torsdag 13. september 2012

Hun som aldri mister troen

Jeg snakker ikke så mye med foreldrene mine, forteller dem ikke så mye, sånn direkte. Det er ikke alt de trenger vite. Jeg er for glad i dem til å kunne klare å la dem se hvor mye jeg sliter. Men, jeg lar mamma lese bloggen, så gjennom den får hun vite en del likevel. Vi snakket sammen i dag formiddag, og hun sa at hun hadde lest blogginnlegget jeg postet i går. «Vet du hva jeg tenkte da jeg leste det?», spør hun. Jeg får "bange anelser", og regner med at hun skal komme med enda en av sine mange ideer. Siden jeg ble psyk, har jeg nemlig etter hennes initiativ forsøkt bioresonans, forskjellige naturmedisiner, forskjellige kosttilskudd, naprapat, kiropraktor, forskjellige healere, tankefeltterapi og akupunktur. Det er ikke noe galt i forslagene hennes, overhode ikke, og jeg vet at hun mener det godt. Hun vil bare det beste for meg, vil at jeg skal ha det bra, vil så veldig gjerne hjelpe. Det er jo bare det at jeg ikke tror det vil hjelpe, fordi jeg ikke tror at noe som helst vil kunne hjelpe. Også blir jeg så lei meg på hennes vegne, når jeg prøver nok en ting som ikke «funker» . Så lang er det tross alt ikke noe som har hjulpet. Men jeg skjønner at det er viktig for henne å håpe, å tro, så jeg lar henne. Jeg tror hun skjønner at jeg ikke har troa, for hun sier alltid at det blir hvertfall ikke verre, eller at det er verdt et forsøk, eller at jeg ikke taper noe på å prøve. Hun har jo rett. Og hun vil nok aldri slippe opp for forslag og ideer. 

Mammas yndlingsdyr!

Forslaget hennes denne gangen er det mest jordnære hun så langt har hatt. Hun sier; «Jeg tror du trenger en kattunge!». Selv er jeg ikke helt enig. Jeg sliter allerede nok med å ta vare på meg selv. Likevel, det betyr veldig mye for meg at hun faktisk foreslår det. Jeg har nemlig tenkt på det mange ganger før, men har aldri gjort alvor av det. Foreldrene mine sa at dersom jeg skal bort er det jo de som må ha den, og det vil bli et helsikes liv med katten og Roxy, OG dersom jeg en gang flytter så er det de som må overta den, og de er ikke interessert i å ha katt igjen, OG dersom jeg får en katt så vil det bli omtrent umulig for meg å ha Roxy på besøk hos meg. Jeg skjønte argumentene deres, og var enig. Så at mamma nå er villig til å være litt mer fleksibel, betyr mye.

Er det en person her i verden jeg er trygg på at aldri vil gi meg opp, må det være mamma (pappa også, forsåvidt). Uansett faen, så kjemper hun for meg, tror på meg og elsker meg. Det burde vært en menneskerett å ha en sånn person i livet sitt, men langt fra alle har det. Det gjør meg (ekstra) uendelig takknemlig for at jeg har det.

12 kommentarer:

  1. At en slik person burde vært en menneskerett stemmer jeg helt klart FOR. God skrevet Tora<3


    ps! Dyr ER god terapi. Vi hadde både katt og hund samtidig, det gikk fint når de bare fikk vent seg til hverandre (katten var i utgangspunktet ekstremt sjefete, men jekket seg litt ned). Det er sikkert vanskeligere når de ikke er sammen hele tiden, men dette vet andre mye mer om enn meg :)

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk <3
      Vi har også hatt katt og hund samtidig, det gikk jo fint men Roxy var obsessed!

      Slett
    2. Hvordan obsessed?
      Her var katta sjefen, men det var ingen bombe, tøff i trynet som den er. Den spiste f.eks. hundematen mens bikkja stod sulten og slukøret og så på haha!

      Hva med å være avlastningshjem for dyrebeskyttelsen e.l.?

      Slett
    3. Joda, pus var sjefen hos oss også. Roxy ga henne ikke fred, skulle hele tiden gjøre seg til for henne, prøvde fange oppmerksomheten hennes, men pus var bare irritert og igonrerte henne fullstendig. Tror ofte det er katta som er sjefen! Pusen spiste Roxy sin mat mens hun sto og så på, og hun lå i Roxy sin store hundekurv mens Roxy lå på gulvet :)

      Slett
  2. Du er heldig <3 Og jeg unner deg en slik mamma <3

    *klemme på*

    SvarSlett
    Svar
    1. Ja, jeg er det :) Takk lilleredd!

      Slett
  3. Så bra at mora di er så bra! Det fortjener du :)

    SvarSlett
  4. Jeg fikk katten min i februar, rett etter jeg ble utskrevet fra psyk for første gang. Jeg slet mye med selvskading på den tiden, men jeg merket at det ble så mye bedre når jeg fikk katten min. Når ting ble vanskelig, så kunne jeg jo ikke ta frem barberbladene fordi katten min lå inne på rommet mitt eller i armkroken min.

    Hun har reddet meg mange ganger, dessuten er hun jo god selvskap. Anbefaler deg å få deg en kattungen! ;)

    SvarSlett
    Svar
    1. Det kan nok hjelpe ganske mye ja! Merker det veldig når jeg har passet dyr, men det er jo stor forskjell på å passe en kort periode, og på å skaffe en egen.. Får se. Glad du får "hjelp" av pusen din :)

      Slett