tirsdag 25. juli 2017

Øyeblikk #27 (dette vil jeg aldri glemme)

Det er tirsdag og turdag, men av alle pasientene på avdelingen er det kun jeg som har lyst å være med. Dermed får jeg bestemme hvor turen går. Valget mitt faller på Teigan-dalen. Man kan gå tur rundt selve vannet, og det er strålende badeforhold. Jeg hater å bade, og har ikke badet på minst 6 år, men da jeg var her for noen dager siden så vasset jeg, og kjente for første gang på alle disse årene at jeg har faktisk lyst å bade. Ikke hvor som helst, men akkurat der. Denne plassen er svært spesiell for meg. Pappa er fra området, og vi har vært mye på besøk her i min barndom. Jeg har gode minner herfra. I dag ble det enda flere gode minner.

Som en prikk over i-en er det en av mine absolutt favoritter av miljøpersonalet som er med meg. En skikkelig herlig dansk jente som jobber her nå i ferien. Jeg har generelt sansen for dansker. Hun er oppmerksom og ærlig, har god humor. Studerer idrett hjemme i Danmark, men er av den typen som har et naturlig lag med mennesker. Hun er pedagogisk og intelligent. Jeg kommer så godt overens med henne, og det skjærer meg i hjertet at jeg sannsynligvis aldri får se henne igjen etter denne innleggelsen, men jeg er likevel glad for å få bli litt kjent med henne. Jeg setter pris på den tiden og de stundene jeg får sammen med henne.

Teigan!

Vi går rundt vannet først, tar det med ro, tar pauser, nyter været og utsikten, snakker om både de store og de små ting. Litt alvor, litt tull og tøys. Det er godt å ha henne «for meg selv». Vi har det ikke travelt, ingenting haster, ingenting venter.

Hun liker å bade, er litt mer ivrig og herdig enn meg. Når jeg står med vann til hoftene mens jeg kjenner at jeg er i ferd med å fryse i hjel og aldri i verden kommer lengre enn dette, har hun allerede dukket under. Det er så kaldt at jeg nesten ser livet mitt passere i revy. Hun strekker ut en hånd til meg, for å motivere meg. Jeg tar den. Tidligere på turen snakket vi om dette med å gå fra tanke til handling, og nå minner hun meg på nettopp det, på en humoristisk måte. Så teller hun sakte ned fra ti mens hun kommer med entusiastiske heia-rop mellom hvert eneste tall, og det funker. Når hun kommer til 1, så legger jeg med forover og tar tre svømmetak.



Etter det verste sjokket har lagt seg så kjenner jeg hvor deilig det er. Det er faktisk mer behagelig å være nedi vannet enn i luften. Selv etter at hun er gått opp for å tørke seg, fortsette jeg å svømme frem og tilbake, i sikkert 10 minutter. Kroppen er så sjokkskadet at jeg knapt klarer trekke pusten der jeg flyter, men jeg nyter det, herregud som jeg nyter det!

Dette kommer jeg aldri til å glemme.

søndag 9. juli 2017

Og jeg knuses, igjen og igjen

Jeg liker godt å være alene, men noen ganger møter jeg noen som gjør at ønsket mitt om å være alene opphører fullstendig. Jeg vil bare være sammen med vedkommende, hele tiden. Det er ikke snakk om forelskelse eller noe som helst i den retningen, men noe annet.

Det er flaut å fortelle om det, men det er slik det er. Jeg kan huske lettelsen jeg kjente da jeg leste om noen andre som også hadde det sånn, at det faktisk ikke er uvanlig at aspergere har det sånn, så jeg vet det finnes flere. Det er vel typisk for aspergere å bli opphengt i ting, og det gjelder ikke bare ting, men også mennesker. Når jeg finner noen jeg «klikker» med, så ønsker jeg at å være med dem hele tiden. Ønsker at vi kunne vært sammen hele dagen hver dag hele tiden. Aller helst skulle jeg vært et dovendyr som hang fast på ryggen slik at jeg kunne vært tett inntil og sammen med vedkommende konstant. Jeg ønsker så inderlig at noen skal føle det samme for meg, men jeg skjønner at ingen gjør det. Mine følelser for andre er alltid sterkere enn deres følelser for meg. Jeg vet (heldigvis) hvordan jeg selv er og jeg skjønner at de aller aller aller fleste ikke er slik. Jeg har forståelse for at de aller fleste har mange venner og mange bekjente og mange å forholde seg til og mange forskjellige ting å gjøre i livet sitt som feks jobb og familie og hobbyer, og i den virkelige verden er det sånn det må være.


Jeg føler for intenst og for mye, men jeg vet at jeg er sånn og jeg klarer dempe det – tror jeg – hvertfall så godt det lar seg gjøre. Men ønsket og tankene er der og det gjør så vondt. Jeg skjuler det, svelger det unna, tar meg sammen, hver gang det skjer. Og jeg knuses, igjen og igjen og igjen.

mandag 3. juli 2017

Autismehjernen

Dette må være en av de beste beskrivelsene jeg har lest! Forståelig og ufarliggjørende (fra hjelptilhjelp.no) 👌

Biler er de som flest av oss kjenner til og som vi er mest vant med. Bil er sånn sett det vanligste. Biler er mer fleksible enn et tog. En bil kan kjøre på veldig forkjellige veier, og det er ingen sak å stoppe, snu, kjøre en annen rute enn det man hadde tenkt, og i hele tatt er blien sånn sett ganske praktisk. Et tog er også praktisk, men på en annen måte. Toget er mindre fleksibelt, det må gå på skinner, og det må følge bestemte rutetider. Til gjengjeld kan det kjøre svært fort og være virkelig effektivt når alle gjør det de skal. Om bilen derimot skulle prøve å gjøre togets jobb, eller omvendt, ville det ikke fungert. På samme måten er det forskjell på å ha autisme og å ha en nevrotypisk hjerne. Det ene er ikke bedre enn det andre, men det er to forskjellige måter å være på.

Videre kom jeg over en annen beskrivelse, som også er svært forklarende og en god metafor (funnet her).



Sien (silen) = en person uten autismes evne til å håndtere utfordringer i hverdagen.

Tragten (trakten) = min evne som autist til å håndtere og overkomme en utfordring i hverdagen. En forhindring kan være nok til at alt annet går i stå!

Sand = flow i hverdagens mange små oppgaver og utfordringer
Stein = de store utfordringer

ÈN ting kan få alt annet til å stoppe opp, og det trenger ikke nødvendigvis være noe stor ting heller, men ofte en "filleting" eller en detalj man henger seg fullstendig fast i. Selv om man sannsynligvis vet at det er en "filleting" så får man bare ikke til å gi slipp på den, uansett hvor hardt man prøver. Hva man tenker/vet og hva man føler/hvordan man reagerer har ikke nødvendigvis noen sammenheng.

mandag 26. juni 2017

Hvem er jeg?

Hvem er jeg, egentlig?

Hun som strever, hun som gråter, hun som har lange rekker med blå tråd under klærne men likevel er i stallen og later som ingenting, ignorerer hevelsen og det konstante strekket i huden, prøver være «seg selv» (hvem enn det er!?). Eller hun som smiler fra hjertet og ler fra magen og føler lykke og glede og som faller sammen oppløst i tårer når hun kommer inn døra hjemme?

En del av meg er oppegående og reflektert, den andre delen av meg er et sammensurium av kaos og forvirring og i en evig kamp om å (i beste fall!) holde det hele i sjakk. Lyn og torden og eksplosjoner og orkan og tornado, en rake motsetning til mitt rolige ytre.

På ene siden er jeg en pasient, en byrde, et problem, en som tar opp verdifulle ressurser. På andre siden er jeg en ressurs, en som hjelper til, en som stiller opp.


Noen ganger er folk snille med meg, andre ganger får jeg frem det verste i folk. Noen mennesker får frem det beste i meg, andre får frem noe i meg jeg ikke engang visste fantes. Noen ganger er jeg så full av følelser at det nesten renner over. Andre ganger er jeg iskald, ikke fordi jeg ikke bryr meg, men fordi det er som om jeg er skrudd av. Noen gang entusiastisk og full av liv. Andre ganger apatisk, på autopilot.

Fraværet av balanse er påfallende. Det er store kontraster, et enormt sprik mellom de to «sidene».

Hvordan er det mulig å ha det så jævlig dårlig, når man også kan ha det så bra? Hvordan går det an å ha det så bra, når man også kan ha det så jævlig tungt? Kanskje er det vanskelig for andre å skjønne det. Jeg skjønner det strengt tatt ikke selv engang. Man skulle liksom tro at det ene liksom utelukke det andre, men det gjør ikke det, ikke hos meg. Jeg føler at jeg lever et dobbeltliv. To forskjellige liv, som leves relativt uavhengig av hverandre. Jeg trenger å få leve ett liv, et helt liv, ikke dette konstante enten/eller. Jeg bare aner ikke hvordan.

søndag 18. juni 2017

Spøkelsene er med meg

Ting har vært og er fortsatt vanskelige, men ikke nødvendigvis noe verre enn jeg hadde sett for meg. Å reise vekk løser strengt tatt ikke så mye, for problemene bor jo ikke hjemme i nord; de bor oppi hodet på meg. Spøkelsene mine er med meg. Jeg kom hit først og fremst for å få puste. Og det får jeg, ikke hele tiden, men innimellom, og det er gull verdt. Gull verdt er det også å bare kunne drive rundt uten ansvar (vel vitende om at det kun er i et begrenset tidsrom). Det er ingenting jeg må eller skal eller bør, kun ting jeg ønsker og har lyst til.

Alt fokus nå er på å holde det gående, holde ting i sjakk frem til innleggelsen i midten av juli. Men selv om jeg fokuserer på det, så kan jeg ikke tenke på det, for om jeg tenker på det så begynner tiden å gå i sirup. Alle disse nye inntrykk, som gjør meg fryktelig sliten, de er effektivt også, i forhold til tankekjør og vonde følelser. Om jeg sliter meg selv så ut at det eneste jeg kjenner på er utkjørtheten, så bidrar det til å holde ting i sjakk. Og det er jo, ja, slitsomt, to say the least. Og det går jo ikke i lengden. Men akkurat nå er det kanskje det som må til.



Jeg bestilte enveisbillett på turen ned, og koste meg med den friheten det var å kunne bli (nesten) så lenge jeg ville, samtidig som jeg visste at jeg hadde mulighet til å plutselig kunne reise hjem dersom jeg følte for det. Men nå er hjemoverturen bestilt, jeg har to netter igjen før jeg reiser tilbake til nord. Da er det 4 uker siden jeg kom nedover. Det blir godt å komme hjem, kjenner jeg. Forhåpentligvis så godt at de tre ukene frem til den nye innleggelsen vil være overkommelig.

onsdag 14. juni 2017

Innsiden av gjøkeredet

Heldigvis har jeg ikke vært så mye innlagt, men det har blitt noen ganger, på noen forskjellige plasser. Jeg har opplevd mye rart, alt fra Gjøkeredet-tilstander til institusjoner som har føltes som et andre hjem. Jeg har sett personale gå above and beyond for pasientene. Pasienter som har gått above and beyond for hverandre. Personale som har vært stygge og uprofesjonelle. Pasienter som har manipulert og vært ufine. Jeg var vitne til at min (på daværende tidspunkt) beste venninne tok overdose rett fremfor meg, uten at jeg skjønte hva hun gjorde før det allerede var gjort. Det gikk bra med henne, men det var helt grusomt. Det er ni år siden, jeg tenker enda på det innimellom.

Vennskapene man danner under en innleggelse er unikt, det er et helt spesielt samhold, man er sammen om noe svært andre kan forstå. Spesielt når man er innlagt sammen over lang tid. Det er liksom oss mot verden! Og jeg savner det, sånn innimellom. Jeg har møtt så mange bra folk, som jeg har hatt det uendelig bra med. Folk jeg har grått med og ledd med. Folk som ikke dømmer, men som forstår, fordi de selv kjenner det på kroppen. I den «virkelige» verden blir det ikke det sammen, selv med de samme folkene.

Fra «Girl, Interrupted», en kultfilm!

Jeg tror det er lett å romantisere en innleggelse; man blir liksom innlagt og så blir ting fikset og så kommer man ut igjen, god som ny. Det er ikke i nærheten av realiteten. Å være innlagt er intenst, og det er ikke slik at det utelukkende er positivt. Det er ikke uten grunn at innleggelsen nå i mai var min første elektive innleggelse siden 2009 (da snakker jeg om innleggelse på behandlingssteder, ikke korte «oppbevarings-innleggelser» på det lokale sykehuset/KAD). Frem til i vår har jeg gang på gang blånektet å engang vurdere innleggelser, fordi jeg ikke har orket tanken, selv om andre rundt meg har ment at jeg absolutt burde. Det føles ofte godt og trygt å være innlagt, og man blir fort vant til det. Litt for godt vant, og da er det vondt når man må dra hjem. Enkelte ganger kan det til og med føles verre når man kommer hjem enn det var før man dro, hvertfall helt til å begynne med. Man blir så veldig vant til den tryggheten, og de færreste føler seg «klar» til å reise. Da er det ikke sånn at man blir mer klar om man får litt ekstra tid, man må bare hoppe ut av reiret og håpe at vingene funker.

Det er en brutal overgang fra å ha noen rundt seg 24/7 til å bli helt overlatt til seg selv. Kontrasten er enorm. En dag kan jeg sitte og gråte på rommet på avdelingen, fordi livet er alt for overveldende og det er for mye for meg og hele jeg er i ferd med å gå i oppløsning - og alt jeg trenger gjøre er å trykke på en rød knapp, så kommer det noen som kan sitte der sammen med meg. Noen jeg kan snakke med og som kan snakke med meg og hjelpe meg med å roe ned. Neste gang jeg har det slik så kan jeg ikke gråte, fordi jeg er i stallen og det er mange andre folk der, og selv om jeg vet det er et par stykker jeg kunne bedt om hjelp, kanskje ikke snakket med fordi det jeg bærer på er for heavy, men de kunne vært litt sammen med meg - men jeg klarer det ikke fordi alt inni meg har låst seg fullstendig, og jeg føler meg så jævlig alene i verden.


Alle disse opplevelsene, erfaringene og minnene, det er en del av bagasjen min. De former meg, på godt og vondt. Det gjør at enkelte, helt vanlige ting gir meg horrible assosiasjoner. Eller gjøre at jeg kommer på en morsom historie, for så å kommer på at det kun en morsom dersom man har slitt/sliter psykisk og har en grov galgenhumor, og som regel hører det da overhode ikke hjemme i en normal setting.

Feks når man åpner opp en ny høyball så er plastikken rundt ballen svært stram, og liksom «spretter» til siden når man drar kniven langs kanten. Den trekker seg til sidene og blir bare bredere og bredere jo lengre kutt man lager. Omtrent på samme måte som menneskehud gjør når man skjærer i den. Plastikken er som huden og høyet er som fettvevet. Og det tenker jeg på hver gang jeg åpner en ny høyball. Det gir meg ikke nødvendigvis dårlige assosiasjoner, faktisk er det sånn at jeg heller føler for å le av meg selv, men herregud for en sjuk tanke det er, jeg kan jo ikke si det høyt til noen!

Ofte kan jeg føle meg så uendelig utenfor, fordi de fleste menneskene jeg har i livet mitt er «normale» mennesker (og det er jo absolutt en god ting, bare for å ha det sagt!). Det er jo menneskelig å ønske å passe inn sammen med andre, og jeg har jo mye til felles med dem, men det er en stor del av meg som jeg må trykke vekk og ned. «Psykiatri-delen» av meg, som de færreste har et utgangspunkt for å forstå. Jeg vil ikke være «hu der», som sier rare ting som kanskje gjør andre ukomfortable eller usikre, eller kanskje forvirring eller bekymret.

Men så er det fint da, at jeg har innpass i «hverdagslivet», til tross for bagasje. Selv om balansegangen er vanskelig. Jeg er glad jeg kan se det litt utenfra, selv om jeg innimellom står midt i sjøl. Og at jeg har mange mennesker i livet mitt som godtar meg, selv om de ikke skjønner alt. Langt fra alle har det.

torsdag 8. juni 2017

En overdose av sanseinntrykk

Nå har jeg vært på østlandet i ca 2 uker, og planen er å være ca 2 uker til. Det er godt å være her nede, men jeg blir sliten. Veldig sliten. Selv de dagene jeg ikke gjør så mye. Sånn type slitenhet som ikke blir bedre hvor mye man enn sover. Til å begynne med skjønte jeg ikke helt hvorfor; hvordan går det an å bli mer sliten av å feks rusle rundt på et kjøpesenter i 2 timer enn av å være i stallen i en hel dag? Så kom jeg over et innlegg fra 2015 om aspergers og stress, og jeg ble minnet på hvor «problemet» ligger. Her er litt av innlegget;


"Denne viser hvordan det er for mennesker uten AS; de har et stort spillerom, og det kan skje mange stressende ting før de når «faregrensen», hvor de begynner kjenne at nå er det nok, nå må de slappe av, trekke seg tilbake. Fortsetter det likevel å skje stressende ting, vil de nå tålegrensen sin og bli stresset.


Personer med AS har noen «grunnleggende vanskeligheter». Hva de vanskelighetene er varierer fra person til person, men det er en slags «iboende» stressfaktor som fører til at spillerommet er betydelig indre.

Hva som stresser kan være alt mulig rart. Selv små ting, som det ikke gir noe som helst form for mening å skulle bli stresset over. Det er UMULIG å sikre seg mot alt, det er ALLTID en sjanse for at noe ikke vil gå som planlagt, og det i seg selv er en stressfaktor. "

Det meste er egentlig stressende for meg. Om ikke ALT er helt klart og forutsigbart (noe det jo ALDRI er!!) så blir jeg stresset, i større eller mindre grad. De siste ukene har har det vært ekstremt mange inntrykk og mye å forholde seg til, med relativt lav grad av klarhet og forutsigbarhet. Å dra på kafe med en venninne i Oslo er både hyggelig og forferdelig, det er jo støy hele tiden; enten av mennesker eller trafikk eller anleggsarbeid eller gatemusikere eller et eller annet annet. For noe er det alltid, overalt, hele tiden. Folk overalt, nye mennesker, nye omgivelser, lukter, lyder, ta tog, ta buss, vente på tog eller buss, kjøpe billett, stå i kø i butikk, sitte på kafè, gå slalåm mellom mennesker i en travel gate; selv om mange av tingene er fine ting, så tar det på. Det er overveldende. Hjemme kan jeg være alene hele dagen om jeg vil, og legge opp dagen akkurat slik jeg selv ønsker det. Nå er det konstant noe eller noen å forholde seg til. Det er så mye at jeg har på en måte blitt nummen og kjenner ikke stresset like godt hele tiden, men jeg kjenner slitenheten veldig godt.

Jeg har svært få muligheter til å koble av. En del av meg kunne virkelig tenke meg til å dra hjem og be om å bli innlagt på trygge, gode KAD noen dager. Men om jeg drar hjem tidligere så får jeg også mer tid hjemme før den nye innleggelsen på avdelingen jeg var på nå i mai, og tiden er min verste fiende akkurat nå. Det jeg på mange måter føler at jeg gjør nå, er å slå i hjel tid frem til innleggelsen, men jeg forsøker å gjøre det med positive og meningsfulle ting. Det var derfor jeg dro på ferie, for å slippe å gå rundt og trø hjemme. Og jeg gjorde lurt i det, for selv om det er svært utfordrende, så har jeg det jo fint også! Det er godt å se igjen gode venner og familiemedlemmer jeg ikke har sett på flere år. Jeg koser meg med dem alle sammen! Jeg bor hos tanten min, som er verdens snilleste og mest forståelsesfulle tante. Hun ordner og legger til rette så mye som overhode mulig ift mat og spising, og det gjør det faktisk mulig for meg å komme hit. Det er likevel litt utfordrende, men fremdeles innafor overkommelig-grensen. Jeg lengter voldsomt etter Frøya mi, men vet at hun er i de beste hender der hjemme. Jeg er veldig takknemlig for at de mange gode menneskene i livet mitt som gjør at det lar seg gjøre for meg å ta denne fire-ukers «ferien».

mandag 5. juni 2017

Øyeblikk #26 (ei god venninne)

På snapchat får jeg bilder av snøbyger fra venner hjemme i det kalde nord. Her jeg sitter i varme sør er det omtrent 25 grader og vindstille. Heldigvis er det litt overskyet så en stakkars nordlending ikke smelter helt bort. Jeg er i Lillestrøm, på besøk hos en god stallvenninne som flyttet hit for et halvt års tid siden. Hun er så utrolig lett å forholde seg til, jeg er så trygg på henne, hun er så positiv og entusiastisk og optimistisk, det er ren terapi bare å være sammen med henne. Jeg har savnet henne veldig etter at hun flyttet! Å treffe henne igjen er noe av det jeg har gledet meg mest til i ferien.

Vi kan prate eller vi kan være stille, begge deler er like fint. Men vi har alltid noe å prate om. Et liten gåtur fra der hun bor er det en stall, og der er vi nå. Sitter på en benk i skyggen, og ser på hester og utsikten. Det er akkurat passe varmt og behagelig. Etter å ikke ha spist sjokolade på mange år, har jeg det siste året begynt litt med det igjen. Men lite, og sjeldent. Bare i spesielle tilfeller. Som feks dette. Vi kjøpte oss en liten sjokolade hver på butikken før vi gikk hit. Jeg spiser min mens hun spiser sin, som om det er den naturligste ting her i verden, og akkurat nå er det faktisk det.


Vi rusler en liten tur på området, før vi slår oss ned på en ny benk og ser på noen andre hester. Jeg kjenner at dette kunne jeg gjort hele dagen, hver dag. Varme og hester og godt selskap, hva annet trenger man egentlig? Vi sitter stille og bare nyter atmosfæren. Stormen som vanligvis blåser i hodet mitt er nå bare en mild bris. Sånn jeg føler meg i dette øyeblikket, det er akkurat den følelsen jeg trenger å føle.

mandag 29. mai 2017

En eksistensiell krise

Det har gått (relativt) bra så lenge, det var nesten så jeg trodde det kunne vare. Flere ganger har jeg sagt at dette stall-livet er det jeg vil gjøre med livet mitt, resten av livet mitt. De siste ti årene har i stor grad bestått av anoreksi, alvorlig og hyppig selvskading, depresjon og isolasjon. Jeg tillot meg selv å tro/håpe at det verste var over, at jeg hadde lagt det verste bak meg, at det ville bli bedre herfra. Stallen var mitt håp og min fremtid, mitt hjem, min redning. Jeg burde skjønt at det var for godt til å være sant. Problemet ligger inni meg. Det spiller ingen rolle hvor jeg er eller hvor bra jeg har det – jeg vil alltid komme til å ødelegge for meg selv.

Jeg aner ikke hvor veien videre går nå. Det var godt å være innlagt, få en pustepause og ha mennesker tilgjengelig døgnet rundt. Men så kom jeg hjem til akkurat det samme jeg reiste fra, og jeg innser for alvor at dette klarer jeg ikke lengre. Nå er det stopp. Stallen har blitt kaldt og fremmed for meg det siste halve året, det har gått fra å være paradis til å bli en plass jeg gruer meg til å dra til. Jeg har mistet stallgleden, mistet gnisten. Mye er gjort for å fikse på det, men det har kommet til et punkt hvor jeg tenker det ikke er så mye mer å gjøre. Jeg orker ikke mer, jeg har nådd grensa mi, og det er egentlig en stund siden det skjedde. Det har mye å gjøre med meg og min sårbarhet. Ekstremt følsom, ikke bare når jeg har en dårlig dag men alltid, bortsett fra når jeg har en ekstra god dag (men kanskje selv da også). Og da kan man jo bare tenke seg til hvordan det er på en dårlig dag. Denne våren har det vært en del dårlige dager, og jeg har havnet i en ond sirkel. Jeg er for følsom, og det er noe jeg ikke klarer å styre.


Stallen er hele livet mitt her, det er der hele livet mitt er. Jeg elsker fortsatt Frøya over alt på denne jord og er ikke klar til å gi slipp på henne, men jeg føler jeg bare ødelegger oss begge to. Selv om det blir slik at jeg ikke kan fortsette å være/jobbe i stallen på ukedagene vil jeg fortsatt ha Frøya i helgene. Men jeg kan ikke ha fem tomme dager i uken. Jeg vet hvordan livet mitt var før jeg fikk begynne i stallen, og jeg kan ikke gå tilbake til det. Psykologen min omtaler stallen som min livsnerve, som er et strålende beskrivelse. Uten den har jeg ingenting og er jeg ingenting. Nå er jeg usikker på om jeg «har» den lengre.

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre og det eneste jeg kjenner er at jeg vil vekk vekk vekk, så jeg forsøker det. Jeg rømmer, rett og slett. Til familie og venner i Oslo-området. Enveis-billett ble bestilt, jeg kom hit forrige uke. Her nede blir jeg så lenge det føles bra å være her og så lenge jeg har en plass å være. I midten av juli er det planlagt en ny 2-ukers innleggelse på samme sted som sist. Det holder meg gående litt til. Men bare litt. Og etter det? Jeg vet ikke om det er noe vei videre.

mandag 22. mai 2017

Så mange gode mennesker!

At mennesker er gode mot meg, det forventer jeg egentlig aldri. Ikke fordi jeg ikke stoler på mennesker, men fordi det er mange ufine mennesker der ute, og man vet jo aldri hvem det er man møter på. Derfor blir jeg så positivt overrasket når jeg møter på fine mennesker. Og det er mange av dem! Jeg blir like forbløffet og glad hver eneste gang!


Som for eksempel sykepleierne som jobber på legevakta, som ikke er noe annet enn snille og gode med meg når jeg kommer inn full av kaos og mørke jeg ikke klarer sortere en eneste tanke eller følelse. Tålmodige og omsorgsfulle sitter de hos meg og snakker med meg og hjelper meg til å roe ned. De bryr seg om meg og vil meg vel, og det er godt å kjenne på. Det finnes så mange mennesker som overhode ikke hører hjemme i helsevesenet men som likevel jobber der – også finnes det en god del mennesker som passer perfekt i akkurat den jobben. En ting er det faglige, det er jo noe «alle» kan lære, men man må dessuten ha en iboende respekt, omsorg og interesse for de man jobber med. Sykepleierne på legevakta er et glimrende eksempel på det; rette personer i rett yrke.

Som for eksempel de fantastiske damene i stallmiljøet, som alltid er så positive og blide og lett å be om hjelp. De har tatt i mot meg med åpne armer! Ikke bare de fra «min» stall men også de fra stallen som ligger like ved. Det er et helt fantastisk miljø. Jeg aner ikke hva jeg har gjort for å fortjene vennskapet og tilliten deres, og det kommer jeg nok heller aldri til å forstå, men herregud så glad jeg er for det og så stor pris jeg setter på det!

Som for eksempel behandleren jeg hadde under innleggelsen nå nylig. Det kan være så ymse hva slags behandler man møter på under innleggelser og hvordan kjemien er. Noen ganger kan det bare bli full kræsj og man kommer ingen vei. Denne gangen ble det full klaff på alle punkter og det er så fantastisk. For et enestående menneske! Ene og alene gjør hun verden til et bedre sted. Også hun er et strålende eksempel på å være rett person i rett yrke.


Jeg kommer ALDRI til å slutte å være takknemlig!

onsdag 10. mai 2017

Øyeblikk #25 (en ro som ikke finnes noen annen plass)

Jeg kommer opp i stallen. Det er min andre dag hjemme etter innleggelsen, jeg var i stallen dagen før også. I to timer var jeg her, og det føltes bare jævlig, jeg gråt/var på gråten hele tiden. Det var akkurat slik jeg fryktet det skulle bli. Kanskje til og med verre. Stallen skal liksom være mitt fristed, men det sluttet å være det for en god stund siden. Jeg føler meg ikke lengre hjemme her. Hjertet mitt er en stein; tung og kald. 

I dag er en ny dag. Jeg tar inn Frøya, for å smøre på en krem hun må ha på beina sine. Siden jeg først har henne der, så vasker jeg beina, og mens jeg venter på at hun skal tørke så jeg kan smøre kremen på, børster, grer, pusker, koser og klemmer jeg henne. Hun står i ro og er tålmodig, selv om jeg regner med at hun egentlig lengter etter å komme seg ut igjen. Det roer meg ned. Hjertet mitt slår. Vi er alene i stallen, det er stille og rolig. Hun er så varm og myk, hele hesten bare utstråler godhet og trygghet. Jeg holder på med henne i en time, og den timen er det bare meg og henne i hele verden. Ingenting annet eksisterer.

Det er godt at jeg innimellom, sammen med henne, enda kan få øyeblikk hvor jeg finner en ro som ikke finnes noen annen plass.

Jeg bruker ikke smykker, men denne F-en i gull som jeg fikk i julegave,
har jeg hatt rundt halsen hver dag jeg har vært borte fra henne. 

søndag 7. mai 2017

Blanke ark

Jeg sa det i forrige innlegg og jeg sier det igjen; innleggelsen gikk over all forventing. Det kunne ikke gått bedre. Jeg hadde stålsatt meg, forberedt meg på det verste, og kunne ikke blitt mer positivt overrasket. Alle var så snille og fine mot meg. Det var så klart noen jeg fikk bedre kontakt med enn andre, men de var så gode alle sammen. Tålmodige, forståelsesfulle og rolige mennesker. Legen jeg «kræsjet» så veldig med forrige gang jeg var der, jobbet fortsatt der, men jeg ba om å få slippe å ha noe med han å gjøre, og det ble respektert. Et par ganger traff jeg han i korridoren, men jeg løftet hodet høyt, så en annen vei og latet som ingenting, så det var helt overkommelig.

Vi startet virkelig opp med blanke ark. Jeg kjente igjen noen av dem fra forrige gang, noen av dem kjente igjen meg, men jeg føler ikke på noe måte at noe ble brukt mot meg. Vi ble kjent (på nytt), og jeg er glad for å få vise dem hvem jeg er, for den jeg var da jeg var her for et år siden er overhode ikke representativt for hvem Tora er. Jeg har hatt mange fine samtaler med mange av dem, og vi har hatt det mye gøy med forskjellige kort- og terningspill.

Psykologen jeg fikk var rett og slett fantastisk, uten tvil et av de flotteste menneskene jeg noen gang har møtt. Så åpen og herlig og omsorgsfull! Det var så lett å snakke med henne. Jeg fikk åpnet så mye opp og snakket så åpent og direkte som jeg ikke kan huske å ha gjort med noen behandler, noen gang tidligere. Jeg ønsket å forlenge oppholdet, det var det ikke kapasitet til, men vi har planlagt at jeg skal komme på en ny 2-ukers innleggelse senere i sommer.


I hele vår har jeg gått rundt og trykket ned alle vanskelige tanker og følelser, har bitt tenna sammen og holdt ut, jeg har ikke hatt noe annet valg fordi jeg ikke visste hva som ville skje dersom jeg slapp noe ut. Under innleggelsen har jeg kunnet slappe litt av og sluppet ut noen ting, og det var mye som kom. Jeg har åpnet opp støv- og spindelvevdekkete skuffer og skap, det har vært både veldig nødvendig og ekstremt smertefullt. Det var mye kaos, uro, tårer, løse tråder, skumle tanker, vonde følelser, som bygget seg veldig opp, spesielt ila den siste uka. I det lengste lurte jeg på om jeg ville klare å «lukke» meg litt igjen før jeg dro hjem. Alt var bare en stor, hardt knute.

Før jeg reiste hjem fikk jeg en ekstra lang time med den fantastiske psykologen, og i løpet av samtalen vår hadde hun på magisk vis fått skuldrene mine til å senke seg omtrent 90 cm og bautasteinen på brystet mitt hadde rullet av.

Selv om det ikke føles bra, så føles det bedre, og det er mer enn godt nok 

mandag 1. mai 2017

Så langt

Jeg tenker at jeg ikke skal poste så mye om selve innleggelsen mens jeg enda er her, men kan jo kommer med en liten oppdatering; det går over all forventning. Ingenting av det jeg fryktet på forhånd har skjedd eller overhode vært et tema. Alle er så snille og gode og tålmodige, og psykologen jeg har fått her, hun er bare HELT fantastisk på alle måter ♥

12 dager er gått, 3 små gjenstår. Det er godt å være på avdelingen, men også generelt på denne plassen. Dette er pappas hjemstrøk, og jeg har vært her mye som barn. Jeg har så mange gode minner og assosiasjoner knyttet til forskjellige plasser på denne øya, jeg føler meg rett og slett ganske hjemme her.







Når været er fint går jeg mye tur, og er helt forelsket i naturen her. Det er ikke så ulikt hjemme, som tross alt bare er noen timer unna, men likevel anderledes! Så mye mer (for tiden) snøkledde fjell i alle retninger!

Torsdager er turdag, og torsdagen i midten av innleggelsen så kjørte vi helt til Bø, ca halvannen time fra sykehuset, for å besøke en gård. Der var det to griser, et esel og sytten hester, og jeg var så heldig at jeg fikk ri en stor dølahest. Vi skulle bare skritte en tur langs veien, så jeg ba om å få ri barbak, og det var helt greit. Hesten var stødig og trygg, og godt å være så nær. Jeg og damen som eier stallen har mange felles bekjente, både tobeinte og firbeinte, så det var morsomt å få snakke litt med henne. Personalet sa at det var den lengste turen (i kjøretid) de har vært på, så jeg er så takknemlig for at turen gikk akkurat dit, akkurat den dagen!






tirsdag 25. april 2017

Den dårligste samvittigheten

Det er et ork å dra i stallen, et ork å være i stallen. Det er flere grunner til det, men hovedsakelig er det fordi jeg er sliten. Mentalt og fysisk sliten. At jeg den siste tiden ikke har klart å være der 100% for Frøya er det verste av alt i denne situasjonen, og jeg har så dårlig samvittighet. Bare det å dra dit for å møkke boksen hennes og lage høy er slitsomt, og det å ri er ofte uoverkommelig. Jeg kan tvinge meg selv til å ri, men det er ikke noe greit for verken meg eller henne. Og siden hun er helt duracell-kanin kan hun ikke få fri flere dager i strekk, derfor har jeg måttet krype til kors og be et par av de andre om å ri henne innimellom. De er mer erfaren og mye flinkere enn meg å ri, men jeg får dårlig samvittighet likevel. Jeg vil så gjerne gi henne alt hun trenger og å være alt hun trenger, og det gjør fysisk vondt å ikke være i stand til det. Etter å ha prøvd hardt og lenge nå, så jeg er så sliten at det å dra i stallen ikke lengre er noe lystbetont. Som selvsagt gir meg enda dårligere samvittighet.

Det er så mange forskjellige mennesker som rir henne når hun går i rideskolen, så jeg tenker at i helger og ferier må det da være godt for henne å ha èn person å forholde seg til, èn person som er «hennes» person. Og selvsagt vil jeg at det skal være meg! Mitt sort-hvite syn på ting kommer inn her, jeg må klare ALT og gjøre ALT selv, ellers er det ingen vits og det er ikke godt nok!

Men jeg lurer på hva det er som skaper en god relasjon mellom hest og menneske? Hvor stor rolle spiller egentlig selve ridningen i den sammenhengen? Er ikke håndtering/tilstedeværelse/stell/kos/omsorg og kjærlighet like viktig? Jeg er jo i stallen hver eneste dag, hun ser meg hver eneste dag (og det er ikke så mange av de andre hestene som ser sine eiere hver dag, men de har det like fint), gir henne grøten sin hver eneste kveld, jeg steller og børster henne flere dager i uka, koser og godsnakker med henne hver gang jeg går forbi, mange ganger per dag. Hvor mye har det egentlig å si for henne at det er akkurat jeg som rir henne? Når det gjelder ridningen, er det kanskje viktigst AT hun blir ridd, ikke HVEM som rir henne?

 

Jeg sendte melding til hun jeg aller helst spør om råd når jeg er i tvil; hun som var tidligere daglig leder i stallen, som var mentor og lærer og venn da jeg kom inn i hesteverdenen. Det er litt større terskel å ta kontakt når hun bor langt borte, men jeg vet at hun er like tilgjengelig, og det er trygt å vite. Jeg sendte henne en lang melding, og fikk en fornuftig melding tilbake, som kan oppsummeres slik; det er fornuftig at jeg får andre til å ri henne når jeg selv ikke klarer, det er ikke fornuftig at jeg får dårlig samvittighet for at jeg har tatt et bra valg for Frøya. Det minner jeg meg selv på stadig vekk. Hun får basalbehovene sine dekt, og da er hun fornøyd. Også er det bare en bonus at jeg kommer opp for å kose med henne og gi henne litt snacks, og en gang i blant ri. Jeg vet at det er ikke Frøya som er avhengig av meg, det er jeg som er avhengig av henne.

At jeg ha full oversikt over alt hun gjør og spiser og drikker og føler og at hun har rett høy og nok høy og nok vann og ren vannbøtte både ute og inne og hvilket dekken hun har og generelt sett ALLE detaljer tilknyttet Frøya - det handler mer om meg enn om henne. Det er klart, hun skal ha det bra, men jeg drar det for langt. Jeg ser det selv, klart og tydelig. Jeg må finne en balanse. Slippe litt opp på kontrollen, ellers kjører jeg meg selv rett i grøfta. Det er jo ironisk at mitt ønske om at hun skal ha det bra blir så stort og altoppslukende at det ødelegger meg, og det går utover nettopp henne.


Nå er jeg innlagt, og planen er at det skal jeg være i to uker. Så nå har jeg vært nødt til å slippe kontrollen, be andre om hjelp. Det er to stykker som skal ri henne i helgene når jeg er borte. De gangene jeg må be noen andre om å ri Frøya er det i 90% av tilfellene akkurat de to jeg ber. Så da er det jo noen hun kjenner, og som kjenner henne, så sirkelen vår er fortsatt liten, og hun har faste, kjente mennesker å forholde seg til. To stykker som jo har MYE mer kompetanse og erfaring enn meg, jeg stoler fullt og helt på dem og vet at Frøya er i de beste hender!

Det en en viktig erfaring at jeg faktisk kan være borte fra henne, og se at verken hennes eller min verden stopper opp. Jeg minner meg selv på at Frøya har tross alt overlevd de femten første årene av sitt liv uten meg. Og når jeg kommer tilbake igjen, så kanskje kan jeg la være å gå rett tilbake til rollen som helikoptermamma. For jeg tenker at det må da være bedre for Frøya at jeg er der i kortere perioder og i bedre form, enn hele tiden men konstant på grensen til å bryte sammen? Det er dessuten lurt å huske på videre at jeg kan be andre om hjelp, jeg kan ta meg en dag eller to fri, uten dårlig samvittighet. Hun klarer seg. Det gjør jeg også.

onsdag 19. april 2017

Pust inn – pust ut

Ventetiden frem mot innleggelsen ble vel lang, og pga påsken ble det ekstra lenge å vente. Jeg trodde jeg hadde bedt om hjelp i god tid, men det gikk vel fort nedover. På oppfordring fra en klok lege ba jeg derfor om å få være i en av KAD-sengene ved den lokale legevakta. Jeg har vært der svært lite det siste året, for det har vært mye frem og tilbake om psykiatri-pasienter får lov å være der. Jeg var litt usikker, men jeg ble tatt i mot med åpne armer, og fikk være der i fire netter (i stede for max tre, som tidligere var regelen). Det var kjente og kjære sykepleiere som var på jobb og det var godt å se dem igjen. Det ble tid til mange gode prater og varme klemmer. Sykepleierne som jobber der er bare helt fantastiske. Jeg fikk ordentlig pustet ut og slappet av, for første gang på en god stund. Det var dessuten godt å få «øve» på å slippe litt av ansvaret(/kontrollen) og la noen andre ta vare på Frøya. Jeg var selvsagt innom stallen en liten tur hver dag, men så kort at jeg ikke fikk møkket, fylt vann, laget klart høy eller grøt, så det måtte jeg be noen andre gjøre. Og tenkt, det gikk helt fint!



Lørdag før påskeuka ble jeg utskrevet, med en vennlig men bestemt beskjed om at jeg bare måtte ringe dersom det ble for vanskelig. Jeg gråt mens jeg kjørte hjem, av kjærlighet til og takknemlighet for de fantastiske damene som jobber der.

Formen har vært dårlig også fysisk, jeg har mye vondt i rygg og nakke. Derfor planla jeg egentlig ikke å ri, men håpet jeg kanskje fikk tatt meg èn liten tur i løpet av påska, bare en gang før jeg drar liksom. Bare komme meg opp på henne, uten at vi trengte gjøre så mye ut av det. Jeg endte opp med å ri henne èn gang inne i hallen, èn gang barbak i skritt bare utenfor stallen, og hele TRE turer i løpet av påska og helga før påska. Det var utrolig deilig å få det til, og letter litt (mye!) på den dårlige samvittigheten.

 
Skikkelig snøvær! Vi kjenner at vi lever!


Skikkelig påskevær! Vi kjenner virkelig at vi lever 

Siste bildene ble tatt på søndag. Frøya er spiss i manken så hun er ikke så god å sitte på uten sal, men det er likevel virkelig noe eget med å ri barbak og kjenne varmen og alle bevegelsene, helt magisk! I dag var omsider dagen for innleggelsen, så nå er jeg mange, mange mil unna Frøya. Det var godt å få noen skikkelig gode opplevelser med henne før jeg dro, selv om det kun er snakk om 14 dager borte fra henne så føles det som en evighet.

mandag 17. april 2017

15 spørsmål du bør stille deg selv når du har en dårlig dag

(Det er vanskelig å skrive og sette ord på noe som helst akkurat nå, så re-blogger en post fra januar i fjor, som jeg synes fortjener å bli tatt frem igjen!)


(Fritt oversatt herfra, med litt ekstra input fra meg)

1. Har du spist noe i løpet av de siste tre timene?
Hvis ikke, spis noe! Ikke kun raske karbohydrater (og når jeg sier ikke kun raske karbohydrater som mener jeg ikke kun det alene. Har man lyst på sjokolade så skal man selvsagt spise det, men spis noe mer enn det også, noe som gir kropp og hodet næring!)

2. Har du drukket nok?
Hvis ikke, ta deg et glass vann! Vann er det beste kroppen kan få av drikke.


3. Er du for varm eller for kald?
Begge deler er ubehagelige, og påvirker veldig hvordan vi føler oss. Fryser du så ta på deg noen varme ullsokker, fyll opp en varmeflaske du kan ha inntil kroppen, pakk deg inn i et pledd og drikk noe varmt, som te eller kakao. Er du varm så skift til noe lettere, og drikk noe kaldt, med isbiter oppi.

4. Har du fått strukket på beina i dag?
Hvis ikke, gå deg en tur! Det behøver ikke være noe lang tur, bare kom deg litt ut og få frisk luft i lungene!

5. Har du dusjet i dag?
Hvis ikke, ta en dusj! Man føler seg som regel bedre etter en god dusj, ta gjerne en hårkur og vask kroppen med dusjsåpe som lukter deilig!


6. Føler du at du ikke får gjort noe fornuftig?
Lag en liten og overkommelig liste med gjøremål. Feks betale en regning, ta en telefon, legge samme klær, ta ut av oppvaskmaskinen. Du kan krysse ut etterhvert som du har gjort det, det er fint å se det «svart på hvitt» at ting er gjort!

7. Har du beveget kroppen din til musikk i dag?
Hvis ikke, sett på en feelgood, energisk sang og dance like nobodys watching!

8. Har du sagt noe hyggelig til noen i dag?
Hvis ikke, så gjør det! Gjør det uansett, faktisk. Enten på nett eller ansikt til ansikt. Og la det komme fra hjertet! "Den største gleden man kan ha er å gjøre andre glad", er faktisk ikke bare en meningsløs frase!



9. På dagtid; hva har du på deg?
Det kan være behagelig å gå rundt i pyjamas, men man føler seg mye mer vel når man er kledd for dagen. Ta på deg noe du føler deg fin i!

10. På kveldstid; er du trett og sliten, men klarer ikke sovne?
Lag det koselig i senga; ta på et sengetøy du liker og ha en behagelig pute og dyne. Ikke ha det for varmt eller for kaldt på soverommet. Ikke se på tv, data-skjerm eller mobil-skjerm i sengen, det gjør det vanskeligere å sovne. Lukk øynene og slapp av. Har du ikke sovnet etter 20 minutter kan du stå opp igjen, drikk en avslappende kopp te og les litt i en (ikke alt for spennende!) bok til du er søvnigere.

11. Har du klemt på et levende vesen de siste par dagene?
Hvis ikke, så gjør det. Be om en klem fra en venn eller klem et dyr. Det vil nok glede dem også, en ordentlig «kroppsklem» er godt for kropp og sjel!


12. Om du tar medisin; har du glemt en dose?
Mange medisiner kan gi både fysisk og psykisk ubehag dersom man slurver med å ta dem!

13. Om du går i behandling; når er din neste time?
Hold ut og vent. Forbered deg gjerne godt til den, skriv ned det du tenker på og ønsker ta opp.

14. Har du slitt deg ut i det siste, enten fysisk, psykisk, sosialt eller intellektuelt?
Selv om det er overstått så kan henge igjen i flere dager. Gi deg selv en pause på det området, i form av å feks slappe av eller ha litt alene-tid.


15. Har du forsøkt å vente en uke?
I øyeblikket kan ting føles fastlåst og umulig, det kan være vanskelig å tenke klar, noen ganger må man ta tiden til hjelp og bare vente til det føles litt lettere. Det er godt mulig ting vil føles anderledes om en uke.

________________________________________________

Mange av disse er små ting man kanskje ikke tenker over, men som kan spille en overraskende stor rolle i hvordan vi har det og hvordan vi føler oss! Kropp og hode henger sammen. De aller fleste kan kjenne seg igjen i at man blir lett irritabel og i dårlig humør når man er sulten, og at man blir ekstra umotivert og lei når man fryser. Noen ganger skal det lite til før å føle seg litt bedre, og det kan være gull verdt på en dårlig dag!

søndag 9. april 2017

Er det verdt et nytt forsøk?

I mars for et år siden hadde jeg det tungt, svært tungt, og jeg ble innlagt på denne avdelingen på en tirsdag. To dager senere måtte jeg hjem igjen. Her er et blogginlegget «den fatale misforståelsen» som jeg postet etter at jeg kom hjem;

"(...)

Natt til torsdag, samme uka, er det en «hendelse». Jeg trodde rammene var stramme og trygge, men det skjer noe jeg ikke trodde skulle skje, noe som i følge min forståelse overhode ikke er etter avtale. Det blir utrygt, fullstendig kaos bryter ut i meg og jeg ender opp med å gjøre noe dumt. Torsdag morgen kommer noen timer senere og jeg blir hentet til samtale. Vi sitter rundt et bord, de er tre stykker, tre autoritetspersoner, og ingen av dem er på min side. To damer; en miljøterapaut og psykiater, samt en mannlig lege. Han snakker på vegne av dem alle. Kort og greit; de mener jeg har brutt en avtale, og jeg blir derfor utskrevet umiddelbart. «Utskrevet» i teorien. I praksis er det mer «kastet ut».

Jeg prøver å forklare, desperat etter å oppklare misforståelsen. Vi må ha hatt forskjellige oppfatninger av hva denne avtalen egentlig var. De må gjerne kaste meg ut, det er helt greit, men la meg hvertfall fortelle min side av saken? Legen sier at det spiller ingen rolle hva jeg sier, han er «fullstendig likeglad». Jeg prøver, han sier at det jeg sier er «piss». Jeg sier at jeg ikke lyver, han sier at JO, det gjør jeg. Han sier at «hans jobb er å gjennomskue mennesker, og han gjennomskuer meg». Jeg gjør mitt beste for å holde meg rolig og saklig, men føler meg mer og mer desperat etter å oppklare dette. En isfront er alt jeg møter. Jeg innser at de på forhånd har bestemt seg for at jeg med viten og vilje har brutt en avtale, og ingenting jeg sier eller gjør vil endre på det. Men det de sier stemmer ikke og jeg klarer ikke la være; jeg må forsvare meg. Jo mer jeg prøver forklare jo mer hisser han seg opp.

Til slutt smeller det et hånlig; «du argumenterer som en 2-åring!» fra andre siden av bordet. Da gir jeg opp, og reiser meg for å går så fort jeg kan, men jeg er ikke kjapp nok. Patetiske tårene renne allerede før jeg før kroppen har reagert på ordren om å komme seg opp og vekk. Faen. De skulle ikke få se meg gråte, hvertfall ikke den forbanna legen. Til og med på kroppsspråket hans ser jeg hvor utrolig lite han har til overs for meg.

Misforståelser og det å ikke bli trodd er noe av det verste jeg vet. Jeg sitter inne på rommet og gråter hysterisk. Siden de overhode ikke stoler på meg, sitter det en sykepleier sammen med meg som skal «passe på meg» til transporten kommer. Jeg hikster og hyperventilerer, prøver desperat å ta meg sammen, men til ingen nytte. Sykepleieren overser meg fullstendig der hun sitter to meter unna meg og leser i en avis. Jeg får roet meg såpass ned at jeg klarer si noen ord mellom hikstene, og prøver snakke med sykepleieren. Følelsen jeg har inni meg er så grusomt at jeg føler at jeg var i ferd med å dø, kveles, jeg ønsker så inderlig å forklare henne at jeg ikke er en løgnaktig, manipulativ person. Jeg fortaller henne at de kjenner meg jo ikke overhode. Alle jeg har hjemme, alle mine venner, min familie, mine personer i behandlingsapparatet, de vet at jeg ikke lyver, at jeg er pålitelig. At misforståelser kan skje – og at det er nettopp det som har skjedd her. Mens jeg sier det kjenner jeg hvor godt det vil være å komme hjem til alle disse personene.

Jeg fikk et så godt inntrykk da jeg kom. De var så forståelsesfulle, imøtekommende, varsomme. Tilrettela så mye for meg som overhode mulig. Brått ble det snudd til iskald likegyldighet. Som om jeg hadde gjort noe fullstendig utilgivelig og ble plassert i eksil. Etter tre timers venting kom endelig transporten. Hun som «voktet» meg sier et kort hade før hun haster inn en annen dør som låses bak henne. Det er ingen som følger meg ut. Ingen som ønsker meg lykke til. Ingen som tar seg bryet med å komme for å si hade til meg.

Jeg er ingenting
."



Det er en av de verste opplevelsene jeg har hatt, og den satt svært sterkt i meg i mange måneder etterpå. Etterhvert som tiden gikk slapp det litt taket, og jeg grubler ikke like ofte over det lengre, men magen knyter seg enda når jeg tenker på det.

Og dit, hvor jeg aldri igjen skulle sette mine ben, drar jeg frivillig tilbake. For nå går det slik det så mange år tidligere har gått på denne tiden; nedover. Humør og motivasjon og livsglede bare synker og synker. Jeg kan fortsatt føle meg glad, og ha det bra innimellom, det bare skal mye mindre til enn ellers, for å gjøre meg enda tristere enn ellers. Lite skal til før alt raser på en sånn måte at det føles altfor brutalt, intenst og omfattende til å kunne leve med. Lunta er kort, og som så mange ganger før så imploderer jeg i stedet for å eksplodere, noe som tærer voldsomt på.

Noe må gjøres for å stoppe denne nedadgående spiralen jeg er i. Så mange ganger har jeg brent helt ut, og tiltakene som har blitt satt i gang har vært brannslukking. Håpet nå er at dette kan bremses, og at jeg kan få hjelp til å skifte kurs før hele min verden står i full fyr. Jeg sitter ikke med så mange alternativer. For en måneds tid siden ba jeg derfor psykologen min sende en henvisning til denne avdelingen igjen. Sist var det en akuttinnleggelse, uten mye forberedelser for noen av oss, så da går det an å håpe på at en planlagt innleggelse vil være bedre og mer oversiktlig. Sånn egentlig forventet jeg å få blankt avslag, kunne ikke se for meg noe annet scenario enn at de var like lite lysten på å se meg igjen som jeg var på å se de igjen. Til min store overraskelse kom en relativt kjapp tilbakemelding med dato for forvern-samtale, via telefon siden avdelingen er såpass langt unna. Behandleren jeg og min psykolog snakket med var en jeg ikke traff på mens jeg var der sist, og det i seg selv er et godt utgangspunkt. Jeg fikk et bra inntrykk av henne, og har litt større tro på at det kanskje kan bli annerledes denne gangen.