mandag 18. september 2017

Ut og OPP!

Uke 1! 2 turer;
-Himmeltinden, 931 moh
-Smørdalskammen, 437 moh

Himmeltinden 👊

Smørdalskammen, uten et snev av utsikt!


Uke 2! 3 turer;
-Skottinden, 671 moh
-Justatinden, 731 moh
-Ryten, 543 moh

Skottinden!

Justadtinden!

Ryten!


Uke 3! 3 turer;
-Steinstinden, 509 moh
-Veggen, 489 moh
-Smørdalskammen, 437 moh (2. gang)

Steinstinden!

Veggen!

Smørdalskammen, like fin utsikt som første gang!


Uke 4! 2 turer;
-Guratinden, 581 moh & Bulitinden, 560 moh & Smørdalskammen (3. gang) i èn smækk
-Holandsmælen på 434 moh

Omsider utsikt fra Smørdalskammen!! 👍

Holandsmælen!


Uke 5! 1 tur;
Blåtinden, 601 moh

Blåtinden i all sin prakt, som selvsagt ble omgitt
av tåke rett etter at vi hadde nådd toppen.


Uke 6! 2 turer;
Hoven, 368 moh
Smørdalskammen (4. gang)

Hoven med bestevenn!

Smørdalskammen - det finnes ikke dårlige klær osv!


Uke 7! 3 turer;
Tur til Munkebu-hytta, og innom Merraflestinden, 537 moh
Mannen, 400 moh
Smørdalskammen (5. gang)

Fornøyd på Munkebu!

Mannen!

Blåsbortdag på Smørdalskammen!

Ni turer på over 500 meter, fem på under 500 meter. Det var på den første turen i uke 4 at knærne begynte å gjøre vondt, hadde det ikke vært for det hadde jeg nok klart å gå mange flere de siste tre ukene. Men jeg er fornøyd! Det er viktig å lytte til og ta hensyn til kroppen, og det har jeg forsøkt å gjøre. Smørdalskammen er den eneste jeg har gått flere ganger, av den enkle grunn at det er en enkel og svært lett tilgjengelig tur uansett vær og vind.

På forhånd bestemte jeg meg for å gå med så mange forskjellige som mulig. Jeg har gått med tilsammen 11 forskjellige mennesker, noen har jeg gått på 1 tur med, andre tre turer. Flere av de jeg har gått med er venner som jeg ellers ikke møter til vanlig, så det er en fin måte å være sosial på!

Hovedsakelig handlet det om hvor mange topper jeg klarte å gå mens jeg var hjemme mellom innleggelsen i juli og innleggelsen i september. Underveis har jeg blitt bitt av turbasillen, og jeg kommer nok til å fortsette med dette. Bare kanskje ikke så mange og så ofte. Knærne er litt bedre, men ikke helt fornøyde, så jeg må forsøke å finne en balanse. Turgåingen har også hatt en (uventet) enormt positiv effekt på psyken! På lista mi er det fortsatt en del topper, og med et par untak er listen kun over topper på øya jeg bor på; det er mange fine topper på de tre naboøyene også. Jeg satser på flere fine høstdager, og jeg gleder meg allerede til neste sommer!

onsdag 13. september 2017

Øyeblikk #29 (en hånd på brystet, en på magen)

Nå er jeg innlagt på ny, og snart klar for min første natt her. Dette er et øyeblikk fra min siste natt ved forrige innleggelse, onsdag for sju uker siden.

Jeg har vært innlagt i to uker, og nå er det siste natt for denne gang. Kroppen er full av uro. Hodet er fullt av kaos og alt for mange tanker til at jeg engang er i stand til å vurdere å begynne å sortere noe som helst. Det eneste jeg kan gjøre er å gråte.

I stede for å ringe på alarmknappen, går jeg ut til nattevaktene og ringer på hos dem. Han som kommer ut er en jeg ikke har snakket noe særlig med, men det får gå. Akkurat nå spiller det faktisk ingen rolle hvem som kommer, bare jeg slipper være alene. Han sier at han kommer om litt, jeg går tilbake til rommet mitt og gråter videre. Det banker på døren. Inn kommer en dame, ei nattevakt jeg ikke har truffet før, ei jeg ikke har hørt navnet på en gang. Hun har en utstråling som jeg fort blir komfortabel med. Faktisk minner hun meg litt om favorittsykepleieren min på legevakta hjemme. Hun sitter inne hos meg lenge. Jeg gråter mye og snakker litt. Hun snakker mye. Innimellom avbryter hun plutselig seg selv og spør om det hun sier gir mening, eller om jeg bare synes hun babler? Det hun sier gir mening, og det forteller jeg henne.


Jeg kjenner blant annet på redselen for å bli kastet ut av «systemet», at jeg skal miste oppfølgingen og hjelpen, men hun lover meg at det IKKE kommer til å skje. Det er jo ikke noe hun kan love, men det er ubeskrivelig fint og beroligende å høre det akkurat her og nå. Hun er engasjert, og jeg føler at hun virkelig bryr seg, at hun virkelig vil at jeg skal ha det bra og være trygg. Det er en god følelse.

Hun ber meg om å legge en hånd på brystet mitt, og en hånd på magen min, og sier det er noe jeg kan gjøre når jeg kjenner uroen, når jeg er på tur å bli overveldet av følelsene. Kjenn på hjerte, kjenn på pusten, og fortell meg selv at «det går bra, det går bra». Hun gjentar det mange ganger; «det går bra, det går bra, det går bra, det går bra, det går bra». Jeg begynner å tro på ordene hennes.

Før hun går, spør hun om å få gi meg en klem. Det vil jeg gjerne. Jeg sitter i senga, men reiser meg opp på knærne for å gi henne en ordentlig klem, og hun klemmer meg ordentlig godt tilbake. Akkurat slik en god klem skal være. For en lykke og for en flaks at jeg fikk treffe på akkurat henne, akkurat i natt. Det var nøyaktig det jeg trengte.

mandag 11. september 2017

En uforutsett hendelse

Jeg var i stallen, og ble med for å hente inn tre hester en ettermiddag. Det var en del vind, noe som ofte gjør hestene litt gira og skvettende, og det var akkurat det de var. Vi gikk på rekke og rad med hver vår hest, jeg gikk fremst. Den bakerste hesten ble plutselig skremt, og satte avgårde i full galopp. Jenta som leide henne slapp leietauet, slik man skal og bør gjøre når hester tar av, for sin egen sikkerhet. Uheldigvis sto jeg i veien for hesten. Jeg hørte at noe skjedde bak oss, så jeg snudde og så henne komme mot meg. Det tok kanskje et sekund fra jeg innså at hun kom til å treffe meg, til hun meide meg ned. Og på det korte sekunder rakk jeg å bli redd, men like plutselig som det skjedde, var det hele over, og jeg lå fortumlet på bakken. Redselen var borte. Umiddelbart kjente jeg at verken hode eller overkropp var skadet, og jeg ble enormt lettet. Jeg kjente også at høyrebeinet gjorde intenst vondt, og jeg lurte nesten på om det hadde blitt knekt av ved kneleddet.

Min andre tanke oppi det hele var at jeg skulle jo på tur dagen etter, en tur jeg virkelig hadde gledet meg til! Jenta som var sammen med meg lo da jeg sa det, at det var DET jeg lå og tenkte på liksom, og jeg lo også. Det hele var av en eller annen grunn litt komisk. Jeg forsøkte sette meg opp men ble bestemt holdt nede, med beskjed om å vente til sjefen i stallen hadde kommet bort til oss. Hun hadde sett det skje, og var på tur bort til oss. Etter å ha forsikret henne om at jeg IKKE hadde slått ryggen min, fikk jeg sette meg opp, og så da at jeg hadde slått hull i buksa på kneet og ved ankelen. Det blødde litt men det var kun skrubbsår. Den mest intense smerten hadde gitt seg og jeg klarte både å stå og gå på foten. Jeg ble med for å få tak i hestene som hadde stukket av, før vi gikk inn og jeg fikk renset sårene.


Etterhvert som adrenalinet forlot kroppen, kjente jeg mer og mer på hvor redd jeg faktisk hadde vært. Stallen var full av rideskolebarn, så jeg måtte holde maska, helt til jeg satte meg i bilen for å kjøre hjem. Da kom tårene. Det er første gang siden jeg begynte i stallen at jeg hadde vært redd for min egen del. Jeg har blitt redd mange ganger, redd når jeg har sett andre har ridd og hestene har klikket, redd når hestene har stukket av og kunne blitt skadet, redd når hestene har kranglet med hverandre, men aldri redd for meg selv. Da det skjedde rakk jeg å se for meg at hun ville løpe over meg, og tråkke eller sparke meg i hodet. Og det var virkelig flaks at hun ikke tråkket på meg. Den hesten var dessuten den snilleste, roligste og mest sindige hesten vi har i stallen, og jeg vet egentlig ikke hva som var verst; at jeg ble løpt ned eller at jeg ble løpt ned av akkurat henne.

Da jeg våknet neste morgen hadde jeg vondt på dobbelt så mange plasser som jeg hadde da jeg la meg, men med godt mot satte jeg meg i bilen og kjørte den timen det tok for å komme til plassen vi skulle gå på tur fra. Jeg fortalte på forhånd hva som hadde skjedd dagen før, og vi ble enige om å gå, men at jeg måtte se det an underveis, også fikk vi bare snu om jeg ikke klarte det. Turen gikk til Munkebu, en hytte som ligger på 410 meters høyde. Stille vann og relativt slakke stigninger, ca to timer å gå hver vei, omgitt av høyreiste fjell. Munkebu har vært øverst på lista mi i fem uker nå, og jeg hadde nesten gitt den opp da jeg plutselig fikk muligheten til å gå dit. Vi var maks heldig med været, solen skinte og jeg gikk i t-skjorte nesten hele veien. Hun jeg gikk sammen med er et av mine absolutte favorittmennesker, og det gjorde en i utgangspunktet fantastisk tur enda bedre. Den bratteste stigningen kom på begynnelsen. Jeg ble raskt varm og godt i kroppen, og var utrolig nok så og si smertefri hele turen. Selv knærne, som jeg tidligere har hatt ganske vondt i, var bemerkelsesverdig samarbeidsvillige. På tilbaketuren gikk vi oppom fjelltoppen «Merraflestinden» (537 moh), for å få med en ekstra topp. Turen kunne virkelig ikke vært flottere! Rett og slett en drømmetur.

Merraflestinden til høyre i bildet!

Mange små vann, i forskjellige høyder, hele veien!


På sjølvaste Munkebu!


Oppå Merraflestinden.



Det var jammen godt at turen så kort tid etter hendelsen i stallen, for senere samme dag ble det gradevis bare mer og mer vondt. 2 døgn etter hendelsen hadde jeg vondt mer eller mindre over hele kroppen. Stiv og støl, mørbanka, fra nakke til ankel. Bortsett fra blå knær og skrubbsår var (heldigvis!) smertene kun muskulære. Aller verst var det kanskje på høyre side av ribbeina, det gjorde vondt å trekke pusten, det gjorde vondt å stå oppreist, det var vondt å komme borti, det var vondt å le, det var vondt å ha klær. Dag tre var enda verre. Jeg gråt en del, ikke nødvendigvis av smertene i seg selv, men av ubehaget over å ikke kunne kontrollere dem. Jeg synes det er så rart at jeg skal bli så påvirket av å ha vondt! Jeg, som over mange år har skadet meg selv både mye og ofte, som har påført meg selv svært store smerter, men jeg har taklet de smertene uten problemer. Blitt så vant til de at det faktisk ikke lengre gjør spesielt vondt, selv om det burde gjøre det. Det blir noe helt annet når smertene ikke er selvpåført eller selvvalgt. Det føles forferdelig å ikke ha kontroll over kroppen min.

Dag fire og fem var heldigvis bedre, de verste spenningene i nakken har gitt seg, ribbein og rygg er litt mindre ømt. Jeg har vært på to små fjellturer, og det var godt å kjenne at kroppen er mer min egen igjen.

onsdag 6. september 2017

Når hverdagen truer

Det er fem uker siden jeg kom hjem fra forrige innleggelse. Jeg har faktisk hatt det ganske så bra denne perioden! Det har vært så mange gode stunder, jeg har levd fullt og helt, og jeg har flere ganger ledd så jeg har mistet pusten og nesten fått hold i siden. Jeg har rett og slett kost meg!

Nå for tiden er det mye som skjer, på mange områder, og det er svært få ting som går slik jeg hadde trodd/forventet/håpet/planlagt. Heldigvis er det ingenting konkret som er galt nå. Likevel går jeg rundt med en følelse av at det hele er et korthus som kan komme til å rase sammen ved første vindkast. En følelse av at dette er for godt til å være sant. Det kan umulig fortsette slik.


Det har vært sommer og fri, som betyr unntakstilstand. Jeg har alltid elsket hverdagen, med sine vaner og rutiner og faste avtaler, og jeg har hatet ferie og helger for da var det ingen struktur på noe som helst. Nå har det snudd fullstendig på hodet. Denne gangen har unntakstilstanden vært deilig. Jeg har nytt den. Det begynte vel egentlig allerede etter den første innleggelsen som var i april/mai. Ting har sklidd ut, og hverdagen ble byttet ut med blant annet en lang ferie i Oslo, diverse utflukter, enda en innleggelse, og rekordmasse sosialt samvær. Venner og familie har hatt fri, været har vært bra, og det har vært lettere å gjort ting sammen. Selv om jeg har hatt det ganske tungt en lengre periode i sommer, så har jeg likevel gjort så mange gode ting, og jeg har elsket denne tilværelsen. Men det kan selvsagt ikke fortsette slik.

Veldig snart så MÅ jeg tilbake til hverdagen, men hvordan ser min hverdag ut nå? Hva inneholder den? Jeg kan ikke gå tilbake til den hverdagen jeg har hatt tidligere. For kun inntil en uke siden var det meste bare løse tråder, men nå har heldigvis et par ting falt på plass. Hvordan det vil bli fremover vil tiden vise. Nå er det èn uke til neste to-ukers innleggelse, og det er når jeg kommer hjem fra den at hverdagen for alvor begynner. Hvordan enn det vil bli.

søndag 3. september 2017

Fra tanke, til mål, til skuffelse

Jeg hadde en stortur planlagt (heretter omtalt som Tur med stor t). Idèen falt inn i hodet mitt for en måned siden, og selv om den var så absurd at den var til grensen på urealistisk, så satt den som en klo i hjernen min. Jeg følte med hele meg at "dette var noe jeg bare MÅTTE gjøre"! De tre første ukene var det alt jeg tenke på, alt jeg brydde meg om, det var det eneste som betydde noe. Jeg var helt besatt. Jeg kunne sitte i timesvis og google meg frem til bilder, turbeskrivelser, erfaringer, omtaler, artikler, blogginnlegg, og alt annet jeg kom over. Når jeg hadde kommet gjennom det meste, begynte jeg lese det samme på nytt igjen. Av skikkelig turutstyr hadde jeg så og si ingenting, så både Crispi fjellsko ble kjøpt inn, samt en ny ryggsekk fra Bergans, diverse ullundertøy fra Ulvang, fleecejakke fra Norrøna, regnbukse fra Bergans og turbukse fra Jotunheimen.

Selv om jeg var bestemt, var jeg også i tvil. Hver eneste dag ombestemte jeg meg og bestemte jeg meg igjen, og igjen, og igjen, og igjen. Det er snakk om en heftig tur; lang, bratt og tung, hele veien, var jeg virkelig fysisk i stand til å klare den? Jeg har riktignok gått mange toppturer i sommer, men høydemessig er det ingen av de som kan sammenlignes med fjellet Turen skulle gå til. Den var nemlig over 1000 høydemeter, og alle jeg har på lista min er under 1000. Likevel følte jeg at de «småtoppturene» kanskje kunne være en slags pekepinne, jeg klarte de tross alt uten noen store vansker. Det var dessuten en guidet tur, og slike turer er jo som regel rolige, i et overkommelig tempo.

Men så, to og en halv uke før Turen skulle være, fikk jeg vondt i knærne etter en topptur jeg var på. Sånn skikkelig vondt. Jeg tok hintet og bestemte meg for å gå litt mindre og hvile litt mer frem til selve Turen. Men selv om jeg gikk sjeldnere og kortere, så gjorde knærne mer og mer vondt, spesielt i nedoverbakker. Ikke bare der og da, men også i flere dager etterpå. Jeg forsøke å gå turer på mer eller mindre flat mark, men selv da kunne jeg kjenne det i knærne.

Jeg tenke at jeg ville nok kunne klare å tvinge meg selv til å gå Turen likevel, selv om jeg innså at dersom jeg gjorde det, så ville jeg ødelegge knærne fullstendig. Det kjentes ut som noen stakk knivblader i kneskålene mine bare jeg gikk 50 meter opp og ned en slakk bakke, hvordan ville det da bli om jeg skulle gå 4-5 timer opp (etterfulgte av 4-5 timer NED) i svært bratt terreng? I beste fall ville det nok betydd at det ble min siste tur for denne sesongen, men i mitt hode var det uansett verdt det. Å avlyse turen var ikke et alternativ.


Uken før turen fulgte jeg manisk med på værvarslet, flere ganger per dag, på flere forskjellige sider. Til mitt store hell, om jeg kan kalle det for det, så varslet svært dårlig ut. Jeg klarte ikke å selv trekke meg fra turen, men dersom den ble avlyst så var det en akseptabel utvei. Smertene i knærne fortsatte. Bare det å gå i trapper eller sette seg på huk medførte stort ubehag, og jeg tok meg selv i å krysse fingrene for at turen skulle bli avlyst.

Turen skulle være en lørdag. Nærmere bestemt i går. Mandag denne uken fikk jeg mail fra turarrangøren at det kun var to påmeldte. For at Turen skulle gå måtte det være minst fem. Han skulle orientere meg om situasjonen på torsdag. Og torsdag kom telefonen. Turen var offisielt avlyst, både på grunn av for få påmeldte og dårlig vær. Jeg er enormt skuffet og enormt lettet på samme tid. Skuffet fordi dette er det eneste jeg har tenkt på og forberedt meg på den siste måneden. Skuffet fordi dette har kjentes så enormt viktig ut, viktigere enn alt annet. Skuffet fordi det kjennes ut som et stort nederlag å ikke få gjennomført det. Skuffet fordi dette har jeg ønsket så sterkt, men kroppen svikter meg. Lettet fordi om jeg skal få en slik tur så skal det være en fin tur, en god opplevelse, ikke noe jeg skal presse meg selv til å gjøre på tross av at kroppen ikke er i form til det akkurat nå. Lettet fordi nå kan jeg ta det med ro og fokusere på å bygge opp og styrke knærne, og kanskje få med meg et par fine (mindre) toppturer til i denne sesongen. Lettet fordi nå kan jeg senke skuldrene for første gang på mange uker.

Hvor turen skulle gå vil jeg ikke si, for jeg ønsker ikke at noen som kanskje sitter og søker på denne Turen, slik jeg selv har gjort, skal komme inn på denne bloggen, bare for å lese om at jeg IKKE kom meg på tur! Jeg har dessuten et håp om å prøve igjen til neste år, neste sommer, dersom dette med knærne er noe som kan ordnes. Jeg vet enda ikke om det er en belastningsskade (som jo strengt tatt ikke ville vært noen overraskelse) eller om jeg har arvet min fars dårlige knær.

Jeg klarer ikke helt sette ord på hvorfor akkurat denne Turen var så ekstremt viktig for meg. Jeg klarer ikke skjønne hvorfor jeg føler at alle de andre turene jeg har gått føles små og ubetydelige, når jeg jo vet at det faktisk er en ganske så big deal for meg å ha klar hver eneste en av dem. Jeg skulle så inderlig ønske alt hadde gått som planlagt.

tirsdag 29. august 2017

Kjærlighet med stor K

Åh, som jeg hadde gledet meg til en fin og varm august sammen med Frøya, med mange lange rideturer, slik som i fjor sommer. Hjertet mitt sank som en stein i brystet mitt da det i juni viste seg at hun har en seneskade i den ene foten. Alt jeg vil er at hun skal være frisk og sterk og glad og fornøyd! Det vil ta laaang tid før det gror. I mellomtiden må hun stå alene i en luftegård, for å gi det mest mulig ro. Og hun hater det. Hun kjeder seg! Hun er rastløs og frustrert, hun vil heller opp på beite og spise gress sammen med de andre hestene, hun vil ut på lange turer, hun vil løpe løpsk, og det går liksom ikke an å forklare henne at paddock-tilværelsen er til hennes eget beste. At vi må ta tiden til hjelp. Jeg forsøker gi henne masse kos, oppmerksomhet og kjærlighet, og henter seljegreiner til henne som hun kan spise på (det er snacks, hun elsker det!), men det er ikke nok. Hun er lei-lei-lei. Det er så vondt å se at hun ikke har det bra. Men vi må bare vente. Og nyte de fine øyeblikkene vi har innimellom, hvor hun er rolig, oppmerksom, nysgjerrig, oppsøkende. Og feks er med på photoshoot (OG er aktivt deltagende!);







Eller feks når hun blir barbert og frisert og badet og er tålmodigheten selv i det lengste!;

Før manen ble tatt!

Ferdig med manen, så pelsen. Hun godtok bråkende
barbermaskin rett bak øret sitt uten å mukke!



Underveis i prosessen, mye som skal av!


Etterhvert gikk vi over til å bestikke henne med høy
(og nei, jeg lot ikke hanken bli hengende over øret hennes,
det var bare et lite øyeblikk!)

Endelig ferdig med barberinga,
og poserer som en proff!!!



Endelig kvitt den tykke, lange vinterpelsen som hun nektet slippe på egenhånd!


Litt deilig å bli spylt Frøyamor, er det ikke?

Hjerte på halsen ♥

Varm og god burrito!



Eller feks når det er oppholdsvær og vi har en kompis å rusle en tur sammen med (gåturer er opptreningen for foten hennes!);





Eller når hun får selje-greiner og hun er 100% fornøyd og lykkelig (...hvertfall helt til greina er oppspist);




Leppa hennes 😂

Eller når vi på en leitur gikk bortbi en kjekkas og hun fikk litt etterlengtet sosialisering;




Åh, Frøya mi altså 💜