Jeg
snakker ikke så mye med foreldrene mine, forteller dem ikke så mye,
sånn direkte. Det er ikke alt de trenger vite. Jeg er for glad i dem
til å kunne klare å la dem se hvor mye jeg sliter. Men, jeg lar mamma lese
bloggen, så gjennom den får hun vite en del likevel. Vi snakket
sammen i dag formiddag, og hun sa at hun hadde lest blogginnlegget jeg
postet i går. «Vet du hva jeg tenkte da jeg leste det?», spør
hun. Jeg får "bange anelser", og regner med at hun skal komme med enda en av sine
mange ideer. Siden jeg ble psyk, har jeg nemlig etter hennes initiativ forsøkt
bioresonans, forskjellige naturmedisiner, forskjellige kosttilskudd,
naprapat, kiropraktor, forskjellige healere, tankefeltterapi og
akupunktur. Det er ikke noe galt i forslagene hennes, overhode ikke,
og jeg vet at hun mener det godt. Hun vil bare det beste for meg, vil
at jeg skal ha det bra, vil så veldig gjerne hjelpe. Det er jo bare det
at jeg ikke tror det vil hjelpe, fordi jeg ikke tror at noe som helst
vil kunne hjelpe. Også blir jeg så lei meg på hennes vegne, når jeg prøver nok en ting som ikke «funker»
. Så lang er det tross alt ikke noe som har hjulpet. Men jeg skjønner at det er viktig for henne å
håpe, å tro, så jeg lar henne. Jeg tror hun skjønner at jeg
ikke har troa, for hun sier alltid at det blir hvertfall ikke verre,
eller at det er verdt et forsøk, eller at jeg ikke taper noe på å prøve. Hun
har jo rett. Og hun vil nok aldri slippe opp for forslag og ideer.
Mammas yndlingsdyr!
Forslaget
hennes denne gangen er det mest jordnære hun så langt har hatt.
Hun sier; «Jeg tror du trenger en kattunge!». Selv er jeg ikke helt enig. Jeg
sliter allerede nok med å ta vare på meg selv. Likevel, det betyr
veldig mye for meg at hun faktisk foreslår det. Jeg har nemlig tenkt
på det mange ganger før, men har aldri gjort alvor av det.
Foreldrene mine sa at dersom jeg skal bort er det jo de som må ha
den, og det vil bli et helsikes liv med katten og Roxy, OG dersom jeg
en gang flytter så er det de som må overta den, og de er ikke
interessert i å ha katt igjen, OG dersom jeg får en katt så vil
det bli omtrent umulig for meg å ha Roxy på besøk hos meg. Jeg
skjønte argumentene deres, og var enig. Så at mamma nå er villig
til å være litt mer fleksibel, betyr mye.
Er
det en person her i verden jeg er trygg på at aldri vil gi meg opp,
må det være mamma (pappa også, forsåvidt). Uansett faen, så
kjemper hun for meg, tror på meg og elsker meg. Det burde vært en menneskerett å ha en sånn person i livet sitt, men langt fra alle har det. Det gjør meg (ekstra) uendelig takknemlig for at jeg har det.
