mandag 20. august 2012

Den aller verste beskjeden

Del 1

Jeg var så klar for høsten og vinteren. Klar for stabilitet, rutiner, trygghet, fremgang. Alt lå så til rette at det var nesten ikke til å tro! Ofte slo det meg at det virket for godt til å være sant. Men da Cecilie kom tilbake på jobb etter ferien, turte jeg stole på at det var sant. Jeg begynte føle meg trygg, klarte slappe av. Og når man føler seg trygg, det er da alt går til helvete.

Tirsdag, for to uker siden;

Det er andre dagen Cecilie er på jobb etter ferien. I går hadde vi en god og etterlengtet samtale, og vi skal ta opp tråden igjen i dag. Når vi setter oss ned er Cecilie er alvorlig, og hun begynner med å si at hun må fortelle meg noe. Noe som kommer til å være vanskelig for henne å si, og vanskelig for meg å høre. Jeg skjønner umiddelbart hva det er som kommer. Hun sier flere ord jeg ikke helt får med meg, før jeg hører ordene jeg frykter aller mest; Cecilie skal slutte. Så sier hun enda flere ord. Mange ord. Jeg vet ikke om jeg sier noe. Hodet mitt har for lengst løsnet fra kroppen min, og flydd avsted.

Alt inni meg blir slukt av et sort hull, både vondt og godt, og jeg sitter igjen som et skall, fylt av etsende tomhet. Samtidig som alt i meg blir til stein, og jeg er så tung at jeg aldri ville klare bevege meg igjen. Samtidig som bakken forsvinner under bena på meg. Eller, ikke bare bakken, men hele verden. Jeg kjente at alt som gir mening, ikke lengre gjør det likevel.

Og alt skjer helt lydløst. For uten hodet er kroppen låst. En million tanker og følelser ville ut i form av ord. Jeg ville gråte av redsel, trygle henne om å bli, kjefte på henne fordi hun forlater meg, rase fordi hun har tatt det valget, løpe derfra i panikk. Men ingenting skjer. Kroppen er som lammet. Blikket mitt låste seg på en detalj på buksen min, fingrene plukket mekanisk på armbåndene jeg har på meg. Jeg klarte ikke reagere. Det eneste jeg tenker er at hun sitter der og snakker om verden ende. Tiden går ikke lengre, hjertet mitt glemmer å slå, jeg vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg. Jeg er forsvunnet fullstendig i håpløshetens tåkeland.
                                                               

Vær så snill å ikke si til meg at det vil ordne seg. Ikke si at det kommer til å gå bra. 
Det føles som en bagatelisering av smerten min/situasjonen jeg er i, uansett hvor klar jeg er over at det ikke er ment sånn. Jeg tar i mot alle klemmer jeg kan få (som jeg ikke klarer be om), men vil ikke høre at det kommer til å gå bra, at det kommer til å ordne seg, for det gjør det ikke. Jeg er absolutt blottet for tro på og håp for at det vil gjøre det. Så vær så snill å bare ikke si det...

22 kommentarer:

  1. Sende deg en god klem eg..
    Mailiss

    SvarSlett
  2. Høres tøft ut at en avslutning er så hardt for deg. Håper du finner ut av det, og at du en dag kan kjenne tryggheten du i dag kjenner gjennom Cecilie, inni deg selv. Kanskje dere kan legge en plan for hvordan avslutte på best mulig måte, og for hvordan tryggheten din best kan ivaretas gjennom dette? *Klem*

    SvarSlett
    Svar
    1. Vet ikke, klarer ikke tenke på det akkurat nå...
      Takk for klemmen!

      Slett
  3. Beskjeden alle som har en viktig person i sitt liv frykter, og jeg kan kjenne igjen frykten i.
    Utover det:

    *lytter i stillhet, og sender deg min aller beste klem*

    SvarSlett
  4. Oi... kjenner det stikker inni meg når jeg leser dette. vi har ganske likt nært forhold til hver vår behandler og jeg tenkte, egoistisk ja, glad det ikke var min behandler! Kjære tid... hva vil skje videre, kommer du til å fortsette på dagavd? hvor lenge har cecilie visst at hu skulle slutte?
    Linnk

    SvarSlett
    Svar
    1. Skjønner godt du er glad for det! Vanskelig å svare på hva som skjer videre...

      Slett
  5. Kjære Tora.. jeg kjenner den smerten som jager inni deg nå. Den følelsen ER så sterk, at jeg kan kjenne det på kroppen her jeg sitter.. :(
    Det vekker følelser inni meg også, fordi jeg har selv erfart at en behandler/miljøkontakt/fysioterapeut har gitt meg den beskjeden jeg har fryktet aller verst: at de skal forsvinne. Frykten som smeller i det øyeblikket du hører ordet "slutte", raser verden sammen. Jorda svever rundt i det trygge rommet, men blir som lyn fra klar himmel, slukt av et sort hull. Lammet av kraften, sitter du der... uten å vite hva det er som egentlig skjer. " Vær så snill å fortell meg at jeg har et mareritt. Vær så snill, la dette ikke være sant!".... Tårene kommer, og de triller nedover et stivt eller en ristende underleppe. Du kjenner smaken av salt, og det får eksisterende sår til å svi mer enn nødvendig.

    Jeg vet ikke hva annet jeg kan si jeg Tora.. annet enn at jeg kjenner smerten din. Det er virkelig ikke noe godt å få en slik beskjed. Jeg føler med deg <3

    Hører forresten på Coldplay - "Fix You" for øyeblikket.. det får meg til å tenke over hva jeg har oppnått i ettertiden at mine trygge, gode hjelpere sluttet/gikk ut i permisjon. Jeg har hatt mange opp- og nedturer den siste tiden. Det har vært tøft og tungt, men også positivt og innsiktsmessig. Det har åpnet opp en port for meg, jeg tør å stadig, sakte men sikkert - knytte meg til andre mennesker. Jeg tenker på deg i kveld. Ta vare på deg selv <3
    Klemmer og gode tanker sendes din vei <3

    SvarSlett
  6. Stor klem og lykke lykke til !
    D

    SvarSlett
  7. Sender deg en stor klem og varme tanker kjære venn! <3

    SvarSlett
  8. Opplevde det samme selv. Jeg mistet min behandler over tre år, og fikk ny nå i mai. Jeg kan ennå føle på at det er helt feil, men, jeg må jo likevel gi det en sjanse. Men jeg liker det ikke. Jeg merker at jeg glefser og er mye irritert i timene hennes, og det er vel savnet mitt etter han forrige. Jeg burde jo ikke la det gå utover henne, men blir bare så utrolig irritert. So, I feel you.

    Masse klemmer <3

    SvarSlett