tirsdag 21. august 2018

Ildprøven


Dette er min fjerde sommer hvor jeg hjelper til på rideleirene i stallen. Tre uker på rad i begynnelsen av ferien, fra klokken 8 til 4 mandag til fredag, 8 barn per uke. Kanskje de mest intense ukene i året. Jeg er der frivillig, synes det er fint å kunne være til hjelp, men har pleid å ta avbrekk når jeg måtte. Tidligere år har jeg kommet rundt kl 10, trukket meg unna eller dratt fra stallen noen timer mens barna spiste lunsj midt på dagen, og ofte dratt hjem etter barnas siste ridetime for dagen, som regel klokken tre. Jeg har ikke involvert meg så mye, men heller bare puslet litt med mitt, og stilt opp der jeg har blitt bedt om å være.

Som jeg har skrevet om så mange ganger før, så har det å være i stallen vært en brå overgang, både psykisk og fysisk, fra det livet jeg hadde før stallen. Jeg har begynt å kjenne på at jeg er faktisk blitt sterkere, både fysisk og psykisk. Slike ting har sjeldent en konkret målestokk, men nå i sommer så kjenner jeg svært godt at noe har skjedd. Før rideleirene startet i år, kjente jeg at denne gangen skal jeg være med hele veien, hele dagen, alle dager. Fra barna kom, til de dro. Jeg har ønsket det hvert år men det har ikke på noen måte latt seg gjennomføre det tidligere. Det er liksom noe med det, å være tilstede hele tiden, å få med seg det som skjer. Man blir ikke like godt kjent med barna, når man bare er en person som kommer og går, sammenlignet med de personene som er der sammen med dem hele tiden. 

En av jentene laget løvetannkrans til meg!

Etter uke èn kjente jeg at grunnen under beina mine gynget faretruende, og jeg var usikker på om jeg var i stand å komme meg gjennom ytterlige to slike uker. Jeg var så sliten og tiden gikk så sakte at allerede på tirsdag følte jeg at det var fredag. Men barna var herlige og morsomme og siden jeg i år var tilstede hele tiden, fikk jeg en god relasjon med dem. Selv om jeg var sliten, så koste jeg meg, skikkelig. Uke to kom, ny gjeng med herlige barn, og uka fløy avgårde. Uke tre, ny flott gjeng, igjen gikk uka umåtelig treigt og igjen hadde jeg fredagsfølelse på tirsdag ettermiddag. Men fredagen (den ekte fredagen) kom, og jeg sto løpet ut. Jeg visste vel egentlig at jeg ville klare det, spørsmålet var heller om jeg kom til å dra strikket for langt og slite meg selv så fullstendig ut at jeg kom til å gå på en smell etter at ukene var omme. Den første uken så det ut som det kom til å være tilfelle, men en rolig helg hjalp godt på, og jeg klarte roe litt mer ned de siste to ukene.

I løpet av disse tre ukene har jeg dessuten fått prøvd meg som ridelærer, et par ganger. Jeg har forsøkt det før, uten at jeg helt har fått smaken for det. Jeg har følt at jeg ikke er god nok og at ungene går glipp av noe dersom de har time med meg, i stede for en som faktisk er ridelærer. Men det føltes mye bedre denne gangen. Selv om jeg kanskje ikke føler meg spesielt flink, så kan jeg jo det som er helt basic for barn som skal lære å ri, og føler at jeg kan gi dem tips og hjelp og veiledning.

Av forskjellige grunner har kjøkkenet vært en plass jeg har holdt meg unna, men i år har jeg engasjert meg litt mer på det området. Jeg har hatt ansvar for frokost de fleste dagene; dekket på bordet, satte frem mat og pålegg, kokte egg, og tatt oppvasken etterpå. Og jeg har som regel sittet sammen med barna, nesten hver måltid, selv om jeg ikke spiste det samme som de spiste. Det har vært både rart og fint, at barna har sagt takk for maten til MEG når de har gått bra bordet.

På "fjelltur"!

Jeg føler meg tryggere. Mer voksen, kanskje? Det har vært ting underveis som har vært vanskelig, som jeg ikke har forstått eller ting jeg har lurt på, men jeg har klart å løsne opp i det i stede for å «la meg» bli begravet av det. Også ser jeg ting som jeg burde gjort anderledes, som ville gjort det litt lettere for meg selv. Jeg har verken drukket nok vann eller fått i meg tilstrekkelig næring. Dagene har blitt for lange; etter at barna har dratt har jeg puslet litt med Frøya og sullet litt for meg selv, og har endt opp med å være i stallen rundt 12 timer de fleste dagene. Jeg har også gått litt for mye; begge mandagene de første to ukene så gikk jeg på 4-timersturer etter stallen, og det i seg selv er jo slitsomt nok. Beina har blitt litt for sliten og kroppen litt for trett. Men summa sumarum så tenker jeg at jeg har en god grunn til å være strålende fornøyd.

tirsdag 22. mai 2018

Verdien av å ha gode folk rundt seg


Jeg tenker tilbake på nedturen jeg hadde i januar. Jeg har skrevet om det før; at jeg er glad for at jeg klarte å løse opp i det med hjelp fra mitt private nettverk, i stede for psykiatri og innleggelse. Situasjonen i januar er et supert eksempel på hvor bra akkurat det kan gå, og det er så verdifullt med slike opplevelser. I tillegg til at jeg er glad for at det gikk som det gikk, er jeg også glad for opplevelsene jeg fikk i uken som fulgte, som jeg ville gått glipp av dersom jeg hadde vært innlagt. For det kjenner jeg også en del på, at det skjer mye mens jeg er borte som jeg gjerne skulle vært med på. Under innleggelsene i fjor gikk jeg blant annet glipp av et barnedåp i nær familie, jeg gikk glipp av en stor folkefest og masse fellesskap da VG-lista var på min lille hjemplass, jeg gikk glipp av ting som skjedde i stallen. Det er liksom alltid noe som skjer. Det går aldri en hel uke uten at det skjer en rekke ting som får meg til å tenke at det var jeg glad jeg fikk være til stede for! Å være innlagt er voldsomt trygt, og innimellom så tar jeg meg i å ønske at jeg kunne vært innlagt hele tiden, bli tatt vare på og ha folk rundt meg 24/7. Men summa sumarum så er livet her ute i den virkelige verden å foretrekke.

I januar så var det en ridetime som gikk skikkelig dårlig, som var dråpen som fikk glasset til å flyte over. Jeg var i utgangspunktet litt frynsete i nervene, og når da hesten jeg red på ikke samarbeidet, og jeg ikke skjønte hva han ville eller hva jeg gjorde feil eller hva jeg skulle gjøre anderledes, ja da sa det fullstendig stopp. Hadde jeg blitt innlagt i dagene som fulgte, ville jeg gått glipp av ridetimen uka etter, hvor jeg fikk ri på den stødige og fantastiske fjordingen Blakka, som jeg både kjenner og får til å ri på. Den timen ble en skikkelig opptur, og jeg gikk rundt og bare smilte i flere timer etterpå. Jeg ville også gått glipp av mange fine øyeblikk i stallen den uka, sammen med både tobeinte og firbeinte.

Et snilt øyeblikk med Frøya litt over en uke
etter smellen. "Se så fint vi kan ha det, Tora!"


Og sist, men ikke minst (faktisk størst!!); den lørdagen fødte endelig min bestevenn Aina, og en perfekt liten prinsesse kom til verden. Dagen etter fikk jeg komme på besøk. Det var ubeskrivelig, og herregud for en sorg det ville vært dersom jeg hadde sittet på en institusjon flere timer unna og ikke hadde fått møte henne med en eneste gang, og mange ganger i dagene som fulgte.

Jeg har hatt en lengre periode hvor jeg har hatt flere gode dager enn vonde. Men innimellom gjør det vondt. Det liksom bare bobler over. For noen uker siden var det en kveld som ble vanskelig, etter å ha trykket ting ned en periode så eksploderte all frustrasjonen inn i et allmektig kaoset. Alt var feil og vondt og jeg var på tur å drukne. Jeg vurderte legevakta, men orket ikke ta sjansen på å møte på en lege som potensielt kunne gjøre vondt verre. Jeg sa til meg selv at jeg heller skulle sette meg ned og se på netflix til jeg var så trett at jeg ikke orket noe annet enn å gå å legge meg, for så å ringe psykologen neste morgen. Men så fikk jeg snakket med bestevenn Aina. Jeg fikk grått og luftet ting, og brått føltes det bedre. Ballongen som var på tur å sprenges, ble i stede stukket hull på, og luften tøt sakte men sikkert ut. Det er fantastisk hvor lite som skal til for å løse opp, hvertfall nok til at jeg får hode over vannet igjen.

Det svinger. Jeg vet det godt. I perioder er det vondt, i andre perioder er det godt nok. Jeg innbiller med at jeg har blitt litt bedre til å akseptere hvordan ting er «her og nå». Også har jeg fortsatt å være like takknemlig som jeg har vært hele tiden; for menneskene i mitt liv som stiller opp og som jeg kan lene meg på. Takket være dem så er det enklere å være hjemme, og på grunn av dem så er ønsket om å få være hjemme større (i motsetning til å være innlagt), det blir en god sirkel.

tirsdag 8. mai 2018

Øyeblikk #32 (hjertet mitt)

For tiden trapper vi for alvor opp aktiviteten etter at hun fikk en seneskade rundt april/mai i fjor. Det er onsdag formiddag, vi rir på ridebana. Daglig leder i stallen instruerer oss litt i dag, hjelper oss i gang med det helt basic. Det betyr ekstra mye at akkurat hun tar seg tid til å hjelpe, veilede. Frøya er, frustrerende nok, særdeles grei akkurat i dag. Hun bukker ikke når jeg setter meg på, og hun buser ikke avgårde. Når instruktøren roper «braaa!» og «der ja!» til oss, gjør det godt i hele meg. Frøya er den fineste i hele verden. Noen ganger kan hun oppføre seg litt usympatisk, og mange kan synes hun er en frekk hest. Ofte er tilbakemeldingene jeg får på henne negative, og det knuser hjertet mitt fullstendig. Jeg skulle ønske andre kunne se henne gjennom mine øyne. Hennes gode egenskaper veier opp for de dårlige. Hun er verdt sin vekt i gull, og vel så det.

Vi holder ikke på så lenge. Litt over en halv time. Vi har allerede travet mer enn vi har gjort på et år. Frøya har vært flink. Jeg leier henne på tur, «nedvarming» etter økta. Vi går ned til veien. På tilbaketuren stopper vi på ei mark vi bruker til sommerbeite til hestene. Våren her i nord kommer seint, så foreløbig er bakken brun og død. Jeg hadde håpet vi skulle finne noen grønne skudd Frøyamor kunne kose seg med, men det er ingen tegn til noe levende. I stede går hun og snuser på gamle hestebæsjer fra fjorårets beitesesong. Hun liker det nemlig. Mange hester liker det. Synes det er spennende. Jeg trodde det bare var hunder som sniffet på avføring, men det gjelder visst hester også.


Hun er så god. Stor, varm, myk. Barbert for noen uker siden, siden hun ikke slipper vinterpelsen. Så slipper hun puste og pese og svette bare av å gå en liten tur. Det jeg fryktet var forferdelig dårlig kondis, var heldigvis hovedsakelig alt for tykk og varm pels. Dagen før var vi på en halvannen times barbaktur. Sju og en halv kilometer. Lengste turen vi har vært på siden hun ble skadet. En slik type tur jeg lenge ikke trodde vi ville få muligheten til å gå igjen, men det går stadig vekk framover. Det er nesten for godt til å være sant, og hver dag med Frøya føles som en stor gave, jeg tar ingenting for gitt.

Frøya er rolig. Forsøker ikke dra meg avgårde, og følger etter når jeg gir tegn til at vi skal gå litt videre. Plutselig hører vi en lyd og hun blir skremt, hopper til, men stopper når hun kjenner at leietauet strammes, jeg trenger ikke holde henne igjen. Hun vet jeg er der, i andre enden. Hun roer seg fort ned, og vi går å titter der lyden kom fra. Det var ikke noe farlig likevel. Vi tusler videre.


 

onsdag 4. april 2018

Det lille (som egentlig er stort!) ekstra

Når det kommer til helsevesenet og helsepersonell, er jeg selektiv i forhold til hvem jeg kan åpne meg for, snakke med. Visstnok er jeg «for» selektiv. Feks når jeg er innlagt og har det vanskelig, så er det ikke sånn at jeg vil prate med hvem som helst. Noen ganger har jeg en kontakt jeg vil prate med og som jeg føler det hjelper å prate med. Andre ganger er det greiest å bare holde meg for meg selv og vente til jeg får en annen person som kontakt ved neste vaktskifte. Eller når det gjelder legevakta. Har jeg det vanskelig en kveld så kan jeg ikke bare dra dit «for å snakke med noen», for det er så himla avhengig av hvem som er på jobb akkurat da. Noen er fine mens andre bare gjør vondt verre, og når jeg ikke vet hvem jeg kommer til å møte på, så er det like greit å la være å dra dit.

Men det er naturlig, er det ikke?! Noen mennesker kommer man overens med, andre ikke. Det handler om personlig kjemi. Men i helsevesenet er det et problem, fordi det skal være «system-avhengig» ikke personavhengig. En lege er en lege. En psykolog er en psykolog. En sykepleier er en sykepleier. En miljøarbeider er en miljøarbeider. Og det der funker ikke helt for meg. Jeg tror de fleste vil være enig i at det ikke helt funker. For meg er det mennesket som er avgjørende, ikke tittelen/yrket.

Det jeg forsøker skrive om er nok et minefelt; nemlig om helsepersonell som i større eller mindre grad blir personlig involvert i pasientene sine. Det er mange sterke meninger om dette temaet, mange mener at det er svært uhensiktsmessig, helt uakseptabelt og kun til skade for pasienten. Andre har en mildere oppfatning og tenker at det kan være rett i noen tilfeller. Jeg tenker at stikkordet her er «noen tilfeller». Helsepersonell kan fint hjelpe pasienter samtidig som de holder en profesjonell avstand. Man verken trenger eller skal ha den spesielle kontakten med alle man møter, verken som behandler eller pasient - men noen ganger, ikke ofte, men en sjelden gang, er det akkurat det som skal til.


Jeg har lest om en jente som hadde tilknytningsforstyrrelse, ei sårbar jente som det nok var lett å føle stor omsorg for. For henne ble det utrolig problematisk når personalet sa ting som at de fikk morsfølelser for henne, ønsket å ta henne med seg hjem og passe på henne ol. En annen jente jeg har lest om, fortalte at der hun var innlagt så fikk hun nattaklem av personalet hver eneste kveld, hun ble fortalt at hun var verdifull, og all omsorgen og varmen hun fikk for første gang på lang tid, reddet henne.

Det finnes så mange mennesker som overhode ikke hører hjemme i helsevesenet, men som likevel jobber der – og så finnes det en god del mennesker som passer perfekt i akkurat den jobben. En ting er det faglige, det er jo noe «alle» kan lære, men man må dessuten ha en iboende respekt, omsorg og interesse for de og det man jobber med. Jeg har flere ganger vært utrolig heldig med menneskene jeg har møtt i helsevesenet. Mennesker som har gått litt ut av rollen som behandler/miljøpersonell/lege ect, og inn i rollen som medmenneske. Som har gjort ting for meg og sagt ting til meg som jeg vil beskrive som å gå above and beyond. En dypere kontakt, uten at det blir noe usunt eller uetisk for noen av partene.

Psykologen jeg hadde ved innleggelsene i fjor, er uten tvil en av de. Takket være alt hun sa og gjorde for meg, vekket hun frem noe i meg jeg ikke engang visste fantes. Hun satte i gang noe jeg ikke trodde var mulig for meg å komme i gang med. Hennes enorme tro på meg og min styrke, gjorde at jeg klarte tro selv også. Jeg er ekstremt glad i henne og føler at vi to fikk en sterk og gjensidig kontakt. Uten at det var noen misforståelser ute og går; vi var begge klar over at jeg var pasient og hun behandler. Men det vi hadde til felles, var at vi er tross alt mennesker, begge to.


Jeg er så heldig at jeg fremdeles har kontakt med noen av de jeg har fått den ekstra kontakten med, etter at behandlingsrelasjonen har blitt avsluttet. Noen ganger har det vært naturlig, andre ganger ikke. Kontakten er en annen, relasjonen en annen, mer gjensidig.

Utover det har jeg ikke lyst å fortelle så mye om hvem, hva eller når, for det er så personlig, og jeg er redd andre skal dømme eller misforstå, men jeg synes dette er et viktig tema. Det «lille» ekstra kan resultere i noe veldig bra. Å bli sett på og møtt som et menneske og ikke som en pasient, det er ubeskrivelig verdifullt. Jeg blir fort svært knyttet til folk i helsevesenet, og naturlig nok blir jeg aller sterkest knyttet til de som gjør dette ekstra. Og det er de jeg gjennom de siste årene har blitt «for» knyttet til, som har hjulpet meg mest og har bidratt til den største forandringen. Selv om det gjør uutholdelig vondt å skilles fra de, så tenker jeg alltid at smerten er verdt det. For jeg tar med meg noe svært verdifullt videre, selv om jeg ofte må få det litt på avstand før jeg ser det.

onsdag 14. mars 2018

Øyeblikk #31 (gråt)

Januar 2018;

Jeg pleier ikke gråte på telefonen til legevakten. Mest av alt er jeg nervøs for hvem som tar telefonen, og hvem som senere møter meg når jeg kommer dit. Jeg skal ikke si at jeg aldri har grått, men jeg kan hvertfall ikke huske å ha gjort det. Men akkurat denne dagen, når jeg hører stemmen i den andre enden, den kjente, trygge stemmen til min favorittsykepleier, som når jeg presenterer meg sier «heia Tora!», med en blanding av bange anelser og varme, så strømmer tårene fritt.


Jeg gråter på vei hjem fra legevakta. Det er sent på natten. Jeg gråter fordi kvelden har vært så vanskelig, jeg gråter fordi denne kvelden var bare en av en lang rekke vanskelige kvelder. Jeg gråter av frustrasjon over at jeg er som jeg er. Jeg gråter også av lettelse fordi jeg i dag hadde maksimalt flaks; på jobb var både favorittsykepleieren og favorittlegen. Jeg gråter av lettelse fordi jeg på legevakten denne natten har fått en god, lang samtale og gode klemmer, i stede for blod, sting og bandasjer. Jeg gråter av redsel over hvordan det er tilfeldigheter som gjør at denne kvelden gikk som den gikk, og av frykt for hva som kunne skjedd dersom det hadde vært en annen lege på vakt. Jeg gråter av lettelse for at jeg selv etter denne fryktelige kvelden hvor alt bare toppet seg, og alt lå til rette for et skikkelig selvskadingsbonanza, så unngikk jeg det, og er fortsatt rundt 10 måneder skadefri.

mandag 12. februar 2018

Året som gikk - takknemlighet og kjærlighet

2017! For et år! Jeg har hatt mine heftigste nedturer, men også mine heftigste oppturer.

Nå over nyttår var det tre år siden jeg begynte i stallen. Under et år før det, var jeg så syk at kroppen sto i fare for å gi opp. Jeg brukte det året på å rette opp på både undervekten og underernæringen. Det gjorde det fysisk mulig for meg å prøve meg som stalljente i januar 2015. Og jeg har aldri sett meg tilbake. Jeg ble for alvor kjent med den fordelen det er å ha en kropp som er sterk og fungerer, og det å ha stallen å være i, har vært (og er!) er en motivasjon til å opprettholde både vekt og matinntak.


Det har vært vel mange tøffe tak i året som har gått, men jeg velger å fokusere på det positive som har skjedd. Jeg har vært så heldig at jeg gjennom året har fått fire 2-ukers innleggelser, som har gitt meg tid og rom til å virkelig jobbe med ting. Det har vært tøft, men utbyttet har vært enorm. Jeg vil aldri bli «frisk» og må finne en måte å leve med utfordringene mine – og da hjelper det godt på at jeg har funnet mer ut av hvem jeg er, hvordan jeg fungerer, hva jeg ønsker og hva jeg trenger.

😎✌

Frøya har hatt en skadet fot størsteparten av 2017, og det har ført til mye uendelige mengder bekymring, frustrasjon og grublerier. Samtidig har det gitt meg mulighet til å bli bedre kjent med henne, for det har tatt tid for oss begge å bli trygg på å gå turer uten andre hester eller mennesker, og kanskje har vi nå enda mer tillit til hverandre. Det var tungt å være så mye borte fra henne, men også veldig godt å føle at jeg har klart å «kutte navlestrengen»; hun (og jeg!!) overlever faktisk selv om jeg ikke er der hele tiden hele dagen og mikrostyrer alle detaljer!


I året som har gått, har vennskapene og relasjonene jeg har til de andre i stallen, fortsatt å vokse. I storm og stille har de vært der. Stilt opp, hjulpet til og støttet meg. Jeg forsøker å takke, men jeg føler ikke at ord strekker til. Det er slik at årene før jeg begynte i stallen, bestod hovedsakelig av isolasjon og depresjon, jeg kunne gå flere dager uten å så mye som titte ut av vinduet, og det viktigste i livet mitt var å skade meg verst mulig og sulte meg mest mulig. Stallen og nettverket jeg har der, snudde livet mitt 180 grader rundt, og bidrar til å nå holde det på rett kjøl. Det å ha noe å gå til, noe å leve for, mennesker jeg er glad i og bryr meg om, som også er glade i meg og bryr seg om meg - det tar jeg aldri for gitt! Ikke ÈN dag går, uten at jeg kjenner på takknemlighet og kjærlighet. Og det er vel det som har vært de sterkeste følelsene i 2017.

Noe jeg heller ikke tar for gitt, er mine fantastiske foreldre. Det er ikke alle forunt å ha et så nært og godt forhold til sin mamma og pappa. De er der, alltid, med ubetinget kjærlighet og omsorg. Også er det Aina, min høyt elskede bestevenn og søster i tykt og tynt!

FAMILIE-spillet Speak Up!

I november fikk jeg meg bil. Min egen bil! Siden jeg tok lappen for to år siden, har jeg hatt leiebil. En blå opel astra. Den gjorde jobben, men var på ingen måte en egnet stallbil. Jeg drømte om en «skikkelig bil», som jeg kunne slippe å være redd for å kjøre meg fast i snøen med, og som hadde bagasjerom med faktisk plass til ting. Og drømmen gikk i oppfyllelse. En bil med den perfekte blandingen av «tøff!» og «nais!». En Nissan x-trail, 2011-modell, med firhjulstrekk, svært bagasjerom, ryggekamera og cruisekontroll. Drømmbil delux!

Litt nedsnødd - men i sitt rette element!

2017 har virkelig vært året for fjellturer! Jeg gikk fra å være ei som knapt nok løftet blikket, og synes de som frivillig gikk på fjelltopper var noen tullinger, til å selv bli en fjellfrelst tulling. Det mest imponerende var nok å kjenne at kroppen min var så mye sterkere enn jeg hadde forestilt meg, og jeg kunne gå rett opp på de toppene jeg ønsket. Det endte selvsagt med at jeg pushet for hardt og knærne takket for seg, men jeg kan ikke være noe annet enn strålende fornøyd med alle de flotte turene jeg fikk!


2015 overgikk 2014. 2016 overgikk 2015. 2017 overgikk 2016. Jeg er spent på 2018!

tirsdag 23. januar 2018

Da det gikk til helvete

Siden i høst har jeg tenkt mye på hva som er min personlighet og hva som er psykdom. Hva kan jobbes med og endres, og hva må aksepteres som det er? Feks, på grunn av aspergersen er jeg mer rigid og det kan jeg ikke forandre på. Det må jeg godta, og jobbe med det i stede for mot det. Andre ting er mer usikkert. Hva om jeg sliter meg ut med å bruke masse tid og energi på noe som ikke kan bli bedre/anderledes? Jeg har både gått i behandling og jobbet med meg selv på egenhånd i mange, mange år nå. Jeg er vel egentlig der at jeg har gitt opp håpet om at det kommer til å bli bedre. Kanskje må jeg heller godta at mitt liv er slik at jeg mesteparten av tiden må slite med å holde hodet over vannet, overleve på de gode øyeblikkene, og kun ha korte perioder innimellom hvor jeg får pustet ut? Et slags kompromiss mellom livet og døden.

Selv når det har vært på sitt beste, feks sensommeren i fjor da «alt gikk på skinner», har det vært noe inni meg som har gjort vondt. Skikkelig vondt, nesten fysisk vondt, inni brystet. Jeg har grått og vært redd, helt uten noen grunn. Det har blitt avfeid, av alle inkludert meg selv. Jeg konkluderte med at det måtte være «mentale voksesmerter». Litt sånn larve-til-sommerfugl, det gjør vondt når man bryter ut av kokongen. Forandring gjør vondt, selv om det er til det bedre. Men kanskje ligger det en iboende, fastboende vondhet i meg som jeg aldri kommer til å slippe fra.

Jeg tenker mye på døden. Ikke nødvendigvis fordi jeg ønsker å dø, men fordi jeg er så sliten av å ha det slik jeg har det, og av å være slik jeg er. Og det er vel egentlig den tanken som den siste tiden har kommet igjen og igjen og igjen og igjen, på repeat inni hodet mitt hver gang en liten bagatell gjør at alt i meg knuses; jeg er så lei av å ha det slik jeg har det, jeg er så lei av å være slik jeg er. Det går ikke an. Ikke i lengden. Og det har pågått lenge nå.


Det er som om jeg klamrer meg til livet, til det jeg har som er godt. Jeg bruker det for alt det er verdt. Lager avtaler (og følger de), går kanskje litt på autopilot. Gjør det jeg «skal», gjør alt det «rette», er «flink». Ikke fordi det blir bedre av den grunn, men fordi det blir verre dersom jeg ikke gjør det. For om litt glipper, så glipper alt.

En kveld i midten av januar, var det noe som glapp. Formen var dårlig, dårligere enn «normalt». Jeg hadde kjent en stund på at jeg nærmet meg bristepunktet. Og det kom. Det var snakk om en bagatell, sånn egentlig, men alt bare raste, sånn skikkelig. Kvelden ble etterhvert så ille at jeg dro til legevakta, for første gang siden i fjor vår. Til alt hell var det favorittlegen min som hadde vakt, og jeg fikk en god samtale med henne. Fortsatt er jeg 10-ish måneder skadefri, enn så lenge. I dagene som fulgte tok jeg fri fra stallen. For å få hvilt litt. Det har jeg nemlig gjort et par ganger før; tatt fri èn dag, og det har vært godt. Men det viser seg at èn dag holder. Noe mer enn det, og det blir bare krøll. På stallfri dag nr tre kjente jeg at en så lang pause var det dummeste jeg kunne gjort. Jeg klarte ikke dra opp i stallen. Alt låste seg fullstendig. Den dagen kom jeg meg ikke ut av døra hjemme en gang. Dvs jeg kom meg ut, for å gå meg en liten tur i mørket, men snudde etter 300 meter fordi hele kroppen bare sa stopp. Flere andre ting ble med ned i dragsuget. Jeg deaktiverte flere sosiale medier, for å ytterligere isolere meg selv. Og jeg følte meg enda jævligere. På dag nr fire var jeg ikke ute i det hele tatt. Bare lå på sofaen og kjente blodet bli til sort, tjukk tjære inni årene mine. Stenge meg selv inne, stenge verden ute. Ville forsvinne; først gradvis, før jeg forsvant helt. Jo lengre tid som gikk, jo vanskeligere ble det å stoppe det, å snu det. Hver dag var langt som et vondt år. Alt var ugjennomtrengelig sort. Jeg var fylt av mørket, men helt tom på samme tid. Det er første gang på seks år at det har gått så langt.

Samtalen med legevaktslegen den første kvelden stakk hull på min 2-måneders lange «mentale forstoppelse» som har gjort at jeg har hatt en real skrivesperre. Dagen etter legevaktsbesøket fikk jeg skrevet ut ganske mye. Men å sitte alene med alle tankene ble fryktelig tungt. Siden sosiale medier var deaktivert, hadde jeg heller ingen av mine faste lese-venner jeg kunne sende en tekst til. Jeg tittet mye på bilder av Frøya, med en forvirrende følelse av savn og likegyldighet. Hun var bare noen minutter unna, men uendelig fjern. Jeg lengtet etter henne, men noe i meg sa at hun hadde det bedre uten meg. Alt gikk i stå inni hodet. Før jeg drar fra stallen pleier jeg alltid, alltid, å si sov godt til Frøya, og «vi sees i morgen!». Den siste kvelden jeg var i stallen, den kvelden alt gikk til helvete, gjorde jeg ikke det. Fordi jeg ikke visste om jeg kunne holde det jeg lovet. Det kjentes ut som jeg aldri ville se henne igjen.


Jeg forsøkte å få tak i psykologen min, bare for å finne ut av at han ikke var på jobb hele uka. Dagene besto for det meste i å lure på om jeg ikke skulle treffe bunnen snart? Hvor dypt er det mulig å falle? Da bunnen endelig kom, var det en lettelse. Jeg hadde falt så sakte og lenge at sammenstøtet ikke ble dramatisk. Etter flere døgn hvor alt bare ble verre og verre, og mørkere og mørkere, for hver time som gikk, stoppet det omsider opp. Og der var sjansen min. Desperat karret jeg meg opp i stallen, og fikk pratet med Marie; daglig leder i stallen samt god venn, som har betydd enormt mye for meg de siste tre årene. Da den mentale forstoppelsen slapp, var mye at det som kom ut ting jeg trengte snakke med henne om. Uten filter fikk jeg vrengt ut det jeg trengte å få ut. Underveis kjente jeg at en god del av det som hadde slått knute på seg ble rettet ut, og det som var fastlås ble låst opp. Hun er en fin venn, et fint menneske, og generelt bare så uendelig mye finere enn hva hun selv skjønner. Hun aner ikke hvor mye hun hjelper meg. Mye løsnet og etter det har jeg vært i stallen mange timer, hver eneste dag.

Det er mange jeg kunne (og absolutt burde) tatt kontakt med når ting ble så ille, men jeg klarte ikke. Heldigvis skjønte to andre gode venner fra stallen at noe var galt og rakte ut en hånd, forsikret meg om at de var der for meg, at det bare var å ta kontakt, uansett. Tenk å ha sånne mennesker i livet sitt, det betyr alt i hele verden! Jeg innser enda mer hvilken avgjørende rolle stallen spiller i livet mitt. Stallen ER livet mitt. Alle mine sterkeste følelser er knyttet opp mot stallen, på godt og vondt. Sitter jeg med tanker og følelser alene så skal det ikke så mye til før de slår krøll på seg, men om jeg er flink til å snakke om ting, be om hjelp og råd og støtte, så klarer jeg å holde det ved like. Det må jeg gjøre, ikke bare for min egen del, men også for de jeg har rundt meg og omgås med i stallen. Det er umulig å ikke tenke at jeg er et mareritt å forholde seg til når det stormer som verst (og ofte ellers også). Følelsene raser og humøret svinger og det er umulig å vite hva som er galt og hva som er rett, jeg vet det ikke selv en gang! Men jeg forsøker å tenke at de andre i stallen ville umulig vært så snille og tålmodige med meg som de er, dersom jeg hadde vært så horribel som jeg ser for meg at jeg er.

Kanskje er det litt slik som det er med Frøya. Hun er verdens beste lille ponni... så fremst hun ikke er sulten. Jo mer sulten hun er, jo mer ufyselig blir hun. Ufin, urasjonell, usympatisk. Ikke noe greit å være henne, ikke noe greit å være rundt henne. Men dersom hun har mat i magen er hun uimotståelig. Vi hjelper henne, og tilrettelegger slik at hun ikke får sjansen til å bli for sulten; dersom hun skal bli sjekket av dyrlege eller skal bli stelt av barn eller skal gå tur eller noe annet hvor hun trenger være aktiv og tilstede, så får hun stå og spise litt forkant (også får hun faste måltider, selvsagt, hun mener kanskje selv at hun burde fått oftere og mer mat, men hadde hun fått det som hun ville så ville hun blitt altfor tjukk!)


På en måte var det kanskje godt at ikke psykologen min var tilgjengelig, for å finne ut av dette på egenhånd er jo det beste. Det er en verdifull erfaring å ta med seg videre. Den langsiktige planen er jo å avslutte behandlingen i spesialisthelsetjenesten, og siden i sommer har oppfølgingen blitt nedtrappet. Jeg har et stort, godt og trygt privat nettverk, som jeg må bruke for det det er verdt. Den triste realiteten er den at jeg for det meste av mitt voksne liv ikke har hatt nære venner. Det har vært psykologer og behandlere som har vært mine nærmeste. De jeg har snakket med, de jeg har fortalt alt til. Men å fortelle «alt» til en psykolog og å fortelle «alt» til en venn er to vidt forskjellige ting. Overgangen er utfordrende, selv om jeg føler meg ganske sikker på at jeg holder meg innafor det som er greit, kan jeg bli usikker på om jeg har sagt for mye eller lent meg for mye på en person. Men jeg forsøker å ikke bare ta, men også gi tilbake. Ikke fordi jeg må eller burde, men fordi jeg vil og ønsker. Det er godt å kjenne at det går begge veier, at jeg kan være der og stille opp for de som er der og stiller opp for meg.

Å endelig nå overflaten etter mange dager i komplett mørket, herregud for en følelse! Men selv om den akutte krisen er over, går det fremdeles ikke bra. Jeg får trekke pusten, men er fremdeles uendelig sliten og lei av å være som jeg er, og å ha det som jeg har det. Og jeg vet at flere nedturer vil komme. Jeg kommer til å miste fotfestet nok en gang. Rakne i sømmene atter igjen. Det er vel strengt tatt bare et spørsmål om tid. Jeg er så trist. Fryktelig trist. Gråter mye og ofte. Hudløs. Frustrasjonen i meg er ofte større enn hva jeg klarer å bære.

Men jeg er i stallen.

onsdag 3. januar 2018

En yin til min yang

For to år siden, i en alder av 26, møtte jeg Aina. Innen kort tid ble min bestevenninne. Jeg trodde ikke man fikk nye bestevenner etter at man hadde blitt voksen, men jeg tok heldigvis skikkelig feil. Til å begynne med møttes vi oftest i klatreveggen, og etterhvert begynte vi kjøre en del turer. Vi har det utrolig gøy sammen og ler mye, samtidig som vi også kan snakker om alvorlige ting, og kan prate sammen om absolutt alt. Jeg kan virkelig være meg selv sammen med henne, og jeg er ganske sikker på at hun føler det samme når hun er sammen med meg. Aina er så uendelig mer tålmodig og fornuftig enn hva jeg selv er. Der jeg er nevrotisk, er hun mer avbalansert. På mange områder er hun det stikk motsatte av hva jeg er. Hun er yin til min yang! Etterhvert som vi har blitt bedre kjent har hun fått vite mer og mer om hva jeg sliter med, og hun har aldri vært noe annet enn støttende. Hun har ønsket å forstå, og jeg har forklart etter beste evne. Da jeg var innlagt i sommer, tok hun turen til Vesterålen for å besøke meg, og siden hun er en av mine nærmeste pårørende så var hun med på en samtale med behandleren jeg hadde. Tenk det!? Jeg skjønner ikke hvordan jeg kan fortjene å ha et så fantastisk menneske som bestevenn??

I starten, da vi gjorde ting som å sitte på taket
av en gammel brannbil i fart!

På en av mange roadtrips.

Ganske tidlig i vennskapet opphørte konseptet «intimsone»

Jeg har i perioder hatt mange nære venner, men det har vært jenter jeg har møtt når jeg har vært innlagt eller i behandling. Grobunnen for de relasjonene har vært av typen «felles skjebne, felles trøst». Jeg kan egentlig ikke si noe negativt om det, for de vennskapene, var alfa omega på det tidspunktet. Slike vennskap har dessverre en tendens til å være intenst en periode, for så å enten brenne ut eller snus til noe destruktivt. Jeg tror at det er veldig sunt å ha en (relativt) «normal» bestevenn, et slags anker i den virkelige verden, og ha et vennskap bygget felles interesser og personlig kjemi, ikke bare at man tilfeldigvis hadde samme mentale lidelse på samme tidspunkt.


RELATIVT normal...

Det eneste «problemet» er at Aina ikke er spesielt begeistret for hester. Det er ikke mange ganger hun har vært med meg i stallen, og de fleste av de gangene har jeg måttet tvinge henne. Hun har likevel full forståelse for at Frøya er hele min verden og derfor har førstepri, og har ikke en eneste gang klaget på at jeg må i stallen i stede for å møte henne. Når hun først er i stallen, så synes hun Frøya er søt, og Aina er en av de få «utenforstående» som har fått lov til (/gått med på) å ri Frøya (èn gang). Aina har dessuten tålmodighet til å sitte å høre på meg når jeg snakker i det vide og det brede om hesterelaterte bekymringer og frustrasjoner, selv om hun sikkert ikke alltid skjønner hva det er jeg snakker om!

Selv Aina må innrømme av en silkemyk, nybarbert Frøya er uimotståelig!

I sommer, på et svært kritisk punkt i livet mitt, kom nyheten om at Aina var gravid. Da jeg innså at dette skjer faktisk, så kjente jeg vanvittig sterkt at dette barnet vil jeg ikke bare møte, men også bli kjent med, se vokse opp, være der for! Graviditeten var en høyst uventet overraskelse, for alle parter, men forvirringen snudde fort til glede og lykke, og de følelsene vokser seg bare større og sterkere for hver eneste dag som går. Jeg gråt av glede da jeg fikk vite kjønnet på babyen.

Jeg vet at mye vil forandre seg når babyen kommer ca i slutten av måneden. Mye har forandret seg allerede. Og det gjør ikke noe, faktisk så synes jeg at det er fint. Jeg hater egentlig forandring, men akkurat denne støtter jeg 100% opp under. Babyen er liksom fremtiden. Jeg har alltid hatet fremtiden, og velger helst å ikke forholde meg til den. Men nå gleder jeg meg til å se barnet vokse. Jeg har allerede kjøpt klær helt opp i str 2-3 år. Disse månedene siden nyheten kom, har vært de lengste månedene i hele mitt liv. Tiden går uutholdelig sakte!

Sjekk den, a! (og neida, jeg er ikke naken;
jeg har på meg en strapless overdel!)

Ting skjer!! 😍

Etterhvert som magen har blitt større og tyngre, har vi byttet ut spontante bilturer og sene kvelder med netflix og late ettermiddager hjemme på sofaen. Og nettopp der, på sofaen, sammen med henne, har det blitt naturlig å gjøre noe jeg har hatt en voldsomt aversjon mot i ganske mange år; nemlig å spise godteri. Over det siste året har jeg ved flere anledninger «kjent på vannet», men nå, sammen med henne, har det vært helt natulig å slå seg løs og ha en tilnærmet normal jentekveld med bingewatching av series og godterispising. Det er en skikkelig big deal, men vi har ikke laget noe big deal ut av det, og det gjør det mye lettere for meg. Jeg er ikke er der at jeg alene kjøper meg en sjokolade på butikken en dag bare fordi jeg har lyst på det, men jeg kjenner gleden og verdien av å kunne hygge seg i godt selskap, i stede for å være den særingen som sitter i et hjørne og verken tar i mot vått eller tørt.


Hun sier hun ikke sovner av å bli pjusket i håret
men jeg er ikke så sikker!

Og når vi ligger der på sofaen, så blir vi til stadighet avbrutt av den lille der inne i magen. «Åh, nå skjer det noe!» nesten roper hun ut, og røsker min hånd til seg for å plasserer den der bevegelsene er. Jeg har kjent fra de aller første små sparkene, til det ble kraftigere spark, det kjentes ut som babyen hadde helt «tulltak» der inne. Jeg kunne både kjenne og se hikk da det begynte å komme, og nå som det er mindre plass til å bevege seg er både hode, rumpe, bein og armer gjenkjennbar når babyen vaker som en liten (stor!) laks der inne. Herregud, for en styrke i en så liten kropp! Jeg blir ikke lei av å kjenne, og etterhvert nå også se bevegelsen, det er så fascinerende at jeg blir målløs. Den delen er kanskje det som er det aller fineste når vi treffes. Og bedre skal det bli. Jeg kan ikke vente til jeg får møtt den lille prinsessa ansikt til ansikt!

På fjelltur, i oktober, 5 måneder-ish på vei! 

Jula 2017

Jeg elsker Aina av hele mitt hjerte, hun er en brikke jeg har manglet i livet mitt, som jeg ikke visste om før den var på plass. Vi er så nære at utallige mennesker har satt spørsmålstegn ved hvilken relasjon vi «egentlig» har til hverandre, og det er ganske morsomt. Hun er riktignok mer enn en bestevenn; hun er en søster. Og hun er tatt i mot med åpne armer av familien min. Mamma er nå i bestemormodus. I fjor var Aina sammen med oss på julaften. Det var en utrolig fin jul. I år gjentok vi suksessen, og kjæresten hennes var også med. Hun er rett og slett familie.