mandag 25. juli 2011

Ren ondskap

Jeg hørte det først på radioen, rett etter at det hadde skjedd. Så for meg en liten bombe, som kanskje ville ødelegge et rom eller så. Av det lille jeg hørte, nevnte de ikke noe om verken døde eller skadde. Jeg tenkte ikke noe mer på det. Like etter var det familieselskap, med barn og mennesker og klemmer og øl og mat. Da jeg gikk en tur på do litt senere, slo jeg på tven for å se om det var noe om det på nyhetene. Bildene som møtte meg fikk meg til å synke gråtende sammen på gulvet; bilder fra noe som mest av alt lignet på en krigssone, mennesker med blødende sår i fjeset, slik vi så etter bombingen av busser og t-bane i London i 2005. Parkerte meg forran tv, opp med dataen og inn på facebook, hvor de fleste var rimelig kjappe med å fortelle at det gikk bra med de. Så plutselig, får nyhetsreporteren inn tips om skyting på ei øy. Om ungdom som panisk legger på svøm bort fra øya. Det er helt uvirkelig. Det kan ikke stemme? Men det stemmer. Det har skjedd, i vår vakre lille land.

På facebook ser jeg mennesker skriver at de håper alle sine venner er i trygghet. Det var også min første tanke, men etterhvert innser jeg at det er like ille uansett om noen jeg kjenner er blant de rammede eller ikke.

Når jeg legger meg, den 22.07.11, er det melding om tilsammen 14 døde, og tallet jeg står opp til får meg til å miste pusten; 84 drepte på øya! I skrivende stund er tallet nedjustert til 68. Det er fremdeles mye, men det er faktisk 16 "ekstra" familier som får sitt barn (mer eller mindre) trygt hjem, og det betyr uendelig mye. Fem stykker fra utøya er enda savnet, og leitingen har pågått i flere døgn nå. Samme gjelder i Oslo, leting etter døde pågår fortsatt i bygningen.

Jeg har så vanvittig mye på hjertet, så mange tanker. Så mye sorg, så mye redsel, så mye sinne. Så mange følelser. Jeg gråter, jeg krangler med folk på internett; folk som synes det er greit å dra ut på fest for å drikke og ha det gøy, bare timer etter hendelsene, folk som klager over at de normale sendingene på tv-kanalene går ut, folk som fortsetter som før med lystige statusoppdateringer fulle av smilyer, folk som sier (and I quote) «synd for de som var tilstede, selv kan jeg kan ikke gå å tenke på det, har nok med mitt ^^ ». Det provoserer meg noe helt vanvittig.

Er ikke dette tiden for å se lengre enn sin egen nese, så vet ikke jeg! Det setter virkelig ting i perspektiv. Dette er ikke noe som kun berører de omkommende, skadde og pårørende (slik noen later til å tro), dette er noe som har rammet det norske folk, vårt land! JEG tar dette som skjedde ytterst personlig, på vegne av meg selv, på vegne av det norske folk, på vegne av Norge. Unødvendig, motbydelig, avskyelig, ufattelig, uvirkelig handling. Direkte ondskap. (Gjerningsmannen fortjener ikke bli nevnt.) Så plutselig, så uventet, her i vårt vakre lille land.

Vi er så få her i landet, hver fallen er bror eller venn (Nordahl Grieg)

Folk som begynner snakke om dødsstraff! Snakk om dødsstraff, skal vi virkelig la denne grusomme handling endre noe så fundamentalistisk i fredsnasjonen Norge. Dette er noe vi har fått «skryt» av fra resten av verden, at vi hånderer dette med kjærlighet og omsorg i stede for hat og hevn.

Jeg sitter å skjelver, tårer i øynene og klump i halsen, med et hjerte som blør for Norge. Jeg klarer ikke tenke på noe annet, vanskelig å finne noe annet å snakke om. Jeg har tv-en på hele tiden, og det er det siste jeg tenker på når jeg sovner og det første jeg tenker på når jeg våkner. Hvordan skal det noen gang kunne bli «hverdag» igjen? Jeg er så uendelig liten, så hjelpesløs her oppe i Nord. Så takknemlig, for at jeg, ganske så tilfeldig, reiste hjem til Nord to dager før det smalt. Så redd for at det skal skje igjen. Så forferdelig trist for de omkommede, de skadde og de pårørende. Det er min sterke reaksjon, her jeg sitter trygt oppe i Nord, med alle mine kjære og nære i trygghet.

Denne helga har vi sett det beste og verste i folk. Det verste som er bomben og massakren, det beste er måten folk har tatt hånd om hverandre på, hjulpet hverandre. Vakkert å se så mye kjærlighet og medmenneskelighet midt i denne ondskapen som har rammet Norge. Fra mennesker i resten av Norden, Europa og verden, men først og fremst fra menneskene her i vårt vakre lille land.

'Love For Norway' by Iranian-American
cartoonist and artist Kaveh Adel 2011

Jeg tenker på de som var der, de som løp for livet, de som så sine venner bli skutt, drept, de som måtte gjemme seg blant døde mennesker, venner. De som ble jaktet på av en person som utga seg for å være politimann, som skal være tryggheten selv. Hvordan reiser man seg etter noe sånt? For ikke å snakke om de som ble skutt. Eller fylt med glassbiter etter eksplosjonen i Oslo. Hvordan føler man seg trygg igjen etter noe sånn? Hvordan kan noen føle seg trygg, når vi har sett at noe slik kan skje? Da er det så utrolig godt å se landets ledere trå til, spesielt Jens Stoltenberg, med oppmøte, trøst og fine ord:

Fredag kveld:
Dette er en kveld som krever mye av oss alle.
Dagene som følger kan komme til å kreve enda mer.
Det er vi beredt til å møte. Norge står sammen i krisetider.
Vi sørger over våre døde.
Vi lider med de sårede.
Og vi føler med de pårørende.

(...)
Dere skal ikke få ødelegge oss,
dere skal ikke få ødelegge vårt demokrati
og vårt engasjement for en bedre verden.
Vi er en liten nasjon, men vi er en stolt nasjon.
Ingen skal få bombe oss til taushet,
ingen skal skyte oss til taushet,
ingen skal noensinne skremme oss fra å være Norge.

Mandag kveld:
Ondskap kan drepe et menneske, men aldri beseire et helt folk.
Verden, Norge, livet skal gå videre – men ikke i dag.

5 kommentarer:

  1. Tom for ord men legger igjen et <3

    SvarSlett
  2. Alle de ordene jeg har lett etter i hodet mitt, de fant jeg her, skrevet av deg. Tusen, tusen takk Pantora <3

    SvarSlett
  3. Uendelig mye kjærlighet til deg, så bra skrevet. Masse masse, og så litt flere, klemmer...

    SvarSlett
  4. *Gode klemmer til dere alle*
    <3 <3 <3

    SvarSlett