mandag 19. november 2012

Den enorme skammen

Jeg kan telle på en hånd hvor mange ganger jeg har grått hos lege eller på legevakten. Jeg har jo gjort det mot selv selv, og er så er jeg så storforlangende at jeg forventer noen andre skal fikse det jeg har ødelagt, ordne opp i det jeg har fucked up? Det er en grusom følelse. Det føles helt forjævlig. De fikser meg, til tross for at vi alle er vel vitende om at jeg har gjort akkurat dette altfor mange ganger før, og kommer til å gjøre det altfor mange ganger igjen, vel vitende om at dette i bunn og grunn er fullstendig bortkastet tid og energi. Vel vitende om at jeg ikke egentlig fortjener hjelp. Likevel hjelper de. Og da kan jeg ikke på toppen av det hele uttrykke smerte! Jeg har absolutt ingen rett til å klage. De spør om det gjør vondt, jeg svarer at det går bra. Jeg prøver ha et steinansikt, men klarer ikke alltid stoppe de små grimasene av smerte som plutselig kommer, klarer ikke la være å knytte hånda på armen som blir sydd, i en knyttneve så stram at knokene hvitner. Jeg klarer heller ikke kontrollere den andre hånda som automatisk smyger seg opp til bakhodet mitt, hvor den umerkelig tar tak i en håndfull hår og strammer til, i et forsøk på å distrahere meg.

Smerten gjør at tårene ligger klar. Smerte alene er ikke god nok grunn, men blandes skammen inn så slipper de ut. Skam utløses av å møte kjipe leger som snakker til meg eller behandler meg på en måte som bekrefter hvor bortkastet det er å hjelpe meg, hvor lite jeg fortjener det. Det skal sies at det ikke er snakk om gråt av typen hulking og snufsing, men mer av typen tårer som renner ut uansett hvor mye man forsøker holde igjen, og hvor mye man enn forbanner hver eneste en av dem.

En gang jeg måtte til legevakta tidligere i høst, møtte jeg på min gamle fastlege. Han som blant annet utbrøt «du kom til å dø!» første gang jeg var hos han pga selvskadingen, og som en annen gang sa «det må ha vært vondere når du gjorde dette» og bare fortsatte å sy når jeg sa at armen ikke var ordentlig bedøvd. På natten er dørene hos legevakten stengt, og legen «buzzer» meg inn når jeg ringer på. Denne natten sto jeg ute i mørket og kulde i hele femten minutter, før han tok seg bryet med å slippe meg inn. Deretter lot han meg sitte alene på venterommet i godt over en time, uten å gi meg noe info om hvor lenge jeg måtte vente, eller noen spørsmål om hvordan det gikk. Da jeg endelig kom inn spurte han om det var noe vits å sy meg i det hele tatt, jeg gjorde det jo så ofte, det gikk jo ikke an.

Heldigvis klarte jeg å bli forbanna og tok til motmæle, la ut om at det faktisk ikke skjer ofte i det hele tatt, tvert i mot, og spurte hva som skulle være vitsen med å ikke sy meg! Han stirret taust på meg en stund, før han spurte han om jeg ville bli på sykehuset over natten. Jeg svarte nei, han sa at han egentlig var nødt til å legge meg inn. Jeg svarte ikke, han sa ikke noe mer, bare sydde. Hardhendt, utålmodig, arrogant, usympatisk. Da han var ferdig ble jeg stående og vente på hva han skulle si videre. «Hade» sa han bare, uten å engang se opp. Han, som egentlig måtte legge meg inn, orket ikke. Jeg var en vanskelig pasient som han tydeligvis konkluderte med at ikke var worth the efford. Steinansiktet hadde jeg på helt til jeg kom ut i høstmørket. Jeg gråt hele veien hjem.

Samtidig som jeg føler meg som verdens største idiot, føler jeg meg bitteliten, mindre enn minst. Nederst på rangstigen, under amøber, der er jeg. Det er kanskje «bare» en følelse, men den er til gjengjeld vanvittig sterk. Jeg skulle ønske de visste hvor mye det koster meg og hvor vanskelig det er å be om hjelp. Hvor ydmyk og takknemlig jeg er for at de tar seg tid, for at de gir meg bedøvelse, for at de tar i mot meg, selv om jeg på ingen måte fortjener det. Det jeg egentlig fortjener, er kanskje at alle behandler meg slik jeg ble behandlet den kvelden? Kanskje. Men de aller fleste har normal folkeskikk (og holder kjeft om hva de egentlig tenker).

I papirene mine har jeg flere ganger sett at selvskadingen min omtales som «villet egenskade». Jeg regner med at det som skiller egenskade og villet egenskade, er at egenskade kan ha vært et uhell. Men i hodet mitt er «villet egenskade» en slags dobbel bekreftelse på at jeg har gjort det selv. Ikke bare har jeg skadet meg selv, jeg har dessuten gjort det med vilje og viten. Skammelig... Skammen og vissheten om at alt sammen er min egen feil, gjør også at jeg ikke kan ta smertestillende når det verker mens såret gror. Det har kanskje skjedd en gang eller to, men ikke uten at jeg har kunnet forsvare det med at det var stor fare for å få betennelse, og da kunne jeg ta en ibux siden den er betennelsesdempende. Jeg fortjener ikke lindring.

De rundt meg minner meg stadig på at det er sykdom, at jeg faktisk er syk. Jeg vet de har rett. Som jeg skrev i innlegg Trangen og Behovet, er det nettopp trangen og behovet som styrer. Herregud, hva skulle jeg ikke gitt for at å ikke skade seg kunne bli et alternativ! Så enkelt er det ikke, men jeg klarer ikke forklare hvorfor. Eller, det er dypere enn det; jeg klarer ikke forstå hvorfor. Ja jeg er syk, men jeg tør ikke skylde på sykdommen, i redsel for å få et «ta ansvar for deg selv» eller «ta deg sammen» sleng i trynet. Jeg klarer nemlig ikke noen av delene og jeg har ikke noe svar på hvorfor.

Alt dette føles som en sannhet, men en liten del av meg skjønner at det kanskje ikke er den hele og fulle sannheten. Legen på legevakta omtaler jeg jo feks som en «kjip drittsekk», og ikke «en ærlig og oppriktig type» (= det er en mulighet for at det er han det er noe galt med, ikke meg). Dessuten ville det jo aldri, aldri, aldri falt meg inn i dømme andre selvskadere slik jeg dømmer meg selv. De er jo syke! De både trenger og fortjener hjelp, mens jeg er bare håpløst og verdiløs (= henger ikke på greip). Når jeg faller inn i slike onde tankesirkler, hvor jeg mener det er meg det er noe galt med og ikke kan gi «skylden» til noen sykdom, så må jeg huske å stille meg selv et viktig spørsmål. Om dette ikke er sykt, er det da «friskt» eller «normalt»? Og det er det jo aldri. For her er det jo noe som er galt. Fryktelig galt.

Les gjerne også:

2 kommentarer:

  1. For en møkkalege!!!!!!!!!!!!!!!!!Husker du skrev om han,og ble like provosert da.
    Så irritert at jeg veser,men jeg er 164cm,så jeg veser ikke veldig høyt.
    Det som er bra er at det er en sykdom. Du er ingen sykdom. Det er håp for deg. Denne legen er det ikke noe håp for. Han er en uempatisk møkkafyr. Jeg heier på deg snuppa. Du vil bli bra!!!!!

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk for du har håp for meg, det er veldig fint <3

      Slett