torsdag 16. januar 2014

Ikke la moral vike for forfengelighet

Jeg liker Nemi. Alle liker Nemi. Hun sier ting vi ikke tør si høyt, tenker ting som vi kan kjenne oss igjen i, og gjør ting vi knapt tør drømme om. Og hun har sterke meninger. Blant annet om pelsdyroppdrett. Gjennom Lise Myhre har denne tegneseriefiguren blitt en viktig stemme i den aktive kampen for å legge ned pelsdyrnæringen.

Denne teksten er skrevet av Lise Myhre og stod trykket i Nemi i Dagbladets lørdagsmagasin. Poengene er mange, og gode;
Det er ikke bare en pelskrage. Det er et bankende hjerte. Et ønske om å overleve. Det er ikke bare et tilbehør. Det er ømme, små poter mot kaldt stål, som aldri vil få kjenne gresset eller jorda de er skapt for å løpe på. Det er så veldig mye mer enn pynt. Det er frustrasjon, panikk, redsel og lengsel, fanget i en liten boks av netting.
Det er ikke bare et plagg du har kjøpt for å holde deg varm. Det er et valg du har tatt om å la moral vike for forfengelighet. Et flagg du skal bære om at du synes det er riktig at noen skal fødes bare for å mishandles, for et produkt du ikke engang trenger. Et plagg du har stjålet – for dets rettmessige eier ville heller valgt livet.
Minoriteten som støtter pelsdyroppdrett her i Norge vil ha det til at det er motstanderne av den som har et unaturlig forhold til dyr. Vi som ikke vil at de skal leve og dø i bittesmå esker for å bli produkter som ingen behøver. Disse menneskene lar empatien sin inkludere hunder og katter, men evner ikke å se de samme egenskapene hos andre dyr. De mener at retten til å mishandle noen avhenger av om de kan sitte og gi labb eller ikke. Og at det er de selv som ikke lar følelsene sine forstyrre logikken rundt dyrehold.
Men det er jo ikke jeg og et par medlemmer av Ponny-klubben som mener at dyra sikkert lider fordi de er så søte. Det er vetrinærer og fagfolk fra hele verden som sier klart fra at hele pelsdyrnæringa er dyreplageri. De sier det uavhengig av om oppdretteren heter Geir og egentlig er en hyggelig fyr. De sier det fordi det ikke handler om størrelsen på burene, hvor ofte de får vann eller engang om de stadige skandalene som avdekkes der dyra har gapende sår og manglende lemmer. De sier det fordi mishandlingen først og fremst ligger i det å bli sperret inne.
Ikke hør på meg, hør på lagmannsretten, som anerkjenner at dette ikke er en næring som kan drives etisk forsvarlig. Hør på et økende antall europeiske land som forbyr pelsdyroppdrett innenfor sine landegrenser fordi det ikke finnes måter å drive oppdrett på uten at det påfører dyra store lidelser.
Næringa må ikke forbedres. Den må legges ned.
En politiker spurte meg om jeg ville like næringen bedre hvis vi kunne nyttegjøre mer fra pelsdyrene; hvis vi kunne bruke innmaten til noe også. Svaret mitt på det er nei. Vi trenger ikke flere unnskyldninger for å opprettholde lidelsen i verden. Vi trenger å minske lidelsen i verden. Punktum. Og å forby pelsdyroppdrett burde være et enkelt sted å begynne

Du kan bidra, du kan være med på å få til en forandring. Å være «dyreforkjemper» betyr ikke nødvendigvis at du må melde deg inn i alle frivillige organisasjoner, og bruke all din ledige fritid på å gå i fakkeltog, skrive sinte leserinnlegg og kaste rød maling på pelskledde frognerfitter. Ingen kan gjøre alt, men alle kan gjøre litt. Og det inkluderer deg. Vil du bli medlem i Noah, kan du velge et månedlig sum fra 50 kroner og oppover. Noe som også er viktig men som krevet litt mindre «innsats» er å «like» Noahs side på facebook, og følg litt med der innimellom. Kanskje kan du bruke to minutter på å signere et opprop. Kanskje kan du «dele» en status som bidrar til å spre kunnskap. I 2013 ble Noah plukket ut som finalist og kunne vinne penger fra Stormberg. Dyrekjære mennesker lot seg engasjere, og via facebook fikk Noah aller flest stemmer, og vant dermed hele 50.000 kroner. I sånne tilfeller er hver eneste stemme fryktelig viktig, og jeg er stolt og glad over å ha kunnet bidra. Her kan du lese mer om alt Noah har fått til i løpet av fjoråret.

søndag 12. januar 2014

Implosjon (å "kollapse innover")

Når noe går galt, eller ikke som planlagt, eller jeg får dårlige nyheter, eller av en eller annen annen grunn blir satt ut, er jeg er ikke typen som gråter, roper eller på noen annen måte er utagerende. Jeg har aldri skreket til en behandler eller sleng en skål med grøt i veggen, aldri truet eller tryglet. Når noe blir vanskelig, så vendes alt innover i meg. Jeg eksploderer ikke, jeg imploderer. Alt lukkes inne, trykket er enormt, jeg har ikke noe form for ventil og jeg ødelegges innenfra. 

Men fra tid til annen klarer jeg reagere. Ikke i form av selvskading eller sulting, for selv om det er fysiske ting så er de som oftest en direkte konsekvens av implosjonen. Den «gode» reaksjonen er gråt. Jeg skulle gjerne klart det hver gang, for det er ikke sånn at jeg ellers stenger gråten inne eller nekter meg selv å reagere – det bare går ikke. Det er som om jeg åpner munnen men ingenting kommer ut, tvert i mot kan man skimte et sort hull som sluker meg fra innsiden. Jeg låser meg, blir (tilsynelatende) iskald, og et utrent øye ville ikke ha den fjerneste anelse om det helvete som utspiller seg inni meg.



Bortsett fra en gang i blant, altså. Kanskje er det når det kommer en dråpe som får glasset til å renne over. Jeg kan ikke være sikker, for jeg klarer ikke se noen fellesnevner de gangene det skjer. Men jeg vet at de gangene det skjer, så hadde det gått veldig ille om jeg ikke hadde fått reagere. Det virker så ukontrollert, så tilfeldig, og det skremmer meg.

Før jul, for eksempel. Siste dagen før juleferien, og jeg var på Dagavdelingen for å få hjelp til å handle på Coop. Handling i seg selv er stressende, men det er noe jeg er nødt til å gjøre og det er overkommelig. Rett før jeg gikk til kassa, fant jeg ut at jeg skulle dobbeltsjekke at pengene som skulle komme inn på kontoen min, var blitt overført. Det var de ikke. For andre ville det kanskje «passet dårlig» eller vært «irriterende» - for meg var det verdens undergang der og da. Tårene presset på (og nei, jeg pleier jo vanligvis ikke holde igjen gråt men det passer da for faen ikke å begynne grine midt i den lokale matbutikken, gjør det vel). Med sammenbitte tenner og all min viljestyrke holdt jeg tårene i sjakk mens jeg la tilbake varene jeg nøysommelig hadde lagt i kurven min. Forferdelig. Ikke at det var så mange varer, eller at jeg fryktet at andre skulle se meg eller dømme meg, men jeg bruker så mye tid og energi på å plukke ut hver enkel ting. Av så mange forskjellige grunner koster det meg ubeskrivelig mye. Også hadde alt vært til ingen nytte?




Da jeg og miljøkontakten (som altså ikke er «min» miljøkontakt, men bare en som jobber der) kom tilbake til avdelingen lot jeg tårene strømme fritt. Jeg hadde handlet. Selv om jeg ikke hadde betalt eller fått med meg varene, så hadde jeg handlet. Jeg var ferdig med handlingen. Selv om jeg ikke hadde mat. Hadde jeg ikke mat så ville jeg ikke få spist, og dette skjedde altså rett før jul, så skulle jeg da starte julen med et tomt kjøleskap? Å handle senere var ikke noe alternativ, og avdelingen ville vært stengt over en uke så jeg ville ikke få noe hjelp derfra heller. Det fantes absolutt ingen løsning. Hulkende fikk jeg frem at jeg ga opp, jeg orket ikke mer, jeg klarte ikke mer. Miljøkontakten syntes tydeligvis jeg overreagerte og spurte «bare pga denne ene tingen?». Han forsto ingenting, og jeg var ikke i stand til å forklare. Nei, det var ikke denne ene tingen. Det var alle tingene. Det var alt i hele verden faktisk. Denne ene tingen var bare dråpen.

Kontoen stod tom, så jeg måtte dra hjem tomhendt og med et hjerte så tungt, mørkt og håpløs at det lå og skvulpet nede i min høyre ankel. Litt senere ringte pappa, og før jeg visste ordet av det hadde jeg gråtende og hulkende fortalt om butikk-hendelsen. Han tilbød seg å kjøre meg til butikken, og da spørsmålet hans kun ble møtt av gråt fortalte han meg i stede når han kom for å plukke meg opp. For det er klart at mat må man ha. Og etter å ha fått noen timer til å roe meg ned, så skjønte jeg også det. Pappa min pappa, som den superhelten han er, ordnet opp.

Situasjonen den dagen ble vanskelig. Der og da helt umulig, uutholdelig, uoverkommelig. Jeg hadde så vondt at det ikke kjentes som jeg skulle overleve. Og når det var så vanskelig med gråt, tør jeg ikke tenke på hvordan det ville gått dersom jeg i stede hadde blitt kald og låst meg. Men jeg fikk reagert. Jeg gråt, og fikk på den måten en verdifull liten ventil, i tillegg til å få uttrykt for omverdenen hvor vanskelig jeg hadde det. Ved å gråte, og ta tiden til hjelp for å la de verste følelsene roe seg, så gikk det bra den dagen – til slutt.

mandag 6. januar 2014

Siste sjanse

Jeg er ikke så veldig på det der med at et nytt år er en kjempeforandring, en ny start, å si farvel med et år og hallo til et helt nytt et. Det er bare som en ny dag, eller en ny uke, men i litt større format. Til tross for det, tenker jeg at 2014 skal bringe forandringer. 2012 og 2013 har vært sterkt preget av selvskading og spiseforstyrrelse. Monstrene har regjert og herjet, og blitt så store og mektige at de har fylt meg til randen. Jeg vil ikke at dette året, eller noen andre år for den saks skyld, skal være en reprise.
 
Alle har nyttårsforsetter, som å slutte å røyke, trene mer, drikke mindre, spise sunnere, gå ned i vekt, bli-en-ny-og-bedre-jeg osv. Motivasjonen er på topp og alle går så innmari hardt ut, men jeg vil tro halvparten mister piffen innen den første måneden, og innen de neste to månedene vil mesteparten ha glemt hva det var de så dyrt og hellig lovet seg selv. Nyttårsforsett er løgner. Tomme ord. Kanskje er ikke planen en gang å fullføre, men bare prøve. Store forandringer skal skje fordi man ønske det og vil det, ikke fordi det er forventet at man ved årsskiftet gjør et forsøk på å forbedre seg. Et nytt år er kanskje en fin symbolsk start, men man skal ikke være avhengig av årsskifter. Går det skeis i mars, skal du ikke vente i 9 måneder på å få starte «på ny» igjen. Jeg mener, hva er sjansen for at jeg om ti år ser tilbake og tenker at det var takket være nyttårsforsettet i 2014 at jeg endelig ble fri(sk) fra spiseforstyrrelsen? Forsvinnende liten.

Tilbake til overskriften; siste sjanse. Jeg lurer på hvor lenge er det mulig å «holde ut»? Hvor lenge vil kroppen klare slike påkjenninger som den har blitt utsatt for, og fremdeles blir utsatt for? Hvor lenge vil sjelen min klare holde seg fast til dette skallet av et menneske, før det blir revet løs og fly vekk for alltid? Hvor mange ganger kan et menneske treffe rock bottom før alt bare sier stopp? Da jeg fikk sonde i april var jeg forferdelig dårlig, og så gikk det mye opp og ned før jeg i august endelig fikk fjerne den. Det gikk litt bra, eller i det minste sånn passe stabilt, en liten stund. De siste månedene har det gått ytterligere nedover med ting, og jeg er dårlig nå. Veldig dårlig. Jeg har ikke lyst å fortsette slik. Jeg orker heller ikke fortsette slik. Jeg klarer det ikke, verken fysisk eller psykisk.

Jeg vil ikke kalle det nyttårsforsetter, men jeg har en plan. Om forandring og forbedring. Da jeg fikk sonden i april var jeg fryktelig motivert. Det var nå eller aldri, jeg var fit for fight, jeg skulle «greie det». Jeg gjorde ikke det. Men jeg er en verdifull erfaring klokere. Jeg ser hvor det har gått galt. Det er ikke det at jeg har ikke gitt opp eller mistet motivasjonen, det handler mer om en lang rekke uforutsette ting som har hendt. Jeg trodde at bare jeg bestemte meg, og satte i gang, så ville alt gå bra. Jeg var overhode ikke forberedt på å møte på uflaks, at ting ikke skulle gå etter planen, omstendigheter som var utenfor min kontroll.  Lignende kan (og vil, sannsynligvis) skje igjen, bare at da vet jeg at shit happens selv om man «gjør alt rett», og vil derfor forhåpentligvis være bedre forberet, og bedre stand til å håndtere det.

Det er ikke noe «magisk» eller «plutselig» med dette. Jeg har ikke sett lyset i enden av tunnelen eller hatt en åpenbaring. Jeg bare vet at det er sånn det er. Å dø av/med anoreksi skal ikke være min skjebne. Recovery (i mangel av et dekkende norsk ord det for) er det beste eneste alternativet. I perioder har jeg ignorert det faktumet, i perioder har jeg ikke vært i stand til å ta det steget som kreves, i perioder har jeg utsatt det.  Det handler ikke om at dette er et «nytt år» med «nye sjanser» og «nye muligheter» - det handler om livet mitt. Hele livet mitt. Resten av livet mitt. Det handler det ikke om motivasjon, men om å innse at man lever ikke med en spiseforstyrrelse. Enten kjemper du aktivt mot den, eller du passivt lar den ta livet fra deg og tilslutt livet av deg.

Jeg tør ikke si at jeg skal bli frisk. Det kjennes uoppnåelig. Jeg vet ikke om jeg noen gang har hatt et normalt forhold til mat, og tør derfor ikke satse på at jeg kan få det. På grunn av tvangstanker og aspergersen vil sannsynligvis mat være utfordrende på en eller annen måte resten av livet mitt. Men det jeg vet, er at det er et enormt rom for forbedring. Jeg vet jeg kan nå et punkt hvor mat og spising ikke er selve livet mitt, men kun er en del av livet mitt.

Det er ikke sånn at jeg kommer til å begynne å spise tre tusen kalorier i dag og legge på meg tjue kilo i morgen. Det er snakk om små valg, små skritt, som tilsammen utgjør en forskjell som på sikt vil vokse seg større og større. Ta dag for dag. Måltid for måltid. Munnfull for munnfull. Utfordring for utfordring. Det har jeg tenkt og sikkert sagt før også, men likevel, noe er annerledes denne gangen.