Dyreplageri er ikke vakkert.

"Dyreplageri er ikke vakkert."
-Samsaya, til NOAH

Nå er det tid for det årlige fakkeltoget mot pels. Jeg skrev noen innlegg om det i fjor (Å kle seg i døde dyr), og lite er blitt forandret. Kanskje har pelsdyrene fått det hakket bedre, men det er ikke «bedre» vi er ute etter, det er ikke en forbedring vi vil ha, «bedre» er ikke bra nok! Vi vil ha slutt på pelsdyroppdrett i Norge! 2012 er året hvor politikerne har lovet å vurdere en avvikling av pelsindustrien – derfor er det viktigere enn noen sinne at så mange som mulig møter opp for å vise at vi ikke tolererer at dette løftet brytes.

Dyrebeskyttelsen Norge og Nettverk for dyrs frihet skriver at de har besøkt 24 norske pelsfarmer. Skadde og lidende pelsdyr ble funnet på samtlige inspiserte pelsfarmer. Blant funnene er dyr med avbitte bein, haler og ører, smertefulle bittskader og tvangsadferd. På en farm i Hedmark lå en død, råtnende revemor mens ungene hennes levde videre i samme bur. I Telemark fant inspektørene seks mink med avspiste bakbein. I Trøndelag levde flere mink med store kjøttsår på hodet etter å ha blitt angrepet over lang tid av andre mink. Ikke minst er det omfattende psykiske skader for dyrene, som må leve hele livet i et bur på under 1 kvadratmeter uten noe mulighet for naturlig adferd.

De har filmopptak fra pelsfarmene, og det er sterk kost. Selv gråt jeg meg gjennom de 5 og et halvt minuttene. Det er helt sykt at dette foregår i Norge i 2012! Jeg tenker at man bør se den, men da skal man velge det selv, og ikke ufrivillig få det trykka opp i tryne. Videoen finner du HER.

Det er helt horribelt, og vi kan ikke finne oss i at dyr blir behandlet på den måten! En «lavterskelting» å gjøre er altså å være med i fakkeltog nå på lørdag den 10 november, dersom du bor i, eller i nærheten av noen av følgende plasser:

Oslo! Avgang klokken 17.00 fra Youngstorget (møt opp i god tid, for å mingle med andre dyrevenner og evn kjøpe fakler). Etterpå vil være appell ved blant annet Christine Koht, Unni Lindell, Lise Myhre, Mia Gundersen, Trude Mostue og Fam Irvoll. Facebookeventen finner du her.

Trondheim! Oppmøte ved utescenen på Torvet kl. 17:30. Arrangementet vil bestå av fakkeltog, appeller, salg av fakler, veganske kaker og NOAH-produkter og utdeling av gratis informasjon. Facebookeventen finner du her.

Stavanger! Oppmøte 17.30 på Domkirkeplassen. Det vil bli salg av fakler og appeller av kjente politikere fra Stavanger. Facebookeventen finner du her.

Bergen! Oppmøte sørlige delen av Marken 17.30. Det vil bli salg av fakler og appeller av kjente Bergenspolitikere og representant fra noah. Facebookeventen finner du her.

Ålesund! Oppmøte 17.30 på Dronning Sonjas plass. Før toget kan man kjøpe fakler. Facebookeventen finner du her.

Bodø! Avgang klokken 15.00 fra Bodø videregående skole ( møt opp i god tid, for å mingle med andre dyrevenner og evn kjøpe fakler). Etter fakkeltoget fortsettes det med appeller og andre innslag i Kultursalen Lofoten på Tusenhjemmet. Facebookeventen finner du her.

Tromsø! Oppmøte kl 13.00 på Torget. Det blir en stand hvor vi deler ut informasjonsmateriell og det blir holdt appeller. Facebookeventen finner du her.

Kongsvinger! Oppmøte 17.15 på Rådhusplassen. Ta med egne fakler! Facebookeventen finner du her.

Om du, som meg, ikke bor anywhere near noen av disse byene, er det likevel noe du kan bidra med. For eksempel signere et opprop som krever at 1. pelsdyroppdrett må forbys fordi det er dyremishandling, uansett om forskriftene følges. Og 2. Næringa må avvikles umiddelbart. Regjeringen må stille økonomiske midler til rådighet for at dette skal kunne gjennomføres. Her finner du oppropet!

Noahs reklamefilm mot pels!

Flere kjendiser engasjerer seg, noe som er med på å øke fokuset (og presset) på pelsdyrene. På nettsiden pelsUT finner du 150 kjendiser som er mot pels. Her er et lite knippe gode uttalelser fra noen av dem:

Noen ganger oppfører menneskene seg som jordens nazister, og plasserer dyr i bur som minner om konsentrasjonsleirer.

-Odd Børretzen, forfatter og artist, til NOAH

Dyr skal aldri lide for å dekorere mennesker!
-Linda Johansen, skjønnhetsekspert, til NOAH

Man trenger ikke noen utdannelse eller erfaring – man trenger bare et hjertelag og et oppegående sinn for å skjønne at pelsoppdrett er galt.
-Karl Sundby, skuespiller, i appell på NOAHs Fakkeltog mot Pels 2008

Det er en SKAM å avle opp dyr som kun lever sine liv i lidelser og ubehag for så å dø for å tilfredsstille i beste fall, ubetenksomme mennesker. Hvordan kan Norge være kjent av å bedrive organisert dyreplageri for å levere en vare som kun er et symbol på jåleri. Vi trenger ikke pels i dag! Vi fryser ikke! Å kle seg i pels fra dyr som aldri har opplevd å kjenne gress, fjell eller jord under seg bør mane frem den mørkeste samvittighet hos forbrukere, politikere og oppdrettere. Et samfunn bør alltid måles etter hvordan det evner å behandle sine dyr. La dyrene slippe å lide ! Vi fryser ikke lenger !
-Unni Lindell, forfatter, appell til NOAHs Fakkeltog mot Pels 2009

Breaking point

(En slags fortsettelse på innlegget om fredagen)

Lørdag

Det er landsmøte i IKS, og etter en lang dag er jeg ute og spiser sammen med en gjeng flotte og nydelige IKS-damer. Restauranten har kun èn vegetarrett på menyen, men det er jo forsåvidt akkurat nok. «Sprø grønnsaker». Ok. Hele fire forskjellige grønnsaker, pluss sopp jeg ikke tør smake på, woket i god saus. Den hvite, typisk kinesiske risen tør jeg ikke røre. Jeg bestiller drinker også, etter å googlet kaloriinnholder i hver enkelt drink på lista. Ikke nødvendigvis fordi jeg skal velge den med minst kalorier, jeg har bare et behov for å vite det. Jeg blir småirritert på meg selv, men klarer legge det litt bort. Jeg sitter, ikke tilfeldig, mellom to av de jeg føler meg aller tryggest på. Disse menneskene rundt bordet er generelt noen av de tryggeste jeg kunne spist med. Det er virkelig kjempekoselig. Jeg er med i samtalen. Stemningen er god. Latteren sitter løst. Jeg «glemmer meg bort» og slapper helt av.

Timene går, og en etter en begynner de andre å ta kvelden. Jeg vil ikke gå, for jeg vet at utenfor døren venter uroen på meg. Det er altså ikke sånn at jeg er redd for at den er der, jeg VET at den er der. Heller ikke gjennom denne dagen har jeg fått i meg i nærheten av det jeg burde. Middagen jeg akkurat spiste bestod kun av grønnsaker, og det er ikke nok. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Det er nesten natt, og altfor sent for å ringe mamma for å få råd. Når de siste drar hver til sitt, blir jeg gående alene rundt i byen. I nesten halvannen time trasker jeg rundt, og går innom alle åpne kiosker for å titte på maten, kakene, godteriet.

Jeg elsker å gå i kiosker/butikker, spesielt Deli De Luca og 7-eleven, som bugner av søtsaker og godsaker. Jeg er som et barn i en godteributikk. Vel vitende om at det ikke finnes noe jeg skal ha, det eneste jeg skal gjøre er å titte. Det er bare sånn det er. Jeg ser på alle de gode sjokoladene og kakene og er helt komfortabel med tanken på at dette er noe jeg aldri skal spise igjen, på samme måte som jeg vet at jeg aldri igjen skal spise kjøtt, selv om jeg noen ganger kan savne salami. Det er trist, men jeg har godtatt det. Jeg har fryktelig lyst på et brød-produkt; en børek med fetaost og spinat, eller en panini med mozarella og tomat, eller vegetar-vårruller, eller calzone med pesto, men vet at verken magen eller hodet vil være i stand til å takle et sånn måltid.

Oslo har liksom pleid å være en friplass, hvor jeg kan «unne» meg ting. Kornprodukter som ikke nødvendigvis er fullkorn, og ikke nødvendigvis har en «fornuftig» mengde smeltet ost i seg. Wraps. Salat med pasta (som ikke er fullkorn) og (masse) fetaost. Sorbet med fudge-strøssel. Brownie. Cookie. Belgisk vaffel med sjokoladetrekk. Hvetebolle med sjokoladebiter. Og oreokake, herregud, oreokake! Men det er det tydeligvis slutt på.

I går kjøpte jeg meg kakao på Starbucks på Gardermoen. Kakao er det siste jeg har igjen, men jeg merker det blir lenge tid mellom hver gang jeg tør. Det blir vanskeligere og vanskeligere å holde unna tanken på alle kaloriene, og tanken på om det er verdt alle de kaloriene jeg ikke skal tenke på. Jeg koser meg sjeldent med det, men tvinger den omtrent i meg for å «opprettholde» evnen til å kunne drikke kakao. Det føles bare dumt, meningsløst og bortkastet. Smaken er «dårlig samvittighet», ikke «god».

Søndag

Det er kjempevanskelig å vite hva jeg skal spise, og jeg merker hvor bundet jeg er til rutinene jeg har kommet inn i de siste månedene. Til tross for anstrengelsen og innsatsen min, er det langt fra nok jeg får i meg. Jeg har brukt det jeg vanligvis spiser hjemme som mal på hvor mye jeg burde få i meg denne helgen, noe som jo allerede er for lite. For lite mat, for lite energi, for lite variert. Først nå innser jeg hvor dårlig det faktisk står til. De siste dagene har jeg enkelte ganger brukt opptil tre timer på å finne ut hva jeg skal spise. Eller, for å gjøre det enda mer patetisk; brukt opptil tre timer på å velge mellom de 2-3 alternativene jeg kan spise.

Utmattet av uroen, oppgitt over meg selv, og direkte skremt av hvor dårlig jeg klarer meg, og ser jeg meg nødt til å betale halvannen tusen kroner ekstra for å reise hjem mandag ettermiddag i stede for tirsdag morgen. Det er snakk om å komme hjem «tre måltider tidligere». Halvannen tusen sure kroner jeg burde og kunne spart eller brukt på andre ting, men dette går bare ikke. Jeg må rett og slett komme meg hjem. Hjem til et helvete som er hakket mindre jævlig enn dette.

Smerteansamling

På forhånd må jeg si at dette nok er et lite givende innlegg å lese.

Fredag:

Jeg skal til Oslo, og jeg har gledet meg til det i mange måneder. I forrige uke var det storm, og det skal all verdens krefter til for å frivillig få meg opp i et fly når det er så mye som i nærheten av storm. Nå er været heldigvis fint. Men når alle passasjerene er stablet inn i det busslignende propellflyet, forteller flyvertinnen at de forventer litt risting over fjorden. Jeg stiver fullstendig. Hva betyr «litt», og hva legger hun i «risting»? Jeg er ikke redd for å fly, altså, men siden jeg har en psykelig angst for å kaste opp, er jeg redd for at det skal være så mye turbulens at jeg blir dårlig. Frustrerende nok er ofte denne angsten så sterk at den gjør meg kvalm, og det gjør den akkurat nå. Jeg er på gråten. Dette er ikke noe som vanligvis får meg til å gråte, ikke en «god grunn» til å gråte, men det er noe med det der med dråpen som får glasset til å renne over. Ofte slipper jeg ikke gråten til når jeg egentlig vil gråte, det er liksom ikke alltid det passer, og det virker som jeg ufrivillig «samler» opp disse tårene. Og da skal det ikke mer til enn en filleting for å få demringen til å briste. Jeg sitter der på flyet å vil gråte, tilsynelatende fordi jeg er redd men like mye fordi den middagen i går var vanskelig, den samtalen tidligere i uken var dum, den kommentaren jeg fikk i forrige uke var vanskelig å tolke; i det hele tatt en hel masse oppsamla småting som tilsammen resulterer i en helvetes tåreflom.

Jeg har ikke noen problemer med det å gråte foran andre, eller å gråte generelt. Det er bare det at disse tårene representerer en enorm redsel og smerte. Selv om ingen direkte kan se det, er det likevel ikke noe som hvem som helst får se. Jeg prøver distrahere meg selv. Tenker at det ville være supergreit med setevarmer i flysetene. Titter på de andre menneskene. Jeg sitter i fem-seteren bakerst i flyet, ved siden av tre voksne damer i speideruniform, og smugtitter fascinert på alle merkene de har på skjortene. Men tankene borer seg tilbake i hodet mitt, så jeg leter frem mobilen, og setter på musikk for å avlede tankene. Lyset for setebelte er påslått, men jeg tar sjansen likevel. Den er på flightmode. Det verste som kan skje er at speiderne vil se meg og sende meg bebreidende blikk. Den sjansen får jeg bare ta. Jeg sitter med hele kroppen i spenn, kun beltet forhindrer meg i å sprette ut av setet.

20 minutter senere lander vi trygt på bakken i Bodø. Flyvertinnen hadde rett, det var litt risting, omtrent som en litt humpende busstur. Jeg slapper av i musklene, og lar kroppen synke tilbake i setet. Slipper ut pusten, og lurer på om jeg har pustet i det hele tatt underveis. Jeg er så lettet at jeg kan gråte, men jeg minner meg selv på at jeg ikke er fremme enda, jeg er ikke trygg enda, noe kan fremdeles gå galt. Halvannen time senere lander vi like trygt på bakken på Gardermoen, etter en behagelig tur med et stort SAS-fly. Tårene presser likevel fremdeles på. Jeg tenker på å ringe til avdelingen, men hun jeg vil snakke med er jo ikke der, og jeg vet uansett ikke hva jeg skal si. Klumpen i halsen er så stor at jeg nesten brekker meg når jeg prøver svelge den unna. I motsetning til 90% av de andre passasjerene, tar jeg ikke rullefortauene eller rulletrappen på vei til bagasjeutleveringen. Akkurat nå anser jeg det som en luksus jeg ikke fortjener, og jeg hater at jeg tenker slik.

På flyplassen hjemme begynte jeg på boken Evig Søndag av Linnea Myre, og på toget inn til Oslo 4 timer senere, leser jeg ut de siste sidene. Boken er fin, veldig fin faktisk, jeg merker at jeg flere ganger smiler for meg selv av de kyniske og gjenkjennbare tankene hennes. Men den minner meg også om mange smertefulle ting. Jeg pakker ned boken og vurderer igjen å ringe avdelingen. Minner meg selv på dette med «små valg». Akkurat nå er jeg sårbar nok til å klare å åpne meg opp for den nye kontakten, fortelle litt, forhåpentligvis få noen oppmuntrende ord. I stede utsetter jeg det, utsetter til klokken er over halv fire. Da har de nemlig tatt helg og gått hjem, og det er for sent. «Problemet» er løst, jeg føler lettelse men vet det ikke er en bra ting.

Så drar jeg til min aller beste venninne, som jeg alt for sjeldent møter. Vi spiser middag, går litt på butikker, snakker om det lille miraklet hun bærer i magen som kan komme når som helst nå. Det er utrolig fint, og vi får noen verdifulle timer sammen. Men så drar jeg innover til Oslo igjen, og kvelden kommer sammen med tårepress og en enormt uro. Jeg har nemlig ikke spist nok i løpet av dagen, og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre med det. Mellom hyllene på Rimi traver jeg fullstendig rådløs rundt. Etterhvert gjør jeg det eneste jeg kan gjøre; ringe mamma. Jeg har en regel om at «de der hjemme» ikke trenger vite hva jeg spiser i løpet av en dag, men jeg bryter den regelen, fordi jeg mener det er viktig at mamma vet hvordan denne dagen har sett ut dersom hun skal gi meg råd om hva jeg skal spise til kvelds. Jeg kan høre at hun blir oppgitt og bekymret, og den velkjente, dårlig samvittighet skyller over meg. Samtidig vet jeg at hun tåler det. Jeg trengte virkelig hjelpen hennes og hun er glad for å kunne hjelpe.

Jeg elsker jo denne byen, å gå rundt her er jo liksom av noe det beste jeg vet om. Men det er ikke sånn denne gangen. Ryggen min er ikke rett, hodet mitt er ikke hevet. Luften er ikke friskere, fargene er ikke klarere, ingenting stemmer. Det er ikke like deilig å være her som jeg trodde det skulle bli. Når jeg tenker meg om, blir ting ikke lengre like fin som jeg håper på. I et forsøk på å trøste meg selv tenker jeg at det betyr at «følelseslivet» mitt er flatt, noe som igjen betyr at bunnene heller ikke blir like dype som jeg frykter. Men det ikke er sant i det hele tatt.

Tårene i øyekroken og klumpen i halsen som har fulgt meg gjennom nesten hele dagen, forsvinner typisk nok i det samme jeg låser meg inn på hotellrommet mitt, og faktisk har mulighet til å slippe alt ut. Enda flere tårer som er spart opp.

Homohat. Eller?

Jeg absolutt elsker denne... Har du ikke sett denne enda, så gjør det nå. Og du må se hele! Tre minutt well spent. «Faith in humanity restored»-materiale.

Dette er fra en debatt om homoseksuelle burde bli lagt til lista over minoriteter som trenger beskyttelse, i et lokalt kommunestyre i Missouri. Pastor Phil Snider begynner å advare om hva som vil skje dersom homofile får økte rettigheter. Det er ugudelig å gi homofile rettigheter, og det er et springbrett til et umoralsk og lovløst samfunn. Han uttrykker bekymring for byens fremtid, og mener det trøbbel og ødeleggelse vil råde. Å gi rettigheter til homofile vil gå ut over ens egne rettigheter.

Så avbryter han plutselig seg selv. Han beklager seg, og sier at argumentene hans er visst fra feil århundre, det han har lest er sitater fra hvite prester på 50- og 60-tallet som var for raseskille. Det han har gjort var bare å bytte ut «Racial Segregation» med «Gay Rights». Videre sier han at han må ha blitt forvirret etter å ha hørt så mange lignende argumenter den siste tiden. Han håper at andre ikke vil gjøre samme feilen, og han håper at de vil stå på rett side av historien.

Ei hånd å holde i

Første gang jeg traff Lise, var på Blitzhuset i Oslo. Det var suspention (=å henge etter kroker gjennom huden), jeg kom for å titte, Lise kom for å henge. Vi kjente ikke hverandre, men jeg hadde lest bloggen hennes og kjente henne igjen. Det var hennes første suspention, og det var rett og slett helt magisk å se på, noe jeg kommer til å huske det resten av livet. (Du kan lese hennes nydelige innlegg om det her). Jeg ble nødt til å sende henne mail for å fortelle hvor fantastisk det var å se på, og etter det hadde vi kontakt. Først litt på mail. Etterhvert litt mer på facebook. Vi fulgte hverandres blogger, og ble bedre og bedre kjent.

Det er to år siden søndagen på Blitz, og Lise er blitt en av de flotteste personene jeg har i livet mitt. Hun er lett å ha kontakt med. En jeg klarer forholde meg til selv når jeg ikke klarer forholde meg til noen. En jeg kan snakke med selv når jeg ikke orker snakke med noen. En jeg kan slippe inn selv når jeg ikke klarer annet enn å stenge alle ute. Hun er en sånn som bare skjønner. Og det beste er at det er gjensidig. For meg er tillit det største komplementet man kan gi, og få. Vi tåler godt å høre om den andres smerte, og vi tåler godt at det er perioder hvor den andre ikke tåler det.

En ting som er veldig fint, er at hun skjønner når ting bare er dritt og at det ikke finnes noe å si for å gjøre det bedre. Hun veit når jeg trenger forståelse mer enn jeg trenger oppmuntring. Da skriver hun rett og slett bare at hun skjønner, og jeg vet at hun virkelig skjønner, og jeg føler meg litt mindre alene.

Vi har selvsagt mer enn «smerte» og blogging til felles. Vi deler ofte gleder også. For eksempel har vi begge en forkjærlighet for piercing og tattovering. Lise er som oftest den første som får høre om mine piercinger-/tattoveringsplaner, og som oftest den første som får se resultatet.

På bloggen hennes skriver hun modige, vakre og rå tekster om hverdagen og livet sitt. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger hun har satt ord på tanker/følelser jeg selv ikke har funnet ord til. Det er spesielt to ting jeg vil dele her nå. I innlegget Motgift skriver hun: «Når jeg er forgiftet av mine egne tanker, vrangforestillinger og destruktivitet, så trenger jeg motgift, som i mitt tilfelle er samtaler, bekreftelser og betryggelse, en trygg hånd som forsiktig henter meg ned fra min egen lille planet, tilbake til virkeligheten og realiteten.» Og det er så himla godt beskrevet! Bare... motgift, rett og slett. Monstrene fyller hodet mitt med giftige tanker og følelser, og jeg trenger motgift. En motgift jeg selv ikke klarer fremstille. En god beskrivelse på hvorfor det ikke er sånn at man bare skal «ta seg sammen». Har man blitt forgiftet, vil jo alle og enhver behøve hjelp.

I innlegget En helt vanlig dag deler hun en av sine beste mestringsstrategier, nemlig “Hold ut, pust, sov litt, det blir bedre”. Det er kanskje banalt, men samtidig fryktelig viktig. Jeg har lenge gjort det selv, men aldri bevisst. Nå er jeg veldig bevisst på det. Å gi det tid er ofte det lureste jeg kan gjøre, når følelsene truer med å rive meg i filler. Det er ofte ikke så mye å gjøre med det, bortsett fra å la det roe seg. Bare vente. Ikke gjør noe overilt. Ikke ta avgjørelser i affekt. Ikke tro på dette du føler nå. Hold ut. PUST. Vent. Når det stormer som verst, er jeg sikker på at det aldri vil gi seg, men gang på gang erfarer jeg at det gjør nettopp det. Det blir ikke bra, men det blir bedre. Det glir over fra uoverkommelig, til overkommelig.

Lise, du er tøffere enn du føler deg, vakrere enn du aner, nydeligere enn du tror. Tusen takk for at du finnes. Fortsett med det ♥

Ondskap i sin reneste form

For 5 uker siden postet 15 år gamle Amanda Todd en 9 minutter lang video på youtube, hvor hun forteller sin historie. Long story short (men se videoen... gjør det); det begynte da hun som 12-åring blottet puppene sine på webam til en fyr hun snakket med over internettet. Et år senere kontaktet denne fyren henne igjen. Han visste hvem hun har, hvor hun bodde, hvilken skole hun gikk på, hvem vennene hennes var, og han truet med å sende ut toppløsbilde av henne. Noe han også gjorde. Hun skiftet skole, men et år senere laget mannen en facebookside, hvor han brukte bildet hun hadde sendt han som profilbilde, og alle hennes nye venner fikk dermed vite hva som hadde skjedd. Igjen skiftet hun skole. Hun traff en gutt som hun likte, og hun trodde det var gjensidig. De lå sammen, selv om han hadde kjæreste. Senere ble Amanda banket opp av kjæresten til denne gutten. Det skjedde utenfor skolen og mange stod å så på, men ingen gjorde noe (bortsett fra å filme det). Hun gjemte seg i en grøft, hvor faren hennes til slutt fant henne. Da hun kom hjem prøvde hun ta selvmord ved å drikke blekemiddel. På facebook dukket det opp kommentarer som «She deserved it», «Did you wahs the mud out of your hair?» og «I hope she dies». Hun flyttet igjen, og da hun postet denne videoen var det et halvt år siden hendelsen på den siste skolen. Folk postet fortsatt bilder av blekemidler og grøfter på facebook, hvor de «tagget» henne skrev kommentarer som «she should try a different bleach», «I hope she dies this time», «better luck next time», «drink up Amanda» og «I hope she sees this and kills herself». Hun slet med angst, depresjon og selvskading. Hun avslutter med

«I have nobody. I need someone. My name is Amanda Todd.»

Under videoen skrev hun:

«I'm struggling to stay in this world, because everything just touches me so deeply. I'm not doing this for attention. I'm doing this to be an inspiration and to show that I can be strong. I did things to myself to make pain go away, because I'd rather hurt myself then someone else. Haters are haters but please don't hate, although im sure I'll get them. I hope I can show you guys that everyone has a story, and everyones future will be bright one day, you just gotta pull through. I'm still here aren't I?»

Det er en ting å bli mobbet av klasse«kamerater», eller «bekjente», det kan man flytte fra, komme seg unna. Men når folk man ikke engang kjenner, folk man aldri har møtt og aldri har gjort noe som helst mot sier at de hater deg, gjør narr av smerten din og ønsker at du dør, da er det jammen ikke rart at det blir for mye. Man kan ikke rømme fra internett.

Onsdag denne uken tok hun livet av seg. Uten at det legger noe som helst demping på hetsingen. Det er ekstremt mange stygger bilder som spiller på hennes tidligere selvmordsforsøk og hennes død. Bilde av henne med "slagord" som «Show tits and die crying», «Life's a bleach», «but why is the bleach gone» og «I don't allways post tits to random guys, but when I do I cry and drink bleach». Jeg ante faktisk ikke at det gikk an å være så hjerteløs, så fæl, så grusom. Det er sjokkerende, hjerteskjærende og hårreisende.  Kanskje føler disse menneskene seg tøff men er ikke noe mer enn noen feige jævler. Det er så altfor lett å sitte foran en pc-skjerm og spy ut stygge og støtende ting. Dette er rett og slett ondskap i sin reneste form.

Jeg har rappotert de stygge facebooksidene jeg har kommet over, og håper dere også kan gjøre det. (Klikk her, her, her, her og her). Du trykker på den lille stjernen ved siden «liker»- og «melding»knappene. Rapporter side -> hatmeldinger -> rettet mot personer med en funksjonshemning eller sykdom (for eksempel, jeg tenker det var det alternativet som var nærmest).

I et kommentarfelt på yotube, la jeg spesielt merke til denne kommentaren;

«She didn't just commit suicide, she was encouraged, helped, had the rope given to her, tied for her and then those people, those bystanders and bullies were the ones that pushed her into death's sleep.»

Og det er helt sant. Dette kan nesten ikke kalles selvmord. Det er drap. En annen kommenterte «bullies are killers».  Nettavisen skriver at det kanadiske politiet setter inn store resurser for å ta hovedpersonene bak «mobbingen» (mobbing i gåsøyne, for det er liksom ikke et dekkende ord). Jeg håper noen blir tatt. Jeg håper noen blir straffet. Man kan ikke gjøre slike ting, og så bare slippe unna med det.

Jeg har skrevet et innlegg om mobbing tidligere (se her), med blant annet en svensk reklamefilm som illustrerer nettmobbing på en veldig god måte;

Det er laget en veldig fin film om nettopp nettmobbing, «Cyberbully» fra 2011. Den beskrives hvor lite som «skal til», hvordan det kan ta helt av og hvor vanskelig det er å stoppe det. Det er ganske tydelig at det er en "ungdomsfilm", men så er det jo nettopp ungdom som trenger se den. En veldig viktig film, selv om den kanskje ikke er verdens beste. Anbefales! Den er lagt ut på youtube, og du finner den her.