mandag 27. juli 2015

Sommer - tilbakeblikk

2013:

Den sommeren kan oppsummeres i et bilde;


2014:

Den sommeren kan på mange måter oppsummeres med det aller første «øyeblikk»-innlegget jeg postet her på bloggen;
«Jeg er hjemme hos foreldrene mine. Det skal være en stor familiemiddag med diverse slektninger, men det er ikke riktig enda. Det er varmt. Nesten for varmt. Jeg går i shorts og en lang, ermeløs finskjorte. Det er en sånn stille varm dag hvor det er som om man kan høre solstrålene. Jeg går ut i hagen sammen med Roxy. Trærne gir en skygge som gjør varmen behagelig. Jeg tar med en ball som jeg kaster, og Roxy løper etter. Hun er sånn en fin hund. Virkelig fin. Akkurat en sånn hund jeg så for meg da vi for seks og et halvt år siden begynte å snakke om å få hund. Hun var nærmere to år før hun ble den hunden hun er i dag, hun var en skikkelig hyene som unghund. Sta som ei geit, men pappa var staere, og mamma var tålmodig. 
Hun er seks år nå. Når vi går ut i hagen trenger hun ikke bånd. Hun er lydig, jeg kan stole på henne. Selv om det er varmt løper hun ivrig etter ballen. Vi pleier sjeldent kaste baller eller pinner til henne, og de gangene vi gjør det er det ikke alltid hun gidder løpe etter. Og de gangene hun løper etter, gidder hun sjeldent komme tilbake med fangsten. Hun tar «byttet» i munnen, og logrer stolt, før hun legger det fra seg og fortsetter der hun slapp da pinnen ble kastet. 
Akkurat i dag kommer hun tilbake til meg med ballen. Eller i det minste i nærheten av meg. Sier jeg «takk» eller «slipp», så slipper hun umiddelbart det hun har i munnen, uansett hva det måtte være. Fine hunden. Hun kan sitte, ligge og rulle rundt på kommando. Har jeg en godbit i hånda, blir hun så ivrig at hun setter seg, legger seg ned, ruller rundt og setter seg opp igjen i èn bevegelse. Hun peser litt, og stirrer på meg. Tar opp ballen og slipper den ned, som for å si at jeg skal kaste den igjen. Hun pleier vanligvis ikke gjøre det, og jeg blir glad. Pappa står på kjøkkenet og lager mat. Han følger med på oss gjennom vinduet, og peker oss i riktig retning de gangene vi ikke finner ballen. Siden det er såpass varmt vil jeg ikke at hun skal overanstrenge seg, så jeg går over til å sparke ballen forsiktig bortover plenen. Hun kaster seg etter den, slik valper gjør. Seks år, men fremdeles herlig barnlig. 
Det er sommer. Det er varmt. Roxy er god, og her og nå er det bare oss to her i verden. Pelsen hennes er myk, og innbydende. Både hender og ansikt kan grave seg inn i den. Hun er ferdig med å leke nå, og lener seg tungt inntil meg for å få kos. I øyeblikk som dette føler jeg meg så fri. Jeg tenker at akkurat sånn her, det er sånn livet skal være.»


2015:

Denne sommeren byr på utfordringer i diverse former, men det positive er absolutt i overtall. Jeg har hatt/har flere tattoveringstimer, jeg tilbringer tid med etterlengtete familiemedlemmer som er hjemme på ferie, jeg har stiftet nye bekjentskaper, jeg koser meg sammen med venner. Jeg drar i stallen når jeg kjenner at jeg trenger det. Ikke i stallen jeg vanligvis er i, men i privat-stallen som ligger rett ved, hvor jeg ordner boksen til en av hestene der, og lager klart høy og grøt til han. Det er ikke akkurat en nybegynnerhest så jeg kan ikke ri han, men bare det å få være i stallen er nok for meg. Hadde jeg kunnet ri og/eller stelt med en hest så hadde det selvsagt vært fint, men bare å få være der er en million ganger bedre enn ingenting!

Jeg snubler innimellom, men holder hodet over vannet over lange perioder om gangen, og verdsetter hvert eneste drag av oksygen ♥

søndag 19. juli 2015

...og pust med magen (2/2)

Og så kommer det, som en knyttneve i magen, slår luften ut av meg, drar bakken vekk under beina mine, følelsene jeg ikke klarer styre, tankene jeg ikke klarer holde unna, jeg mister kontroll, jeg holder ikke ut, jeg klarer det ikke. Så gjenvinner jeg både pusten og balansen og fortsetter å være lykkelig, som om ingenting har skjedd. Kanskje med litt blå tråd på plasser ingen kan se. Kanskje blå under øynene fordi jeg ikke får sove om nettene. Jeg later som ingenting. Trykker vekk og ned det som ikke passer inn i en lykkelig sommerhverdag. Jeg fortsetter som før, vel vitende om at det kommer til å koke over igjen og igjen, og jeg kommer til å falle igjen og igjen.




mandag 13. juli 2015

Smil med hjertet... (1/2)

(1/2)

Det er sommer. Jeg er flink til å gjøre fine ting. Koselige ting. Være i stallen (oftere og lengre). Treffe familie (dvs ta familie med i stallen). Jeg har lange øyeblikk hvor jeg virkelig er lykkelig.

Min lille munchkin ♥

Min STORE munchkin, Meline! 20 år, stødig som et fjell
og rolig som et dovendyr, her tar hun seg like greit en liten
dupp mens jeg saler på henne.

Jeg var med som hjelper på rideleir i tre uker, med mye gåing
og løping ved siden av mens barna ridde, men den ene dagen fikk
jeg jammen meg vært med på en liten tur, på Melines trygge rygg!

Melinemin igjen, noen dager senere, jeg fikk prøvd barbak da
hun skulle leies ned til beitet. Kort tur men jeg tar det jeg får
og er strålende fornøyd med det!

Innimellom alt stallarbeidetkosen fikk jeg også fortsatt på tattoveringen!
It's coming along nicely, fortsetter på den veldig snart!

 
Gutta boys fra privatstallen!

Roxy har fire bein og ører og passer dermed rett inn i flokken
(selv om jeg er hysterisk mamma som aldri i livet slipper
henne løs samme med hestene)

Ungen til søskenbarnet mitt, min lillesøster/tanteunge/unge, har
fått være med meg flere ganger i stallen, minst like fint for meg å ta
henne med som det er for henne å få være med ♥

Hestene er MYE mer interessert i Roxy enn det hun er i dem, og
pappa syntes det var på sin plass å tvinge henne til å hilse, det er
tross alt vanlig høflighet (hun er ikke redd altså, bare ganske overlegen!)

Veldig fornøyd med hilse-session! Neida, dette bildet og det
forrige bildet har ikke noe å gjøre med hverandre men vi
mennesker kan jo tenke at det har det :)

søndag 5. juli 2015

Øyeblikk #12 (to tonn hest)

Hestene skal leies inn fra beitet. De koser seg der med masse grønt gress, så det er ikke sikkert det blir så lett å få tak i de, sannsynligvis vil de slettes ikke inn. Jeg tar med meg grimene deres, går innenfor gjerdet og blir stående og vente litt på hun som skal ta dem inn sammen med meg. Til min store overraskelse kommer hestene bort til meg, helt opp til meg, helt inntil meg, de får meg til å tenke på kattunger som kommer krypende opp i et fang. De står rolig, snuser litt på hverandre, snuser litt på meg der jeg står. Jeg er både glad og rørt over det jeg tolker som en tillits- og kjærlighetserklæring.

Bilde av de flotte gutta, tatt tidligere i år ♥

Dette er hestene som er i privatstallen, tre svære hester som tilsammen veier rundt to tonn. Jeg kler grimene på to av dem, ikke helt trygg på at jeg klarer holde alle tre dersom de skulle bli urolig mens vi venter. Han som ikke har fått grime på, presser seg inn mellom de andre to, og napper i sin grime, han vil også ha sin på. Han er dessuten den som er høyest i rang, en rolig og bestemt type, jeg føler meg trygg på at han vil holde kustus på de andre to dersom de skulle bli utålmodig. Jeg snakker rolig til dem, forteller dem hvor flotte de er, stryker på dem og tenker at dette øyeblikket gjerne kunne vart evig.