mandag 31. juli 2017

Opp i høyden

Jeg har nå kommet hjem etter innleggelsen og har mye å dele, må bare få det hele litt på avstand først. Kanskje kommer det litt og litt, etterhvert. I mellomtiden deler jeg andre ting. Fine ting. Gode ting. Jeg er fryktelig rastløs, men forsøker bruke rastløsheten på noe konstruktivt.

En uke inn i innleggelsen fant jeg ut at det gikk an å gå opp på heia oppfor sykehuset. Jeg hadde sett på heia tidligere og tenke det var en lang, tung og uoverkommelig tur, men en dag ga jeg det et forsøk, og kom meg helt opp på «toppen». Storheia, 504 meter over havet. Ikke akkurat en fjelltopp, men en god tur litt opp i høyden. I løpet av de neste sju dagene hadde jeg ytterligere fire turer opp dit, og jeg kjente effekten. Ikke fysisk, men psykisk. Det var som om vinden bare blåste rett gjennom hodet mitt og luftet ut der inne, noe som virkelig trengtes. Mye god terapi lå i de turene opp. Jeg ble såpass gira at jeg faktisk gikk til anskaffelse av en liten ryggsekk for å kunne ha med vann, energibar og litt ekstra tøy på tur, til tross for at jeg hater ryggsekker og vanligvis får smerter i skuldrene av de. Ryggsekken jeg kjøpte var en ganske god en og er som en drøm å ha på ryggen, også dette ga vann på mølla! Jeg oppdaget dessuten at den fysiske formen min slettes ikke var så ille som jeg trodde, og da ble det plutselig en mindre ting som stoppet meg i å forsøke meg på et fjell. Den ene tingen var nok til å tippe vektskåle og jeg kjente at dette har jeg lyst å utforske mer.





Lofoten (tror jeg)!


Ikke så veldig høyt men likevel nok til store snøflekker i juli!




Jeg har aldri brydd meg om fjell, har unngått oppoverbakker så langt det lot seg gjøre. Lofoten er full av vakre fjell, men jeg har aldri egentlig løftet blikket. Jeg har aldri gått på noe fjelltopp. På turen hjem fra innleggelsen kjørte vi «Lofast», og alle fjelltoppene det eneste jeg tittet på. Satt med mobilen og søkte opp navn, høyde, tid, vanskelighetsgrad.

Siden jeg som sagt ikke har vært på noe fjell hjemme, tenkte jeg at jeg liksågodt kan gå maksimalt hardt ut og starte med øyas høyeste topp; Himmeltinden på 930 moh.

På fredag, under 24 timer etter at jeg hadde kommet hjem startet turen opp. Det var en usedvanlig varm dag, steiksol hele veien. Jeg som ikke tåler varme så veldig godt, blir ofte daff og uvel. Det var svært bratt og bare opp-opp-opp hele veien, på glatt grus. Jeg hadde ikke akkurat fjellsko, jeg trodde gode joggesko var godt nok men skjønte fort ulempen med at de er flate under! I det hele tatt var det en oppskrift på katastrofe. Jeg var i det lengste i tvil, og kjente at det var både skumlere og tyngre enn jeg hadde forventet. Men det gikk!








Venninna mi som jeg gikk med var flink å motivere, og vi hadde det gøy. Stemning var god hele veien opp, med mye latter mens vi innimellom hev etter pusten, og det var utvilsomt en avgjørende faktor. 2 timer opp i rolig tempo med små pauser, en god pause på toppen, og halvannen time ned. Det var ikke verre enn at jeg godt kan tenke meg å gjøre det igjen! Ingen gangsperre eller ømme bein, enda en bekreftelse på at kroppen er i ok form, og det gir meg enda mer motivasjon til å fortsette. Lørdag kjøpte jeg meg nye fjellsko. Jeg er klar!

tirsdag 25. juli 2017

Øyeblikk #27 (dette vil jeg aldri glemme)

Det er tirsdag og turdag, men av alle pasientene på avdelingen er det kun jeg som har lyst å være med. Dermed får jeg bestemme hvor turen går. Valget mitt faller på Teigan-dalen. Man kan gå tur rundt selve vannet, og det er strålende badeforhold. Jeg hater å bade, og har ikke badet på minst 6 år, men da jeg var her for noen dager siden så vasset jeg, og kjente for første gang på alle disse årene at jeg har faktisk lyst å bade. Ikke hvor som helst, men akkurat der. Denne plassen er svært spesiell for meg. Pappa er fra området, og vi har vært mye på besøk her i min barndom. Jeg har gode minner herfra. I dag ble det enda flere gode minner.

Som en prikk over i-en er det en av mine absolutt favoritter av miljøpersonalet som er med meg. En skikkelig herlig dansk jente som jobber her nå i ferien. Jeg har generelt sansen for dansker. Hun er oppmerksom og ærlig, har god humor. Studerer idrett hjemme i Danmark, men er av den typen som har et naturlig lag med mennesker. Hun er pedagogisk og intelligent. Jeg kommer så godt overens med henne, og det skjærer meg i hjertet at jeg sannsynligvis aldri får se henne igjen etter denne innleggelsen, men jeg er likevel glad for å få bli litt kjent med henne. Jeg setter pris på den tiden og de stundene jeg får sammen med henne.

Teigan!

Vi går rundt vannet først, tar det med ro, tar pauser, nyter været og utsikten, snakker om både de store og de små ting. Litt alvor, litt tull og tøys. Det er godt å ha henne «for meg selv». Vi har det ikke travelt, ingenting haster, ingenting venter.

Hun liker å bade, er litt mer ivrig og herdig enn meg. Når jeg står med vann til hoftene mens jeg kjenner at jeg er i ferd med å fryse i hjel og aldri i verden kommer lengre enn dette, har hun allerede dukket under. Det er så kaldt at jeg nesten ser livet mitt passere i revy. Hun strekker ut en hånd til meg, for å motivere meg. Jeg tar den. Tidligere på turen snakket vi om dette med å gå fra tanke til handling, og nå minner hun meg på nettopp det, på en humoristisk måte. Så teller hun sakte ned fra ti mens hun kommer med entusiastiske heia-rop mellom hvert eneste tall, og det funker. Når hun kommer til 1, så legger jeg med forover og tar tre svømmetak.



Etter det verste sjokket har lagt seg så kjenner jeg hvor deilig det er. Det er faktisk mer behagelig å være nedi vannet enn i luften. Selv etter at hun er gått opp for å tørke seg, fortsette jeg å svømme frem og tilbake, i sikkert 10 minutter. Kroppen er så sjokkskadet at jeg knapt klarer trekke pusten der jeg flyter, men jeg nyter det, herregud som jeg nyter det!

Dette kommer jeg aldri til å glemme.

søndag 9. juli 2017

Og jeg knuses, igjen og igjen

Jeg liker godt å være alene, men noen ganger møter jeg noen som gjør at ønsket mitt om å være alene opphører fullstendig. Jeg vil bare være sammen med vedkommende, hele tiden. Det er ikke snakk om forelskelse eller noe som helst i den retningen, men noe annet.

Det er flaut å fortelle om det, men det er slik det er. Jeg kan huske lettelsen jeg kjente da jeg leste om noen andre som også hadde det sånn, at det faktisk ikke er uvanlig at aspergere har det sånn, så jeg vet det finnes flere. Det er vel typisk for aspergere å bli opphengt i ting, og det gjelder ikke bare ting, men også mennesker. Når jeg finner noen jeg «klikker» med, så ønsker jeg at å være med dem hele tiden. Ønsker at vi kunne vært sammen hele dagen hver dag hele tiden. Aller helst skulle jeg vært et dovendyr som hang fast på ryggen slik at jeg kunne vært tett inntil og sammen med vedkommende konstant. Jeg ønsker så inderlig at noen skal føle det samme for meg, men jeg skjønner at ingen gjør det. Mine følelser for andre er alltid sterkere enn deres følelser for meg. Jeg vet (heldigvis) hvordan jeg selv er og jeg skjønner at de aller aller aller fleste ikke er slik. Jeg har forståelse for at de aller fleste har mange venner og mange bekjente og mange å forholde seg til og mange forskjellige ting å gjøre i livet sitt som feks jobb og familie og hobbyer, og i den virkelige verden er det sånn det må være.


Jeg føler for intenst og for mye, men jeg vet at jeg er sånn og jeg klarer dempe det – tror jeg – hvertfall så godt det lar seg gjøre. Men ønsket og tankene er der og det gjør så vondt. Jeg skjuler det, svelger det unna, tar meg sammen, hver gang det skjer. Og jeg knuses, igjen og igjen og igjen.

mandag 3. juli 2017

Autismehjernen

Dette må være en av de beste beskrivelsene jeg har lest! Forståelig og ufarliggjørende (fra hjelptilhjelp.no) 👌

Biler er de som flest av oss kjenner til og som vi er mest vant med. Bil er sånn sett det vanligste. Biler er mer fleksible enn et tog. En bil kan kjøre på veldig forkjellige veier, og det er ingen sak å stoppe, snu, kjøre en annen rute enn det man hadde tenkt, og i hele tatt er blien sånn sett ganske praktisk. Et tog er også praktisk, men på en annen måte. Toget er mindre fleksibelt, det må gå på skinner, og det må følge bestemte rutetider. Til gjengjeld kan det kjøre svært fort og være virkelig effektivt når alle gjør det de skal. Om bilen derimot skulle prøve å gjøre togets jobb, eller omvendt, ville det ikke fungert. På samme måten er det forskjell på å ha autisme og å ha en nevrotypisk hjerne. Det ene er ikke bedre enn det andre, men det er to forskjellige måter å være på.

Videre kom jeg over en annen beskrivelse, som også er svært forklarende og en god metafor (funnet her).



Sien (silen) = en person uten autismes evne til å håndtere utfordringer i hverdagen.

Tragten (trakten) = min evne som autist til å håndtere og overkomme en utfordring i hverdagen. En forhindring kan være nok til at alt annet går i stå!

Sand = flow i hverdagens mange små oppgaver og utfordringer
Stein = de store utfordringer

ÈN ting kan få alt annet til å stoppe opp, det står "de store utfordringer" men det trenger ikke nødvendigvis være noe stor ting. Ofte en "filleting" eller en detalj man henger seg fullstendig fast i, og alt bare stopper opp. Selv om man sannsynligvis vet at det er en "filleting" så får man bare ikke til å gi slipp på den, uansett hvor hardt man prøver. Hva man tenker/vet og hva man føler/hvordan man reagerer har ikke nødvendigvis noen sammenheng.