Mental frontkollisjon

Det var mandag og ukens faste ridetime sto for tur. Hun som pleier være instruktør var borte, så en annen skulle instruere på den timen. Jeg er ofte veldig stresset og nervøs før ridetimene. Det er så ille at jeg er helt gelè i hele kroppen, men jeg vet at det går over så snart jeg setter meg opp på Frøya og vi kommer i gang. Sånn var det den mandagen også, og jeg var ekstra nervøs siden jeg ikke hadde ridd for akkurat denne instruktøren før. I stallen er det mange frivillige unge jenter som hjelper til, en av oppgavene deres er å ordne hestene klare til ridetimene. Noen ganger ordner jeg Frøya selv, men denne gangen var jeg usikker på om jeg klarte komme tidlig nok til å strigle henne. Jeg ba derfor jentene om å ha henne klar, men da klokken var fem og jeg kom så var hun verken børstet eller salet på. Timen var allerede i ferd med å begynne, de andre deltagerne var gått inn i hallen med sine hester. Jeg ble bedt om å gjøre Frøya klar raskt, men alt i meg bare låste seg. Det ble for mye, det kjentes ut som jeg holdt på å bli kvelt. Selv om jeg hadde ordnet henne i full fart ville det uansett vært en så dårlig start for meg at stresset ville sitte i meg hele ridetimen, og det er ikke godt for verken meg eller Frøya. Med en voksende klump i halsen sa jeg at jeg fikk heller bare droppe timen da, og så dro jeg igjen. Så snart jeg satt meg inn i bilen kom tårene, jeg klarte ikke tenke, jeg hev etter pusten. Ting hadde bygget seg opp over flere dagen, og dette var dråpen. Alt i meg bare raste. Alt gikk til helvete.

De neste 8 timene var helt forferdelige. Jeg tenkte meg selv inn i en labyrint som jeg ikke kom meg ut av. Klar for å kaste inn håndkle, for det fantes ingen andre alternativer. Det føltes som stallen var et avsluttet kapittel i livet mitt, og med det så ville jeg ikke lengre ha en grunn til å stå opp, ikke lengre ha noe å fylle dagene med. Livet mitt før stallen besto hovedsakelig at selvskading og sulting, og det kan jeg ikke gå tilbake til. Da dør jeg. Stallen er livet mitt, men plutselig kjente jeg på en sterk motstand. Det var ikke lengre en plass jeg ville dra til, ikke lengre en plass jeg ville være i. Den følelsen hadde startet å vokse i meg også før den ridetimen som ikke ble noe av. Etter sommeren er det kommet en ny daglig leder i stallen. Hun er bare helt super, og jeg er kjempeglad for at det ble nettopp hun som tok over, likevel er det jo en stor forandring og det tar tid å bli kjent. Jeg er følsom, altfor følsom. Jeg vet det er meg det står på, ikke henne, men det gjør det ikke noe mindre vanskelig. Jeg kvier meg for å ta opp ting, ene og alene fordi jeg føler meg så jævlig dum. Det er så pinlig å være så skjør og sensitiv. Det er jeg som er problemet og det er urettferdig av meg å plage andre med det. Aller helst burde jeg bare gjøre alle rundt meg en stor tjeneste og grave meg ned. Jeg orker ikke meg selv, og da kan jeg ikke forvente at noen andre skulle orke meg heller.

Når jeg våkner neste morgen tenker jeg at jeg skal gi det hele en siste sjanse, jeg har tross alt ingenting å tape. Jeg bruker hele dagen på å nøste opp i alt som hadde gjort at det hadde bygget seg opp. Fastlegen er første punkt, jeg ringer med en gang legekontoret åpner og får time samme formiddag. Mens jeg venter på at tiden skulle gå, drar jeg innom stallen. Til alt hell får jeg snakke med den nye daglige lederen, og får tatt opp absolutt alt jeg har tenkt på, lurt på, grublet på og kvernet på uten å klare å ta det opp. Hun er forståelsesfull, åpen og ærlig - virkelig helt super. Jeg tror på henne når hun sier at hun ønsker at jeg skal trives i stallen.

Etterpå har jeg legetime, hvor jeg får en «debriefing» etter det som skjedde på de åtte timene hvor det sto på som verst. Som alltid er fastlegen rolig og fornuftig, og hun bekrefter alle de fornuftige tankene jeg jo egentlig har. De siste brikkene faller på plass. Livet føles overkommelig igjen.

På ettermiddagen er jeg nok en gang på plass i stallen. Også i dag er den nye daglige lederen som har rideskolen. Uventet får jeg tilbud om å være med på den siste ridetimen, og jeg griper sjansen. Det er alltid skummelt å ri for en ny instruktør, men det går kjempebra. Jeg får mange gode tilbakemeldinger. De andre jentene i den gruppa er så morsomme og snille, halvparten så gammel som det jeg er men vi kommer likevel godt overens. Det er en sprang-time. Ikke det jeg er mest interessert i, men Frøya er en tøffing og hun gønner på. Det går så bra og er så gøy at jeg kunne grått av glede og lettelse. Instruktøren har ikke sett meg ri på et år og blir positivt overrasket over hvor langt jeg har kommet siden den gang, og det er jo fint å høre.

Livet har plutselig gått fra å føles overkommelig til å faktisk føles helt fantastisk.

Det er skummelt hvor brå og brutale svingningene kan være. Det er jo selvsagt en fin erfaring å se at selv om alt kan rase på et øyeblikk, så trenger det ikke nødvendigvis være så mye som skal til for å rette opp i det. Hadde jeg bare kunnet huske det på nedturene.

Sulten (på livet)

For første gang på flere år skjer det fremgang på matfronten. De siste to årene har det vært mer eller mindre stillstand. Vekten har holdt seg stabil og jeg har fått i meg nok kalorier, men selv om jeg har spist nok så har jeg spist svært begrenset. Jeg har verken turt eller ønsket å utvide «mathorisonten» min. Matlyst har vært mangelvare - men etter at jeg startet opp i stallen igjen i høst har jeg brått fått tilbake matlysten! De siste årene har jeg riktignok hatt dager innimellom hvor jeg har vært litt ekstra sulten, men ikke noe mer. Nå er den plutselig tilbake, for fullt! En stabil, inspirerende, motiverende matlyst. Jeg er SULTEN, jeg vil ha MAT, jeg vil SPISE!

Egentlig er motivasjon et u-ord i min verden. Jeg tror ikke på motivasjon. Det jeg heller går for er «besluttsomhet».

«Motivasjon er ferskvare, sies det. Man må gripe den og bruke den når den kommer. Motivasjon er overvurdert, tenker jeg. Alt for mange tror de er avhengig av motivasjon. At innsats og resultat står (og faller) på motivasjon. Jeg tror det gjelder generelt, men jeg tenker først og fremst i forbindelse med spiseforstyrrelser. Nærmere bestemt recovery (ja, i mangel på et tilsvarende norsk ord bruker jeg fremdeles det engelske ordet). Man kan faktisk ikke vente til man er motivert, og man kan ikke stoppe opp dersom motivasjonen plutselig ikke er like sterk lengre. Den kan ikke være avgjørende, for den er upålitelig og uforutsigbar. 

Motivasjon kan ikke fremprovoseres eller tvinges frem, den kommer og går som den selv vil. Vi har overhodet ingen kontroll over den. Jeg er ambivalent overfor ordet «valg», men et ord jeg liker veldig godt er «besluttsomhet». Besluttsomhet er, i motsetning til motivasjon, noe vi har full kontroll over. Det er ikke noe som er avhengig av tid eller sted eller andre ytre omstendigheter. Jeg har besluttet å gi meg hen til recovery. Innimellom er det hardt, brutalt, grusomt, det gjør vondt og det føles som noe dritt. Akkurat de tingene er faktorer som kan kvele motivasjon, men som ikke kan røre besluttsomhet. Og jeg er fylt til randen av besluttsomhet.» 

-Motivasjon VS besluttsomhet, fra mars 2014

Besluttsomhet – gjør det uansett faen. Gjør det fordi jeg må og ikke gir meg selv noe annet valg. Denne gangen må jeg ikke – jeg VIL!

I mange år har jeg oppført meg som om jeg hatt glutenallergi eller var diabetiker; fantes det noe form for mel eller sukker i et produkt, om enn hvor liten andel det var, skydde jeg det som pesten. Jeg «kunne ikke», det gikk ikke, var ikke mulig. Selv om jeg ønsker så var det ikke et alternativ, ikke realistisk. Jeg var ikke en person som kunne innta slikt som kunne anse som «usunt». Om noe er «usunt» eller ikke kommer heller an på mengden enn på næringsdeklarasjon. Men for meg var det var enten eller. Enten spiste jeg det eller så spiste jeg det ikke. Og jeg spiste det IKKE.

Pizza var en ting jeg hadde hatt lyst på lenge. Pappas hjemmelagde lørdagspizza, med grov bunn og saftig fyll. Den representerer barndom, trygghet, varme og glede. Noen ganger har jeg vært hjemom når pappa har laget pizza til seg selv og mamma. Å kjenne den lukta uten å kunne kjenne smaken, det stikker i hjertet. Jeg vet også hvor inderlig gjerne de skulle ønske jeg kunne være spise sammen med dem. Så når jeg først kjente at jeg brått var klar for noe nytt, så var pizza et naturlig sted å starte. Hvorfor ikke slå på stortromma, liksom?

Pappa var ikke tung å be; han disket opp med vegetarpizza. Mange små pizza, med ikke mindre enn tre forskjellige type bunner, som jeg fikk prøve ut siden jeg ikke har spist brød-lignende saker på mange år og ikke var helt sikker på hvordan magen ville håndtere det. Til min store forbauselse gikk det helt fint. Selv om jeg ikke har spist brød eller lignende så har jeg det siste året spist kornblandingen 4-korn, og jeg regner med at det har vent magen min til den typen karbohydrater. Jeg har vært hjemme på lørdagspizza flere ganger nå. Jeg har eksperimentert litt med mengden jeg spiser også. Vanligvis så er alt jeg spiser nøye oppmålt og telt i både gram og kalorier. Hva vil da skje om jeg spiser «ukontrollert»? Om jeg forspiser meg? Altså ikke som i overspiser på en spiseforstyrret måte, men som i spiser til jeg må kneppe ut buksa, slik de fleste gjør en gang i bland, når de spiser noe ekstra godt. Den første gangen begynte jeg forsiktig, også har jeg spist litt og litt mer for hver gang. Og det har gått HELT FINT! Ja, jeg blir veldig mett, jeg ligger på sofaen etterpå med en mage som stikker litt ekstra ut – og jeg nyter det. Kroppen min reagerer ikke anderledes enn hva en annen kropp ville gjort. Kroppen tåler det. Jeg tåler det!

Det er et stort steg, men skal man først i gang kan det noen ganger være lurt å begynne med nettopp det. At jeg spiser pappas trygge pizza med trygge ingredienser og 100% grov bunn betyr ikke at jeg kommer til å dra på Peppes å spise der (hvertfall ikke med det første). Det betyr heller ikke at jeg kommer til å fortsette å gå hardt ut, og begynne med alt det andre jeg ikke har spist på mange år. Det betyr heller ikke at jeg kommer til å en dag ende opp med et helt normalt kosthold som inneholder litt av alt. Men dette er en slags start, selv om jeg ikke vet hva fortsettelsen er.

Jeg har også tatt noen små steg, ting jeg ikke enda er helt klar for å dele. Men det jeg jobber med er å skjønne at hva jeg spiser/ikke spiser, ikke definerer meg. For det er uansett kun jeg som vet hva jeg spiser. Jeg jobber med å ufarliggjøre mat, matvarer og ingredienser. For mat er tross alt ikke farlig. Dessuten går det mer og mer opp for meg at jeg ikke ønsker å leve i restriksjon resten av livet mitt. Nå er rette tidspunktet til å ta tak i det.

En stor liten seier

Hvert år blir det arrangert et kostymesprang i forbindelse med halloween. Det vil si at rytter og hest kler seg ut, og hopper over hinder i en bestemt rekkefølge. Å være med på noe slikt har aldri vært aktuelt for meg, men likevel lot jeg meg overtale av ei venninne i stallen. Jeg visste ikke hva i alle dager jeg skulle være, jeg er ikke kreativ verken i planlegging eller utførelse, men hun påtok seg oppdraget å planlegge og lage kostyme til både meg og Frøya. Min andre bekymring var om jeg ville klare å lære meg banen, og om Frøya ville samarbeide med meg. Når jeg er stresset blir jeg ufokusert, og ingen hester er interessert i å samarbeide med en ufokusert rytter. Jeg kan ikke tenke meg noe verre enn at hun skal "slå seg vrang" og nekte å høre på meg midt på bana, i en konkurranse som går på tid, foran masse publikummere. Jeg ville fått helt sammenbrudd! Dessuten er det ikke slik at man får vite hvordan bana er i god tid, slik at man kan øve og forberede seg; den er nemlig ikke tilgjengelig for samme morgen som spranget er. Det er lette baner altså, hindrene er til og med nummerert, men for meg som har et stort behov for å forberede meg og vite nøyaktig hvordan ting er/blir, så er det helt uaktuelt! Men så er det slik at det er lov å ha noen som leier hest og rytter gjennom hele bana, og den oppgaven tok venninna mi jammen meg også på seg.

Å sitter på hesten og bare se fin ut, uten å trenge å gjøre noe? Høres greit ut, det!

Lille artigkatta mi ♥

Det var fire klasser; bom på bakken, 20 cm hinder, 40 cm hinder og 70 cm hinder. Vi meldte oss på 20 cm. Det er så lavt at hesten ikke trenger hoppe over, hun må bare løfte litt ekstra på bena når hun går over. Men herregud som jeg gruet meg. Siden jeg visste at noen la ned mye tid og energi i kostymet vårt, så kunne jeg ikke trekke meg, ellers hadde jeg garantert gjort det. Det vanskeligste var kanskje at jeg følte meg så dum som liksom var voksen og skulle ha leier! En ting når man er barn og kanskje ikke er så flink eller har så god kontroll over hesten, men som voksen bør man jo klare seg selv. Jeg hadde jo mine gode grunner, og jeg hadde rett og slett ikke turt å gjøre det på egenhånd, men det føltes likevel flaut. Flere av de andre i stallen spurte meg på forhånd om jeg skulle melde meg på, jeg fortalte at det skulle jeg og passet samtidig på å nevne at jeg skulle ha leier. Jeg fortalte også helt kort hvorfor; at jeg ikke trodde jeg ville klare lære meg banen og at jeg ikke var helt sikker på om Frøya ville samarbeide. Ingen ga inntrykk av at de syntes det var rart eller teit, tvert i mot så hadde de full forståelse for det. Det gjorde meg mye tryggere, selv om jeg visste at mesteparten av tilskuerne ville være helt fremmede mennesker.

Frøya kan være ganske utålmodig innimellom. Hun liker godt å være ute i all slags vær og vind, og kan fort bli lei når hun må stå inne uten at det skjer noe. Den lørdagen ble det en del venting for henne. Jeg var litt bekymret for om hun ville blir masete, men hun var helt fantastisk tålmodig. Hun ble børstet og stelt, fikk manen, panneluggen og halen farget rosa og lilla, pluss glitter i mane og hale. I hennes hale og mitt hår ble det knytt inn remser av skinnende rosa og sølvfarget papir. På bena fikk hun rosa beskyttere, hun bruker vanligvis ikke beskyttere, men hun sa ikke noe om det. Å få et enhjørningshorn i panna var også helt greit, det samme var to svære vinger. Det var masse folk overalt, i alle mulige kostymer, fremmede hester som også var i kostyme - og Frøya mi tok det hele med knusende ro! Hun er jo en fjording, som kanskje er den roligste og mest bedagelige rasen, men jeg er likevel bunnløst imponert over henne.

 

På forhånd var jeg ganske sikker på at jeg kom til å gråte, brekke meg eller svime av da vi skulle til pers, men da jeg kom inn på bana så kjente jeg at dette er mer show og morro enn en konkuranse, og jeg koste meg hele veien! I rolig trav ble vi fint ledet gjennom banen og Frøya fulgte villig etter leieren vår, det var rett og slett GØY. Dessuten kom faktisk mamma og pappa for å se på, og det er jeg kjempeglad for!

Jeg tok noen bilder av Frøya mens vi pyntet henne, men dessverre glemte jeg å få noen til å ta ordentlig bilde av oss i fullt kostyme! Arrangørene tok to bilder av oss ute på bana, heldigvis. Dessverre er ingen av de av hele kostymet, så legger også ut noen blurry bilder venninna mi tok med mobilen sin, så får man et visst inntrykk av kostymen.

Her ser det nesten ut som vi svever avgårde!

Det viktigste for meg var ikke å vinne, men å delta. Målet mitt var å fullføre, that's it. Overraskelsen var derfor stor når jeg fikk beskjed om å komme inn på bana igjen for premieutdelingen etter at 20 cm klassen var ferdig. Og jeg kom på andreplass! Vi var ni stykker i den klassen, de fleste andre var riktignok barn, og kanskje er det litt teit når flere av de ridde på egenhånd mens jeg, en voksen, ble leid... men likevel. Det er helt ubeskrivelig, det er faktisk et av de største øyeblikkene i mitt liv. Dessuten fikk jeg så mange fine tilbakemeldinger både på kostyme og plasseringen. Jeg er fryktelig stolt av Frøya, og av meg selv (om det er lov å si!?).

En kropp i ustand

Det viktigste for meg er å ha en kropp som fungerer. Hele veien (fra sykelig undervektig til innenfor «normalen») har jeg bevisst prøvd å ha mer fokus på at kroppen skal være sunn og frisk og fungere, enn på hva den veier. Vekt er ikke viktig, så lenge man holder seg innenfor «normalen». Og det gjør jeg nå. Det har jeg gjort i nesten to år. Likevel sliter kroppen. Det har den gjort helt siden jeg ble normalvektig. Før det også, selvsagt, bare at da hadde den jo en god grunn.

Jeg har mye vondt, i skuldre, nakke og rygg. Noen perioder går det litt bedre, andre perioder er det veldig ille. Jeg er usikker på hva som utløser det og hva som lindrer det. Noen ganger hjelper det å sove, andre ganger er jeg verre når jeg våkner. Noen ganger kan jeg måkke en av hestenes bokser og få kjempevondt, andre ganger kan jeg måkke tre bokser uten at jeg kjenner noe ubehag. Noen ganger får jeg vondt selv om jeg ikke har gjort noe. Noen ganger kan jeg turne rundt i stallen en hel dag uten å bli noe mer enn normalt sliten. Noen ganger blir jeg smertefri av smertestillende, andre ganger har det ingen effekt.

Kroppen er konstant anspent, og jeg klarer ikke få den til å slappe av selv om jeg forsøker. Jeg klarer ikke «slappe av». Jeg kan sitte i sofaen, men hjernen jobber på høygir, kroppen spenner seg selv og musklene gjør vondt. I perioder har jeg så vondt i skuldrene at jeg ikke kan bruke bh, fordi det ekstra lille trykket bh-stroppene gir er nok til å gjøre meg svimmel og kvalm. Å kjøre bil gir mye smerte i skuldrene. Jeg må prøve å holde bilturene kortere enn 10 minutter, skal jeg kjøre lengre må jeg ta smertestillende.

Det var nok et sjokk for en kropp som hadde vært helt i ro i mange år, å plutselig skulle begynne med både klatring og jobbing i stall. Kanskje var overgangen for brå. Kanskje er dette det difuse ordet «senskader» som følge av hardkjøret kroppen min har vært gjennom. Klatringen har jeg satt på pause, jeg har ikke klatret aktivt siden i vår. Men stallen er jeg i. Over en lang periode har jeg pushet på når jeg egentlig burde tatt det med ro. Alle signalene kroppen har gitt meg om å ta det med ro, de har jeg ikke godtatt. Jeg klarer ikke å være i stallen uten å gjøre noe (det er faktisk ikke mulig!), og jeg klarer heller ikke å ikke være i stallen (for uten stallen så har jeg jo ingenting). Jeg er helt avhengig av å gjøre noe nyttig, å være til hjelp, å bidra der jeg kan, få et konstruktivt utløp for all energien og virketrangen min, og når jeg ikke får gjort noe fornuftig så føler jeg meg så uendelig udugelig og ubrukelig.

Nå har det blitt helt stopp. Jeg burde stoppet opp for lengst, men trodde jo virkelig at det ville løse seg selv, at det ville gå over. Plutselig hjelper verken sterke smertestillende eller betennelsesdempende, som tidligere har hatt god effekt. Jeg har tatt helt pause fra stallen i over en uke; ingen måkking, løfting eller bæring, noe som alene burde gjort meg smertefri, men det har heller ikke hjulpet. Jeg vet ikke helt hva jeg skal gjøre. Rastløsheten og virketrangen sprenger i meg, og disse følelsene av udugelighet og ubrukelighet vokser noe voldsomt.

Etter et halvt år hos fysioterapaut har jeg ikke blitt noe bedre – faktisk har jeg prestert å bli verre. Det slår meg at kanskje er det ikke kroppen som trenger hjelp, men hodet. Det er som om alt av stress og negative ting som skjer, setter seg fysisk i kroppen min. Alt kaoset som regjerer i hodet mitt, det flyter over, flyter ut i hele kroppen.

I nesten hele mitt liv er det hodet som har holdt meg tilbake - nå er det kroppen som holder meg igjen. «Premien» min for å fokusere på en frisk kropp i stede for vekt, skulle jo være en frisk kropp. Jeg føler meg lurt.

Hva om kjærlighet ikke er nok

Da jeg fikk vite at jeg, for alvor, skulle få mulighet til å ha en hest på fòr, var jeg skeptisk. Redd for at jeg ikke ville klare ansvaret, redd jeg ikke ville ta godt nok vare på hesten. Marie forsikret meg om at det ville gå helt fint, og jeg har jo mange rundt meg som jeg kan be om hjelp og råd. Så jeg tok sjansen, og fikk Frøya på hel-fòr. Etterhvert som jeg ble bedre og bedre kjent med henne, og gladere og gladere i henne til jeg til slutt begynte å elske henne, så sverget jeg på at hun aldri skal «lide» uansett hva jeg gjør mot meg selv. Hun skal komme først, alltid. Hun skal få alt hun trenger, og mer til. Den høyt elskede hesten er min førsteprioritet her i livet. Ingenting jeg gjør mot meg selv skal gå på bekostning av henne.

At jeg skulle slutte helt med å skade meg, var urealistisk å forvente, men det skjer ikke like ofte som før. Og de gangene det har skjedd siden hun kom, har jeg likevel vært i stallen, som om ingenting har skjedd. Jeg har dog tillatt meg selv å ta èn dag fri fra selve ridningen, men kun èn, og har likevel vært i stallen og stelt med henne. En dag fri innimellom bør hun jo få uansett.

Når ting har gått bra lenge, så begynner man å anta at det kommer til å fortsette å gjøre det. Det er ofte når man begynner føle seg trygg at man går på en smell. Og det skjedde; jeg var uheldig. Ikke med selve skaden, men med legen jeg møtte på legevakten. Jeg fikk ikke den behandlingen jeg skulle fått. Ikke fordi han ikke ville, men fordi han mente han ikke kunne, at det ikke lot seg gjøre. Jeg var svært uenig, det ville ikke vært noe problem, men hva jeg mente betydde ingenting. Det førte til at jeg plutselig ikke kunne ri. Jeg kunne plutselig ikke sette Frøya først. Ikke uten at det gikk på helsa løs.

Et sår som er behandlet holder seg helt og lukket selv om man er aktiv. Et sår som ikke blir det, vil bevege på seg og potensielt rives opp dersom man er aktiv. Et sår som blir behandlet gror på en uke. Et sår som ikke blir det, bruker 1 til 2 måneder. Denne gangen var jeg heldig; det tok ikke mer enn litt over en uke før det hadde rukket å bli såpass mye bedre at det hvertfall ikke kunne bli verre, og jeg kunne starte rolig opp igjen. Kanskje høres ikke det lenge ut, men det var i slutten av sommerferien, og jeg gikk fra å ri 6 dager i uken til bom stopp.

Den dårlige samvittigheten tok et solid kveletak på meg. Den gnagende følelsen av å ikke være i stand til å ta godt nok vare på henne. Det viktigste for meg er at Frøya har det bra. Hun er min sol og måne og stjerne, hun er hele min verden, hele mitt liv. Uten henne har jeg ingen grunn til å stå opp hver morgen, ingenting å kjempe for. Jeg klarer meg ikke uten henne, men er samtidig veldig klar over at om jeg ikke klarer ta godt nok vare på henne så må jeg la noen andre gjøre det. Å måtte si henne fra meg, det er min største frykt og mitt verste mareritt.

Noe av det som skremmer meg mest er at denne hendelsen ikke har dempet den intense trangen jeg har til å skade meg. I følge all logikk burde dette vært et wake-up call, men det er ikke det. Og det gjør at jeg føler meg enda jævligere. Jeg vet at jeg risikerer å bli tvunget til å måtte ta en pause, kanskje en lengre en, men jeg klarer likevel ikke å la være.

Jeg kan gi henne all verdens omsorg, kos, stell og kjærlighet, men det er ikke slik at det nødvendigvis er nok. Hun trenger oppdragelse, opplæring, grenser, trening, og det er ekstremt begrenset hva jeg, med min korte «karriere», får til. Jo mer jeg tenker, jo mer innser jeg hvor lite jeg vet. Jo mer jeg gjør, jo mer innser jeg hvor lite jeg kan. Den siste tiden har jeg blitt stadig mer usikker, og trengt stadig mer hjelp med henne. Jeg er heldig som får hjelp. Hun som instruerer meg pleier også ri Frøya selv innimellom for å få henne mer «på plass», på en måte jeg ikke kan. Det er jeg evig takknemlig for! Samtidig knuser det meg at det er noe jeg ikke får til selv.

Hun lider ingen nød, den hesten, tvert i mot så har hun det som plommen i egget. Likevel føler jeg ikke at det jeg gjør er godt nok. Jeg gir alt jeg har for henne, og får tilbakemeldinger på at jeg er flink med henne, men klarer ikke tro på det, klarer bare ikke tro på at det jeg gjør er godt nok. Frøya fortjener det beste og jeg lever i konstant redsel for at «det beste» rett og slett ikke er meg.

Å leve er ingen selvfølge

Magisk nydelig sang med et viktig budskap 

Vi har vel alle sammen en tendens til å ta hverandre for gitt, til å ta vår egen helse og vårt eget liv for gitt. Helt til noe skjer. Det er trist at vi ofte trenger brutale påminnelsen for å huske å sette pris på vårt liv og livene til de vi har rundt oss, de vi er glade i. At vi puster, og at våre nærmeste puster, det er ingen selvfølge. Livet er skjørt, og kan mange ganger være både brutalt og urettferdig. En ting er sikkert, kjærlighet er noe det aldri kan bli for mye av! Vi bør bli flinkere til å si til de vi er glad i, at vi er glade i de. Få ting er vel verre enn å plutselig sitte igjen med usagte ord som man aldri igjen vil få sjansen til å si den det gjelder. Jeg prøver så godt jeg kan å uttrykke takknemlighet og kjærlighet til alle de i mitt liv som betyr noe for meg (og jeg synes faktisk at det å si det høyt forsterker de gode følelsene)! ♥

Et nydelig syn som møtte meg på vei ut av stallen!