mandag 21. januar 2019

Når alt håp er ute

Ulempen ved å ikke faktisk poste innleggene når jeg er ferdig med dem, er at ting forandrer seg. Noen ganger gradvis. Andre ganger brått. Innlegget jeg postet i forrige uke ble skrevet i november men situasjonen eskalerte voldsomt mellom november og nå.

I romjula ble jeg innlagt. Til Vesterålen, under en måned etter at jeg kom derfra etter et planlagt opphold. Jeg var kjempe-takknemlig for at de tok i mot meg, det var jeg jammen ikke sikker på om de ville. Men jeg tenkte yes, nå er jeg inne, nå vil jeg få hjelp. Den tanken varte ikke lengre enn frem til innkomstsamtale med legen på avdelingen. Jeg skjønte fort at til tross for at de mot meg på så kort varsel, så anså de ikke situasjonen som spesielt alvorlig. Dagen etter hadde jeg samtale med min faste psykolog på avdelingen. Jeg hadde klart å få ned tankene og følelsene mine på papiret, og fortalte henne alt. At det pleier brenne ut av seg selv på et tidspunkt men denne gangen blir det liksom bare mer og mer flammer. At jeg var fullstendig utslitt, fysisk og psykisk. At terskelen for å tenke at jeg vil dø eller skade meg eller sulte meg, bare ble lavere og lavere. At spisingen var på tur til å bli et problem igjen, selvskadingen var noe jeg ikke klarte å stå i mot lengre. At det bor et monster inni meg som vil at jeg skal dø, og at det eneste jeg kan gjøre for å roe det ned er å sulte/skade (bedre å skade seg enn å dø, vel?). At jeg var i en nedadgående spiral. At jeg var så full av fortvilelse at jeg ikke visste hva jeg skulle gjøre. At jeg var på tur å miste håpet.


Jeg føler på ingen måte at jeg ble tatt på alvor. Nesten uansett hva jeg sa så fikk jeg tilbakemelding på at «sånn har det jo vært tidligere». Jeg forsøkte å forklare at det var anderledes nå men kom overhode ingen vei, Selv tenkte jeg at det jeg trengte var tid og rom, mennesker, forutsigbarhet, trygghet, og muligheten til å få hvilt fysisk og psykisk, for å få hodet over vannet. Ting som var vanskelig hjemme ville være de samme når jeg kom hjem igjen, men om jeg fikk mulighet til å komme meg litt mer ovenpå ville jeg kanskje klare å håndtere det bedre. Psykologen informerte meg om at jeg kunne få være der frem til onsdag 2. januar. Det vil si 6 dager. Jeg syntes i utgangspunktet at det var kort, det er ikke nok tid, men det som var vanskeligst å svelge var at datoen hadde blitt bestemt før psykologen engang hadde pratet med meg, Det spilte ikke noen rolle hva jeg sa eller hvordan jeg hadde det – det var den tiden jeg fikk, punktum. Jeg forsøkte å gjøre det beste ut av det, men det vanskelige bare fortsatte å bli enda vanskeligere.

På nyttårsaften toppet det seg fullstendig. Gråtende av bunnløs fortvilelse fortalte jeg at alt jeg ville var å dø, jeg orket ikke mer, jeg gav opp. Vakthavende lege var på avdelingen akkurat da, hun kom en kjapp tur innom og snakket med meg. Jeg fortalte hvordan det var, uten å få noen annen tilbakemelding enn å være ute i miljøet og tenke på noe annet og heller snakke med behandleren min når jeg hadde mulighet til det. Det var helt tydelig at hun ikke tok meg på alvor og hadde helt andre ting å tenke på, selv om jeg påpekte at så ille hadde det aldri vært før.

Det har jo vært vanskelig før, og jeg har følt noen ganger at jeg har stått helt på kanten av stupen. Jeg har da følt en trygghet i det faktum at dersom jeg skulle være på tur til å tippe over, så kunne jeg faktisk be om hjelp, jeg kunne sette ord på det og få den hjelpen jeg trengte. Jeg kunne strekke ut en hånd og noen ville ta den hånda. Det kan til og med kanskje være forebyggende å vite at dersom ting skulle gå skikkelig til helvete, så finnes det et sikkerhetsnett. Og så kom jeg til det punktet, for første gang i mitt liv, og jeg ba om hjelp, jeg åpnet fullstendig opp og vrengte sjela mi men fikk ingenting igjen for det. Og det i seg selv er grusomt ødeleggende; å åpne helt opp, for så å sitte igjen med en følelse at det var forgjeves og man like greit kunne latt være.


Jeg vet at om en pasient snakker om å ta livet sitt, så skal det faktisk tas på alvor og følges opp. Men jeg vet også at det finnes et (slags) unntak; at de som ofte har slike tanker og blir stemplet som «kronisk suicidale», blir møtt på en annen måte enn de som har en nylig oppstått krise. Jeg mistenker at jeg har blitt plassert i gruppe nr 1. Noe som på ingen måte stemmer. Hva kriteriene for kronisk suicidalitet er, vet jeg ikke, men jeg kan ikke gå med på at jeg faller inn under den kategorien. Jeg har hatt en periode før som har vært (nesten) like tung, men det var halvannet år siden. Men det gikk over. Ja, jeg kan i mellomtiden ha hatt tanker om selvmord, noe som trasig nok ikke er uvanlig for folk å ha, men det er stor forskjell på tanker og planer. Jeg tenker at det, i noen tilfeller, nesten blir en lettvint løsning å stemple noen som kronisk *et-eller-annet*, i stede for å hjelpe dem med å komme til bunns i noe som kanskje er stort og tidskrevende.

Etter samtalen med legen kjente jeg at den aller siste gnisten av håp sluktes. Jeg pakket ned alle sakene mine og klærne mine. Miljøkontakten min kom innom meg og trodde jeg hadde tenkt å reise hjem. Det jeg egentlig hadde tenkt var å gå ut i mørket og ikke mer komme tilbake. Jeg hadde gjort mitt beste, jeg hadde prøvd alt jeg kunne, nå var det på tide å legge inn årene. Men dersom jeg ble funnet i tide og tatt med tilbake til avdelingen, var jeg redd de som jobber der ville bli sinte på meg, og redselen var så stort at jeg ikke turte å prøve. I tillegg tenkte jeg at dersom jeg går ut den døra er det ingen vei tilbake. Jeg ønsket ikke å dø uten at noen skulle vite at jeg hadde virkelig prøvd, jeg hadde virkelig gjort alt jeg kunne på egenhånd og når det ikke var nok så hadde jeg bedt om hjelp og lagt alle kortene på bordet. Det kom jeg ingen vei men og det var virkelig ikke noe mer jeg kunne gjøre. Jeg har aldri før følt meg så alene i hele verden.

På et vis kom jeg meg gjennom natta, og da jeg våknet neste dag føltes det ganske likt som kvelden før. Det var forferdelig skremmende å være så sikker på at å dø var det eneste alternativet jeg hadde. Jeg endte opp med å ikke spise eller drikke den dagen, for det å fysisk ikke ha krefter til å gjøre noe var det eneste jeg kunne komme på som ville forhindre meg fra å gjennomføre planen min. Når jeg ble nødt til å ty til så ekstreme midler når jeg var innlagt på en psykiatrisk avdeling, hvordan i alle dager skulle det liksom gå når jeg skulle dra hjem dagen etter?


Det var andre gang jeg var der på akuttopphold. Det var også min andre erfaring med at i krise er ikke det rette plassen for meg å få hjelp. Når jeg har vært der på planlagte opphold og ikke i akutt, så har det vært fint. I krise har det vært, vel, krise. Jeg følte meg ikke tatt på alvor, ikke ivaretatt, ikke trygg. Jeg tror mye ligger i at jeg ikke har forsøkt å ta livet mitt før. Tidligere selvmordsforsøk øker nemlig risikoen betydelig. Men er det virkelig det jeg må gjøre for å bli tatt på alvor? Er det virkelig slik det fungerer?

Ettermiddagen før det som skulle være utskrivelsesdagen, var min favorittkontakt på jobb, for første gang de dagene jeg hadde vært der. Hun er den jeg snakker best og lettest med, og hun er nok en av de som kjenner meg best. Jeg snakket en del med henne, fortalte om alt som hadde skjedd og alt jeg tenkte og følte. Snakket om situasjonen hjemme. Og hun sa noe som jeg virkelig trengte å høre - hun sa at hun skjønte at det er vanskelig. Herregud så gull verdt det kan være å få høre det, i stede for å bli fortalt hva man bør gjøre og at for å bli bedre så «må man ville det selv!». Anerkjennelse på at det er forståelig at ting ikke er greit, liksom. Hun gjentok for meg flere ganger at jeg var nødt til å fortelle behandleren min det som jeg hadde fortalt henne, og hvor viktig det var at jeg gjorde det. Nattevakta som kom på var også ei jeg er veldig glad i og har god kontakt med og som heller ikke hadde vært på jobb den tiden jeg hadde vært der. Jeg fikk en fin prat med henne også. Så jeg fikk to gode prater, og fikk to ganger høre at de beklaget at jeg følte at jeg ikke hadde vært på alvor. Det trengte jeg virkelig å høre. Å si at jeg ikke følte at jeg ble tatt på alvor, var noe av det vanskeligste jeg har gjort. Alt i meg skriker at jeg bare må holde kjeft og være takknemlig for det jeg tross alt får, hvordan våger jeg å be om mer, hvordan våger jeg å være misfornøyd!?

Dagen etter var jeg klar til å dra hjem, og hadde ingen tiltro til at det var noe mer hjelp å få eller at noen ville ta tak i noe mer. Jeg aner ikke hva som gjorde utslaget, men til min store forbauselse så endte jeg opp med å bli sendt til akuttavdeling i Bodø, i stede for hjem.

mandag 14. januar 2019

Mellom døden og livet

Skrevet i november 2018

Det har vært mye denne høsten. En egentlig intetsigende setning; «det har vært mye». Men jeg vet ikke hvordan jeg ellers skal si det.

Frøya har fått påvist to sykdommer og det føles som det stadig vekk er noe nytt som feiler henne. Dessuten vil stallen fra november neste år miste en stor del av inntekten, og det er usikkert hvordan det skal løses, hva vi skal gjøre og hva som vil skje. Fremtiden er med andre ord (ekstra) uviss. Det er ikke det at jeg er negativ, jeg tenker heller at jeg er realistisk. Det kan gå bra, men jeg vet at det kan hende at det ikke gjør det. Det vet vi ikke. Det er faktisk ikke alltid at ting ordner seg. Noen ting kan man snakke om og løse opp i, andre ganger kan man ikke gjøre noe fra eller til, man må bare vente og se hva som skjer. Det er ikke nødvendigvis slik at jeg går og kverner på det, men det ligger der, og jeg kan fysisk kjenne tyngden av det, på skuldrene mine og på brystkassen min. Og der blir det liggende. Og det sliter meg ut. Fysisk og psykisk. Det er ikke den typen slitenhet som «en god natts søvn» (eller to eller tre eller fem eller ti) vil kunne fikse.

Det siste halvannet året har jeg skadet meg selv kun èn gang. Jeg har aldri hatt det så vanskelig som dette før, uten å ha skadet meg. Samtidig har jeg heller aldri før hatt så stort behov for å ikke skade meg. Selv om ønsket er der. Et inderlig ønske, en intens lengsel, en nesten uimotståelig dragning mot en utblåsning, en pause, et pusterom. Jeg vil, men bør ikke, kan ikke, skal ikke. Ikke akkurat nå. Så får vi se hvor lenge «akkurat nå» varer.


I perioder, med ujevne mellomrom, tar håpløsheten overhånd og tankene om døden dukker opp. Livet vil ikke gi slipp på meg, men det vil liksom ikke døden heller. Jeg føler meg fanget. Jeg vil så gjerne ha det bra, og gjør alt jeg kan for å ha det, men tankene og følelsene lar seg ikke alltid styre. Bevisst går jeg inn for, hver eneste dag, å fokusere på det som er bra. Det som jeg får til, det jeg er i stand til. Det jeg har å være takknemlig for. Og det er mye, det er virkelig det. Jeg er ressurssterk, oppegående, jeg har gode folk rundt meg, jeg har mulighet til å gjøre det jeg brenner for. Jeg er HELDIG, på så innmari mange måter. Hvorfor kan det ikke være nok?

Jeg er mye i stallen. «For mye», er det mange som sier. Det er sikkert godt ment, men de skjønner ikke, og jeg kan liksom ikke helt forklare, at alternativet er så mye verre. At jeg er så fyllt til randen av tanker om å skade meg selv at jeg ikke vet hvor jeg skal gjøre av meg, og akkurat nå er den eneste grunnen til at jeg ikke skader meg, at jeg er i stallen. Og at jeg når jeg kommer hjem fra stallen er så sliten at det eneste jeg orker er å legge meg. Ja, det blir litt for mye, og ja, jeg blir litt for sliten men det er det beste av to «onder», og dette «ondet» kommer det i tillegg så utrolig mye bra ut av. For herregud så mye mestring, glede og lykke jeg også får!

Jeg har både fått og tatt mer ansvar i stallen. Jeg gjør mer og jeg klarer mer, og føles ubeskrivelig godt. Det er mye som er bra. Veldig mye! Jeg har jevnt over aldri hatt det så bra som jeg har det. Føler meg mer voksen. Tryggere. Mye av tiden. Men det svinger. Kontrastene er større enn noen gang før. Jeg har fått det mye bedre enn jeg har hatt det tidligere, men dalene er fremdeles like dype. Frustrasjonen, en nesten konstant følelse av å være overveldet, dårlig samvittighet. Jeg jobber i stallen og hjelper til og har ridetimer og koser meg sammen med barna og hestene og er i de øyeblikkene helt på topp, men i bilen på tur hjem renner tårene i strie strømmer og alt jeg klarer tenke er at jeg ikke fatter hvordan jeg skal holde ut et eneste minutt til. Hvordan kan jeg ha det så jævlig dårlig, når jeg har det så jævlig bra?

søndag 16. desember 2018

Øyeblikk #32 (ekte og uhøytidelig)

Jeg er innlagt. Samme plass som flere ganger før. Hun er en av de faste miljøkontaktene som er i behandlingsteamet mitt, hver innleggelse. Jeg er veldig glad for å ha henne i mitt team. Hun er en streng dame, men rettferdig. Direkte. Ekte. Uhøytidelig. Legger ikke noe mellom. Jeg har postet om et øyeblikk med henne tidligere også. Vi har hatt mange, gode samtaler sammen.

Nå er det noen måneder siden sist.
Jeg forteller om hva som har skjedd i mellomtiden,
om fremgang og gleder og mestring.
Hun er oppriktig glad på mine vegne.
Før hun reiser seg for å gå, sier hun
«det var veldig fint å høre!»,
så stopper hun opp litt, ombestemmer seg og sier
«nei... det var faktisk jævlig fint å høre!».
Vi smiler begge to, og ler litt.

mandag 1. oktober 2018

Årets luftetur

Jeg blir bare mer og mer glad i Vesterålen. Pappa er derfra, og jeg har mange gode barndomsminner fra ferier og helgeturer dit. Det føltes litt rart å være innlagt akkurat der, men til tross for at første møte med avdelingen var en katastrofe, så har de andre oppholdene mine der bare forsterket de gode følelsene. Vesterålens natur er lik Lofoten, men samtidig veldig anderledes. I Lofoten er det mest fjell, «alle» turer går rett opp og rett ned. I Vesterålen derimot, er det i tillegg til toppturer, mange turløyper i flatt terreng. Kilometervis med skogsstier. Det er jo godt med variasjon, og å kunne gå seg en lang tur uten at det nødvendigvis må være oppover.

Jeg visste tidlig i år at jeg ikke kom til å få mulighet til å dra på noe ferie, så jeg tenkte at jeg kunne hvertfall få til et par dager i vesterålen hvor jeg bare gikk på tur. Og når tanken først kom så bet den seg fast, og jeg har gått rundt og drømt om en langtur i hele vår. Det kom noen humper i veien; jeg gikk så mye at jeg var i ferd med å gå på meg beinhinnebetennelse, og jeg måtte trappe kraftig ned på turene mine. Var jeg heldig kunne jeg gå 1 (max 2) turer i uka – dersom jeg hvilte beina godt de andre dagene. Dermed lot det seg ikke gjennomføre å gå tur 3 dager til ende, slik jeg tidligere hadde tenkt. I bakhodet hadde jeg med meg fysioterapautens anbefalinger (og formaninger) om hvile, og at dersom beinhinnebetennelsen brøt helt ut så ville det bli et vanskelig å langvarig prosjekt å bli kvitt det, så jeg gjorde meg selv en tjeneste ved å heller ta det mer med ro nå og ta meg en tur innimellom, enn å kanskje bli satt helt ut av spill senere. Uansett hvor frustrerende det var... Jeg klarte etterhvert å godta tingenes tilstand, og bestemte meg i stede for å hvile meg godt i en uke, og så ta en dagstur i vakre Vesterålen.

Pappa ble med, vi kjørte dit dagen før. Da vi kom frem på kvelden, gikk vi tur i det han kaller «sitt barndoms rike». Det var en veldig fin kveld sammen med pappa, hvor vi gikk et godt stykke og han fortalte om minner og opplevelser fra sin oppvekst. Jeg er så takknemlig for å ha en pappa som er både sprek i kroppen og klar i hodet. Ikke alle er så heldig!




«Hovedturen» tok jeg alene dagen etter. Jeg startet klokka ni, med en sekk full av vann, mat og ekstra klær. Og gnagsårplaster, herregud så viktig det er å huske gnagsårplaster! Jeg hadde en slags plan, men var usikker på hvordan kroppen var, så det var flere plasser i løypa jeg kunne bli plukket opp dersom jeg kjente at jeg måtte gi meg. Første etappe var opp på et 500+ meter fjell, og så helt ned igjen, for så å gå videre opp til et nytt 500+ meter høyt fjell/hei. Derfra kunne jeg enten gå ned på andre siden og bli hentet, eller jeg kunne følge en skogssti som gikk tilbake rundt fjellet/heia. Den etappen ville være ca 12 km, men litt før halvveis hadde jeg mulighet til å bryte av og gå ned til en vei for å bli henta. Jeg tenke egentlig at jeg kom til å bryte av der, det var tross alt en svært lang tur. I tillegg var temperaturen på nærmere 30 grader, spesielt inni den vindstille skogen, noe vi nordlendinger overhode ikke er vant til. Men det var ganske deilig. Jeg gikk og dagdrømte om å ta med meg Frøya dit, tenk å ri, trave, galoppere gjennom skogen, for en drøm!

Til min store overraskelse var kroppen skikkelig i slaget - jeg hadde ikke et eneste snev av smerter i beina og jeg kom meg tilbake til stedet jeg startet fra. Sannsynligvis takket være et fornuftig valg av tempo, og gode sko. Jeg hadde med meg litt for lite vann, så de siste kilometrene var ganske jævlige, men på parkeringsplassen ble jeg møtt av pappa som hadde med en iskald flaske imsdal, og vipps så var alt glemt.






Jeg gikk i over 7 timer den dagen, tilsammen over 1200 høydemeter og tilbakela ca 27 kilometer. Været og naturen var helt fantasisk, det er en av de fineste turene jeg har vært på. Det var dessuten litt godt med en alene-tur. Ikke møtte jeg mange andre folk heller, til tross for at det er et relativt populært turområde (kan ha noe å gjøre med den voldsomme varmen...). Dette tror jeg kan komme til å bli en årlig tradisjon!

tirsdag 21. august 2018

Ildprøven


Dette er min fjerde sommer hvor jeg hjelper til på rideleirene i stallen. Tre uker på rad i begynnelsen av ferien, fra klokken 8 til 4 mandag til fredag, 8 barn per uke. Kanskje de mest intense ukene i året. Jeg er der frivillig, synes det er fint å kunne være til hjelp, men har pleid å ta avbrekk når jeg måtte. Tidligere år har jeg kommet rundt kl 10, trukket meg unna eller dratt fra stallen noen timer mens barna spiste lunsj midt på dagen, og ofte dratt hjem etter barnas siste ridetime for dagen, som regel klokken tre. Jeg har ikke involvert meg så mye, men heller bare puslet litt med mitt, og stilt opp der jeg har blitt bedt om å være.

Som jeg har skrevet om så mange ganger før, så har det å være i stallen vært en brå overgang, både psykisk og fysisk, fra det livet jeg hadde før stallen. Jeg har begynt å kjenne på at jeg er faktisk blitt sterkere, både fysisk og psykisk. Slike ting har sjeldent en konkret målestokk, men nå i sommer så kjenner jeg svært godt at noe har skjedd. Før rideleirene startet i år, kjente jeg at denne gangen skal jeg være med hele veien, hele dagen, alle dager. Fra barna kom, til de dro. Jeg har ønsket det hvert år men det har ikke på noen måte latt seg gjennomføre det tidligere. Det er liksom noe med det, å være tilstede hele tiden, å få med seg det som skjer. Man blir ikke like godt kjent med barna, når man bare er en person som kommer og går, sammenlignet med de personene som er der sammen med dem hele tiden. 

En av jentene laget løvetannkrans til meg!

Etter uke èn kjente jeg at grunnen under beina mine gynget faretruende, og jeg var usikker på om jeg var i stand å komme meg gjennom ytterlige to slike uker. Jeg var så sliten og tiden gikk så sakte at allerede på tirsdag følte jeg at det var fredag. Men barna var herlige og morsomme og siden jeg i år var tilstede hele tiden, fikk jeg en god relasjon med dem. Selv om jeg var sliten, så koste jeg meg, skikkelig. Uke to kom, ny gjeng med herlige barn, og uka fløy avgårde. Uke tre, ny flott gjeng, igjen gikk uka umåtelig treigt og igjen hadde jeg fredagsfølelse på tirsdag ettermiddag. Men fredagen (den ekte fredagen) kom, og jeg sto løpet ut. Jeg visste vel egentlig at jeg ville klare det, spørsmålet var heller om jeg kom til å dra strikket for langt og slite meg selv så fullstendig ut at jeg kom til å gå på en smell etter at ukene var omme. Den første uken så det ut som det kom til å være tilfelle, men en rolig helg hjalp godt på, og jeg klarte roe litt mer ned de siste to ukene.

I løpet av disse tre ukene har jeg dessuten fått prøvd meg som ridelærer, et par ganger. Jeg har forsøkt det før, uten at jeg helt har fått smaken for det. Jeg har følt at jeg ikke er god nok og at ungene går glipp av noe dersom de har time med meg, i stede for en som faktisk er ridelærer. Men det føltes mye bedre denne gangen. Selv om jeg kanskje ikke føler meg spesielt flink, så kan jeg jo det som er helt basic for barn som skal lære å ri, og føler at jeg kan gi dem tips og hjelp og veiledning.

Av forskjellige grunner har kjøkkenet vært en plass jeg har holdt meg unna, men i år har jeg engasjert meg litt mer på det området. Jeg har hatt ansvar for frokost de fleste dagene; dekket på bordet, satte frem mat og pålegg, kokte egg, og tatt oppvasken etterpå. Og jeg har som regel sittet sammen med barna, nesten hver måltid, selv om jeg ikke spiste det samme som de spiste. Det har vært både rart og fint, at barna har sagt takk for maten til MEG når de har gått bra bordet.

På "fjelltur"!

Jeg føler meg tryggere. Mer voksen, kanskje? Det har vært ting underveis som har vært vanskelig, som jeg ikke har forstått eller ting jeg har lurt på, men jeg har klart å løsne opp i det i stede for å «la meg» bli begravet av det. Også ser jeg ting som jeg burde gjort anderledes, som ville gjort det litt lettere for meg selv. Jeg har verken drukket nok vann eller fått i meg tilstrekkelig næring. Dagene har blitt for lange; etter at barna har dratt har jeg puslet litt med Frøya og sullet litt for meg selv, og har endt opp med å være i stallen rundt 12 timer de fleste dagene. Jeg har også gått litt for mye; begge mandagene de første to ukene så gikk jeg på 4-timersturer etter stallen, og det i seg selv er jo slitsomt nok. Beina har blitt litt for sliten og kroppen litt for trett. Men summa sumarum så tenker jeg at jeg har en god grunn til å være strålende fornøyd.

tirsdag 22. mai 2018

Verdien av å ha gode folk rundt seg


Jeg tenker tilbake på nedturen jeg hadde i januar. Jeg har skrevet om det før; at jeg er glad for at jeg klarte å løse opp i det med hjelp fra mitt private nettverk, i stede for psykiatri og innleggelse. Situasjonen i januar er et supert eksempel på hvor bra akkurat det kan gå, og det er så verdifullt med slike opplevelser. I tillegg til at jeg er glad for at det gikk som det gikk, er jeg også glad for opplevelsene jeg fikk i uken som fulgte, som jeg ville gått glipp av dersom jeg hadde vært innlagt. For det kjenner jeg også en del på, at det skjer mye mens jeg er borte som jeg gjerne skulle vært med på. Under innleggelsene i fjor gikk jeg blant annet glipp av et barnedåp i nær familie, jeg gikk glipp av en stor folkefest og masse fellesskap da VG-lista var på min lille hjemplass, jeg gikk glipp av ting som skjedde i stallen. Det er liksom alltid noe som skjer. Det går aldri en hel uke uten at det skjer en rekke ting som får meg til å tenke at det var jeg glad jeg fikk være til stede for! Å være innlagt er voldsomt trygt, og innimellom så tar jeg meg i å ønske at jeg kunne vært innlagt hele tiden, bli tatt vare på og ha folk rundt meg 24/7. Men summa sumarum så er livet her ute i den virkelige verden å foretrekke.

I januar så var det en ridetime som gikk skikkelig dårlig, som var dråpen som fikk glasset til å flyte over. Jeg var i utgangspunktet litt frynsete i nervene, og når da hesten jeg red på ikke samarbeidet, og jeg ikke skjønte hva han ville eller hva jeg gjorde feil eller hva jeg skulle gjøre anderledes, ja da sa det fullstendig stopp. Hadde jeg blitt innlagt i dagene som fulgte, ville jeg gått glipp av ridetimen uka etter, hvor jeg fikk ri på den stødige og fantastiske fjordingen Blakka, som jeg både kjenner og får til å ri på. Den timen ble en skikkelig opptur, og jeg gikk rundt og bare smilte i flere timer etterpå. Jeg ville også gått glipp av mange fine øyeblikk i stallen den uka, sammen med både tobeinte og firbeinte.

Et snilt øyeblikk med Frøya litt over en uke
etter smellen. "Se så fint vi kan ha det, Tora!"


Og sist, men ikke minst (faktisk størst!!); den lørdagen fødte endelig min bestevenn Aina, og en perfekt liten prinsesse kom til verden. Dagen etter fikk jeg komme på besøk. Det var ubeskrivelig, og herregud for en sorg det ville vært dersom jeg hadde sittet på en institusjon flere timer unna og ikke hadde fått møte henne med en eneste gang, og mange ganger i dagene som fulgte.

Jeg har hatt en lengre periode hvor jeg har hatt flere gode dager enn vonde. Men innimellom gjør det vondt. Det liksom bare bobler over. For noen uker siden var det en kveld som ble vanskelig, etter å ha trykket ting ned en periode så eksploderte all frustrasjonen inn i et allmektig kaoset. Alt var feil og vondt og jeg var på tur å drukne. Jeg vurderte legevakta, men orket ikke ta sjansen på å møte på en lege som potensielt kunne gjøre vondt verre. Jeg sa til meg selv at jeg heller skulle sette meg ned og se på netflix til jeg var så trett at jeg ikke orket noe annet enn å gå å legge meg, for så å ringe psykologen neste morgen. Men så fikk jeg snakket med bestevenn Aina. Jeg fikk grått og luftet ting, og brått føltes det bedre. Ballongen som var på tur å sprenges, ble i stede stukket hull på, og luften tøt sakte men sikkert ut. Det er fantastisk hvor lite som skal til for å løse opp, hvertfall nok til at jeg får hode over vannet igjen.

Det svinger. Jeg vet det godt. I perioder er det vondt, i andre perioder er det godt nok. Jeg innbiller med at jeg har blitt litt bedre til å akseptere hvordan ting er «her og nå». Også har jeg fortsatt å være like takknemlig som jeg har vært hele tiden; for menneskene i mitt liv som stiller opp og som jeg kan lene meg på. Takket være dem så er det enklere å være hjemme, og på grunn av dem så er ønsket om å få være hjemme større (i motsetning til å være innlagt), det blir en god sirkel.