søndag 27. september 2015

Øyeblikk #13 (en annen verden)

Klatreveggen er vanligvis ikke åpen i helgene, men akkurat denne helga er det den årlige Matfestivalen i samme hall som klatreveggen er i, og i den forbindelse har veggen åpent noen timer. Jeg stiller gladelig opp som sikrer. Når jeg kommer inn i hallen er det stappfullt av folk, luften er klam og tung og det er i ferd med å bli for mye for meg. Heldigvis er det en skillevegg som skille klatreveggen fra resten av hallen, og der bak er det roligere.

Rett utenfor er det ridning, med hestene fra «min» stall. Jeg har med meg en ekstra energi-bar som jeg gir til hun som er der, jeg regner med at hun trenger det. Det gjør hun, øynene hennes lyser opp og hun blir så glad og overrasket at hun gir meg en klem. Hun betyr mye for meg. Jeg blir også glad.

Det er for det meste barn som kommer for å klatre. Spente og ivrige små. Hver enkelt barn jeg sikrer, spør jeg først om de har klatret før, hva de heter, forteller de hva jeg heter, og spør om de vet hva de skal gjøre når de skal komme ned igjen. Jeg knyter de nøye inn og sjekker at klatreselen deres sitter som den skal. Og selvsagt skryte jeg av dem underveis og når de er ferdige.


Når man tenker over det så skal det mye tillit til fra både de små klatrerne, og ikke minst foreldrene deres. Veggen er hele tolv meter høy. Jeg er redd for å gjøre noe feil, for at noe skal skje, men kanskje er det bare sunt, man skal jo ha respekt for det man holder på med. Samtidig føler jeg meg jo fullstendig trygg på at jeg vet hva jeg gjør.

Å føle seg fullstendig trygg i en situasjonen hvor det er mange mennesker til stede som følger med på hva jeg gjør, og hvor en feil kan få fatale følger, er for meg fullstendig absurd! Jeg, som er redd andre mennesker, som knapt tør gå ut alene, som helst ikke vil bli lagt merke til! Men dette går likevel fint. Jeg befinner meg i en rolle jeg føler meg trygg i. Dette er paradoksalt nok et pusterom i en ellers kaotisk hverdag. Jeg slapper av, jeg føler meg rolig. Jeg koser meg!

De tre siste tre dagene har jeg vært innlagt på legevakta, og det har vært enorme mengder angst, tårer og frustrasjon. Nå er det som om jeg er i en helt annen verden. Og i denne verdene vil jeg bo.

søndag 20. september 2015

Pay it forward

I de fleste av mine leveår har ikke livet mitt vært så mye verdt, sånn egentlig. Jeg har selvsagt alltid betydd noe for de rundt meg, men jeg har liksom aldri bidratt med noe her i verden. Jeg er den alle andre har hjulpet, den alle andre har støttet, den alle andre har tatt vare på, den alle andre har vært der for, den alle andre har stilt opp for, den alle andre har gjort ting for. Det har alltid føltes som et ganske betydningsløst liv. Bortsett fra det å holde meg i livet (og selv det har jeg ikke alltid klart på egenhånd), har jeg ikke noe å «vise til». Jeg har alltid fått, alltid tatt, aldri gitt. Og for å ha det helt klart - det handler ikke om utnyttelse, egoisme, grådighet eller valg, men om sykdom.

Selvsagt mener jeg ikke at syke mennesker er en byrde for samfunnet og de resurssterke skattebetalerne. Vi er heldige som bor her i Norge, hvor vi blir tatt vare på når vi ikke klarer oss selv. Men jeg tenker vi må gi noe tilbake. Når vi er i stand til det, altså. Jeg har ikke vært i stand til det – før nå. Og det har egentlig vært det som har vært målet mitt hele tiden, ikke å «bli frisk», men å bli stabil nok til å kunne gi noe tilbake. På en eller annen måte. Det å føle at man gjør en forskjell, at man på en eller annen måte setter spor, ikke bare ved å være til men ved å faktisk aktivt gjøre noe – er vel noe alle ønsker?


Jeg trenger fortsatt hjelp, støtte, å bli tatt vare på, at andre stiller opp. Men i tillegg til det, kan jeg også gjøre noe for andre. Det er ikke snakk om store, lifechanging, groundbreaking things, altså. Men for eksempel «bare» det å være i stallen. Mandager og onsdager samt tirsdag ettermiddag. Bidra, være til hjelp, gjøre det jeg kan, både fordi jeg blir glad av det og fordi det gjør at noen andres dag blir litt lettere. Og klatringen da. Jeg føler meg trygg på både å klatre og å sikre andre som klatrer. Andre føler seg trygg på meg også, så derfor kan jeg stille opp som sikrer når klatreklubben har eventer hvor folk kan komme for å prøve seg i veggen. Det føler jeg virkelig er et stort ansvar, noe jeg ikke tar lett på, og jeg er takknemlig for tilliten. Klubben blir glad, de som får klatret blir glad, jeg blir glad, win-win-win all around.

De siste ukene har jeg hatt en fast avtale om å sikret en klatregal liten apekatt på 3 og et halvt år, som har en mamma som ikke har brattkort (enda!) og som derfor er avhengig av at noen andre kan sikre. Og jeg kan det, og gjør det mer enn gjerne! Det kommer jeg til å fortsette med så lenge hun har lyst, for det er både fint og morsomt. Det er så gøy å klatre, og jeg synes det er trist om noen, kanskje spesielt barn, ikke får muligheten fordi de ikke kjenner noen som kan være med å sikre dem. Selv klatret jeg mye før jeg fikk brattkort, og da var jeg jo helt avhengig av at andre sikret meg.


Pay it forward går ut på å gjøre noe for andre, bare fordi man kan, uten å forlange eller forvente å få noe igjen for det. Også kan de andre gjøre noe fint for noen andre, og de igjen gjøre noe fint for noen andre igjen. En slags bølge av positiv energi og glede. Det trenges sårt her i verden. Også er det sånn at jeg tror fullt og helt på karma, som sier at om du gjør gode ting vil det komme tilbake til deg igjen 

mandag 14. september 2015

Så lenge jeg puster, har jeg fortsatt en sjans

Januar 2013, innlegget "I stormens øye";

«Jeg ser helvete som ligger bak meg,
og helvete som potensielt ligger foran meg.
Helvete er rundt meg, over alt.
Men her og nå er det stille og rolig.
Alt har bygd seg så opp inni meg
at det er blitt forsteinet.
Det gjør ikke noe.

Jeg tror ikke jeg er deprimert.
Jeg tror ikke jeg har angst.
Jeg tror ikke jeg er spiseforstyrret.
Jeg er ikke drevet av onde makter,
av demoner, av monstre.
Dette er meg.

Hvert steg jeg tar er 100% bevisst.
Og stegene fører nedover.
Trapp trapp nedover, med hode, kropp og sjel.
Det er dette jeg må gjøre for å klare meg på egen hånd.
«Klare meg» i den forstand at jeg ikke drukner.
Strengt tatt så drukner jeg nå også,
men så sakte at jeg venner meg til det.

Jeg føler meg forpliktet til å leve,
derfor velger jeg ikke døden.
Men jeg velger heller ikke livet.
Jeg lever, men kun halvhjertet.»


Dette husker jeg. Veldig godt. Så spiseforstyrret at jeg var i ferd med å gå i stykker. Levde mer eller mindre på grønnsaker, fordi det er «sunt», og alkohol, fordi det gjorde meg mett og nummen. Bokset mot spøkelser og skygger, uten å få inn et eneste slag. Uten å vinne en eneste kamp. Kanskje prøvde jeg ikke egentlig. Kanskje hadde jeg innerst inne allerede gitt opp. Det føltes som en knyttneve i magen å lese dette igjen.

Den forpliktelsen jeg nevner i siste avsnitt er fortsatt gjeldende, og den er nok hovedgrunnen til at jeg fortsatt er her. Andre ting igjen har forandret seg siden den gang. Opphavet til smerten er dog fremdeles den samme, selv om utløpet og formuleringene er anderledes i dag. Jeg er kanskje mindre destruktiv i adferden, men de vonde følelsene er der. Tankene er der. Monstrene er der. En del av meg? For alltid? Kanskje. Men forhåpentligvis i mindre og mindre grad. I mens må jeg bare puste. Og kjempe, og jobbe, og forsøke, og prøve, og feile, og prøve igjen, alt det der, ja, men alltid først og fremst; pust. Så lenge jeg puster, har jeg fortsatt en sjans.

onsdag 9. september 2015

Distraksjon VS innhold

Noen ganger er det kanskje sånn at når man går å sjangler rundt lenge, så må man til slutt falle og slå nesa hardt og brutalt i betonggulvet før man kan reise seg og finne balansen? Etter de to tidligere nevnte ukene i et kullsort helvete, har jeg omsider funnet et slags fotfeste. Jeg sier ikke at jeg er out of the woods enda, for veien er lang, men jeg har flere av disse viktige faste holdepunktene og det vil nok bidra til at jeg klarer holde hodet over vannet.

Dette med alternative metoder, mestringsstrategier, har alltid vært et tema menneskene i helsevesenet har pushet på, når de mørkene, destruktive tankene kommer. Ting å gjøre i stede for å skade seg, i stede for å bli begravd og kvelt av selvhat, håpløsthet, meningsløshet. Gå en tur, se på tv, dra på besøk, sett på en film, lag noe godt å spise, les en bok, osv. Veldig mange forskjellige mennesker har snakket til meg om dette, uten å skjønne at de slike ting i beste fall kun utsetter de mørke tankene og følelsene. Det er bare distraksjoner, og med en gang distraksjonene tar slutt så står monstrene klare. For mine monstre er ikke slike som går over bare jeg gir det tid. «I stede for» betyr derfor egentlig bare «i tillegg til».

Det betyr ikke at jeg er fucked. Jeg bare må omformulere og presisere ting. «Distraksjoner» hjelper meg lite, det jeg trenger er «innhold». Det hjelper ikke å bare gjøre noe annet og trykke monstrene ned; det må være noe som er så mektig at det rett og slett ikke er plass til monstrene. Det er jo en kjent sak at kjærlighet er størst av alt, så ting som fyller hjertet mitt med kjærlighet og glede er fryktelig effektiv. Heldig som jeg er, har jeg i år funnet hele to ting som har den effekten; nemlig stallen og klatring. To ting jeg elsker, to ting jeg brenner for. Og som jeg nevnte i forrige innlegg, så er begge deler omsider i gang igjen nå i september, etter to uendelig lange måneders sommerferie.

Forsiktig, håpfull optimisme?

Ferske sår er en hemsko, som i beste fall forhindrer meg i å kunne gi alt jeg har, i verste fall forhindrer meg i å overhode delta. Så selvskading og uoverkommelige tunge tanker er det ikke rom for å klatreveggen eller midt blant en flokk hester. Heldigvis. De er sterkere og vinner over monstrene. Ikke for alltid, men der og da, og også en stund etterpå. Å vite at jeg snart skal tilbake til stallen eller klatreveggen, er også med på å holde dem i sjakk. Det kommer til et punkt hvor jeg er nødt til å gjøre et valg, og jeg velger hestene og klatringen over selvskading. Det betyr ikke at det er lett, for det er et valg jeg veldig aktivt må gjøre. Spesielt i disse dager (men akkurat det er noe jeg kommer tilbake til senere, kanskje).

Jeg starter opp med litt lengre dager i stallen mandager og onsdager, i tillegg til at jeg nå også er der og hjelper til med rideskolen hver tirsdag. Føler meg tryggere og har litt mer ansvar enn før ferien, det setter jeg pris på. Det er fint å merke at det går fremover. Stallen blir bare mer og mer «min» plass. Før ferien var det litt sporadisk klatring, nå satser jeg på å ha en fast klatredag hver torsdag ettermiddag. Det er godt å ha faste ting på timeplanen. Jeg har sagt det før og jeg sier det igjen; struktur, forutsigbarhet, trygghet, faste holdepunkt, gode mennesker og gode gleder er mine beste venner.

torsdag 3. september 2015

Something gave in

(les gjerne «somethings gotta give»)

Det var jo ikke det at jeg ikke var forberedt på at august ville bli den vanskeligste måneden denne sommeren, for det har jeg lenge vært klar over at den kunne komme til å bli. Jeg bare var ikke forberedt på hvordan smellen utartet seg. Jeg skal ikke gå i detalj, men jeg ba hvertfall kjapt om hjelp, og ble tatt vare på så godt det lot seg gjøre. Kloke hoder fant ut at psykiatrien i Bodø var en løsning, og de var klare til å ta i mot meg, men så var de visst ikke det likevel, og nå er jeg egentlig glad for det. Jeg fikk bli på en kjent og trygg plass, med mennesker jeg kjenner og som kjenner meg, selv om Bodø har mer såkalt «kompetanse». I hele åtte dager fikk jeg være på KAD-sengene på legevakten, til tross for at grensen egentlig går ved tre dager. Selv om de ikke nødvendigvis kunne tilby behandling og terapi, fikk jeg mange gode prater med tålmodige og omsorgsfulle sykepleiere. Noen brikker falt på plass, jeg så ting litt mer klarere og fikk sortert noen av tankene. Jeg tenker at noen ganger er viljen til å hjelpe minst like verdifull som kompetansen!

Safe haven ♥

Etter de åtte dagene, kom jeg meg gjennom hele tre dager hjemme før nettet igjen snørte seg rundt meg i en sånn grad at gode hjelpere tenkte det var best for meg å være på KAD litt mer. Det var vondt å gå dit igjen, ikke fordi jeg ikke ville være, for det ville jeg virkelig, men jeg var flau. Følte meg dum og i veien, følte at de gode menneskene på KAD ble presset, tvunget, til å håndtere noe som det ikke er meningen skal være deres jobb å håndtere. Men sykepleieren som møtte meg da jeg kom er en av de fineste personene som finnes, og hun tok i mot meg med åpne armer og den største selvfølgelighet. Denne gangen fikk jeg to spesielt gode samtaler med to spesielt gode mennesker, hvorav den ene var tidligere nevnte sykepleier og den andre en lege, og livet føltes brått mer overkommelig. Det holdt å tilbringe to netter der.

Mange ting er i endring for tiden. Selv om endringene kanskje er bra, sånn i det lange løp, så er det uhyre smertefullt akkurat nå. Kanskje spesielt for noen med aspergers. Forandringer, selv om det er «til det bedre», er bare forjævlig. Og jeg vet at dette er noe som vil ta tid. Da hjelper det godt at sommeren (endelig) er over og hverdagen er på plass, den kjære vakre hverdagen som jeg elsker og trenger. Rutiner, forutsigbarhet, faste avtaler og faste holdepunkt. Etter nesten to måneders ferie begynner jeg i stallen igjen, litt flere timer per uke nå enn hva jeg hadde før ferien. Klatreveggen, mitt andre fristed, har vært stengt like lenge og åpner også opp igjen nå. Og psykologen min, som samler mine løse tråder og nøster opp i knutene jeg lager, er omsider tilbake etter å ha hatt ferie i hele august. Det er nødt til å bli litt lettere nå.