tirsdag 14. november 2017

Gode relasjoner og god kommunikasjon

Straks er det tid for ny innleggelse, faktisk er det under et halvt døgn til jeg drar avgårde. De seks ukene før forrige innleggelse gikk alt på skinner. Disse seks ukene etter forrige innleggelse har ikke gjort det.

Da jeg kom hjem sist, begynte jeg rett i en jobb. Min første jobb bortsett fra sommerjobber da jeg var yngre. Selv om jeg synes det er i overdrive å si at «jeg jobber», for jeg er der kun noen få timer i løpet av uka, og gjør egentlig ikke så mye vettugt. Hele greia er vel egentlig mest en prøve. Det er i en skjermet bedrift hvor alt blir tatt hensyn til og tilrettelagt, så langt det lar seg gjøre. To av de som er sjefer der kjenner jeg godt fra stallmiljøet, akkurat det føles veldig trygt så det gjør at det er overkommelig for meg å være der. Likevel er det mye mer slitsomt enn jeg på forhånd hadde kunnet forestille meg (enda så god jeg er på å tenke det verste!). Jeg føler meg uendelig mer sliten av 3 timer på «jobb», hvor jeg ikke gjør så mye fysisk, enn jeg blir etter en hel dag i stallen med mye fysisk arbeid.

Dèt, sammen med en god del andre ytre omstendigheter, har gjort meg sliten. Sånn skikkelig sliten. Helt på grensen til utmattet. Ikke fysisk, men mentalt. Det som tar aller mest knekken på meg er den uendelige følelsen av å være en byrde og å være ubrukelig, a waste of space. Å få være til hjelp for andre, hjelper meg! Så jeg har vært mye i stallen, og gjør mest mulig der. Både for å kunne være til hjelp, og for å slite meg selv ut fysisk. Selv om jeg mentalt er sliten så har jeg veldig mye rastløsthet og uro i meg, og fysisk (stall)arbeid gir meg et konstruktivt utløp for det. Har jeg vært 10 timer i stallen en dag og er så sliten at jeg knapt klarer stå på beina, så er sjansen for at jeg ender opp med å skade meg selv (som er det uroen ellers ville ført til) den kvelden betydelig redusert.


Nå som ting er vanskelig, setter jeg enda større pris på stallen og stallmiljøet. Jeg har tidligere skrevet litt om at det ikke har vært den samme trygge og gode plassen for meg det siste året, sammenlignet med tidligere, men det har til alt hell gått seg til. Tidligere daglig leder er tilbake på jobb etter et års permisjon, og ting har sakte men sikkert gått tilbake til normal. Stallen er igjen blitt en plass hvor jeg kan senke skuldrene og føle meg trygg og komfortabel og hjemme. Jeg innser virkelig hvor viktig det er med (og hvor avhengig jeg er av) både gode relasjoner og god kommunikasjon. På alle området i livet mitt.

Når hodet mitt lager storm i vannglass, som det ofte gjør, så har jeg mange folk i stallen jeg kan støtte meg på. I mitt siste innlegg her skrev jeg om at det skal lite til før jeg blir stressa, men at det også skal lite til for å roe meg ned igjen. En liten prat, å få luftet noe, eller kanskje bare en enkel kommentar, kan fungere som nøkkel når jeg kjenner at jeg er i ferd med å låse meg. At de hjelper meg så mye, kanskje til og med uten å vite om det selv, styrker mitt ønske om og behov for å hjelpe dem og gjøre noe for dem på en eller annen måte.


Selv om det er utfordrende nå, så er jeg i stand til å både se og sette pris på det som er godt 

tirsdag 31. oktober 2017

Når "alt" bare smuldrer opp

Det jeg har fryktet (vel vitende om at det var uunngåelig) har nå skjedd; ting har blitt vanskeligere igjen. Jeg har vært redd for at alt skulle rase, men det har det ikke gjort, jeg har mer en følelse av at det smuldrer opp. Det er ikke like dramatisk, ikke går ikke like raskt, men resultatet er det samme, De siste ukene har vært vanskelig. Jeg har vært sliten og sensitiv. Å være ekstra sliten gjør meg ekstra sensitiv, og når jeg er ekstra sensitiv tåler jeg mindre og blir ekstra sliten. Jeg vet ikke hva som kom først, men det er en ond sirkel. Flere kvelder har jeg grått meg i søvn, flere morgener og ettermiddager har jeg grått i bilen både til og fra stallen. Ikke en forløsende gråt, men en tung og vond en.

Jeg er helt avhengig av struktur, forutsigbarhet og faste rutiner for å fungere. Stress og usikkerhet er mine verste fiender. Det skal dessverre lite til for at jeg blir stresset og usikker. Heldigvis er det også lite som skal til for å roe meg ned igjen, og jeg har mange gode mennesker i livet mitt som hjelper meg med å gjenvinne balanse  At de svarer på et enkelt ja/nei-spørsmål kan være nok til at jeg får samlet meg. Men marginene er innmari knappe. Litt for ofte er jeg uheldig, og det kommer flere stressende ting på rad. Jeg rekker ikke ta unna. Sammen blir de små tingene store og jeg blir overveldet.


Hvordan er det meningen at jeg skal leve når alt knuser meg? Når det ikke skal mer til enn et enkelt ord, et tonefall, en liten handling, et blikk, for å ta fullstendig knekken på meg? Uavhengig om de er rettet til meg eller overhode har noe med meg å gjøre. Jeg er som en svamp og tar det til meg uansett. Ender opp i ruiner over bagateller. Hvordan i all verden skal jeg klarer å ha det sånn?

Jeg tenker veldig mye på hvordan det er for de rundt meg, hvor enormt slitsomt det må være. Ingen vet når det de sier plutselig er feil. Og det trenger ikke å være feil engang, det holder at det blir feil for MEG. Akkurat den dagen. Akkurat det øyeblikket. Jeg vet at ingen vil meg vondt, og tar det hele og fulle ansvaret for mine følelser. Jeg er en byrde, en stor sådan, og det er uutholdelig. Aller helst vil jeg trekke meg vekk, «skåne» alle for å ha meg rundt seg, samtidig det verste jeg kan gjøre når jeg har det slik som dette, er å isolere meg. Balansen mellom det sterke ønsket om å være sammen med, være nær, være en del av noe, og den store redselen for å være en belastning, innpåslitende, plagsom, masete, er umulig å finne.

Ting er ikke vanskelig hele tiden. Noen ganger føler jeg meg overraskende ovenpå, men små detaljer skaper fort store svingninger. Disse jævla svingningene, som i seg selv nesten er nok til å senke meg. Luften går så ut av meg. Og for hver nedtur kveles det lille håpet jeg har om at ting omsider er i ferd med å stabilisere seg, litt etter litt.

torsdag 26. oktober 2017

Man husker ikke hva andre sier, men hvordan de får deg til å føle deg

Hukommelse og konsentrasjon er liksom ikke helt min greie. Jeg er dårlig på å huske datoer og bursdager. Noen husker navn, andre husker ansikter – jeg husker ingen av delene. Det er ofte litt pinlig å ikke huske ting. Jeg husker heller ikke hva folk sier, jeg kan huske essensen av det men aldri ordene som blir brukt. Et uttrykk jeg synes er både fint og veldig sant, hvertfall for min del, er «man husker ikke hva andre sier, men hvordan de får deg til å føle deg». For dèt er noe jeg husker! I dette innlegget skulle jeg egentlig skrive om forskjellige eksempler på akkurat det, men den ene hendelsen jeg skulle skrive om ble så lang at dette innlegget skal få handle om kun den!

Ca i 2008 hadde jeg vært på en innleggelse i Fredrikstad, og skulle hjem til Lofoten. Jeg surret litt rundt i Oslo, og skulle ta fly-toget inn til Gardermoen. Fly-toget var 15 minutter forsinket, og jeg hadde beregnet alt for dårlig tid. Da jeg kom til flyplassen var det under 30 minutter til flyet mitt gikk, og jeg fikk ikke sjekket inn. En ansatt på flyplassen sa jeg kunne rekke det dersom jeg forsøke å få med kofferten min som håndbagasje. Jeg kastet ut alt av væske, inkludert mange pakker med næringsdrikker som jeg skulle ha mens jeg var hjemme, men kofferten min var selvsagt alt for svær. Jeg gikk bort til en av de svære søylene ved innsjekkingen, hvor jeg sank sammen og hulket. Jeg var en sliten, redd og stresset 19-åring som i utgangspunktet ikke var i form, verken mentalt eller fysisk. Der og da var det faktisk det verste jeg hadde opplevd. Flybilletter var svindyrt, og siden jeg hadde vært på behandling så var det helfo som hadde betalt, og jeg hadde kastet bort deres penger. Dessuten var alle næringsdrikkene mine borte! Jeg vet ikke hvorfor, men den gangen var det liksom ikke bare å gå på apoteket og få tak i slike. Fremdeles anser jeg det som noe av det tøffeste jeg har opplevd, jeg kan enda kjenne panikken og håpløsheten når jeg tenker tilbake på det. Jeg forsøkte ringe mamma, og gråt så hardt at jeg knapt klarte prate, men klarte formidle at jeg hadde mistet flyet.



Relativt rask kom noen bort til meg, på et tidspunkt tror jeg det sto 5-6 ansatte rundt meg og diskuterte hva de skulle gjøre, om de skulle tilkalle lege. Det tok en stund før jeg var i stand til å kommunisere. Om jeg ikke husker feil så ringte jeg mamma og ga en av dem telefonen, slik at de kunne snakke med henne. Det var ettermiddag og det var ingen flere sjanser til å komme meg helt hjem, så det ble til at de fikk ordnet meg en billett til Bodø. Der skulle jeg overnatte og reise over til Lofoten dagen etter. Jeg husker ikke hvor lang tid det fikk før de fikk meg på beina igjen, men det tok en stund. Og her er det jeg husker best; en hyggelig dame fulgte meg til søppelkassene og mente at vi bare kunne fiske opp næringsdrikkene mine igjen. Heldigvis lå alle sammen i en stor, lukket pose. Sminken min fant vi også igjen. Hun fulgte meg til badet hvor hun insisterte, virkelig insisterte, på at jeg skyllet av alt sammen, fordi vi ikke visste hva annet som hadde vært i søpla. Man skulle jo aldri tro at jeg, med bakteriefobien, aldri i verden ville hatt noen av tingene tilbake etter at de hadde vært oppi en søppelkasse, men den gangen var ikke fobien så ille, og var jeg så utmattet at jeg knapt nok visste opp eller ned på meg selv. Dessuten var det ikke i en vanlig søppelkasse, men en slik en som kun var for flasker, så da var det forhåpentligvis begrenset hvor mye rart folk hadde kasta nedi der.

Da vi hadde skylt av alt sammen, ble jeg «overlevert» til en annen ansatt, en mann. Damen sa noe hyggelig til meg, jeg aner ikke hva. Jeg aner heller ikke om jeg takket henne, men jeg håper inderlig det! Mannen fulgte meg til innsjekkingsautomaten. Jeg vet ikke hva mamma hadde fortalt dem, jeg vet ikke hva de skjønte ut fra mengden næringsdrikker, men på vei gjennom hallen foreslo denne mannen varsom at jeg kanskje skulle drikke en, for å få i meg litt energi? Jeg gjorde som han sa. Videre tror jeg at han fulgte meg til bagasjeleveringen, og så husker jeg ikke mer. Men jeg vet at jeg kom meg på flyet til Bodø, at jeg kom meg til hotellet i Bodø, fra hotellet til flyplassen neste dag, og helt hjem.

De ansatte på flyplassen, de menneskene, jeg aner ikke hva jeg sa til dem eller hva de sa til meg, men jeg husker at de tok vare på meg. Jeg husker at ingen av dem var dømmende eller irritert, til tross for at jeg satt på gulvet og gråt hysterisk som en unge. Jeg husker at de kun var bekymret, rolig, tålmodig og omsorgsfull.

Og det hører med til historien at etter den gang sørger jeg for å ankomme flyplassen minst to (gjerne tre!) timer før flyet mitt skal gå! Jeg skal ALDRI komme så mye som i nærheten av å havne i den situasjonen igjen.

tirsdag 17. oktober 2017

Øyeblikk #30 (en hånd i min)

Et øyeblikk fra innleggelsen i september;

Jeg husker henne fra innleggelsen i fjor, den forferdelige innleggelsen hvor alt gikk til helvete og jeg ble kastet ut etter 2 dager. Jeg husker hvordan hun den gangen avbrøt meg med et nærmest hånlig fnys, da jeg forsøkte å forklare at det hadde skjedd en misforståelse. Under de mer vellykkede innleggelsene i år, har jeg vært skeptisk til henne. Usikker på hvilket syn hun hadde på meg, om hun anså meg som manipulerende eller løgnaktig. For det var egentlig det som var skumlest med å komme dit igjen; å ikke vite om noen «bar nag» til meg etter fjorårets fadese. Jeg har ikke turt å spørre, men heller latt tiden gå og sett henne an. Jeg har blitt mer og mer kjent med henne, og samtidig mer og mer trygg på henne. Ved siste innleggelse var hun en del av teamet mitt. Jeg kjenner at jeg liker henne egentlig veldig godt. Hun er direkte og ærlig og morsom.


En ettermiddag, omtrent midt utti innleggelsen, sitter jeg på rommet og gråter. Jeg kjenner at jeg ikke klarer samle meg, så jeg trykker på ringeknappen. Hun kommer inn. Det er så forskjellig hvordan personalet reagerer når jeg er lei meg; noen begynner snakke om vær og vind og helt banale ting (for å få tankene mine over på noe annet, antar jeg), noen tar ikke i mot noe av det jeg sier og ber meg helle ta det opp med behandleren min, andre igjen er fine. Tar meg på alvor, spør, lytter. Hun er i den siste kategorien. Hun drar stolen helt bort til senga hvor jeg sitter. Jeg blir overrasket, for det er første gang noen har gjort det. Personalet pleier å sette seg i stolen der den står, i andre enden av det lille rommet. Kanskje dra den litt mot meg før de setter seg, men aldri helt bort. Med henne så nærme, blir det liksom litt mer personlig.

Fortvilt forteller jeg henne om hvor bra alt egentlig har gått siden forrige innleggelse, og om hvor forferdelig redd jeg er for å miste denne sterke drivkraften og havne skikkelig nedpå igjen. Hun lener seg frem og griper hånda mi. Sier til meg at hun er helt sikker på at det kommer til å gå bra, med vekt på ordet "helt". Fremdeles holder hun hånda mi. Tårene mine triller og hun bare er der, sammen med meg. Jo lengre hun holder den, jo mer tror jeg på henne.

mandag 9. oktober 2017

Livet blir ikke lettere - men man blir sterkere!

Innleggelsen jeg kom hjem fra for nesten to uker siden, var årets tredje. Psykologen jeg hadde de første to gangene jobber ikke der lengre, så nå er det en ny jeg skal forholde meg til. Jeg fikk møtt og snakket med henne èn gang ved forrige innleggelse, for at overgangen skulle bli enklere. På svært mange måter ønsker jeg at jeg kunne fått fortsatt med hun jeg har hatt tidligere, men etter å ha tenkt litt på det så har jeg kommet frem til at jeg møtte henne på rett tidspunkt, og at vi avsluttet på rett tidspunkt.

Mine seks uker hjemme var seks gode uker. Jeg har gjort mye bra og kommet langt på mange områder. Jeg har hatt det fint! Kanskje ikke stand-fint, men fint til meg å være. Og det bekymret meg litt under innleggelsen; hva om de skulle mene at jeg var i for god form til å være der? Hva om de sendte meg hjem igjen? På vår andre time valgte jeg å lufte dette for psykologen. Hun forsikret meg om at det ikke var tilfelle, og at vi forholder oss til de avtaler som er gjort ang planlagte innleggelser denne høsten og vinteren. Det er mange ting å jobbe med, og fokuset nå er å gjøre meg tryggere og sterkere, lære meg å håndtere følelser, finne balanse, og forebygge mest mulig for å forhindre at det blir skikkelig ille igjen.

Denne innleggelsen var min første innleggelse hvor alt ikke bare var kaos og smerter. Vi hadde en gylden mulighet til å faktisk jobbe med ting, i stede for å hovedsakelig bedrive brannslukking. Selv om det fortsatt er vanskelig, er det betydelig mye enklere å tenke over ting og jobbe med ting når jeg ikke må bruke mesteparten av energien min på å samtidig holde hodet over vann. «Man skal øve til krig i fredstid», var et strålende uttrykk denne nye psykologen brukte. Det tar jo litt tid å bli kjent, og jeg følte mange ganger at det ble misforståelser eller at jeg ikke fikk til å forklare hva jeg mente, men jeg fikk tatt det opp med henne på siste timen, så da har jeg et enda bedre utgangspunkt ved neste innleggelse. Hun er god og jeg liker henne.


Jeg tenker at jeg trenger støtte og oppfølging enda en liten stund til. Trenger stabilitet, forutsigbarhet, et trygt holdepunkt. Jeg er på rett vei, men er i en sårbar fase, og har behov for faste rammer rundt meg. Det er tross alt kun i underkant av 3 mnd siden jeg tenkte at mitt eneste alternativ var å ta livet av meg. Nå går bedre enn det har gjort på lenge, og det som da går an er å bygge videre på det som er bra. Det er fremdeles en del ting å ta tak i, og da er det greit å gjøre det nå i stede for å vente til ting går dårlig.

Personalet ved avdelingen har gitt meg så mange gode tilbakemeldinger. Flere av de har jo møtt meg ved tidligere innleggelser, og de kan se en betydelig forskjell. Det er utrolig godt å høre! Kanskje kan det virke uforståelig for noen, men noen ganger kan det være vanskelig at andre sier de ser at det går bra. Litt som når man har gått opp i vekt etter å ha vært alt for tynn, og når folk påpeker det så gjør det vondt, fordi selv om det utad virker som det går bedre så kan det fortsatt være smerter og kaos på innsiden. Det tar en stund før man klarer ta det som et kompliment. Og nå gjør jeg altså det. Mye fordi jeg forsåvidt er enig, jeg klarer å se alt det bra jeg har fått til, og tillater meg å være litt stolt over meg selv og det jeg har fått til så langt. Å få «skryt» av personalet betyr masse. Ei jeg snakket med, sa hun fikk gåsehud da jeg fortalte om alle forandringene som har skjedd siden sist!

Det å «klare meg selv» var en tanke som kom etter forrige innleggelse. Men det var kun det; en tanke. Nå har det blitt til et konkret og sterkt ønske. Jeg kjenner det vokser i meg, tar plass, er en drivkraft. Den store og årelange redselen for å bli kastet ut av spesielisthelsetjenesten, er nå blitt til en stor redsel for å ikke skulle klare meg uten spesialisthelsetjenesten, for det er det jeg nå så innmari sterkt ønsker å gjøre.

onsdag 27. september 2017

Når gnisten kveles

Tidligere i sommer var det noen med forbindelse til stallmiljøet som påpekte at det er lett å se hva jeg føler, at det er lett å se på meg/kroppsspråket mitt når jeg reagerer på noe. Det er jeg klar over at det er, og jeg har aldri prøvd eller sett vitsen med å skjule følelsene mine. Naive meg har tenkt at ærlige reaksjoner er bra? Dumme meg har tenkt at åpenhet er en god ting. Det har, av en eller annen grunn, aldri slått meg at det ikke er det. At det, for andre, kan det bli slitsomt/problematisk/vanskelig å forholde seg til. Det grusomme ordet «krevende» har blitt brukt. Brått innså jeg at min gjennomsiktige sårbarhet er belastende for de jeg har rundt meg.

Så jeg har forsøkt å moderere meg. Holdt mer kjeft, svelget mer unna, glattet mer over mine egne følelser og reaksjoner. Stallen har vært et sted jeg har vært trygg, et fristed. Gradvis ble det sånn at alt jeg sa og alt jeg gjorde på forhånd ble veid på gullvekt. Alt ble nøye gjennomtenkt. Og det tok knekken på meg. Det kvelte gnisten min. Når jeg måttet skru ned og tone ned en så stor del av meg selv, så ble jeg avkoblet, og jeg klarte ikke koble på. Jeg var ikke koblet på det siste halve året, og mistet derfor den entusiasmen, meningen og gleden som stallen pleide gi meg.



Er det verdt det? Jeg vil ikke være en belastning ved å være meg selv. Da er det bedre at jeg ikke er der, er det ikke? Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg det siste året har kjent at NÅ orker jeg ikke mer, nå er det nok, grensa mi er nådd. Jeg tenkte også lenge på å bare flytte, langt bort fra det hele, kutte alle bånd til alt og alle. Stallen er hele livet mitt, og jeg kan ikke fortsette å være her uten stallen, så da kan jeg faktisk ikke bli værende.

At jeg er så avkoblet, har dessuten gjort at jeg har liten tålmodighet med hestene. Det er dypt urettferdig overfor dem, for det er jo ikke deres feil at jeg har kort lunte. Men sånn er det, akkurat nå, og jeg kjenner at jeg er lei, jeg vet ikke om det er «lov» å si men jeg er lei hestene, herregud så lei jeg er. Ikke Frøya mi, elskede lille hjertet mitt, men andre hester. Hester som maser, hester som er frekke, hester som løper når jeg skal ha tak i de, hester som legger på ørene til meg, hester som krangler når jeg står midt i mellom de. Jeg vil aller helst la være å forholde meg til de, men er nødt til det.



Jeg har funnet ut at jeg må holde fast, enda litt til. Frøya mi, stjerna mi, sola mi, er jeg overhode ikke klar eller villig til å gi slipp på. Dessuten verken kan eller vil jeg miste de gode og viktige båndene jeg har fått med mange av de andre i stallen (som jeg KAN være 100% meg selv med!). Til å begynne med var hestene grunnen til at jeg elsket stallen. Nylig slo det meg at nå er det menneskene som betyr mest for meg. De tålmodige og forståelsesfulle menneskene, for hver dag som går innser jeg mer og mer hvor stor og viktig rolle de spiller i livet mitt! Nettverket mitt, støttespillerne mine, vennene mine. Jeg stoler sånn på dem og er så glad i dem. En hyggelig stund med dem på slutten av dagen, er som regel nok til å redde hele dagen min. Engasjementet jeg engang hadde er fortsatt fraværende, og det føles ikke som jeg noen gang skal klare å «koble på» igjen, men jeg kan ikke gi slipp.

mandag 18. september 2017

Ut og OPP!

Uke 1! 2 turer;
-Himmeltinden, 931 moh
-Smørdalskammen, 437 moh

Himmeltinden 👊

Smørdalskammen, uten et snev av utsikt!


Uke 2! 3 turer;
-Skottinden, 671 moh
-Justatinden, 731 moh
-Ryten, 543 moh

Skottinden!

Justadtinden!

Ryten!


Uke 3! 3 turer;
-Steinstinden, 509 moh
-Veggen, 489 moh
-Smørdalskammen, 437 moh (2. gang)

Steinstinden!

Veggen!

Smørdalskammen, like fin utsikt som første gang!


Uke 4! 2 turer;
-Guratinden, 581 moh & Bulitinden, 560 moh & Smørdalskammen (3. gang) i èn smækk
-Holandsmælen på 434 moh

Omsider utsikt fra Smørdalskammen!! 👍

Holandsmælen!


Uke 5! 1 tur;
Blåtinden, 601 moh

Blåtinden i all sin prakt, som selvsagt ble omgitt
av tåke rett etter at vi hadde nådd toppen.


Uke 6! 2 turer;
Hoven, 368 moh
Smørdalskammen (4. gang)

Hoven med bestevenn!

Smørdalskammen - det finnes ikke dårlige klær osv!


Uke 7! 3 turer;
Tur til Munkebu-hytta, og innom Merraflestinden, 537 moh
Mannen, 400 moh
Smørdalskammen (5. gang)

Fornøyd på Munkebu!

Mannen!

Blåsbortdag på Smørdalskammen!

Ni turer på over 500 meter, fem på under 500 meter. Det var på den første turen i uke 4 at knærne begynte å gjøre vondt, hadde det ikke vært for det hadde jeg nok klart å gå mange flere de siste tre ukene. Men jeg er fornøyd! Det er viktig å lytte til og ta hensyn til kroppen, og det har jeg forsøkt å gjøre. Smørdalskammen er den eneste jeg har gått flere ganger, av den enkle grunn at det er en enkel og svært lett tilgjengelig tur uansett vær og vind.

På forhånd bestemte jeg meg for å gå med så mange forskjellige som mulig. Jeg har gått med tilsammen 11 forskjellige mennesker, noen har jeg gått på 1 tur med, andre tre turer. Flere av de jeg har gått med er venner som jeg ellers ikke møter til vanlig, så det er en fin måte å være sosial på!

Hovedsakelig handlet det om hvor mange topper jeg klarte å gå mens jeg var hjemme mellom innleggelsen i juli og innleggelsen i september. Underveis har jeg blitt bitt av turbasillen, og jeg kommer nok til å fortsette med dette. Bare kanskje ikke så mange og så ofte. Knærne er litt bedre, men ikke helt fornøyde, så jeg må forsøke å finne en balanse. Turgåingen har også hatt en (uventet) enormt positiv effekt på psyken! På lista mi er det fortsatt en del topper, og med et par untak er listen kun over topper på øya jeg bor på; det er mange fine topper på de tre naboøyene også. Jeg satser på flere fine høstdager, og jeg gleder meg allerede til neste sommer!

onsdag 13. september 2017

Øyeblikk #29 (en hånd på brystet, en på magen)

Nå er jeg innlagt på ny, og snart klar for min første natt her. Dette er et øyeblikk fra min siste natt ved forrige innleggelse, onsdag for sju uker siden.

Jeg har vært innlagt i to uker, og nå er det siste natt for denne gang. Kroppen er full av uro. Hodet er fullt av kaos og alt for mange tanker til at jeg engang er i stand til å vurdere å begynne å sortere noe som helst. Det eneste jeg kan gjøre er å gråte.

I stede for å ringe på alarmknappen, går jeg ut til nattevaktene og ringer på hos dem. Han som kommer ut er en jeg ikke har snakket noe særlig med, men det får gå. Akkurat nå spiller det faktisk ingen rolle hvem som kommer, bare jeg slipper være alene. Han sier at han kommer om litt, jeg går tilbake til rommet mitt og gråter videre. Det banker på døren. Inn kommer en dame, ei nattevakt jeg ikke har truffet før, ei jeg ikke har hørt navnet på en gang. Hun har en utstråling som jeg fort blir komfortabel med. Faktisk minner hun meg litt om favorittsykepleieren min på legevakta hjemme. Hun sitter inne hos meg lenge. Jeg gråter mye og snakker litt. Hun snakker mye. Innimellom avbryter hun plutselig seg selv og spør om det hun sier gir mening, eller om jeg bare synes hun babler? Det hun sier gir mening, og det forteller jeg henne.


Jeg kjenner blant annet på redselen for å bli kastet ut av «systemet», at jeg skal miste oppfølgingen og hjelpen, men hun lover meg at det IKKE kommer til å skje. Det er jo ikke noe hun kan love, men det er ubeskrivelig fint og beroligende å høre det akkurat her og nå. Hun er engasjert, og jeg føler at hun virkelig bryr seg, at hun virkelig vil at jeg skal ha det bra og være trygg. Det er en god følelse.

Hun ber meg om å legge en hånd på brystet mitt, og en hånd på magen min, og sier det er noe jeg kan gjøre når jeg kjenner uroen, når jeg er på tur å bli overveldet av følelsene. Kjenn på hjerte, kjenn på pusten, og fortell meg selv at «det går bra, det går bra». Hun gjentar det mange ganger; «det går bra, det går bra, det går bra, det går bra, det går bra». Jeg begynner å tro på ordene hennes.

Før hun går, spør hun om å få gi meg en klem. Det vil jeg gjerne. Jeg sitter i senga, men reiser meg opp på knærne for å gi henne en ordentlig klem, og hun klemmer meg ordentlig godt tilbake. Akkurat slik en god klem skal være. For en lykke og for en flaks at jeg fikk treffe på akkurat henne, akkurat i natt. Det var nøyaktig det jeg trengte.

mandag 11. september 2017

En uforutsett hendelse

Jeg var i stallen, og ble med for å hente inn tre hester en ettermiddag. Det var en del vind, noe som ofte gjør hestene litt gira og skvettende, og det var akkurat det de var. Vi gikk på rekke og rad med hver vår hest, jeg gikk fremst. Den bakerste hesten ble plutselig skremt, og satte avgårde i full galopp. Jenta som leide henne slapp leietauet, slik man skal og bør gjøre når hester tar av, for sin egen sikkerhet. Uheldigvis sto jeg i veien for hesten. Jeg hørte at noe skjedde bak oss, så jeg snudde og så henne komme mot meg. Det tok kanskje et sekund fra jeg innså at hun kom til å treffe meg, til hun meide meg ned. Og på det korte sekunder rakk jeg å bli redd, men like plutselig som det skjedde, var det hele over, og jeg lå fortumlet på bakken. Redselen var borte. Umiddelbart kjente jeg at verken hode eller overkropp var skadet, og jeg ble enormt lettet. Jeg kjente også at høyrebeinet gjorde intenst vondt, og jeg lurte nesten på om det hadde blitt knekt av ved kneleddet.

Min andre tanke oppi det hele var at jeg skulle jo på tur dagen etter, en tur jeg virkelig hadde gledet meg til! Jenta som var sammen med meg lo da jeg sa det, at det var DET jeg lå og tenkte på liksom, og jeg lo også. Det hele var av en eller annen grunn litt komisk. Jeg forsøkte sette meg opp men ble bestemt holdt nede, med beskjed om å vente til sjefen i stallen hadde kommet bort til oss. Hun hadde sett det skje, og var på tur bort til oss. Etter å ha forsikret henne om at jeg IKKE hadde slått ryggen min, fikk jeg sette meg opp, og så da at jeg hadde slått hull i buksa på kneet og ved ankelen. Det blødde litt men det var kun skrubbsår. Den mest intense smerten hadde gitt seg og jeg klarte både å stå og gå på foten. Jeg ble med for å få tak i hestene som hadde stukket av, før vi gikk inn og jeg fikk renset sårene.


Etterhvert som adrenalinet forlot kroppen, kjente jeg mer og mer på hvor redd jeg faktisk hadde vært. Stallen var full av rideskolebarn, så jeg måtte holde maska, helt til jeg satte meg i bilen for å kjøre hjem. Da kom tårene. Det er første gang siden jeg begynte i stallen at jeg hadde vært redd for min egen del. Jeg har blitt redd mange ganger, redd når jeg har sett andre har ridd og hestene har klikket, redd når hestene har stukket av og kunne blitt skadet, redd når hestene har kranglet med hverandre, men aldri redd for meg selv. Da det skjedde rakk jeg å se for meg at hun ville løpe over meg, og tråkke eller sparke meg i hodet. Og det var virkelig flaks at hun ikke tråkket på meg. Den hesten var dessuten den snilleste, roligste og mest sindige hesten vi har i stallen, og jeg vet egentlig ikke hva som var verst; at jeg ble løpt ned eller at jeg ble løpt ned av akkurat henne.

Da jeg våknet neste morgen hadde jeg vondt på dobbelt så mange plasser som jeg hadde da jeg la meg, men med godt mot satte jeg meg i bilen og kjørte den timen det tok for å komme til plassen vi skulle gå på tur fra. Jeg fortalte på forhånd hva som hadde skjedd dagen før, og vi ble enige om å gå, men at jeg måtte se det an underveis, også fikk vi bare snu om jeg ikke klarte det. Turen gikk til Munkebu, en hytte som ligger på 410 meters høyde. Stille vann og relativt slakke stigninger, ca to timer å gå hver vei, omgitt av høyreiste fjell. Munkebu har vært øverst på lista mi i fem uker nå, og jeg hadde nesten gitt den opp da jeg plutselig fikk muligheten til å gå dit. Vi var maks heldig med været, solen skinte og jeg gikk i t-skjorte nesten hele veien. Hun jeg gikk sammen med er et av mine absolutte favorittmennesker, og det gjorde en i utgangspunktet fantastisk tur enda bedre. Den bratteste stigningen kom på begynnelsen. Jeg ble raskt varm og godt i kroppen, og var utrolig nok så og si smertefri hele turen. Selv knærne, som jeg tidligere har hatt ganske vondt i, var bemerkelsesverdig samarbeidsvillige. På tilbaketuren gikk vi oppom fjelltoppen «Merraflestinden» (537 moh), for å få med en ekstra topp. Turen kunne virkelig ikke vært flottere! Rett og slett en drømmetur.

Merraflestinden til høyre i bildet!

Mange små vann, i forskjellige høyder, hele veien!


På sjølvaste Munkebu!


Oppå Merraflestinden.



Det var jammen godt at turen så kort tid etter hendelsen i stallen, for senere samme dag ble det gradevis bare mer og mer vondt. 2 døgn etter hendelsen hadde jeg vondt mer eller mindre over hele kroppen. Stiv og støl, mørbanka, fra nakke til ankel. Bortsett fra blå knær og skrubbsår var (heldigvis!) smertene kun muskulære. Aller verst var det kanskje på høyre side av ribbeina, det gjorde vondt å trekke pusten, det gjorde vondt å stå oppreist, det var vondt å komme borti, det var vondt å le, det var vondt å ha klær. Dag tre var enda verre. Jeg gråt en del, ikke nødvendigvis av smertene i seg selv, men av ubehaget over å ikke kunne kontrollere dem. Jeg synes det er så rart at jeg skal bli så påvirket av å ha vondt! Jeg, som over mange år har skadet meg selv både mye og ofte, som har påført meg selv svært store smerter, men jeg har taklet de smertene uten problemer. Blitt så vant til de at det faktisk ikke lengre gjør spesielt vondt, selv om det burde gjøre det. Det blir noe helt annet når smertene ikke er selvpåført eller selvvalgt. Det føles forferdelig å ikke ha kontroll over kroppen min.

Dag fire og fem var heldigvis bedre, de verste spenningene i nakken har gitt seg, ribbein og rygg er litt mindre ømt. Jeg har vært på to små fjellturer, og det var godt å kjenne at kroppen er mer min egen igjen.

onsdag 6. september 2017

Når hverdagen truer

Det er fem uker siden jeg kom hjem fra forrige innleggelse. Jeg har faktisk hatt det ganske så bra denne perioden! Det har vært så mange gode stunder, jeg har levd fullt og helt, og jeg har flere ganger ledd så jeg har mistet pusten og nesten fått hold i siden. Jeg har rett og slett kost meg!

Nå for tiden er det mye som skjer, på mange områder, og det er svært få ting som går slik jeg hadde trodd/forventet/håpet/planlagt. Heldigvis er det ingenting konkret som er galt nå. Likevel går jeg rundt med en følelse av at det hele er et korthus som kan komme til å rase sammen ved første vindkast. En følelse av at dette er for godt til å være sant. Det kan umulig fortsette slik.


Det har vært sommer og fri, som betyr unntakstilstand. Jeg har alltid elsket hverdagen, med sine vaner og rutiner og faste avtaler, og jeg har hatet ferie og helger for da var det ingen struktur på noe som helst. Nå har det snudd fullstendig på hodet. Denne gangen har unntakstilstanden vært deilig. Jeg har nytt den. Det begynte vel egentlig allerede etter den første innleggelsen som var i april/mai. Ting har sklidd ut, og hverdagen ble byttet ut med blant annet en lang ferie i Oslo, diverse utflukter, enda en innleggelse, og rekordmasse sosialt samvær. Venner og familie har hatt fri, været har vært bra, og det har vært lettere å gjort ting sammen. Selv om jeg har hatt det ganske tungt en lengre periode i sommer, så har jeg likevel gjort så mange gode ting, og jeg har elsket denne tilværelsen. Men det kan selvsagt ikke fortsette slik.

Veldig snart så MÅ jeg tilbake til hverdagen, men hvordan ser min hverdag ut nå? Hva inneholder den? Jeg kan ikke gå tilbake til den hverdagen jeg har hatt tidligere. For kun inntil en uke siden var det meste bare løse tråder, men nå har heldigvis et par ting falt på plass. Hvordan det vil bli fremover vil tiden vise. Nå er det èn uke til neste to-ukers innleggelse, og det er når jeg kommer hjem fra den at hverdagen for alvor begynner. Hvordan enn det vil bli.

søndag 3. september 2017

Fra tanke, til mål, til skuffelse

Jeg hadde en stortur planlagt (heretter omtalt som Tur med stor t). Idèen falt inn i hodet mitt for en måned siden, og selv om den var så absurd at den var til grensen på urealistisk, så satt den som en klo i hjernen min. Jeg følte med hele meg at "dette var noe jeg bare MÅTTE gjøre"! De tre første ukene var det alt jeg tenke på, alt jeg brydde meg om, det var det eneste som betydde noe. Jeg var helt besatt. Jeg kunne sitte i timesvis og google meg frem til bilder, turbeskrivelser, erfaringer, omtaler, artikler, blogginnlegg, og alt annet jeg kom over. Når jeg hadde kommet gjennom det meste, begynte jeg lese det samme på nytt igjen. Av skikkelig turutstyr hadde jeg så og si ingenting, så både Crispi fjellsko ble kjøpt inn, samt en ny ryggsekk fra Bergans, diverse ullundertøy fra Ulvang, fleecejakke fra Norrøna, regnbukse fra Bergans og turbukse fra Jotunheimen.

Selv om jeg var bestemt, var jeg også i tvil. Hver eneste dag ombestemte jeg meg og bestemte jeg meg igjen, og igjen, og igjen, og igjen. Det er snakk om en heftig tur; lang, bratt og tung, hele veien, var jeg virkelig fysisk i stand til å klare den? Jeg har riktignok gått mange toppturer i sommer, men høydemessig er det ingen av de som kan sammenlignes med fjellet Turen skulle gå til. Den var nemlig over 1000 høydemeter, og alle jeg har på lista min er under 1000. Likevel følte jeg at de «småtoppturene» kanskje kunne være en slags pekepinne, jeg klarte de tross alt uten noen store vansker. Det var dessuten en guidet tur, og slike turer er jo som regel rolige, i et overkommelig tempo.

Men så, to og en halv uke før Turen skulle være, fikk jeg vondt i knærne etter en topptur jeg var på. Sånn skikkelig vondt. Jeg tok hintet og bestemte meg for å gå litt mindre og hvile litt mer frem til selve Turen. Men selv om jeg gikk sjeldnere og kortere, så gjorde knærne mer og mer vondt, spesielt i nedoverbakker. Ikke bare der og da, men også i flere dager etterpå. Jeg forsøke å gå turer på mer eller mindre flat mark, men selv da kunne jeg kjenne det i knærne.

Jeg tenke at jeg ville nok kunne klare å tvinge meg selv til å gå Turen likevel, selv om jeg innså at dersom jeg gjorde det, så ville jeg ødelegge knærne fullstendig. Det kjentes ut som noen stakk knivblader i kneskålene mine bare jeg gikk 50 meter opp og ned en slakk bakke, hvordan ville det da bli om jeg skulle gå 4-5 timer opp (etterfulgte av 4-5 timer NED) i svært bratt terreng? I beste fall ville det nok betydd at det ble min siste tur for denne sesongen, men i mitt hode var det uansett verdt det. Å avlyse turen var ikke et alternativ.


Uken før turen fulgte jeg manisk med på værvarslet, flere ganger per dag, på flere forskjellige sider. Til mitt store hell, om jeg kan kalle det for det, så varslet svært dårlig ut. Jeg klarte ikke å selv trekke meg fra turen, men dersom den ble avlyst så var det en akseptabel utvei. Smertene i knærne fortsatte. Bare det å gå i trapper eller sette seg på huk medførte stort ubehag, og jeg tok meg selv i å krysse fingrene for at turen skulle bli avlyst.

Turen skulle være en lørdag. Nærmere bestemt i går. Mandag denne uken fikk jeg mail fra turarrangøren at det kun var to påmeldte. For at Turen skulle gå måtte det være minst fem. Han skulle orientere meg om situasjonen på torsdag. Og torsdag kom telefonen. Turen var offisielt avlyst, både på grunn av for få påmeldte og dårlig vær. Jeg er enormt skuffet og enormt lettet på samme tid. Skuffet fordi dette er det eneste jeg har tenkt på og forberedt meg på den siste måneden. Skuffet fordi dette har kjentes så enormt viktig ut, viktigere enn alt annet. Skuffet fordi det kjennes ut som et stort nederlag å ikke få gjennomført det. Skuffet fordi dette har jeg ønsket så sterkt, men kroppen svikter meg. Lettet fordi om jeg skal få en slik tur så skal det være en fin tur, en god opplevelse, ikke noe jeg skal presse meg selv til å gjøre på tross av at kroppen ikke er i form til det akkurat nå. Lettet fordi nå kan jeg ta det med ro og fokusere på å bygge opp og styrke knærne, og kanskje få med meg et par fine (mindre) toppturer til i denne sesongen. Lettet fordi nå kan jeg senke skuldrene for første gang på mange uker.

Hvor turen skulle gå vil jeg ikke si, for jeg ønsker ikke at noen som kanskje sitter og søker på denne Turen, slik jeg selv har gjort, skal komme inn på denne bloggen, bare for å lese om at jeg IKKE kom meg på tur! Jeg har dessuten et håp om å prøve igjen til neste år, neste sommer, dersom dette med knærne er noe som kan ordnes. Jeg vet enda ikke om det er en belastningsskade (som jo strengt tatt ikke ville vært noen overraskelse) eller om jeg har arvet min fars dårlige knær.

Jeg klarer ikke helt sette ord på hvorfor akkurat denne Turen var så ekstremt viktig for meg. Jeg klarer ikke skjønne hvorfor jeg føler at alle de andre turene jeg har gått føles små og ubetydelige, når jeg jo vet at det faktisk er en ganske så big deal for meg å ha klar hver eneste en av dem. Jeg skulle så inderlig ønske alt hadde gått som planlagt.

tirsdag 29. august 2017

Kjærlighet med stor K

Åh, som jeg hadde gledet meg til en fin og varm august sammen med Frøya, med mange lange rideturer, slik som i fjor sommer. Hjertet mitt sank som en stein i brystet mitt da det i juni viste seg at hun har en seneskade i den ene foten. Alt jeg vil er at hun skal være frisk og sterk og glad og fornøyd! Det vil ta laaang tid før det gror. I mellomtiden må hun stå alene i en luftegård, for å gi det mest mulig ro. Og hun hater det. Hun kjeder seg! Hun er rastløs og frustrert, hun vil heller opp på beite og spise gress sammen med de andre hestene, hun vil ut på lange turer, hun vil løpe løpsk, og det går liksom ikke an å forklare henne at paddock-tilværelsen er til hennes eget beste. At vi må ta tiden til hjelp. Jeg forsøker gi henne masse kos, oppmerksomhet og kjærlighet, og henter seljegreiner til henne som hun kan spise på (det er snacks, hun elsker det!), men det er ikke nok. Hun er lei-lei-lei. Det er så vondt å se at hun ikke har det bra. Men vi må bare vente. Og nyte de fine øyeblikkene vi har innimellom, hvor hun er rolig, oppmerksom, nysgjerrig, oppsøkende. Og feks er med på photoshoot (OG er aktivt deltagende!);







Eller feks når hun blir barbert og frisert og badet og er tålmodigheten selv i det lengste!;

Før manen ble tatt!

Ferdig med manen, så pelsen. Hun godtok bråkende
barbermaskin rett bak øret sitt uten å mukke!



Underveis i prosessen, mye som skal av!


Etterhvert gikk vi over til å bestikke henne med høy
(og nei, jeg lot ikke hanken bli hengende over øret hennes,
det var bare et lite øyeblikk!)

Endelig ferdig med barberinga,
og poserer som en proff!!!



Endelig kvitt den tykke, lange vinterpelsen som hun nektet slippe på egenhånd!


Litt deilig å bli spylt Frøyamor, er det ikke?

Hjerte på halsen ♥

Varm og god burrito!



Eller feks når det er oppholdsvær og vi har en kompis å rusle en tur sammen med (gåturer er opptreningen for foten hennes!);





Eller når hun får selje-greiner og hun er 100% fornøyd og lykkelig (...hvertfall helt til greina er oppspist);




Leppa hennes 😂

Eller når vi på en leitur gikk bortbi en kjekkas og hun fikk litt etterlengtet sosialisering;




Åh, Frøya mi altså 💜