lørdag 26. desember 2015

"Lev hver dag som om..."

For fire år siden skrev jeg et innlegg om uttrykket «lev hver dag som om det var din siste».

«Det er det verste sitatet jeg veit om, det gir meg akutt og lammende dødsangst! Hva om du hadde fått vite at i dag var din siste dag, enten jorden går under om 24 timer eller om det er en sykdom som dreper deg. Tror du at du ville nytt den dagen? No way. Og om alle skulle levd hver dag som om den var deres siste? Det hadde blitt mayham! Ingen hadde jobbet noen plasser, butikkene ville blitt ranet, folk ville gjort akkurat det de ville fordi det ikke ville fått noen konsekvenser!»

Innlegget er et av de mange gamle innleggene jeg har skjult på bloggen, men facebooks «tilbakeblikk» minnet meg på det. Selv om innlegget ikke ligger ute så lå linken der fortsatt, og jeg ble minnet på tre gode alternativer som noen av mine venner postet i kommentarfeltet. Original-utrykket hater jeg fortsatt like sterkt, så jeg har lyst å dele de tre omformuleringene (jeg er jo så glad i omformuleringer som gjør ting enklere å forklare/forstå/håndtere!) jeg fikk, de var nemlig veldig gode! Den siste er min favoritt;

-Lev hver dag som om det var din første.

-Lev hver dag som om du skal leve for alltid.

-Lev hver dag.

torsdag 17. desember 2015

«Akkurat nå» - desember!

«Hvordan går det?»

Hva skal man svare? Spør vedkommende før å være høflig, eller er han genuint interessert i hvordan jeg har det? Er det egentlig rette tid og sted til å svare helt ærlig? Spørsmål om hvordan det går er egentlig veldig tomme ord. En tom frase som i nittifem prosent av tilfellene får et «bra!» tilbake enten det faktisk går bra eller det går på stumpene løs. Christine Koth har kommet på en ny vri; heller spørre hvordan det går - akkurat nå. Det er et spørsmål det er mye lettere å svare på, enn å skulle begynne å oppsummere den generelle livssituasjonen.

«Og akkurat nå, i dette øyeblikket, har jeg det ni av ti ganger helt fint. Bare kjenn etter. Har du noen problemer akkurat nå? Nei. Det er en meditasjonsteknikk, som skal gjøre oss mer oppmerksomme på øyeblikket. Og øyeblikket er håndterbart, det er til å mestre, til å bære, til å gripe. Det er det som ligger forut eller bak som skaper trøbbel. Stress, angst – og kjedsomhet. Det er derfor generelle spørsmål er så kinkige å svare på og grubling ikke fører til noe som helst.» -Koth

For en utrolig, utrolig fin og lur tanke. Jeg er jo glad i omformuleringer som gjør ting mer konkret og håndfast, og dette er en god sådan. Forholde seg til nuet, i stede for å tenke over det som har skjedd, i stede for å tenke på det som skal skje. Vær her og nå! Jeg skal prøve å ta det i bruk selv, og håper vi kan være flere om det!

____________________________________________

Dette postet jeg for noen år siden, og synes fremdeles dette er en utrolig fin og smart ting - la oss alle sammen gjøre mer av dette!

Akkurat nå er jeg rolig i hodet etter en fin dag, hvor jeg startet dagen med en klatre-økt, etterpå hadde jeg en god samtale med en flott dame. Deretter gikk turen opp i stallen hvor jeg hengte opp julestrømper, en til hver av hestene! Så dro jeg hjem til mamma og drakk en kopp te mens vi snakket litt. Etter det hadde jeg en deilig time hos hudpleieren min, som jeg dette siste året har blitt litt kjent med og veldig glad i. Til sist dro jeg opp i klatreveggen igjen, for å ha en ekstravakt der, i tillegg til å møte to hyggelige jenter som jeg sikret så de fikk klatret litt. Akkurat nå er jeg kommet hjem og er god-sliten i kroppen. Akkurat nå er smertene i nakken fryktelig vondt og distraherende, men jeg har likevel troen på at jeg kommer til å få sove i natt likevel. Akkurat nå er det desember og snart jul med mye hvile og ro og glede.

Hvordan har DU det, akkurat nå?

søndag 13. desember 2015

«Hva har du gjort med....»

Jeg er i klatreveggen. Det er varmt, jeg har på meg en t-skjorte. En liten gutt står og stirrer intenst på meg. Så spør han;

«Hva har du gjort med....»

Stemmen hans er forskrekket, øynene alvorlige.

Hjertet mitt stopper opp og magen gjør seg klar til å falle ned til knærne. Vær så snill vær så snill vær så snill kjære lille, ikke spør om armene......

«...ørene dine??»

Øreflippene mine er utvidet til 16 mm og tiltrekker langt flere blikk og spørsmål enn armene mine. Jeg har ofte håret i hestehale i stallen og i klatreveggen, og det blir dermed mer synlig. Mange barn stirrer som om de er hypnotisert, noen av dem prøver være diskre mens andre spør hva/hvordan/hvorfor. Det er lett å svare på. Spørsmål om armene blir straks verre. Jeg gruer meg til den dagen jeg får et direkte spørsmål fra et barn hva det er eller hva som har skjedd. Jeg vet rett og slett ikke hva jeg skal svare. Jeg har hørt andre si at de forklarer at de har vært syke og fått merker, men at det ikke er farlig eller smittsomt. Andre kaller det «strek-fregner». Men barn vet jo hva arr er og hvordan man får dem.

Det er snart et helt år siden sist jeg skadet meg på armene, og bortsett fra noen resistente arr så har det grodd kjempefint, arrene er lyse og myke, selv om linjene er tydelige og huden ikke er så glatt som den ellers hadde vært. Jeg virkelig nyter å kunne gå rundt med korte ermer. Når det passer seg slik. Jeg ser selvsagt an settingen, det er ikke alltid det føles riktig selv om det er naturlig å gjøre det. Men jo lengre tid det går, jo lettere er det. Det er helt ubeskrivelig godt.

Selv om jeg finner et «standard-svar» til spørsmål jeg kan komme til å få om armene mine, så er jeg redd for at jeg ikke vil være (godt nok) forberedt på oppfølgingsspørsmål. Råd/tips/erfaring tas i mot, fra alle som måtte ha tanker om det, fra foreldre som har små barn, til andre som har arr etter selvskading.

onsdag 9. desember 2015

Øyeblikk #15 (hjernen av, hjertet på)

Vi sitter i et sammarbeidsmøte. Et ansvarsgruppemøte. Det er meg det handler om. I tillegg til min fastlege og min psykolog er det flere andre mennesker der, flere jeg ikke har møtt før, som jobber i forskjellige deler av kommunen. Disse nye vet lite om meg, så fastlegen forklarer og forteller, om aspergers, om meg og min fungering, hun gestikulerer, bruker metaforer, forskjellige ansiktsuttrykk, er ivrig og engasjert. Temaet er alvorlig. Men hun er så gøy, så skjønn, jeg sitter å smiler for meg selv. Og hun har så rett i det hun sier. Jeg er så glad jeg har en sånn fantastisk flott og dyktig fastlege på mitt lag.

Etter at hun er ferdig med den lille talen sin, ser hun på meg, som for å få bekreftelse på at det hun har fortalt stemmer. Jeg klarer ikke holde igjen lengre og må bare le litt. «Så søt du er!» faller det ut av meg. De andre i rommet trekker på smilebåndet. De satt nok der og tenkte nøyaktig det samme som meg.

søndag 6. desember 2015

Sjumilssteg - alt på en gang

Omsider kan jeg fortelle om alt som jeg ikke har villet dele før det var overstått/i boks. For nå er det nettopp det! Jeg har flyttet, og bor nå mer sentralt, rett i nærheten av legekontor og psykolog, kun et steinkast unna hallen hvor klatreveggen er (hipp hurra!!) og mye nærmere stallen enn jeg var før. Her er det vertikaldelte leiligheter som ble bygget i fjor. Det er godt å slippe ha noen boende rett over hodet, her er det stille og jeg trenger så inderlig denne roen. Leiligheten var umøbelert så alt her er nytt og fint – og MITT! Bortsett fra selve leiligheten da, den bare leier jeg. Jeg har bodd her i snart to uker og begynner å komme på plass. Bo meg litt inn. Bli vant til alle de små detaljene som «ikke stemmer» til å begynne med, men som etterhvert vil føles naturlig. Forhåpentligvis.

Nå er jeg dessuten nærmere «utelivet» og kan være mer sosial med venner i helgene. Sånn en gang i blant i det minste. Det er betydelig lettere at det er gåavstand til de fleste ting, og jeg ikke lengre er avhengig av skyss uansett hvor og hva jeg skal, men det er faktisk plutselig heller ikke noe problem lengre, for midt oppi flyttingen så kjørte jeg samtidig opp! Det er over seks år siden jeg var ferdig med alle de obligatoriske kjøretimene. Teorien og selve oppkjøringen var det jeg hadde igjen. Den teorier, uff, jeg bare orket ikke begynne lese, orket ikke tanken, så jeg utsatte og utsatte og utsatte. I sommer fikk jeg mulighet til å være med på et teorikurs som var for de som sliter med å kommer i gang med teorien, hvor vi fikk alt inn med t-skje, og det var gull verdt. Det gikk noen måneder før jeg fikk tatt den, men det gikk kjempebra, bestod på første forsøk med kun 3 feil (kan ha maks sju feil, av 45 spørsmål). Oppkjøringen hadde jeg nøyaktig fem uker senere, og bestod med glans. Fikk bare skryt av sensor. Nå har jeg leie-bil inntil jeg på en eller annen måte får en egen. Forhåpentligvis.


Det er vel forståelig at å gjennomføre disse to tingene har kostet meg ekstremt mye, på mange måter. Alle og enhver kan vel være enig i at det er uendelig stressende å skulle kjøre opp, og at det å flytte virkelig tar på både fysisk og psykisk. Den siste halvannen måneden har vært alt annet enn forutsigbar og trygg. Jeg er helt utmattet, samtidig som jeg er forferdelig rastløs. Ryggen verker bare jeg sitter eller står i feil stilling noe sekunder. Jeg lengter etter søvn, men den kommer ikke, og selv når den kommer så «virker» den ikke, jeg er fremdeles utslitt når jeg våkner. Kanskje må jeg bare være forberedt på at det vil fortsette å være slik en stund fremover. Og så vil de snu etterhvert. Forhåpentligvis.

Men for all del, det er godt. Førerkortet har gnagd i bakhodet i over seks år. Dette med en ny bolig har også vært et tema over flere år, men det skal jeg komme tilbake til å et annet innlegg. I tillegg til disse svære forandringene, har jeg fått en nydelig liten topp på kransekaka; jeg har begynt å ha vakter i klatreveggen. Jeg er helt overveldene lykkelig over tilliten! Jeg får mer ansvar og mulighet til å bli enda mer aktiv i klatremiljøet, bli kjent med flere folk, samt klatre oftere. Jeg har tenkt på det tidligere, men jeg har bodd et stykke unna og har jo derfor vært avhengig av skyss, noe som jo vanskeliggjorde det. Nå bor jeg så nært veggen som det er mulig å bo! Og nå som jeg kommer meg rundt selv så er det dessuten lett å bare dra opp i stallen. Kanskje kan jeg hjelpe til med hestene til de jeg kjenner. Kanskje kan jeg hjelpe dem med stallarbeidet. Kanskje får jeg sitte og se dem ri. Bare å få være i stallen er nok for meg, hva jeg gjør er ikke nødvendigvis så nøye. Jeg får bare fortsette å fylle på med gode ting mens jeg holder ut, i påvente av bedre tider med mindre tankekjør.

En påminnelse jeg en gang fikk
fra ei som visste hvor viktig dette var.
Jeg trenger fortsatt å bli minnet på dette.

torsdag 3. desember 2015

Det som ikke bare kan løses

Det er litt over et år siden jeg postet dette innlegget og fortalte at jeg hadde startet å be om hjelp fra legevakten, før jeg kuttet meg, i stede for å kutte meg. I året som har gått har jeg vært der mang en gang og pratet, og mange ganger har jeg blitt innlagt. Det begynner bli en stund siden sist nå. Ikke fordi jeg ikke har behov for det, men fordi jeg ikke vil. Ikke orker. Ikke tør. Jeg vet hva som (høyst sannsynligvis) venter meg der; en lege som skal «fikse», «ordne opp», «hjelpe». Som tror at hun/han i løpet av den lille stunden skal være i stand til å løse problemet. Foreslår ting og spør om tang. Jeg forteller, forklarer, jeg går jo fast til både lege og psykolog. Hadde det vært noe som bare kunne fikses, ville jo min dyktige psykolog eller fantastiske fastlege bare fikset det. Det som gjør vondt inni meg er ikke noe som kan løses, det finnes ingen åpenbar eller enkel eller rask løsning.

Oppgittheten/skuffelsen/irritasjonen jeg ser i dem når de innser at det ikke er noe konkret de kan gjøre for meg – jeg holder det ikke ut! Dumme meg, som ber om hjelp uten at det er noe som kan hjelpe meg. Jeg vil snakke, det er jo egentlig bare det jeg vil, men det er vanskelig, for leger vil jo som regel løse ting, få resultater, ikke bare snakke. Da er det faktisk lettere å bare ikke sette verken meg selv eller legevaktslegen i den situasjonen.


Noen ganger treffer jeg på flotte, fantastiske, tålmodige, forståelsesfulle leger. Det hjelper meg og gjør så godt! Men treffer jeg på feil lege vil det med stor sannsynlighet ende opp med å bli verre enn det var i utgangspunktet. Har jeg råd til å ta den sjansen? Nei.

søndag 29. november 2015

Alt som KAN gå galt

Jeg innser plutselig det absurde i at jeg skal drive på med hest. Jeg, som ikke tåler det uforutsigbare, det uplanlagte. Stallen er litt «flytende», dog innenfor de gitte tidsrommene jeg er der. Noen ganger skal hestene spise inne, andre ganger ute. Noen ganger skal de har regndekken på, andre ganger vinterdekken. Noen ganger kan de plutselig finne på å rømme ut av beitet, og de må hentes inn og gjerdet må fikses. Noen ganger kommer veterinæren. Noen ganger er det en hest som er syk eller skadet. De tingene takler jeg. Men så kommer alt det andre. Jo mer jeg er der og jo mer jeg selv rir, jo mer ser og hører jeg om hva som kan skje, hva som kan gå galt, enten det er litt galt eller veldig galt. Ting som kan skje, ting man egentlig bare må regne med at vil skje, før eller siden. Når jeg står midt oppi det så takler jeg situasjonen, og det går jo som regel bra. Men så er det etterpå at det blir ille. Når jeg kommer hjem, og tankene og bildene av alt som kunne skjedd spilles av i hodet mitt. Og jeg får ikke skrudd det av. Igjen og igjen ser jeg levende for meg alle mulige scenarioer, alle mulige utfall (hvorav samtlige ender i katastrofe). Alt som KAN gå galt, på en eller annen måte.

Jeg ser for meg hester som steiler så høyt at de falle bakover og lander på rytteren. Jeg ser for meg hester som snubler ut i dype grøfter og ruller rundt over rytteren. Jeg ser for meg grøfter med hull i og brukne hestebein (for brekker hester et bein så er det som regel over og ut for den). Jeg ser for meg hester som sparker etter andre hester, men treffer rytteren. Jeg ser for meg ryttere som blir kastet av og lander på hodet eller nakken. Jeg ser for meg hester som sparker etter andre hester og treffet rett i hodet eller hals. Jeg ser for meg hester som sloss og som er i ferd med å ta livet av hverandre uten av vi får gjort noe med det. Jeg ser for meg hunder som blir tråkket på av de svære hestene.

Man kan rett og slett ikke tenke sånn når man holder på med hester! Men jeg klarer jo ikke la være. Bildene borer seg inn i tankene mine. Det er visstnok en type tvangstanker (tvangstanker = «uønskete, påtrengende, gjentatte tanker, følelser, ideer eller bilder»).


De dagene jeg er i stallen på dagtid er vi som regel bare to stykker der. Jeg og daglig leder, Marie. Hun er på total motsatt ende av skalaen enn hva jeg er. Mens jeg tenker på alt som kan skje, er hun mer der at hun heller tar det som det kommer. Skulle det skje noe så håndterer hun det der og da, men hun går ikke rundt å bekymrer seg. Jeg lufter ofte alle disse bekymringene mine for henne, og Marie blir imponert over min livlige fantasi. Det hjelper ofte litt på. For hadde det vært noe man virkelig hadde trengt å bekymre seg for, så hadde jo hun også vært bekymret! Hun er en god person som jeg er blitt veldig glad i dette siste året, og som jeg har stor tillit til. Jeg snakker en del med henne, forteller henne ting. Hun forteller meg også ting, og det er fint at det går «begge veier». Etter mange mange år i psykiatrien er det godt å ha noen jeg snakker med, og ikke bare til.

Bildene blir jeg ikke kvitt. Og jeg har ikke tall på hvor mange kvelder jeg har blitt liggende våken og gråte etter at jeg har lagt meg, mens jeg høyt tigger om å få fred, fordi hodet kjører lysbildefremvisning av alle mulige skrekkelige og skremmende scenarioer (og det er mye mer enn bare ting som har med hestene og stallen å gjøre, bare for å ha det sagt). Forgjeves slår jeg meg selv gjentatte ganger hardt i hodet med hendene. Sobril er en god venn, og jeg forsøker ta det de kveldene jeg vet det er stor sannsynlighet for at hodet vil eksplodere med det samme det treffer puta. Men jeg kan ikke ta dem for ofte. Og noen ganger, når hodet er helt oppskrudd, merker jeg ikke noe til dem.

Marie er uendelig god å ha. 50% venn og 50% læremester/veileder. Hun er så trygg og rolig med hestene og med alt hun foretar seg. Jeg er alltid så redd for å gjøre noe feil (og at det skal ha katastrofale følger), men gang på gang forsikrer hun meg om at det går grei. Det gjør at jeg tør fortsette, litt til, litt til, og enda litt til. Jeg blir jo bare mer og mer redd, men jeg tenker at på et eller annet tidspunkt så er det nødt til å snu; jeg må bare holde ut til da.

søndag 22. november 2015

Jeg

Jeg lever. Jeg ler. Jeg stresser. Jeg kveles. Jeg puster. Jeg rir. Jeg klatrer. Jeg blør. Jeg gråter. Jeg sover. Jeg dusjer. Jeg spiser. Jeg pakker. Jeg vasker. Jeg rydder. Jeg går. Jeg kommer. Jeg håper. Jeg gir opp. Jeg skriver. Jeg snakker. Jeg orker ikke mer. Jeg orker litt til.

Jeg har flere mennesker i livet mitt enn jeg har hatt noen gang før. Jeg har mennesker som forsøker hjelpe men som ikke får det til. Jeg har mennesker som forsøker hjelpe meg og som gjør det med glans. Jeg har mennesker som hjelper meg uten at de engang vet om det.

Jeg er takknemlig. Jeg hater meg selv. Jeg er snill mot meg selv. Jeg prøver. Jeg feiler. Jeg velger. Jeg angrer. Jeg glemmer. Jeg mister. Jeg finner. Jeg elsker. Jeg lytter. Jeg glemmer. Jeg synger. Jeg smiler. Jeg hater. Jeg vet ikke. Jeg ser. Jeg var. Jeg er. Jeg dør. Jeg lever.


søndag 15. november 2015

All is not well

«Så flott at det går bra med deg, Tora!»

Hva skal jeg si?

Jeg er i stallen og klatreveggen, hvor jeg snakker med venner og bekjente, ler og skøyer, treffer nye mennesker, deltar og er aktiv. Treffer du meg på butikken vil jeg smile til deg med både munn og øyne. Du vil nok tenke at jeg er glad. Og det er jeg, akkurat der og da! Også drar jeg hjem, og gråter meg i søvn. Eller ligger på badgulvet to timer i strekk og gråter til jeg ikke lengre får puste. Jeg har det ikke bra. Jeg har det heller ikke dårlig. Men jeg har det tungt. Ikke hele tiden, ikke engang mesteparten av tiden, men ofte.

Tidligere har jeg skrevet at jeg har mye å gjøre for tiden, og at jeg er veldig stresset. Men stresset er helt uavhengig av hvor mye jeg har å gjøre. Hadde jeg hatt det mindre travelt hadde jeg vært enda mer stressa. Det er godt å ha ting å gjøre, å fylle hodet mitt med hest og klatring og andre mennesker i stede for å bli sittende hjemme og gruble. At man er out and about er et sunnhetstegn, er det ikke? Hjemmet er kun en plass for å spise, roe ned, hvile ut. Men hva når stillheten er fylt opp av monstre, som selv har ligget og ladet opp mens du var ute?

   «Jeg må flytte», tenkte jeg. «Her er det alt for mange spøkelser.
   De hvisker hest om alt som har vært og lar meg ikke få sove.
   De tramper i trapper og skramler med lokk og klorer i alle husets vegger.
   Jeg må komme meg ut og bort og vekk og aldri mer komme tilbake!»
   Men så skraper de her på min nye dør og jeg skjønner det plutselig nå:
   det var ikke huset som ble hjemsøkt. Det er jeg.

Det er visstnok meningen at ting skal bli lettere etterhvert. Men jeg tror det ikke før jeg får se det.

torsdag 12. november 2015

Felles forståelse

I forrige ukes innlegg skrev jeg om store (nærmest katastrofale) misforståelser, hvor andre virkelig og inderlig misforstår noe jeg sier eller gjør eller mener. Mindre misforståelser er også vanskelige. Jeg liker veldig godt klare avtaler, at ting er forutsigbart. For andre mennesker er ikke det alltid like viktig, mange har en mer sånn «vi ser det an!»-holdning som bare ikke funker for meg. De har en mer flytende form der jeg er ganske fast. Det finnes noen få unntak, men som regel trenger jeg å vite hva som skal skje god tid i forveien. Jeg trenger å forberede meg på ting (og som jeg har nevnt før, så jobber jeg hardt med å minne meg selv på at jeg også må forberede meg selv på at ting ikke nødvendigvis går som planlagt).

Å skulle forklare dette for andre er både flaut og vanskelig. Det å blottlegge en sårbarhet føles jo ikke alltid helt greit. For noen er det sånn at faste avtaler ikke funker, fordi hverdagen deres er uforutsigbar. Jeg har venner som jeg er kjempeglad i, men som jeg nesten aldri møter fordi de er mer flytende enn hva jeg klarer forholde meg til. Det er kjempetrist, men sånn er det. Jeg skjønner jo utmerket godt at jeg ikke kan kreve at alle andre innretter seg etter hva jeg trenger. Det går begge veier.

Ofte er det jo sånn at selv om man lager en avtale, så kan man ha to ulike oppfatninger/forventninger av hva som skal skje. «Senere/etterpå» (om to timer? Sju timer?), «I ettermiddag» (for noen er ettermiddagen etter klokken tolv, for andre er den klokken sju!), «i morgen» (når da? Morgendagen inneholder 15-16 våkne timer!). Kjempe-abstrakt alt sammen og helt umulig å forholde seg til! Men så er det jo sånn at det er noe man noen ganger må forholde seg til likevel.


«Har vi en felles forståelse?», pleier mamma spørre om når vi har en avtale. Etter utallige sammenbrudd med tårer og sinne har hun/vi lært at en dobbel-bekreftelse sparer oss begge for mye frustrasjon. Jeg prøver bli bedre på det med andre også, for akkurat det er det jo mange som gjør; å avslutte samtalen med å oppsummere avtalen man har, feks «da sees vi *der-og-der* klokken to i morgen også går vi og *et-eller-annet*». På den måten kan man plukke opp misforståelser før det i det hele tatt blir et problem.

«Gi hestene litt høy» sier hun som er daglig leder i stallen. Og hvor mye er «litt», sånn helt nøyaktig? Hva er hennes definisjon av litt, og hva er min? «En pose høy» kan være alt fra tre kilo til seks kilo, det kommer an på hvor hardt man pakker det, hvor kompakt høyet er i utgangspunktet, og hvor stor posen er, vi har nemlig to forskjellige størrelser. Jeg vil ha det oppgitt i kilo. «Litt høy» sier hun alltid, litt for å erte meg tror jeg, for hun kjenner meg og vet hvordan jeg er. Det er lov, det tåler jeg. Kanskje forsøker hun utfordre meg litt. Men jeg må alltid ha et svar i antall kilo. «Ca to kilo», okei da blir det nøyaktig to kilo. Nøyaktig.

mandag 9. november 2015

Flyktningestrømmen skremmer meg


Vi er heldige som er født i dette vakre og rike lille landet. Her har vi gratis legehjelp og gratis skolegang. Vi er trygge her. Vi har ytringsfrihet og den misbrukes så til de grader. Folk tror den strekker seg lengre enn den egentlig gjør og kommer med drapstrusler og hat. Nylig skrev dagbladet om en mann som ble siktet for en «hatefull ytring» på facebook. Han hadde kommentert i en sak som omhandlet flyktningene som ikke ville gå av bussen i Sverige. «Spreng bussen» var hans forslag, etterfulgt av emojis i form av sint fjes, bomber og ølkrus. Jeg håper det får flere til å tenke seg om hva de skriver. Men det er dessverre ikke nok at de bare lar være å dele det de mener. Det er ikke nok at slike tanker bare blir stengt inne – de må forandres.

Folk stoler blindt på alt de leser på facebook og i aviser, alt som bekrefter deres negative (og kanskje rasistiske) oppfatninger av innvandring og utlendinger låser de kjevene rundt. Nylig hisset folk seg opp over at innvandrere får 31.000 kroner i måneden, og i stede for å sjekke at det stemte ble det slukt rått og delt vilt. Det stemte naturligvis ikke, fakta i saken var at det heller var nærmere 31.000 i ÅRET. Ukritisk deles det for alle vinder. Igjen og igjen ser vi det, på facebook og i kommentarfelt, og media hjelper til så godt de kan med å dra frem enkeltsaker hvor noen har oppført seg på en usympatisk måte (har vi glemt at alle saker har minst to sider?), og fremstiller det som om bakgrunnen for det som har skjedd/blitt sagt/er gjort utelukkende er på grunn av at de er innvandrere. Utakknemlige, voldelige og/eller respektløse «lykkejegere». Det er ikke representativt for alle flyktningene som nå kommer til landet vårt (og våre naboland). For en stund siden ble en kvinne knivstukket her i Lofoten, gjerningsmannen var utlending. Hvem hun var eller han var eller hvor han kom fra eller deres relasjon var uten betydning, poenget var at han var utlending og kommentarene strømmet på; «nå er det kommet hit også!», «er det sånn det skal bli?».

Jeg satte på med noen for en stund siden. Jeg i baksetet, og hørte på de to godt voksne menneskene i forsetet snakke sammen. Om flyktninger. De begynte begge to med å være veldig politisk korrekte, kanskje usikker på hvilket ståsted den andre hadde, så de brukte litt tid på å føle hverandre ut. Til å begynne med var de skjønt enige om at vi skal ta i mot flyktningene som kommer. Gi dem husrom og varm mat. Snakket varmt om en lokal mann som låner ut rorbuene sine til flyktninger som kommer. Men de roter jo veldig mye, disse flyktningene. De to i forsetet regnet med at når flyktningene flyttet derfra, så måtte han renovere alle rorbuene. Ja, for de kom nok til å drive med hærverk, disse flyktningene. Det hadde de både lest om i avisa og sett bilder av på nett. Roter og ødelegger gjør de, disse som er på flukt. Det er merkelig at de er så utakknemlig! Stemningen i bilen var brått blitt en annen.


En av mine facebook-venner delte for en stund siden (før dette i Syria skjedde) en «nyhetssak» om den mørkhudede svenske bloggeren som mente at hudfarget plaster var rasistisk. Det var altså snakk om EN blogger som laga en big deal ut av ingenting, sannsynligvis kun for å få oppmerksomhet. Og det funket, saken spredte seg, men folk klarte ikke se at dette kom fra en person, og de oppførte seg som om det var en seriøs klage fra alle nordens nye landsmenn. Jeg tror mange fikk utløp for frustrasjon som hadde bygd seg opp lenge, for reaksjonene jeg så stod ikke i stil med den faktiske saken. Fra en venn av min venn kom det kontant «gaffateip igjen kjeften deres og send de tilbake der de kom fra om de skal være så jævlig misfornøyd med ALT». Hadde noen av mine venner kommet med et slikt utsagt, vel, da hadde vi ikke vært venner lengre.

Mange mener at Norge først og fremst bør ta vare på sine egne; de som lever under fattigdomsgrensa (for det er nok av etniske norske som gjør det) og gamle som må bo flere på samme rom på sykehjemmet eller kanskje ikke får plass en gang. Men er det virkelig slik at det ene går på bekostning av det andre? Det er ikke slik at penger som kunne vært brukt på Norges besteforeldre blir «brukt opp» på flyktningene. Hvorfor ikke heller klage på feks det absurde i at vi bygger flotte bygninger og kunstverk til mange, mange milliarder kroner. Det skal være estetisk vakker og helst iøyefallende og skille seg ut og gjerne vinne arkitekt-priser. Pris er kanskje en tema i utgangspunktet, men budsjettet sprenges etterhvert og det koster gjerne både millioner og milliarder kroner mer enn hva planen var. La oss snakke om feks opraen. Prislappen var på 2.8 milliarder. Fem år senere ble det anslått at det ville ha kostet 3.7 milliarder innen det stod ferdig, 900 millioner mer enn planlagt. 4.1 milliarder ble den endelige summen, da bygget stod ferdig i 2008.

4.1 millioner? Det er da ingen sum sier du, etter å ha lest at 200.000 syriske flyktninger vil koste Norge 430 milliarder kroner! Kanskje har du da ikke fått med deg at det er den summen av de neste 86 årene til sammen. Og her snakker vi om mennesker. Potensielle (reelle) ressurser. Det er et stort problem at mange ikke blir integrerte i samfunnet, men det er noe det er vanskelig for dem å gjøre på egenhånd, så la oss gjøre vårt for å hjelpe dem med det. Det er et storm tema at de som kommer ikke nødvendigvis er fattige. Men det er da andre ting enn penger vi kan gi dem. La oss gi dem en sjanse! La oss ta i mot de med åpne armer og varme smil. La oss bli kjent med dem. De er mennesker. Akkurat som oss. De bare er født en annen plass.


Så ja, denne «flyktningestrømmen» skremmer meg, ikke på grunn av flyktningene, men på grunn av oppførselen og holdningene til mine medborgere. Mange påstår hardnakket at de ikke er rasister (gjerne i form av «...jeg er ikke rasist, altså :)» eller «jeg er ikke rasist, men....») og det stemmer kanskje, men ved å spre hatefulle saker og krisemaksimerende nyheter så bidrar man til fremmedfrykten og det er jammen meg ikke så mye bedre. Fy faen så stygge og motbydelige folk kan være, kanskje er noen av dem bare tankeløse og lar seg rive med av massehysteriet, «tilgi dem for de vet ikke hva de gjør» sies det men det stemmer ikke, den unnskyldningen er rett og slett ikke god nok. Det er vårt ansvar å «vite hva vi gjør». Leser vi noe bør vi være sikker på at det stemmer før vi gjør noe mer. Et lite google-søk er som regel alt som trenges. Noen ganger holder det faktisk til og med å bare tenke seg om.

tirsdag 3. november 2015

Det verste med aspergers

I livet mitt har det vært tilfeller hvor mine ord eller handlinger har utløst sterke, negative følelser hos andre, som overhode ikke sto i stil med det jeg mente. Å kalle det en «misforståelse» er ikke dekkende nok. Ganske nylig gikk det plutselig opp for meg at det veldig sannsynligvis har en kobling til aspergersen. Og når jeg innså det, innså jeg også at det har vært enda flere slike tilfeller. Jo mer jeg tenkte på det, jo flere hendelser kom jeg på.

For det første gir det mening! Jeg har tenkt at det er normalt å «krasje» med andre mennesker, og det er det selvsagt også, men det kommer liksom så ut av det blå! Ting tar en retning jeg ikke i min villeste fantasi kunne forutsett. Ofte skjønner jeg kanskje ikke engang hva det var jeg sa eller gjorde som ble så innmari feil. Ikke vet jeg nødvendigvis hva jeg burde gjort anderledes heller.

For det andre er det en brutal erkjennelse, som jeg har felt mange tårer over. Jeg prøver intenst, lærer av det jeg skjønner er feil, men det går likevel galt innimellom. Det får meg til å føle så sterkt på at noe er galt med meg. Det er noe i hodet mitt som ikke er som det er hos andre, det gjør meg anderledes og jeg føler meg som en fremmed, det er nesten ikke til å holde ut.


Jeg er helt desperat etter å oppklare misforståelser. Jeg gjør alt jeg kan for å ordne opp i det; forsøker omformulere mitt ståsted, ber om at andre omformulerer sitt ståsted. At noen er uenig i meg kan jeg tåle, så lenge jeg vet at de vet hva det faktisk er jeg mener. Og omvendt. Det har vært noen få ganger hvor noen har trodd at jeg sårer dem med viten og vilje; og derfor har gått inn for å virkelig såre meg tilbake. Da er skaden allerede skjedd, det kan ikke reddes inn igjen, man kommer ikke tilbake fra noe sånn.

Behovet mitt for å bli forstått (eller mer spesifikt; å ikke bli misforstått) er så enormt stort. Ikke at jeg trenger bli forstått av alle i hele verden, men av de jeg har rundt meg. Derfor skriver jeg mye, forsøker beskrive så godt jeg kan og håper at de som tar seg tid til å lese, skjønner. Jeg forsøker sette ord på alt, rette ord på rette ting. Det er også (blant annet) derfor jeg er så åpen om det jeg sliter med.

Og da er det sånn at når jeg på toppen av det hele ikke forstår meg selv, da kan man si det mildt sagt blir litt i overkant av vanskelig.

søndag 1. november 2015

Å ta farvel

I september skjedde det, det jeg har vært redd for, fryktet, gruet meg til, helt siden jeg innså at hest er det som gir livet mitt mening, noe jeg vil holde på med i lang, lang, lang tid. En hest i stallen måtte bli avlivet. Det hadde gått den veien lenge så det burde ikke kommet som noe sjokk, men det gjorde det likevel. Trygge, vakre, rolige, følsomme, fornuftige Orvano. Den første hesten jeg ble kjent med og trygg på da jeg startet i stallen i januar. Jeg falt for han ganske umiddelbart, og han var en hest jeg bare kunne gå rett inn i boksen til og holde rundt når jeg kom i stallen på morgenen, selv i starten da hester generelt sett enda var store, fremmede og småskumle dyr. Det til tross for at han var en av de største hestene i stallen. Jeg har stelt og kost så mye med han. Jeg har fått vært med når han har fått både tannbehandling og kiropraktikk, og lært mye av det.



At hunder og katter er kosen, det vet jo alle, men en hest? Det ville jeg aldri gjettet. Orvano elsket å bli klødd på halsen, det var så deilig at han strakk halsen helt ut og vred hodet på skakke, og noen ganger så nappet han i meg, som for å forsiktig klø meg tilbake. Noen hester blir urolige når de skal få kiropraktorbehandling og trenger beroligende for å klare slappe av, mens Orvano stod i ro og bare nøt å bli knødd på. Han var blitt nitten år, og til tross for god behandling og mye oppfølging så var kroppen hans så sliten at det beste for han var å få slippe. Det viktigste er å gjøre det som er best for dyrene, uansett hvor hardt det er for oss mennesker. Jeg er glad det ikke var jeg som måtte ta den beslutningen, og har enormt mye respekt for de som tok den.



Jeg var sikker på at verden ville stoppe opp, men til min store forbauselse gjorde den ikke det. Jeg var redd for at min stall-glede ville avta, men heller ikke det skjedde. Hverdagen i stallen fortsetter, alle de andre hestene skal ha den samme stellen og kosen og oppmerksomheten som før, det er ikke tid til å stoppe opp. En annen hest står nå i Orvanos gamle boks. Orvano selv har det godt der han er nå.

torsdag 29. oktober 2015

Ikke tid til å puste

Det er mye som skjer, ting jeg ikke kan dele helt enda, men forhåpentligvis vil det være i boks om ikke så altfor lenge. Og her er det snakk om ting som har tatt mange mange ÅR. Selv om det er gode ting som skjer så er forandring og forventninger vanskelige, å komme seg gjennom det er tøft for både kropp og sjel. Jeg er veldig opptatt for tiden, med klaring en eller to dager i uken, stall tre (kanskje snart fire) dager i uken, timer hos fysioterapaut, diverse avtaler med diverse mennesker som ikke er faste avtaler men det ene avløser det andre og timeplanen er fullere enn den har vært noen gang. I tillegg har jeg hyppige legetimer og psykologtimer, hvor det er mest fokus på praktiske ting som må ordnes. Livet er for tiden... utfordrende. Selv om det er bra at jeg holder meg aktiv og opptatt, noe som gir mindre tid til grubling og destruktivitet, er det litt i overkant av mye som skjer. Inntrykkene kommer som bølger, jeg får ikke igjen pusten før en ny bølge slår over meg.


Tankene og følelsene mine er vattert, jeg kjenner dem ikke slik som tidligere, det er kanskje godt men er det lurt? Fysisk kjenner jeg at kroppen er stresset, i form av skuldre som er stive som betong og kjevemuskler som er så stramme av kjeven henger seg opp i en slik grad at det vanskeliggjør spising (og det er jo jævlig upraktisk). Det skal utrolig lite til før jeg blir enten på gråten eller rasende sint, selv uten noen store provokasjoner. Tydelige faresignaler? Jeg lurer på om noe bygger seg opp, noe som kan komme til å plutselig rase, alt på en gang. Men det er ikke aktuelt, jeg har ikke faktisk ikke tid til noe slikt, jeg har alt for mange plasser å være, alt for mange ting å gjøre. Jeg er både nummen og hudløs på en gang. Jeg orker ikke men jeg må men jeg har ikke lyst men jeg vil. Kanskje er det sånn at målet er nærmere enn noen gang, men samtidig er det uutholdelig langt unna.

Jeg holder pusten, og håper jeg når overflaten innen kroppen ikke klarer mer og lungene ukontrollert gisper etter det de desperat håper skal være luft.

søndag 25. oktober 2015

Feilt, fælt og forvirrede

Det er noe som ikke stemmer, noe som er galt, det er kun en liten detalj, men alt blir feil for meg. Tankene mine er en slange som har begynt å spise på sin egen hale, og har allerede fortært halve seg selv. Jeg forsøker forklare, får ikke forklart det på en måte som gjør at legevaktslegen forstår. Følelsene raser. Tårene kommer. Dette funker ikke, så jeg ber pent om å få bli til jeg har roet meg. For noen ganger hjelper det å vente. Ta tiden til hjelp. Kanskje kan jeg få snakke med sykepleieren, dersom hun har mulighet til det? Det er helt i orden, jeg kan bli litt, ta den tiden jeg trenger. En liten stund blir jeg sittende alene i rommet. Så kommer legen tilbake, og med seg har hun sykepleieren. «Nekter du å gå?», lurer sykepleieren på. Enten må jeg gå hjem, eller så må jeg innlegges. Her kan jeg ikke sitte. Jeg forstår ingenting, har hun oppfattet det som at jeg nekter å forlate legevakten, at jeg sitter her og nekter å gå noe sted? Forbauset forsøker jeg forklare at jeg ba om å få bli til jeg hadde roet meg litt ned. At jeg hadde bedt om å få prate med henne, dersom hun hadde mulighet. Hun svarer at hun hadde mye å gjøre, desperat hever jeg stemme; «og derfor sa jeg DERSOM du hadde mulighet». Jeg får beskjed om at dersom jeg vil snakke så må jeg snakke med legen, hun er grei å snakke med. Vil jeg ikke det så får jeg enten bli innlagt eller gå hjem.


Jeg svarer ikke, vet bare at jeg ikke kan bli innlagt. Føler meg avvist, demonstrativt begynner jeg å kle på meg skjerfet og jakken. Gråten tar meg for fullt. Så faller jeg helt i staver, klarer ikke snakke, klarer ikke oppfatte noe. Klarer ikke lengre bevege meg, annet enn en beskyttende hånd foran fjeset, i et tafatt forsøk på å gjemme meg vekk. Sykepleieren er verdens beste, og den jeg kjenner best. Hun er ærlig, trygg og bestemt. Beskyttende, uten å bli overbeskyttende. Det er ikke sånn at hun syr puter under armene mine, eller behandler meg som om jeg er et sykt og svakelig individ. Hun gir aldri rom for tvil og det er godt. Mens jeg ble sydd tidligere på kvelden hentet hun noe jeg kunne ha rundt skuldrene fordi jeg frøs, og hun ga meg håndkrem fordi jeg var så tørr på hendene at huden sprakk. Hun er så god, så omsorgsfull! Derfor er det uutholdelig forvirrende at hun nå er så streng. Kanskje er hun ekstra stresset, kanskje har det vært en misforståelse, kanskje er det jeg som er (ekstra) sensitiv. Utfallet er uansett det samme.


Hun er litt mildere nå. Legen har gått ut av rommet. Hun gir meg en klem. Mens jeg sitter og hikster, setter hun seg på huk foran meg, hendene hvilende på lårene mine. Stryker beroligende på meg, tørker tårene mine. Snakker rolig til meg, forsøker nå inn til meg, prøver få kontakt, prøver å få meg til å smile. Spør om ting som jeg ikke helt får med meg. Tårene mine triller uhemmet, jeg klarer ikke engang forsøke holde igjen. Hun får meg bort til vasken for å vaske ansiktet. Henter myke bomullskompresser, fordi vanlig tørkepapir er så grovt mot huden. Hun gir meg et refleksbånd for å ha på jakken. Jeg tuller med at jeg aldri får «premie» når jeg er hos legen, slik små barn får, enda så ofte jeg er hos lege og på legevakt. Hun gir meg enda en refleks. Jeg smiler. Hun gir meg en klem. Så sender hun meg ut døra, varsomt, men bestemt. På turen hjem tar gråten meg for fullt. Heldigvis er det natt og jeg er den eneste som er ute. Jeg skjønner ingenting.

mandag 19. oktober 2015

"Håp" hører ikke hjemme her

Det er liksom ikke så mye nytt. Eller, litt nytt er det, men ikke noe jeg kan dele, foreløbig. Ellers går det som vanlig mye i klatring og stall, som gjør meg glad og lykkelig, og tiden i mellom disse aktivitetene er like uutholdelig som tidligere. Jeg svinger mellom høy lykke og dyp ulykkelighet. De tingene jeg enda ikke kan dele, er ting som henger i løse luften og jeg må bare vente og se hva som blir av dem, men jeg har ventet lenge, i flere år faktisk og jeg hater å vente. Hater usikkerhet og uforutsigbarheten, de to tingene er noe av det vanskeligste å håndtere, og sannsynligvis det som gjør meg så utrygg og humøret så svingende. Det er stressende nok selv for mennesker uten aspergers.

Jeg tør ikke tro eller håpe at det vil bli bedre så snart det kommer på plass (dersom det kommer på plass), for så lett kan det vel ikke være? Det er sjeldent at ting blir som man har tenkt seg, er det ikke? «Håp på det beste, forbered deg på det verste», men det går faen ikke an. De to lar seg ikke kombinere. Bare man slipper inn litt håp så er det gjort. Da blir man revet med og mister fotfestet. Og så gjør det så forferdelig vondt når håpet knuses. For det gjør det jo, som regel. Jeg er ikke negativt, jeg er realistisk. All erfaring tilsier at ting ikke går etter planen. Jeg forventer ikke at det går dårlig, men jeg er forberedt på det. «Håp» har ingenting her å gjøre.

onsdag 14. oktober 2015

Et anker

Noe av det som er aller vanskeligst med at jeg ikke lengre fikk fortsette på dagavdelingen i 2014, og mistet alle de flotte menneskene der, er at jeg ikke lengre har noen som hjelper meg å ta gode valg, når det stormer rundt meg og gode valg er vanskelig å ta. Noen som jeg møter oftere enn èn gang i uka. Når jeg har det (ekstra) tungt og det er meg VS monstrene, så vinner de 9 av 10 kamper. Smerten og sorgen gjorde at jeg høsten 2014 tok avstand fra de som var igjen, noe som naturlig nok bare gjorde alt mye verre. Jeg skydde unna psykolog og den kommunale psykiatri-tjenesten, uten noe rasjonell grunn.


Heldigvis hadde jeg andre som på en eller annen måte klatre holde meg på beina. Først og fremst fastlegen min. Jeg er så avhengig av forutsigbarhet og trygghet. Og trygghet er stikkordet her. For alle rundt meg kan være så forutsigbare som bare det. De kan være stabile og pålitelige, men jeg må også kunne føle meg trygg. Jeg vet ikke nøyaktig hva som gjør det (eller noen ganger ikke gjør det), kanskje har det med personlig «kjemi» å gjøre. Fastlegen er ei jeg føler meg helt trygg på. Stoler på. Og hun er forutsigbar, stabil og pålitelig. I tillegg er hun et forståelsesfullt, omsorgsfullt, ærlig og nydelig menneske. Hun er tilgjengelig, og hun gir meg alltid tid og rom til å lette på hjertet. Hun sier det hun mener og det er godt å vite at jeg alltid får høre sannheten fra henne, på godt og vondt. Hun er også den som sier det jeg trenger høre, på godt og vondt. Det er viktig med mennesker som ser en, og hun ser meg. Hun når inn til meg. Hun ser også monstrene mine, og klarer lure de fine ordene sine rundt monstrene og inn til hjertet mitt. «Depression is a lying bitch», minner hun meg på.

Jeg husker ikke om jeg har skrevet noe om det, men hun var ute i permisjon en lang periode. Hun ble helt plutselig borte høsten 2013. Jeg fikk stadig nye tidspunkt for når hun skulle komme tilbake, lengre og lengre frem i tid, og da det nærmet seg et helt år begynte jeg å lure på om hun kom til å komme tilbake i det hele tatt. Samtidig var det litt fint å hele tiden ha noe å se fram til, noe å glede seg til, en liten gulrot som hele tiden hang rett foran meg. Et slags lite håp, som holdt meg gående selv da jeg egentlig ikke orket mer. Og så kom hun tilbake til slutt, nøyaktig like fantastisk om alltid.

Noe av det aller viktigste og kanskje aller fineste hun har gjort for meg, var å la meg få bli med i en privat stall hvor hun hadde hesten sin. Jeg var ikke der som pasient, men som menneske. Det var i romjula 2014. Hest har aldri vært noe jeg har interessert meg for i det hele tatt, så det var takket være den fantastiske opplevelsen ble jeg det plutselig. Jeg tok det opp med psykologen min, og en liten måned senere fikk begynne å være i en annen stall, som ligger rett ved den private stallen. Og som kanskje de fleste som kjenner meg eller har fulgt meg på sosiale medier i det siste vet, så er jo dette med stall og hester noe som, for å si det mildt, har forandret og forbedret livet mitt ganske radikalt.



Jeg har også fått lov å stelle litt med hesten hennes. Igjen, ikke som pasient, men som ivrig stall-jente som måker bæsj, lage hestegrøt, fylle på vann og veie opp nøyaktige mengder høy. Hesten er blitt solgt, men forhåpentligvis vil det komme en nye en. Da står jeg igjen fri til å dra opp i stallen når jeg vil, eller rettere sakt når jeg trenger det. Stall-arbeid er god sort når alt annet i livet føles uhåndgripelig og uoverkommelig.

Jeg er uendelig heldig som har henne, og det kommer jeg aldri til å slutte å være glad og takknemlig for.

søndag 11. oktober 2015

Øyeblikk #14 (helt normalt)

Det er lunsj-tid på klatrekurset. Alle sitter sammen og spiser. Jeg har med meg en matboks med kikerter og raspet gulrot. Å ha med seg mat er en utfordring; det må være noe som kan veies og måles opp på forhånd, og det må kunne spises uten å ta direkte i det. Å spise sammen med andre er også en utfordring. Noen har med seg lunsj, noen forsyner seg av yoghurtene og frukten som er kjøpt inn. Frukt, brødskiver og knekkebrød blir spist av de andre uten at verken skall eller hender er nøye desinfisert først. For en med bakteriefobi er det utrolig godt å se, at de gjør det, at det ikke er noe krise, det er ikke farlig. Det er helt normalt.

Jeg kunne stukket meg unna og spist alene, men jeg gjør det ikke. Det er stort for meg, det er tøft for meg, og det er faktisk utrolig godt at ingen andre vet at det er sånn! Ikke fordi jeg skammer meg eller vil holde det hemmelig -det bare er godt med en arena hvor ikke alle kjenner til fortiden min eller diagnosene mine. Hvor de kan bli kjent med her-og-nå-Tora. I deres øye er det ingenting anderledes med meg. I dette øyeblikket føler jeg meg ikke anderledes heller. Jeg er bare én blant mange som spiser lunsj sammen. Helt normalt.

mandag 5. oktober 2015

Monster-tanker VS rasjonelle tanker (nok en gang)

Den ufyselige lille monstret i hodet, som fortsett er tilstedeværende selv om den tar svært liten plass og har svært lite makt, BRØLER med den lille pipestemmen sin. «Du er lat og ekkel og utrent, du tar ikke vare på deg selv, du er et dvaskt daukjøtt, du er patetisk». Det er lengre ikke nok til at jeg tenker at jeg «må gjøre noe med det», men nok til at jeg får et ubehag inni meg. Jeg blir trist, faktisk så blir jeg helt på gråten, og må bruke alt mitt fokus på at holde igjen tårene. Og denne reaksjonen min bare bekrefter hvor innmari patetisk jeg er.

Jeg er på klatrekurs hvor det ikke er så mye klatring, men mer fokus på styrke, utholdenhet og trening for å forbedre styrke og utholdenheten (slik at man blir flinkere til å klatre). Vi gjør diverse basisøvelser og øvelser i slynge. Kroppen min er helt håpløst svak, og det vet jeg jo fra før av. Kjernemusklaturen min er nærmest fraværende. Jeg har til stadighet vondt i korsryggen, og har kronisk stokk stive muskler i nakken. Jeg vet ikke om det stemmer, men jeg tenker det må ha en sammenheng med det hardkjøret jeg har utsatt kroppen min for de siste ni årene. Masse kaloriforbrening kombinert med for lite mat, avløst av total stillstand kombinert med enda mindre mat, naturlig nok etterfulgt av ekstrem undervekt, etterfulgt av mye opp og ned. Normalvektig en stund, før akkurat det sammen skjedde igjen, denne gange med enda mer opp og ned og opp og ned, etter alvorlig undervekten gikk det litt bedre før det deretter gikk enda verre igjen. Kroppen min har nesten fortært seg selv flere ganger i disse årene, det er kanskje ikke rart at ikke ting er som de skal. Det vi fikk høre av instruktøren var at smerte ikke nødvendigvis betyr stopp, og at kroppen er en dramaqueen og som regel er det bare å fortsette. Men når jeg først får vondt i korsryggen er det ikke bare å fortsette, for om jeg fortsetter med det jeg gjorde da smerten startet vil det bare bli verre og verre helt til sorte flekker danser foran øynene mine og jeg blir mer og mer uvel.


Jeg er ikke interessert i å trene-trene. Det er noe jeg har skrevet om mange ganger før. Trening for meg er kalorier, kropp og tvangstanker (og selv om det ikke er sånn det begynner så er det sånn det ender opp før eller siden). Jeg kan og vil være aktiv, men da skal det være fordi det er gøy og sosialt. Slik som stall-arbeid, tur-gåing med hund eller mennesker, og klatring (selv om klatringen jeg bedriver tydeligvis er «for gøy» og ikke «trening»). Det er vel ikke nødvendigvis sånn at alle MÅ trene-trene? Hvem bestemmer hva som er «godt nok»? Er ikke det noe som er opp til hver enkelt, så lenge man er ærlig med seg selv?

Etter mange år med smerter i ryggen og nakkesmerte-symptomer som hodepine og svimmelhet, har jeg omsider tatt tak i det. Etter noen månders tid på venteliste har jeg nylig startet opp hos en fysioterapaut. Der gjør jeg kontrollerte og rolige øvelser for å styrke kjernemusklaturen. Etterhvert som jeg blir sterkere vil også øvelsene bli tyngre. Det er godt å være i gang med dette. Fysioterapauten er dessuten en hyggelig kar som sier at aktivitet i form av ridning og klatring er helt topp. En som vet hva han snakker om veier tyngre enn den lille pipestemmen i hodet, det kan vi vel alle være enig om?

Tilbake til klatrekurset; de andre menneskene er herlige og instruktøren er både dyktig og utrolig morsom. Stemningen er god og latteren satt løs. Det er mindre klatring enn jeg trodde det skulle være. For meg funker praktisk læring bedre enn teori men selv om mye gikk inn det ene øret og rett ut av det andre, så lærer jeg en del nye ting. Jeg er takknemlig og glad for at jeg fikk mulighet til å være med. Selv om det byr på utfordringer (men kanskje er det sånn at det meste gjør det).


På slutten av kurset, dag to, snakker instruktøren om hva trening er, og om forskjellen på trim og trening. «Da tror jeg faktisk ikke at jeg tar trent i hele mitt liv!», er det en som sier etterpå. En jeg har kjent i mange år, en jeg anser som en usedvanlig klok og snill mann, en jeg har kjempestor respekt for. Instuktøren sier noe slik som at det er en hard erkjennelse!, og mannen svarer «neida, det går helt fint!». Det gjør ikke noe, heretter skal han bare bytte ut ordet «trening» med «trim». Det er så godt å høre at noen har en sånn helt avslappet holdning til det, og med det så blir klumpen i magen min 50% oppløst.

Når jeg kommer hjem er jeg en forvirrende blanding av utslitt, fornøyd og frustrert. Jeg blir sittende å gråte i flere timer. Det er godt å få det ut, men det tar liksom ikke slutt. Så bestemmer jeg meg for å skrive til en av de andre som var på kurset, ei som jeg kjenner og har stor tillit til. Med henne deler jeg litt av frustrasjonen jeg har inni meg. Svaret hun sender bekrefter alle de rasjonelle tingene jeg forsøker minne meg selv på, og jeg gråter enda litt til i det jeg kjenner at de resterende 50 % av klumpen i magen oppløses.

torsdag 1. oktober 2015

Når "det rette" bare føles helt feil

Akkurat nå vil du ikke kunne se noen nye skader på kroppen min. Kanskje er det i det lange løp «bra», men her og nå er det helvete. Det er bare helt jævlig. Jeg skjønner at det er «det rette» å gjøre, men slik det er nå så er det INGENTING i meg som kjenner at dette er en bra ting. Jeg klarer virkelig ikke se for meg at jeg aldri skal gjøre meg selv noe igjen noen gang. Kanskje må jeg bare ta tiden til hjelp, kanskje vil det bli lettere etterhvert? Kanskje ikke.

Hodet, tankene, følelsene, er fortsatt lika fucka. Kanskje mer enn før, til og med, siden jeg nå ikke har noe form for utløp. Fysisk selvdestruktivitet kan undertrykke mye rart, og holde ting i sjakk. Til overflaten kommer nå en smerte og en redsel som har vært undertrykt av sult og selvskading, såkalt «følelsesregulering», i mange mange år. Og uten den reguleringen kommer tankene og følelsene sprettende opp. Flommende over. Det finnes ingen buffere eller støtdempere. Jeg har det så vondt psykisk at jeg får et sterkt, fysisk ubehag, og jeg har ingen redskaper til å stoppe det. Når det blir for ille på mørke kvelder, ber jeg desperat om hjelp fra hvitkledde mennesker. Er jeg heldig så møter jeg et eller flere mennesker som har tid til meg, tålmodighet med meg og forståelse for meg. Det bare er dessverre ikke alltid jeg er heldig.



Det handler ikke om å finne en annen strategi når ting blir ille, for jeg tror ikke det finnes noe med tilsvarende kraft og effektivitet. Jeg har vært inne på det før, at greia kanskje ikke er å finne noe annet når ting blir for ille, men heller å forebygge at ting blir så ille. Stabilitet, forutsigbarhet, struktur og trygghet på alle plan er nøkkelord, men det er uendelig langt unna å være på plass, så det hjelper meg lite her og nå. For tiden er det en spesifikt ting jeg går rundt og venter på, noe som forhåpentligvis kan hjelpe meg på sikt, men heller ikke det hjelper meg her og nå.

Min eneste motivasjon for å fortsette dette tilsynelatende meningsløse forsøket på å gjøre «det rette», er stallen og klatringen. Selvskading har kommet til et punkt nå hvor jeg faktisk må velge. Aktivitetene jeg har, livet jeg lever nå - det lar seg ikke kombinere med selvskading. (U)heldigvis. Det er enten-eller som gjelder (ingen gråsoner, noe som jo normalt sett en ideel situasjon for meg). Problemet er at timene med klatring og stall er langt færre enn timene alene med monstrene. I stallen og klatreveggen er jeg lykkelig. Men er jeg lykkelig nok til at det veier opp for alle timene jeg ikke er det? Jeg forventer ikke at jeg skal være lykkelig hele tiden, det er det vel ingen som er, men det er sånn at når jeg ikke er lykkelig, er jeg dypt ulykkelig. Igjen er det enten-eller. Kontrastene er for store. Det kan da ikke være meningen at det skal være sånn?

Jeg er ikke nødvendigvis fryktelig optimistisk. Men jeg forsøker. /Jeg forsøker. Men jeg er ikke nødvendigvis fryktelig optimistisk.

søndag 27. september 2015

Øyeblikk #13 (en annen verden)

Klatreveggen er vanligvis ikke åpen i helgene, men akkurat denne helga er det den årlige Matfestivalen i samme hall som klatreveggen er i, og i den forbindelse har veggen åpent noen timer. Jeg stiller gladelig opp som sikrer. Når jeg kommer inn i hallen er det stappfullt av folk, luften er klam og tung og det er i ferd med å bli for mye for meg. Heldigvis er det en skillevegg som skille klatreveggen fra resten av hallen, og der bak er det roligere.

Rett utenfor er det ridning, med hestene fra «min» stall. Jeg har med meg en ekstra energi-bar som jeg gir til hun som er der, jeg regner med at hun trenger det. Det gjør hun, øynene hennes lyser opp og hun blir så glad og overrasket at hun gir meg en klem. Hun betyr mye for meg. Jeg blir også glad.

Det er for det meste barn som kommer for å klatre. Spente og ivrige små. Hver enkelt barn jeg sikrer, spør jeg først om de har klatret før, hva de heter, forteller de hva jeg heter, og spør om de vet hva de skal gjøre når de skal komme ned igjen. Jeg knyter de nøye inn og sjekker at klatreselen deres sitter som den skal. Og selvsagt skryte jeg av dem underveis og når de er ferdige.


Når man tenker over det så skal det mye tillit til fra både de små klatrerne, og ikke minst foreldrene deres. Veggen er hele tolv meter høy. Jeg er redd for å gjøre noe feil, for at noe skal skje, men kanskje er det bare sunt, man skal jo ha respekt for det man holder på med. Samtidig føler jeg meg jo fullstendig trygg på at jeg vet hva jeg gjør.

Å føle seg fullstendig trygg i en situasjonen hvor det er mange mennesker til stede som følger med på hva jeg gjør, og hvor en feil kan få fatale følger, er for meg fullstendig absurd! Jeg, som er redd andre mennesker, som knapt tør gå ut alene, som helst ikke vil bli lagt merke til! Men dette går likevel fint. Jeg befinner meg i en rolle jeg føler meg trygg i. Dette er paradoksalt nok et pusterom i en ellers kaotisk hverdag. Jeg slapper av, jeg føler meg rolig. Jeg koser meg!

De tre siste tre dagene har jeg vært innlagt på legevakta, og det har vært enorme mengder angst, tårer og frustrasjon. Nå er det som om jeg er i en helt annen verden. Og i denne verdene vil jeg bo.

søndag 20. september 2015

Pay it forward

I de fleste av mine leveår har ikke livet mitt vært så mye verdt, sånn egentlig. Jeg har selvsagt alltid betydd noe for de rundt meg, men jeg har liksom aldri bidratt med noe her i verden. Jeg er den alle andre har hjulpet, den alle andre har støttet, den alle andre har tatt vare på, den alle andre har vært der for, den alle andre har stilt opp for, den alle andre har gjort ting for. Det har alltid føltes som et ganske betydningsløst liv. Bortsett fra det å holde meg i livet (og selv det har jeg ikke alltid klart på egenhånd), har jeg ikke noe å «vise til». Jeg har alltid fått, alltid tatt, aldri gitt. Og for å ha det helt klart - det handler ikke om utnyttelse, egoisme, grådighet eller valg, men om sykdom.

Selvsagt mener jeg ikke at syke mennesker er en byrde for samfunnet og de resurssterke skattebetalerne. Vi er heldige som bor her i Norge, hvor vi blir tatt vare på når vi ikke klarer oss selv. Men jeg tenker vi må gi noe tilbake. Når vi er i stand til det, altså. Jeg har ikke vært i stand til det – før nå. Og det har egentlig vært det som har vært målet mitt hele tiden, ikke å «bli frisk», men å bli stabil nok til å kunne gi noe tilbake. På en eller annen måte. Det å føle at man gjør en forskjell, at man på en eller annen måte setter spor, ikke bare ved å være til men ved å faktisk aktivt gjøre noe – er vel noe alle ønsker?


Jeg trenger fortsatt hjelp, støtte, å bli tatt vare på, at andre stiller opp. Men i tillegg til det, kan jeg også gjøre noe for andre. Det er ikke snakk om store, lifechanging, groundbreaking things, altså. Men for eksempel «bare» det å være i stallen. Mandager og onsdager samt tirsdag ettermiddag. Bidra, være til hjelp, gjøre det jeg kan, både fordi jeg blir glad av det og fordi det gjør at noen andres dag blir litt lettere. Og klatringen da. Jeg føler meg trygg på både å klatre og å sikre andre som klatrer. Andre føler seg trygg på meg også, så derfor kan jeg stille opp som sikrer når klatreklubben har eventer hvor folk kan komme for å prøve seg i veggen. Det føler jeg virkelig er et stort ansvar, noe jeg ikke tar lett på, og jeg er takknemlig for tilliten. Klubben blir glad, de som får klatret blir glad, jeg blir glad, win-win-win all around.

De siste ukene har jeg hatt en fast avtale om å sikret en klatregal liten apekatt på 3 og et halvt år, som har en mamma som ikke har brattkort (enda!) og som derfor er avhengig av at noen andre kan sikre. Og jeg kan det, og gjør det mer enn gjerne! Det kommer jeg til å fortsette med så lenge hun har lyst, for det er både fint og morsomt. Det er så gøy å klatre, og jeg synes det er trist om noen, kanskje spesielt barn, ikke får muligheten fordi de ikke kjenner noen som kan være med å sikre dem. Selv klatret jeg mye før jeg fikk brattkort, og da var jeg jo helt avhengig av at andre sikret meg.


Pay it forward går ut på å gjøre noe for andre, bare fordi man kan, uten å forlange eller forvente å få noe igjen for det. Også kan de andre gjøre noe fint for noen andre, og de igjen gjøre noe fint for noen andre igjen. En slags bølge av positiv energi og glede. Det trenges sårt her i verden. Også er det sånn at jeg tror fullt og helt på karma, som sier at om du gjør gode ting vil det komme tilbake til deg igjen 

mandag 14. september 2015

Så lenge jeg puster, har jeg fortsatt en sjans

Januar 2013, innlegget "I stormens øye";

«Jeg ser helvete som ligger bak meg,
og helvete som potensielt ligger foran meg.
Helvete er rundt meg, over alt.
Men her og nå er det stille og rolig.
Alt har bygd seg så opp inni meg
at det er blitt forsteinet.
Det gjør ikke noe.

Jeg tror ikke jeg er deprimert.
Jeg tror ikke jeg har angst.
Jeg tror ikke jeg er spiseforstyrret.
Jeg er ikke drevet av onde makter,
av demoner, av monstre.
Dette er meg.

Hvert steg jeg tar er 100% bevisst.
Og stegene fører nedover.
Trapp trapp nedover, med hode, kropp og sjel.
Det er dette jeg må gjøre for å klare meg på egen hånd.
«Klare meg» i den forstand at jeg ikke drukner.
Strengt tatt så drukner jeg nå også,
men så sakte at jeg venner meg til det.

Jeg føler meg forpliktet til å leve,
derfor velger jeg ikke døden.
Men jeg velger heller ikke livet.
Jeg lever, men kun halvhjertet.»


Dette husker jeg. Veldig godt. Så spiseforstyrret at jeg var i ferd med å gå i stykker. Levde mer eller mindre på grønnsaker, fordi det er «sunt», og alkohol, fordi det gjorde meg mett og nummen. Bokset mot spøkelser og skygger, uten å få inn et eneste slag. Uten å vinne en eneste kamp. Kanskje prøvde jeg ikke egentlig. Kanskje hadde jeg innerst inne allerede gitt opp. Det føltes som en knyttneve i magen å lese dette igjen.

Den forpliktelsen jeg nevner i siste avsnitt er fortsatt gjeldende, og den er nok hovedgrunnen til at jeg fortsatt er her. Andre ting igjen har forandret seg siden den gang. Opphavet til smerten er dog fremdeles den samme, selv om utløpet og formuleringene er anderledes i dag. Jeg er kanskje mindre destruktiv i adferden, men de vonde følelsene er der. Tankene er der. Monstrene er der. En del av meg? For alltid? Kanskje. Men forhåpentligvis i mindre og mindre grad. I mens må jeg bare puste. Og kjempe, og jobbe, og forsøke, og prøve, og feile, og prøve igjen, alt det der, ja, men alltid først og fremst; pust. Så lenge jeg puster, har jeg fortsatt en sjans.