha aspergers.


https://www.facebook.com/doodlebeth/posts/1507698109529472

Dette med sosiale koder er bare en brøkdel av hva en asperger-diagnose innebærer. En viktig ting å vite er at hos jenter med aspergers er symptomene ofte annerledes enn hos gutter, og det er gjerne «gutte-aspergers» folk flest forbinder med diagosen. I en artikkel sto det skrevet; «jenter med en tilstand innenfor autismespekteret fremstår atferdsmessig som mindre ”autistiske” enn gutter». Grunnen til at de fleste som diagnostiseres er gutter, er kanskje ikke fordi det er flest gutter som har det, men fordi jenter er flinkere til å tilpasse seg, og forblir derfor udiagnostisert. For jenter er det typisk at plagene ofte blir skjult bak symptomer som angst, depresjon, selvskading og anoreksi. Noen jenter eller voksne kvinner med aspergers syndrom, særlig de som har en betydelig intellektuell kapasitet, kan være vanskelig å diagnostisere, fordi de ofte greier å kamuflere vanskene sine. Dessuten er det innenfor psykisk helsevern for voksne forholdsvis lite kunnskap om voksne med autismespekterforstyrrelser. Jentene kan fremstå som tilsynelatende «normale», samtidig som de ofte lider i stillhet. Den kognitive svikten, kan være like alvorlig hos jenter som hos gutter

Det er også viktig å huske at asperger er i den høytfungerende enden av et ganske bredt autismespekter. I et tidligere blogginnlegg, «Ikke akkurat Sheldon Cooper», skrev jeg;
«autismespektret er dessuten vidt, fra barnet som kun snakker om dinosaurer, kun vil ha på seg superman-pyjamasen, kun vil spise loff med hvitost hvert måltid hver dag hele uken og som ikke vil ha verken blikkontakt eller fysisk kontakt, til barnet som ikke helt finner seg til rette, og det er tydelig at det er noe som skurrer. Jeg er på den «milde» siden. Og det er vel nettopp derfor at det tok 24 år før det ble oppdaget. Det er mange små ting med meg, som i seg selv ikke er verken unormale eller spesielle. Jeg er feks veldig glad i dyr. Det er noe som er typisk for jenter med asperger, men det betyr ikke at alle jenter som er glad i dyr har asperger. Det er summen av alle disse små tingene er noe som tilsammen utgjør en annerledeshet.»

Spektret er såpass bredt, at man kan ikke si at sånn-og-sånn er en person med aspergers, men heller si en person med aspergers KAN ha det sånn-og-sånn. Selv om det finnes fellestrekk, så kommer det til uttrykke på mange forskjellige måter, med mange forskjellige utfordringer og symptomer.



På facebook følger jeg en ung stand-up komiker, som er kjempemorsom og legger ut artige bilder og videoer – og han har asperger! Hvem skulle tro en med asperger kunne være stand-up komiker, liksom?

Mange har en slektning eller en filmkarakter som referansepunkt for hva som «er asperger» (forståelig nok). En ting jeg har lest mange plasser, er «har du møtt en person med aspergers, så har du møtt en person med aspergers». Mange år før jeg selv fikk diagnosen, hadde jeg en venninne som jeg etter en tid fikk vite hadde asperger. Jeg visste den gang ikke noe om det, annet enn det stereotypiske. Denne venninnen var en varm, omsorgsfull, oppegående person, og passet ikke på noen måte inn i det bildet jeg hadde av en person med asperger. Det kunne ikke falt meg inn å begynne å fortelle henne at hun derfor ikke hadde den diagnosen, i stede tenkte jeg at jeg hadde lært noe nytt.

Empati er noe jeg har i bøtter og spann. Jeg forstår mye av sosiale koder, men det kan noen ganger være vanskelig å forstå hvorfor noe blir rett og hvorfor noe blir galt, og hva jeg skulle gjort anderledes de gangene det blir galt. For å kunne fungere er jeg helt avhengig av forutsigbarhet, struktur og rutiner. Stress og usikkerhet gjør meg direkte dårlig.

Jeg fremstår som svært oppegående, og det er jeg egentlig glad for. Det har ikke alltid vært slik, jeg har brukt mange, mange år på å komme til dette punktet! Det er mye jeg får til og det er mye jeg klarer. Men folk flest treffer meg på mitt beste, og kjenner ikke til noen andre versjoner av meg. Som når jeg har jobbet som en engasjert og oppmerksom ridelærer en lang ettermiddag, og begynner gråte med det samme jeg setter meg i bilen fordi jeg har brukt opp kreftene for lengst. Som når jeg gråter meg i søvn fordi det er så frustrerende å ikke skjønne ting jeg føler at jeg burde skjønt. Som når jeg skader meg selv fordi alt er så fullstendig kaos og jeg desperat trenger noe som er konkret. Som når jeg føler at verden er så forvirrende at jeg ikke har lyst å leve lengre.


Jeg er ganske åpen, men det er ikke alt jeg deler. Jeg er ganske redd for at de rundt meg skal skjønne hva som egentlig foregår i krikene og krokene inni hodet. Noen av tingene får meg faktisk til å føle at jeg er gal, og det er en forferdelig følelse. Jeg har lyst å ramse opp alle symptomene mine, for å forsvare og rettferdiggjøre diagnosen jeg har fått, men har samtidig egentlig ikke lyst til det. Hvorfor skal jeg måtte bevise og overbevise?

Når noe er vanskelig for meg kan jeg ofte «trøste» meg med at det er pga aspergersen, det å ha en krok å henge det på gjør det ofte mer overkommelig. Det er en forklaring, ikke en unnskyldning. Men det er sjeldent at jeg snakker så mye om det, for å spare meg selv for bagatelliserende kommentarer som «det er normalt» og «sånn er det for alle i blant!» og «det er ingen som har det bra hele tiden!». Selv om mange sikkert mener det som trøstende, så er det kjempevanskelig å få slike kommentarer. Det sier liksom noe om at problemet ligger hos meg. At det at ting blir så ekstra vanskelig for meg, er fordi det bare er jeg som ikke får til det som «ALLE» andre får til. Jeg som gjør noe feil. Jeg som ikke er bra nok. Jeg som ikke er flink nok. Jeg som ikke prøver hardt nok. Jeg som må ta meg sammen.

Asperger/autisme ikke egentlig er en psykisk lidelse, men en utviklingsforstyrrelse. Det er ikke egentlig noe som er galt eller feil, det bare er en annen måte å være på, at man har en litt annen fungering. I større eller mindre grad. Det er medfødt, så det er ikke noe man kan få. Det er heller ikke noe man kan bli frisk av, men med tilrettelegging, rutiner, støtte og forståelse så kan man fint leve med det.

Jeg er så takknemlig for at jeg den gangen for seks år siden møtte en psykolog som så forbi det stereotypiske, og satte sammen brikken ingen før har tenkt hadde noe med hverandre å gjøre. Han så på hele bildet. Heldigvis.

tirsdag 26. februar 2019

Øyeblikk #33 (jeg og hun, hun og jeg)

Frøya har en del helseplager. Det er mye bekymringer. Mye å tenke på. Hun oppfører seg dessuten rart innimellom, jeg kjenner henne ikke igjen til tider. Sykdommen hun har sitter i hjernen, jeg lurer på om det er noe som har skjedd oppi der som har forårsaken er forandring i personligheten hennes. Hun er ikke den trygge, stødige hesten hun pleide være. Det er så forvirrende for meg og gjør så forferdelig vondt. Men så kommer det øyeblikk, hvor alt bare klaffer og jeg føler vi er ett, jeg og hun, hun og jeg.

Det er søndag, det har vært en lang uke og jeg er sliten. Den dårlige samvittigheten gnager i meg; jeg burde ri Frøya, hun trenger å få brukt seg litt. Jeg orker egentlig ikke, og som en kompromiss tenker jeg at jeg skal ri henne, men barbak (barbak = uten sal), og kun i skritt. Når vi kommer inn i hallen så er det to jenter som har ridetime. Selv om jeg egentlig ikke skulle trave, så prøver jeg litt likevel. Det er litt utfordrende å trave barbak, men jeg kjenner at jeg klarer sitte nede i traven, bedre enn jeg har følt at jeg har klart noen gang tidligere. Det er første gang jeg ikke har følt meg som en potetsekk som sitter og humper på ryggen hennes. Jeg klarer følge hennes bevegelse. Hun kjennes så fin ut. Vil trave, vil jobbe. Instruktøren sier at vi bare skal trave over trav-bommene på midten, som egentlig er lagt opp til de to som rir på time (bommer = stokker som ligger på bakken. Trav-bommer = bommer med slik avstand at hestene kan trave over). Det har jeg aldri gjort barbak før, men vi forsøker. Frøya er fin, mens jeg må jobbe litt med balansen, og vi rir over bommene flere ganger. Instruktøren gir oss tilbakemelding, og jeg føler litt at jeg også er med på timen. Det er en god følelse.



På langsidene settes det ut kavaletter («stokker» som ikke ligger på bakken, men som er høyere, slik at hestene må løfte ekstra på bena for å komme seg over, eventuelt hoppe, alt ettersom hvor høyt de stilles). De andre galopperer over. Jeg spør instruktøren om hun tror at det er greit for Frøya å trave over? De er ikke stilt så høyt, kanskje 20-30 cm over bakken. Frøya har jo den gamle sene-skaden i foten sin, dessuten så går hun på antibiotika akkurat nå og skal ta det litt med ro. Vi får likevel klarsignal. I det vi kommer mot kavaletten i lett trav, kjenner jeg på hele hesten at hun fyrer seg opp, jeg forsøker holde henne litt tilbake, men forbereder meg samtidig på det jeg kjenner komme; hun traver ikke over, hun HOPPER, og fortsetter i galopp. Jeg må klamre meg litt fast, men kjenner at jeg sitter godt, og får roet henne ned igjen. Det er ikke så mye annet å gjøre enn å le. Morsomme lille apekatt!

Vi forsøker igjen, og det samme skjer. Vi forsøker nok en gang, og det samme skjer nok en gang. Jeg kunne holdt henne mer igjen, være strengere, men jeg har på følelsen av at hun trenger å få ut litt krutt, under kontrollerte forhold. Frøya har det gøy! Og hun tar ikke av mer enn at jeg klarer holde meg på. Ville hun hatt meg av, så ville jeg falt av. Vi bytter vei, og det skjer igjen. Men på det neste forsøket så klarer hun roe seg ned, og holde seg i trav. Hun løfter beina i stede for å hoppe over. Vi prøver en siste gang, også denne gangen tar hun det med ro, og jeg tenker at nå har hun fått det ut av systemet sitt. Jeg klapper og roser henne masse. Hun er så fin, så fin, så inderlig fin.

tirsdag 19. februar 2019

Veien tilbake til seg selv

Til å begynne med var det mye bedre å komme hjem fra den tre uker lange akuttinnleggelsen enn jeg hadde trodd det skulle være. Jeg dro opp i stallen noen timer etter at jeg kom hjem, og det kjentes helt rett og veldig fint å være der igjen.

Jeg var så utmattet etter alt som hadde skjedd, at det var ro i hodet mitt, for første gang på lenge fikk jeg en pause. Jeg følte ikke så mye, verken godt eller dårlig. Det var deilig og jeg bestemte meg for å bare nyte det så lenge det varte. Matlysten var enorm, og jeg valgte å lytte til den og bare spise akkurat det jeg ville ha, når jeg ville ha det.

To dager etter at jeg kom hjem hadde jeg time hos psykologen min. Ting har sklidd litt ut og plutselig var det et halvt år siden, så det var på høy tid å ta opp den kontakten igjen. Samtalen gikk over all forventning. Jeg hadde håpet at jeg kunne få litt hyppigere oppfølging enn 1 gang i mnd, i hverfall når situasjonen var som den var, og det ble jeg møtt på. I et avgrenset tidsrom skulle jeg få tettere oppfølging, to timer i uka, og det skulle settes i gang samarbeidsmøter og ting skulle planlegges og alt føltes veldig trygt og godt.



I Bodø fikk jeg strengt tatt ikke behandling, men de passa på meg mens det sto på som verst. Så får jeg heller den behandlingen jeg trenger her hjemme, av folk som kjenner meg og som kommer til å være der i det lange løp. Det tror jeg er det beste.

Så ble det litt vanskeligere igjen.

Samtidig som det føltes ok å være i stallen, så var det også skikkelig vanskelig. Før jula så var ting skikkelig på g, fysisk var jeg i fin form og jeg kunne bruke kroppen nesten ubegrenset. Dessuten hadde jeg rideskola to dager i uka og hadde god oversikt over alt og alle. Det føltes som om jeg hadde mistet alt sammen. Tidligere kunne jeg måke 10-12 bokser, men når jeg kom hjem så låste nakke og skuldre seg fullstendig etter kun 1 boks. Å løfte tunge ting som vanndunker eller sponsekker var bare å glemme. Psykisk var jeg veldig ustabil. Det gikk greit å være i stallen på dagtid når det kun var en annen person der, men helgene ble vanskelig. Første lørdag hjemme fikk jeg rett og slett angst av å være der, enda jeg kun skulle måkke for Frøya og ga en liten tur med henne. Hjertet dundret, jeg kaldsvettet, og jeg måtte puste gjennom munnen fordi det føltes som om nesen ikke fikk luften ned i lungene. Jeg følte ikke at jeg var den jeg var før jeg dro, og selv om jeg var hjemme så følte jeg ikke at jeg var «tilbake». Stallen, som tidligere har vært den tryggeste plassen i verden, og menneskene i stallen, som er de jeg kjenner best og stoler mest på. Hvorfor i alle dager reagerte jeg da som jeg gjorde??



Det føltes som at jeg hadde rykket helt tilbake til start, både fysisk og psykisk. Før jul hadde jeg vært redd for at det skulle skje, at jeg skulle trenge å bli innlagt. Det føltes nemlig som jeg hadde hendene full av tråder, ift stall og hest og rideskole og ansvar. Dersom jeg mistet så mye som en tråd, så ville alt rakne. Og det var akkurat det som skjedde. Jeg kom tilbake og visste ikke noe om noe, og klarte ikke noe av noe. Dessuten var den sterke kroppen jeg hadde brukt halvannet år på å bygge opp, borte. Det kjentes ut som alt var brutt ned og jeg lurte på om det ville ta et nytt halvannet år på å bygge opp igjen? Jeg kjente meg skikkelig bitter.

Jeg forsøkte å fortelle meg selv at jeg må gi det tid! Mye mer tid enn jeg kanskje hadde sett for meg på forhånd. At psyken hangler er jammen ikke rart. Og at kroppen ikke er på g har sannsynligvis en klar sammenheng med at jeg i de tre ukene før hadde ligget til sengs i omtrent 23 timer i døgnet, og i tillegg ikke drukket noe på flere dager, og ikke spist noe i enda flere dager. Ting var som de var og det var ikke noe å gjøre med det, jeg måtte bare ta tiden til hjelp. Det var bare å glemme alt som het «må/burde/skulle». Det gjorde at det igjen ble litt lettere.

Rideskolen to dager i uka ble for mye, det ble for mange unger, for mye stress, for mye uforutsigbarhet, for intenst. Så jeg startet opp med den roligste dagen, og overlot den andre dagen til en av de andre, som heldigvis gladelig påtok seg det ansvaret. Med Frøya kjente jeg at det ble for mye ansvar, for mye press, og hadde heldigvis mulighet for å overlate en del av ansvaret til en god stallvenninne. Da slapp jeg være nødt til å dra dit hver dag, og jeg kunne velge å ikke dra i stallen i helgene. Inntil videre. Jeg tilbrakte mer tid utenfor stallen, og tok livet generelt mer med ro.



Da jeg ble utskrevet fra Bodø var det seks uker til neste planlagte innleggelse i Vesterålen (som heldigvis/merkelig nok ikke ble påvirket av akuttoppholdet). Jeg bestemte meg for å bruke de seks ukene til å trappe opp gradvis. Tok det lengre tid, så var det greit, men jeg skulle passe meg for å gjøre det for fort. Jeg følte på en måte at jeg fikk blanke ark, i forhold til mat og drikke og aktivitet og alt. Jeg fikk en sjanse til å bygge alt opp på ny, men på en bedre måte.

Etter tre uker lettet sløret. Kroppen og matlysten stabiliserte seg. Følelsene kom tilbake, både de gode og de vonde. Jeg tenkte at faen, nå er det tilbake, og jeg ble overmannet, men fikk hjelp hos psykologen, til å plassere ting og se sammenhenger, og det hjalp. Jeg kom mer i balanse, og klarer mer, både fysisk og psykisk, men tok samtidig med meg en del; fortsette å ha aktiviteter utenfor stallen, ikke gjøre ting fordi jeg føler jeg må/burde/skulle, være flinkere til å hvile, osv. Kroppen har tatt seg fort opp igjen, og jeg begynner føle meg mer som meg.

tirsdag 5. februar 2019

Når brikker så smått begynner falle på plass

Les del 1, "når alt håp er ute", her
Les del 2, "når løsningen på problemet, blir et problem", her

Så lenge jeg ikke spiste og drakk var alt veldig numment, all tid og energi gikk med til å tenke på vann og mat, og alt fokus var på det. Naturlig nok. Jeg kan ikke huske å ha følt meg så fysisk dårlig før, men så har det heller aldri gått så langt før. Når jeg først begynte å ta til meg væske, så steg formen raskt. Kroppen min er sterk selv om den har fått litt hard medfart den siste tiden, jeg kjenner at jeg har et godt grunnlag. Jeg klarte også å begynne å tenke igjen, og jeg kjente på hvor skremmende det var/hadde vært å ikke føle at jeg hadde kontroll i mitt eget hode og mine tanker og følelser. Jeg ville jo ikke ha det sånn og jeg var redd for at det skal ta overhånd. Innen da hadde de mest voldsomme tankene dabbet litt av, men jeg var usikker på hvorfor og følte ikke at jeg kunne stole på at den virkelig hadde begynt å slippe. Kanskje var det fordi jeg hadde sultet meg, og så ville det komme tilbake når kroppen fysisk var mer i balanse? Kanskje var det fordi så mye hadde skjedd og jeg hadde fått andre ting å tenke på, og så ville de komme tilbake når ting roet seg? Kanskje var det rett og slett fordi det hadde gått tid?

Selv om tanken om å dø hadde blitt litt svakere, hadde ikke tanken om å leve blitt noe sterkere. Jeg lå på sånn 50/50. Den nyttårskvelden hadde jeg resignert totalt og egentlig godtatt at livet var over. Jeg hadde «sluppet» alt og jeg var usikker på hvordan i all verden jeg skulle begynne med å plukke ting opp igjen.



Et stykke inn i oppholdet i Bodø fikk jeg vite noe. Det var en bombe, som kanskje ikke er noe bombe for NOEN andre enn meg; jeg var deprimert. Sånn alvorlig deprimert. Tanken hadde ikke en gang slått meg. Jeg pleier ikke være deprimert! Selv om jeg har det tungt innimellom, sånn skikkelig tungt, så pleier jeg ikke være deprimert. For selv i de tunge stundene så føler jeg på følelser som takknemlighet og kjærlighet og til og med øyeblikk av glede. Denne gangen var det ikke slik. Alt var bare mørkt, alt var bare tungt, jeg visste at jeg burde føle takknemlighet og kjærlighet men følelsene var der ikke. Selv ikke for mine nærmeste, selv ikke for Frøya. Jeg begravde meg selv i arbeid og tok avstand til venner og familie. Den dårlige samvittigheten for manglende følelser var der, men jeg sa til meg selv at jeg var sikkert bare sliten, jeg skulle nok komme sterkere tilbake senere. Jeg tenkte at jeg måtte bare holde det gående.

Å få vite at det var en klinisk depresjon som var årsaken til at de ble slik det ble, er en lettelse. Denne veldige følelsen av at jeg måtte dø og at det ikke var noen annen utvei, det var ikke meg selv. Det faktumet alene gjør det lettere.

Det var mange kokker og mye søl. Ting som ble snakket om og avtalt i timene med behandler eller leger, ble ikke gitt beskjed om videre, og det ble en del diskusjoner og misforståelser. Når jeg sa noe som ikke hadde blitt ført ned i behandlingsplanen min, virket det som de tok utgangspunkt i at jeg løy. Jeg skjønner at ting er kaotisk på en akuttpost, det er mange forskjellige personer og mange beskjeder, men det ble i overkant slitsomt. Halvannen uke inn i innleggelsen, når jeg omsider følte at jeg hadde landet litt, blitt litt kjent med plassen og følte det var litt kjente fjes der, og så vidt var kommet i gang med spisingen, fikk jeg en merkelig beskjed. Det kom til å være fullt på akuttposten den helga, så jeg måtte bli midlertidig flyttet til en annen avdeling noen dager. Et helt nytt sted, helt nye mennesker, helt andre rutiner, helt andre regler. Føkk stabilitet og forutsigbarhet, liksom. Mens jeg gråt mine modige tårer pakket jeg sammen sakene og dro avgårde.



Den andre avdelingen var en åpen allmen-avdeling, med lavere bemanning og mer oppegående pasienter. Miljøpersonalet som møtte meg var helt super. Jeg kom fredag ettermiddag, og hun som tok i mot meg jobbet hele helga. Hun var varm, snill og hjelpsom. På avdelingen følte jeg for første gang siden jeg kom til Bodø, at jeg ble behandlet som et menneske, ikke som en pasient. På en lukket akuttavdeling er det mange syke folk, og det å oppholde seg i fellesarealet er egentlig helt meningsløst. På den åpne avdelingen kunne vi derimot sitte sammen og se på tv. En kveld satt jeg og så en hel film sammen med en medpasient. Jeg spilte kort sammen med personalet i timesvis, og det var rolig og fint. Jeg kunne slappe av og senke skuldrene litt. Jeg følte meg såpass ovenpå at jeg møtte en venninne på lørdag. Hun er en av mine nære venninner som jeg har kjent siden barneskolen. Vi kjenner hverandre godt og jeg er fullstendig trygg på henne, så det var en mild og god start etter å knapt nok ha gjort noe annet enn å ligge i en seng i to uker.

Søndag følte jeg meg ikke fullt like ovenpå, men gikk meg en tur på litt over tre kvarter og kjente at det føltes bra. Jeg er jo veldig glad i å gå tur, men har ikke hatt ork til det på veldig lenge (kanskje også tegn på depresjon?). Mandag var det tilbake til akuttposten. Jeg ønsket egentlig bli igjen på den åpne avdelingen, men de hadde fullt opp. I samtale med behandleren på avdelingen fikk jeg beskjed om at jeg skulle bli skrevet ut dagen etter. Det var forsåvidt ok, jeg var ikke lengre så syk at jeg hadde behov for å være på en akuttpost. Jeg hadde ønsket å få komme over på en åpen post, men siden det ikke var et alternativ så var det riktigere å dra hjem enn å bli på akuttposten. Jeg var likevel litt skuffet, for psykologen der hadde sagt at vi skulle jobbe med ting når jeg hadde fått spisingen mer på plass, for kognitivt går det ikke an å jobbe med noe dersom hodet og kropp ikke får næring. Og når jeg hadde klart å ha et stabilt næringsinntak gjennom helgen, og trodde vi skulle ta fatt på ting, så ble jeg i stede utskrevet.

Heldigvis var den eneste miljøkontakten som jeg faktisk hadde fått en god connection med, på jobb igjen den formiddagen jeg skulle reise hjem. Selv om hun ikke var min kontakt så fikk jeg en prat med henne før jeg dro. Det var godt å få en god avslutning på oppholdet. Jeg fikk en skikkelig bamseklem av henne før jeg satte meg inn i taxien.



Jeg var veldig spent på hvordan det ville være å komme hjem, og litt redd for at alt skulle komme tilbake og jeg skulle falle inn i det samme gamle sporet. Samtidig visste jeg at jeg sannsynligvis ikke ville føle meg noe mer klar selv om jeg hadde fått være der enda litt lengre, så da var det vel bare å hoppe i det.

Jeg tenkte på alle de jeg har hjemme. Selv om det lå et depresjonsfilter over følelsene mine som gjorde at alt egentlig bare kjentes begredelig blast, så minnet jeg meg selv på at jeg hadde glitrende gull og diamanter i livet mitt, både i form av tobeinte og firbeinte. Jeg håpet at jeg ville bli litt mer meg selv og få tilbake følelsene mine, og på et eller annet vis ville kunne klare å ta opp tråden når jeg kom hjem.

torsdag 24. januar 2019

Når løsningen på problemet, blir et problem

Les del 1, "Når alt håp er ute, her 

Oppholdet på akuttavdelingen i Bodø var... mildt sagt varierende. Jeg dro dit frivillig, eller det man kan kalle frivillig tvang, for dersom jeg ikke hadde godtatt det så ville det ha blitt fattet et tvangsvedtak, og jeg ville endt opp der uansett.

Behandleren jeg fikk var en meget spesiell type. 20% av tiden virket det som han gav seg fullstendig faen, 20% av tiden virket han forståelsesfull, resterende prosent var han som en ping-pongball mellom de to ytterpunktene. Helt fra starten av kjørte han hardt på med at alt er mitt valg og mitt ansvar. Første time sa han noe i gaten av at det ville være fryktelig synd dersom jeg tok livet at meg, men at det var mitt valg. Og det er jeg forsåvidt helt enig i, vi må alle ta ansvar for oss selv. Men han gjentok det. Mange ganger. Og så gikk han fra å i starten si at «det hadde vært veldig trist/håper du ikke gjør det» men det er mitt eget ansvar/valg, til at han vår tredje time sa at han «verken kan, vil eller gidder forhindre» at jeg tar livet av meg. Ikke bare en gang, men to ganger i løpet av den samtalen.


I tillegg til at hele sulamitten var «mitt valg og mitt ansvar» fikk jeg også høre at «tanker er ikke farlige». Jeg hater det uttrykket. Tanker er ikke farlige i seg selv, greit, men det kan bli skummelt når de blir store og plutselig tar over og man er så desperat og fortvilet at man mister kontrollen. Veien fra tanke til handling er ikke nødvendigvis kort, men når tanker er der over lang tid eller treffer med stor kraft, så er det faktisk sånn at ting kan gå galt.

Jeg sluttet å spise og drikke i Vesterålen, og det ble veldig vanskelig å starte opp igjen. Dette med mat og drikke, det mente psykologen også var mitt ansvar. Og det var jo helt ok for meg. I de første samtalene var han ganske bestemt på at han ikke hadde tenkt å ha noe fokus på det, men at legene sannsynligvis kom til å sette ned foten ift det med drikke. Men etter over en uke uten mat satte legene ned foten der også. En høy, tynn, pen og bestemt overlege på høye hæler ble med på behandlingssamtale den dagen, og hun var ganske klar på at nå gikk det ikke lengre.

Det å stoppe å spise hadde vært en løsning på et problem, men plutselig hadde løsningen blitt et problem. Jeg klarte ikke spise. I mange dager klarte jeg heller ikke å drikke. Ikke fordi jeg ikke ønsket eller ville, men fordi jeg ikke klarte. Det hadde bare stoppet fullstendig opp. Og når det har låst seg så har det låst seg. Det er skummelt, for det føles ikke som jeg har noe kontroll over det selv, det er liksom helt tilfeldig hva som gjør at det løsner igjen. Formen var fryktelig dårlig, men heldigvis løsnet dette med drikking før det gikk for langt. Maten tok det lengre tid med. Personalet satte mat inn på rommet mitt, og følte meg som et lite dyr de prøvde å sette ut mat til i håp om at jeg skulle «bite på».


Etter møtet med overlegen var det ingen kjære mor lengre, og det var jeg forsåvidt enig i. Selv om det ikke nytter å tvinge meg, så likte jeg overlegen og jeg skjønte hva hun sa. Det gjorde at det løsna litt, så jeg klarte å spiste. Men det var samtidig da det virkelig ble vanskelig. For dette med næringsvegringen, det handlet om tvangstanker, ikke om spiseforstyrrelse. Men uansett hvor mye jeg argumenterte for at dette med mat og spising var en ikke-sak, så hjalp det ikke. De hadde stempla meg som spiseforstyrra, og har man først fått det stemplet så hjelper det ikke hva man sier. Da er det nemlig «spiseforstyrrelsen som snakker» uansett hva man sier. Jeg fikk en kostplan, sendt fra spiseenheten i tredje etasje, som jeg måtte følge. Og det... det funker ikke for meg. Å bli tvunget til å følge en standard mal som skal passe for alt og alle og er det eneste svaret, det har aldri hjulpet meg, og kommer aldri til å hjelpe meg. Det som funker, er å få gjøre ting på MIN måte. Og det handler ikke om spiseforstyrrelsen, det handler om aspergersen.

Mange med asperger har et rigid forhold til mat, og noen ganger kan det ende opp med å bli en spiseforstyrrelse, men det lar seg ikke gjøre å presses til å bli helt normal (eller det som kategoriseres som «frisk»). Det handler om å få det på et nivå hvor det er til å leve med og ikke legger en hemning på livet man lever. Jeg har hatt en alvorlig spiseforstyrrelse i mange år, og har nok enda noen trekk igjen, men på min egen måte har jeg klart å fått en normal vekt, en frisk og sunn kropp, jeg er ikke redd for kalorier og har det siste året spist som regel 3000 kalorier eller mer per dag, for å opprettholde en normal vekt og ha det aktivitetsnivået jeg ønsker. 3000 kalorier er 1000 kalorier mer enn det som er anbefalt, men jeg har erfart at det er det jeg har behov for. Hadde jeg hatt en «vanlig» restriktiv spiseforstyrrelse så hadde jeg jo aldri i verden spist mer enn jeg «måtte».

Det er sju år siden sist gang jeg sluttet å spise. Ni år siden sist gang jeg sluttet å både spise og drikke. Jeg hadde aldri tenkt at det skulle skje igjen. Jeg gikk ganske fort ned i vekt, men det hadde nok mest å gjøre med dehydrering. Man mister væske fort når man ikke drikker. Følelsen av å se vekta gå ned ga meg et blaff av gamle følelser. Selv om jeg i utgangspunktet var sånn passelig innenfor normalen, hadde jeg ikke så mye å gå på, og jeg så raskt forandringer på kroppen. Det føltes bra, samtidig som jeg visste at det ikke var rett, og at det ikke var en vei jeg skulle følge igjen. Formen for horribel. I starten så jeg mye på netflix på pc-en. Etterhvert ble jeg så svak at jeg ikke orket se på noe, ikke orket skrive på mobilen, ikke orket noe annet enn å ligge i senga med lyset av og øynene lukket. Det gjorde vondt overalt i kroppen, og det var som om jeg kjente at musklene mine ble spist opp. Jeg tvang meg til å stå opp og dusje, men det å stå i dusjen gjorde meg så sliten at pulsen lå på 120 og jeg pustet og peste som om jeg hadde løpt et maraton. Sånn kan man ikke leve, og jeg bestemte meg for at så snart jeg klarte å begynne å spise igjen så skulle jeg jobbe meg tilbake til den fysiske formen jeg hadde i høst og tidlig vinter.

Frøya mi ♥

I et tidligere innlegg skrev jeg at dette med mat var på tur å bli et problem igjen, men det har fortsatt ikke gått for langt, jeg vet selv hva som må gjøres, og at det er jeg selv som må gjøre det. Jeg bare trengte litt støtte og oppmuntring. Det siste jeg trengte er å bli overkjørt og nærmest umyndiggjort. Det var åpenbart et problem at jeg ikke spiste, men når jeg første kom i gang igjen så var jo det problemet løst. Når jeg klarte å spise så løsnet alt og da var det jo bare å kjøre på. Jeg kjente til og med på sult og matlyst, for første gang på lenge. I fjor høst fikk jeg en skikkelig sleivete kommentar fra et familiemedlem. Det er første gang på mange år at jeg har tatt til meg slike kommentarer, men akkurat den gikk rett inn på et tidspunkt jeg kanskje allerede var ganske sårbar. Fortsatt svir det når jeg tenker på den, men jeg har fått den på armlengdes avstand nå og ønsker ikke å la en utenksom kommentar ødelegge livet mitt. Og det å kjenne på kroppen hvor voldsomt vondt det gjør når kroppen ikke får nok næring, gjør meg enda mer innstilt på å komme på rett kjøl igjen. For egen maskin.

Jeg har prøvet og feilet hele livet mitt for å finne ut hvordan jeg fungerer og hva jeg trenger – og hva jeg ikke trenger og hva som ikke fungerer. All min erfaring sier at det ikke hjelper å pushe seg dersom jeg kjenner at det er noe som sier stopp. Dette med komfortsone, det blir fremstilt som at å gå ut av den er den eneste måte å komme seg noen vei på. Det stemmer ikke i mitt tilfelle. For meg er det slik at å gå ut av komfortsonen gjør meg rett og slett dårlig. Jeg trenger forutsigbarhet, struktur, trygghet. Og dersom jeg får de tingene, så vil min komfortsone utvide seg. Jo tryggere jeg er, jo større blir den. Den erfaringen er kanskje den viktigste jeg har gjort meg.