tirsdag 25. april 2017

Den dårligste samvittigheten

Det er et ork å dra i stallen, et ork å være i stallen. Det er flere grunner til det, men hovedsakelig er det fordi jeg er sliten. Mentalt og fysisk sliten. At jeg den siste tiden ikke har klart å være der 100% for Frøya er det verste av alt i denne situasjonen, og jeg har så dårlig samvittighet. Bare det å dra dit for å møkke boksen hennes og lage høy er slitsomt, og det å ri er ofte uoverkommelig. Jeg kan tvinge meg selv til å ri, men det er ikke noe greit for verken meg eller henne. Og siden hun er helt duracell-kanin kan hun ikke få fri flere dager i strekk, derfor har jeg måttet krype til kors og be et par av de andre om å ri henne innimellom. De er mer erfaren og mye flinkere enn meg å ri, men jeg får dårlig samvittighet likevel. Jeg vil så gjerne gi henne alt hun trenger og å være alt hun trenger, og det gjør fysisk vondt å ikke være i stand til det. Etter å ha prøvd hardt og lenge nå, så jeg er så sliten at det å dra i stallen ikke lengre er noe lystbetont. Som selvsagt gir meg enda dårligere samvittighet.

Det er så mange forskjellige mennesker som rir henne når hun går i rideskolen, så jeg tenker at i helger og ferier må det da være godt for henne å ha èn person å forholde seg til, èn person som er «hennes» person. Og selvsagt vil jeg at det skal være meg! Mitt sort-hvite syn på ting kommer inn her, jeg må klare ALT og gjøre ALT selv, ellers er det ingen vits og det er ikke godt nok!

Men jeg lurer på hva det er som skaper en god relasjon mellom hest og menneske? Hvor stor rolle spiller egentlig selve ridningen i den sammenhengen? Er ikke håndtering/tilstedeværelse/stell/kos/omsorg og kjærlighet like viktig? Jeg er jo i stallen hver eneste dag, hun ser meg hver eneste dag (og det er ikke så mange av de andre hestene som ser sine eiere hver dag, men de har det like fint), gir henne grøten sin hver eneste kveld, jeg steller og børster henne flere dager i uka, koser og godsnakker med henne hver gang jeg går forbi, mange ganger per dag. Hvor mye har det egentlig å si for henne at det er akkurat jeg som rir henne? Når det gjelder ridningen, er det kanskje viktigst AT hun blir ridd, ikke HVEM som rir henne?

 

Jeg sendte melding til hun jeg aller helst spør om råd når jeg er i tvil; hun som var tidligere daglig leder i stallen, som var mentor og lærer og venn da jeg kom inn i hesteverdenen. Det er litt større terskel å ta kontakt når hun bor langt borte, men jeg vet at hun er like tilgjengelig, og det er trygt å vite. Jeg sendte henne en lang melding, og fikk en fornuftig melding tilbake, som kan oppsummeres slik; det er fornuftig at jeg får andre til å ri henne når jeg selv ikke klarer, det er ikke fornuftig at jeg får dårlig samvittighet for at jeg har tatt et bra valg for Frøya. Det minner jeg meg selv på stadig vekk. Hun får basalbehovene sine dekt, og da er hun fornøyd. Også er det bare en bonus at jeg kommer opp for å kose med henne og gi henne litt snacks, og en gang i blant ri. Jeg vet at det er ikke Frøya som er avhengig av meg, det er jeg som er avhengig av henne.

At jeg ha full oversikt over alt hun gjør og spiser og drikker og føler og at hun har rett høy og nok høy og nok vann og ren vannbøtte både ute og inne og hvilket dekken hun har og generelt sett ALLE detaljer tilknyttet Frøya - det handler mer om meg enn om henne. Det er klart, hun skal ha det bra, men jeg drar det for langt. Jeg ser det selv, klart og tydelig. Jeg må finne en balanse. Slippe litt opp på kontrollen, ellers kjører jeg meg selv rett i grøfta. Det er jo ironisk at mitt ønske om at hun skal ha det bra blir så stort og altoppslukende at det ødelegger meg, og det går utover nettopp henne.


Nå er jeg innlagt, og planen er at det skal jeg være i to uker. Så nå har jeg vært nødt til å slippe kontrollen, be andre om hjelp. Det er to stykker som skal ri henne i helgene når jeg er borte. De gangene jeg må be noen andre om å ri Frøya er det i 90% av tilfellene akkurat de to jeg ber. Så da er det jo noen hun kjenner, og som kjenner henne, så sirkelen vår er fortsatt liten, og hun har faste, kjente mennesker å forholde seg til. To stykker som jo har MYE mer kompetanse og erfaring enn meg, jeg stoler fullt og helt på dem og vet at Frøya er i de beste hender!

Det en en viktig erfaring at jeg faktisk kan være borte fra henne, og se at verken hennes eller min verden stopper opp. Jeg minner meg selv på at Frøya har tross alt overlevd de femten første årene av sitt liv uten meg. Og når jeg kommer tilbake igjen, så kanskje kan jeg la være å gå rett tilbake til rollen som helikoptermamma. For jeg tenker at det må da være bedre for Frøya at jeg er der i kortere perioder og i bedre form, enn hele tiden men konstant på grensen til å bryte sammen? Det er dessuten lurt å huske på videre at jeg kan be andre om hjelp, jeg kan ta meg en dag eller to fri, uten dårlig samvittighet. Hun klarer seg. Det gjør jeg også.

onsdag 19. april 2017

Pust inn – pust ut

Ventetiden frem mot innleggelsen ble vel lang, og pga påsken ble det ekstra lenge å vente. Jeg trodde jeg hadde bedt om hjelp i god tid, men det gikk vel fort nedover. På oppfordring fra en klok lege ba jeg derfor om å få være i en av KAD-sengene ved den lokale legevakta. Jeg har vært der svært lite det siste året, for det har vært mye frem og tilbake om psykiatri-pasienter får lov å være der. Jeg var litt usikker, men jeg ble tatt i mot med åpne armer, og fikk være der i fire netter (i stede for max tre, som tidligere var regelen). Det var kjente og kjære sykepleiere som var på jobb og det var godt å se dem igjen. Det ble tid til mange gode prater og varme klemmer. Sykepleierne som jobber der er bare helt fantastiske. Jeg fikk ordentlig pustet ut og slappet av, for første gang på en god stund. Det var dessuten godt å få «øve» på å slippe litt av ansvaret(/kontrollen) og la noen andre ta vare på Frøya. Jeg var selvsagt innom stallen en liten tur hver dag, men så kort at jeg ikke fikk møkket, fylt vann, laget klart høy eller grøt, så det måtte jeg be noen andre gjøre. Og tenkt, det gikk helt fint!



Lørdag før påskeuka ble jeg utskrevet, med en vennlig men bestemt beskjed om at jeg bare måtte ringe dersom det ble for vanskelig. Jeg gråt mens jeg kjørte hjem, av kjærlighet til og takknemlighet for de fantastiske damene som jobber der.

Formen har vært dårlig også fysisk, jeg har mye vondt i rygg og nakke. Derfor planla jeg egentlig ikke å ri, men håpet jeg kanskje fikk tatt meg èn liten tur i løpet av påska, bare en gang før jeg drar liksom. Bare komme meg opp på henne, uten at vi trengte gjøre så mye ut av det. Jeg endte opp med å ri henne èn gang inne i hallen, èn gang barbak i skritt bare utenfor stallen, og hele TRE turer i løpet av påska og helga før påska. Det var utrolig deilig å få det til, og letter litt (mye!) på den dårlige samvittigheten.

 
Skikkelig snøvær! Vi kjenner at vi lever!


Skikkelig påskevær! Vi kjenner virkelig at vi lever 

Siste bildene ble tatt på søndag. Frøya er spiss i manken så hun er ikke så god å sitte på uten sal, men det er likevel virkelig noe eget med å ri barbak og kjenne varmen og alle bevegelsene, helt magisk! I dag var omsider dagen for innleggelsen, så nå er jeg mange, mange mil unna Frøya. Det var godt å få noen skikkelig gode opplevelser med henne før jeg dro, selv om det kun er snakk om 14 dager borte fra henne så føles det som en evighet.

mandag 17. april 2017

15 spørsmål du bør stille deg selv når du har en dårlig dag

(Det er vanskelig å skrive og sette ord på noe som helst akkurat nå, så re-blogger en post fra januar i fjor, som jeg synes fortjener å bli tatt frem igjen!)


(Fritt oversatt herfra, med litt ekstra input fra meg)

1. Har du spist noe i løpet av de siste tre timene?
Hvis ikke, spis noe! Ikke kun raske karbohydrater (og når jeg sier ikke kun raske karbohydrater som mener jeg ikke kun det alene. Har man lyst på sjokolade så skal man selvsagt spise det, men spis noe mer enn det også, noe som gir kropp og hodet næring!)

2. Har du drukket nok?
Hvis ikke, ta deg et glass vann! Vann er det beste kroppen kan få av drikke.


3. Er du for varm eller for kald?
Begge deler er ubehagelige, og påvirker veldig hvordan vi føler oss. Fryser du så ta på deg noen varme ullsokker, fyll opp en varmeflaske du kan ha inntil kroppen, pakk deg inn i et pledd og drikk noe varmt, som te eller kakao. Er du varm så skift til noe lettere, og drikk noe kaldt, med isbiter oppi.

4. Har du fått strukket på beina i dag?
Hvis ikke, gå deg en tur! Det behøver ikke være noe lang tur, bare kom deg litt ut og få frisk luft i lungene!

5. Har du dusjet i dag?
Hvis ikke, ta en dusj! Man føler seg som regel bedre etter en god dusj, ta gjerne en hårkur og vask kroppen med dusjsåpe som lukter deilig!


6. Føler du at du ikke får gjort noe fornuftig?
Lag en liten og overkommelig liste med gjøremål. Feks betale en regning, ta en telefon, legge samme klær, ta ut av oppvaskmaskinen. Du kan krysse ut etterhvert som du har gjort det, det er fint å se det «svart på hvitt» at ting er gjort!

7. Har du beveget kroppen din til musikk i dag?
Hvis ikke, sett på en feelgood, energisk sang og dance like nobodys watching!

8. Har du sagt noe hyggelig til noen i dag?
Hvis ikke, så gjør det! Gjør det uansett, faktisk. Enten på nett eller ansikt til ansikt. Og la det komme fra hjertet! "Den største gleden man kan ha er å gjøre andre glad", er faktisk ikke bare en meningsløs frase!



9. På dagtid; hva har du på deg?
Det kan være behagelig å gå rundt i pyjamas, men man føler seg mye mer vel når man er kledd for dagen. Ta på deg noe du føler deg fin i!

10. På kveldstid; er du trett og sliten, men klarer ikke sovne?
Lag det koselig i senga; ta på et sengetøy du liker og ha en behagelig pute og dyne. Ikke ha det for varmt eller for kaldt på soverommet. Ikke se på tv, data-skjerm eller mobil-skjerm i sengen, det gjør det vanskeligere å sovne. Lukk øynene og slapp av. Har du ikke sovnet etter 20 minutter kan du stå opp igjen, drikk en avslappende kopp te og les litt i en (ikke alt for spennende!) bok til du er søvnigere.

11. Har du klemt på et levende vesen de siste par dagene?
Hvis ikke, så gjør det. Be om en klem fra en venn eller klem et dyr. Det vil nok glede dem også, en ordentlig «kroppsklem» er godt for kropp og sjel!


12. Om du tar medisin; har du glemt en dose?
Mange medisiner kan gi både fysisk og psykisk ubehag dersom man slurver med å ta dem!

13. Om du går i behandling; når er din neste time?
Hold ut og vent. Forbered deg gjerne godt til den, skriv ned det du tenker på og ønsker ta opp.

14. Har du slitt deg ut i det siste, enten fysisk, psykisk, sosialt eller intellektuelt?
Selv om det er overstått så kan henge igjen i flere dager. Gi deg selv en pause på det området, i form av å feks slappe av eller ha litt alene-tid.


15. Har du forsøkt å vente en uke?
I øyeblikket kan ting føles fastlåst og umulig, det kan være vanskelig å tenke klar, noen ganger må man ta tiden til hjelp og bare vente til det føles litt lettere. Det er godt mulig ting vil føles anderledes om en uke.

________________________________________________

Mange av disse er små ting man kanskje ikke tenker over, men som kan spille en overraskende stor rolle i hvordan vi har det og hvordan vi føler oss! Kropp og hode henger sammen. De aller fleste kan kjenne seg igjen i at man blir lett irritabel og i dårlig humør når man er sulten, og at man blir ekstra umotivert og lei når man fryser. Noen ganger skal det lite til før å føle seg litt bedre, og det kan være gull verdt på en dårlig dag!

søndag 9. april 2017

Er det verdt et nytt forsøk?

I mars for et år siden hadde jeg det tungt, svært tungt, og jeg ble innlagt på denne avdelingen på en tirsdag. To dager senere måtte jeg hjem igjen. Her er et blogginlegget «den fatale misforståelsen» som jeg postet etter at jeg kom hjem;

"(...)

Natt til torsdag, samme uka, er det en «hendelse». Jeg trodde rammene var stramme og trygge, men det skjer noe jeg ikke trodde skulle skje, noe som i følge min forståelse overhode ikke er etter avtale. Det blir utrygt, fullstendig kaos bryter ut i meg og jeg ender opp med å gjøre noe dumt. Torsdag morgen kommer noen timer senere og jeg blir hentet til samtale. Vi sitter rundt et bord, de er tre stykker, tre autoritetspersoner, og ingen av dem er på min side. To damer; en miljøterapaut og psykiater, samt en mannlig lege. Han snakker på vegne av dem alle. Kort og greit; de mener jeg har brutt en avtale, og jeg blir derfor utskrevet umiddelbart. «Utskrevet» i teorien. I praksis er det mer «kastet ut».

Jeg prøver å forklare, desperat etter å oppklare misforståelsen. Vi må ha hatt forskjellige oppfatninger av hva denne avtalen egentlig var. De må gjerne kaste meg ut, det er helt greit, men la meg hvertfall fortelle min side av saken? Legen sier at det spiller ingen rolle hva jeg sier, han er «fullstendig likeglad». Jeg prøver, han sier at det jeg sier er «piss». Jeg sier at jeg ikke lyver, han sier at JO, det gjør jeg. Han sier at «hans jobb er å gjennomskue mennesker, og han gjennomskuer meg». Jeg gjør mitt beste for å holde meg rolig og saklig, men føler meg mer og mer desperat etter å oppklare dette. En isfront er alt jeg møter. Jeg innser at de på forhånd har bestemt seg for at jeg med viten og vilje har brutt en avtale, og ingenting jeg sier eller gjør vil endre på det. Men det de sier stemmer ikke og jeg klarer ikke la være; jeg må forsvare meg. Jo mer jeg prøver forklare jo mer hisser han seg opp.

Til slutt smeller det et hånlig; «du argumenterer som en 2-åring!» fra andre siden av bordet. Da gir jeg opp, og reiser meg for å går så fort jeg kan, men jeg er ikke kjapp nok. Patetiske tårene renne allerede før jeg før kroppen har reagert på ordren om å komme seg opp og vekk. Faen. De skulle ikke få se meg gråte, hvertfall ikke den forbanna legen. Til og med på kroppsspråket hans ser jeg hvor utrolig lite han har til overs for meg.

Misforståelser og det å ikke bli trodd er noe av det verste jeg vet. Jeg sitter inne på rommet og gråter hysterisk. Siden de overhode ikke stoler på meg, sitter det en sykepleier sammen med meg som skal «passe på meg» til transporten kommer. Jeg hikster og hyperventilerer, prøver desperat å ta meg sammen, men til ingen nytte. Sykepleieren overser meg fullstendig der hun sitter to meter unna meg og leser i en avis. Jeg får roet meg såpass ned at jeg klarer si noen ord mellom hikstene, og prøver snakke med sykepleieren. Følelsen jeg har inni meg er så grusomt at jeg føler at jeg var i ferd med å dø, kveles, jeg ønsker så inderlig å forklare henne at jeg ikke er en løgnaktig, manipulativ person. Jeg fortaller henne at de kjenner meg jo ikke overhode. Alle jeg har hjemme, alle mine venner, min familie, mine personer i behandlingsapparatet, de vet at jeg ikke lyver, at jeg er pålitelig. At misforståelser kan skje – og at det er nettopp det som har skjedd her. Mens jeg sier det kjenner jeg hvor godt det vil være å komme hjem til alle disse personene.

Jeg fikk et så godt inntrykk da jeg kom. De var så forståelsesfulle, imøtekommende, varsomme. Tilrettela så mye for meg som overhode mulig. Brått ble det snudd til iskald likegyldighet. Som om jeg hadde gjort noe fullstendig utilgivelig og ble plassert i eksil. Etter tre timers venting kom endelig transporten. Hun som «voktet» meg sier et kort hade før hun haster inn en annen dør som låses bak henne. Det er ingen som følger meg ut. Ingen som ønsker meg lykke til. Ingen som tar seg bryet med å komme for å si hade til meg.

Jeg er ingenting
."



Det er en av de verste opplevelsene jeg har hatt, og den satt svært sterkt i meg i mange måneder etterpå. Etterhvert som tiden gikk slapp det litt taket, og jeg grubler ikke like ofte over det lengre, men magen knyter seg enda når jeg tenker på det.

Og dit, hvor jeg aldri igjen skulle sette mine ben, drar jeg frivillig tilbake. For nå går det slik det så mange år tidligere har gått på denne tiden; nedover. Humør og motivasjon og livsglede bare synker og synker. Jeg kan fortsatt føle meg glad, og ha det bra innimellom, det bare skal mye mindre til enn ellers, for å gjøre meg enda tristere enn ellers. Lite skal til før alt raser på en sånn måte at det føles altfor brutalt, intenst og omfattende til å kunne leve med. Lunta er kort, og som så mange ganger før så imploderer jeg i stedet for å eksplodere, noe som tærer voldsomt på.

Noe må gjøres for å stoppe denne nedadgående spiralen jeg er i. Så mange ganger har jeg brent helt ut, og tiltakene som har blitt satt i gang har vært brannslukking. Håpet nå er at dette kan bremses, og at jeg kan få hjelp til å skifte kurs før hele min verden står i full fyr. Jeg sitter ikke med så mange alternativer. For en måneds tid siden ba jeg derfor psykologen min sende en henvisning til denne avdelingen igjen. Sist var det en akuttinnleggelse, uten mye forberedelser for noen av oss, så da går det an å håpe på at en planlagt innleggelse vil være bedre og mer oversiktlig. Sånn egentlig forventet jeg å få blankt avslag, kunne ikke se for meg noe annet scenario enn at de var like lite lysten på å se meg igjen som jeg var på å se de igjen. Til min store overraskelse kom en relativt kjapp tilbakemelding med dato for forvern-samtale, via telefon siden avdelingen er såpass langt unna. Behandleren jeg og min psykolog snakket med var en jeg ikke traff på mens jeg var der sist, og det i seg selv er et godt utgangspunkt. Jeg fikk et bra inntrykk av henne, og har litt større tro på at det kanskje kan bli annerledes denne gangen.