mandag 23. september 2013

Den stygge andungen (har aspergers)

Da psykologen min først nevnte mistanken sin, skjønte jeg virkelig ingenting. Det var ikke noe jeg kunne kjenne meg igjen i i det hele tatt. Stereotypen fløy rett inn i hodet mitt; ikke empati, skjønner ikke ironi, tar alt helt bokstavelig, har ikke sosiale antenner, besatt av og «ekspert» på et spesielt tema. En Sheldon Cooper. Ikke meg i det hele tatt! Og det er da en diagnose man som oftest får som barn. Jeg har rukket å bli 24 år, hvorfor har ingen plukket det opp før, hvordan kan jeg ha vært inne i «systemet» i nesten ti år uten at noen har oppdaget dette før? Psykologen min var likevel ganske sikker i sin sak. Aspergers



Etterhvert som han fortalte og forklarte, skjønte jeg litt mer. Aspergers hos jenter er ofte mindre tydelig, og det utarter seg annerledes enn hos gutter. Blant annet så «skjules» diagnosen ofte bak symptomer som angst, depresjon, selvskading og spiseforstyrrelser. Jeg kom på at jeg har en venninne som har aspergers, og hun er en av de nydeligste og mest omsorgsfulle personene jeg kjenner. Med andre ord, helt motsatt av stereotypen. Det gjorde meg litt mer komfortabel med tanken. Jeg fikk flere artikler hos psykologen, og jeg leste og lærte. Det var en del jeg ikke kjente meg igjen i, men en del jeg virkelig kjente meg igjen i. Sakte men sikkert kom en aha-opplevelse sigende.




Brikker falt på plass. Brikker som aldri har passet inn noe sted, og som jeg har prøvd å enten tvinge på plass eller ignorere. Det har selvsagt ikke funket, og jeg har blitt sittende med en følelse av at det er noe grunnleggende galt med meg. Jeg er ikke ødelagt (for noe som er ødelagt kan fikses;) jeg er defekt. Nå viser det seg at jeg ikke er det likevel. Jeg bare har en annen «fungering», som det så fint heter.

Jeg fikk vite dette allerede i januar/februar. Planen har vært å være åpen om det, men jeg har trengt disse månedene for meg selv, for å godta det, få vite mer om det, og ikke minst venne meg til tanken. Mine nærmeste har også trengt tid til å forstå og venne seg til det. Jeg ønsker å være åpen om dette, fordi det har en ganske stor rolle i hverdagen min, i tankene mine, i behandlingen min, og det er vanskelig å fortsette å skrive uten at dette blir en naturlig del av det jeg skriver om. Det er veldig lite info om unge/voksne jenter med aspergers, og det er enda en grunn til at jeg tror det er viktig å være åpen om det.

Jeg er den stygge andungen. Jeg forsøker å tenke, føle og oppfører seg som en and, men jeg får ikke til, jeg passer ikke inn, jeg er ikke en del av flokken. Det er noe som ikke stemmer. Jeg klarer bare ikke skjønne hva det er jeg gjør feil og jeg føler meg utenfor, mislykka, håpløs. Nå har jeg endelig fått vite at jeg ikke er noe and. At jeg heller aldri vil kunne bli noen and, men jeg skal få hjelp til å lære meg å leve likevel. «Tilpasse» og «stabilisere», i stede for «fikse» og «reparere». Jeg kan puste ut. Endelig.

10 kommentarer:

  1. <3 du er ei flott jente Tora, og en diagnose endrer jo ikke på hvem du er. Men det kan endre på hvordan behandling du får, og det vil nok være til det positive :)

    Nevøen min har asberger, men han fikk diagnose allerede som 3-åring. Idag merkes det lite på han.

    *klemmer til deg*

    SvarSlett
    Svar
    1. Ja, det er nok nettopp i forhold til behandling denne diagnosen vil ha mest å si! :)

      Slett
  2. Enig med tinelohre, du er du uansett <3
    Det er så bra når biter faller på plass, veldig veldig bra.

    Jeg synes det er flott at du skriver om det, jeg håper du kommer til å blogge mer om dette Tora!

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk! Ja jeg kommer nok til å skrive mer om dette.

      Slett
  3. Jeg skjønner veldig godt hvordan du har det, jeg har blitt utredet for Asperger syndrom selv. Nå fikk ikke jeg diagnosen, fordi jeg ikke hadde riktig utvikling av sykdommen, men likevel scorer jeg veldig høyt på alle tester - fordi jeg "oppfører" meg som en med AS. Etter å ha lest veldig mye om diagnosen føler jeg meg litt "kjedelig" som "bare" er nt ;)

    Jeg kan tenke meg at du er veldig lettet som endelig har fått et svar på hvorfor du "er som du er". Jeg følte meg på mange måter skuffet da jeg ikke fikk diagnosen, for jeg har ennå ingen svar på hvorfor jeg er så merkelig. Synes det er veldig fint og tøft av deg å skrive om dette, og håper du vil skrive mer om det etterhvert som du føler deg trygg på det.

    SvarSlett
    Svar
    1. Skjønner den skuffelsen din over ikke å få et svar. Et sånt type svar finnes nok ikke for alle, men det betyr ikke at det ikke kan gå bra tilslutt, likevel! :)

      Slett
  4. Har en veldig god venninne som nylig fortalte meg at hun har en aspergers-diagnose. Har kommet over dette innlegget ditt for lenge siden, og det hjalp meg å forstå der og da, for jeg ble skikkelig overrasket når hun fortalte det. Så husket jeg at aspergers arter seg annerledes hos jenter enn hos gutter, og når jeg kom hjem Googlet jeg "aspergers hos jenter" og fikk en liste med symptomer hvor det var flere ting jeg kjente igjen. Så tenkte jeg over ting hun hadde sagt, og ting falt på plass.

    Hun er, som du beskriver venninna di, et utrolig godt menneske, og hun har også gode sosiale evner -- hun forstår ironi uten problemer, hun kan spøke om ting, hun trenger ikke superfaste avtaler (jeg kan avtale å møtes "mellom to og tre", for eksempel), og så videre. Hun har noen begrensninger også, men hovedsaklig er hun bare er herlig, koselig og godt menneske :) .

    Må være en tøff diagnose å ha, samtidig som jeg har skjønt at den har sine positive sider også. Glad du klarer være åpen om den! Stå på!

    SvarSlett