torsdag 14. november 2013

Sick minds must heal as well as sick bodies

Det er helt overveldende frustrerende og slitsomt med mennesker som tror det bare er å bestemme seg for å bli frisk, og vips så er man frisk. Og da mener jeg ikke de som mener at «man må bare bestemme seg for å bli frisk», jeg snakker om de som ikke ser nyansene. De som tror det er gjort sånn over natta, de som ikke vet hvor uendelig lang veien er fra syk til frisk, og ikke forstår hvor mange smertefulle tilbakesteg man tar før man til slutt når toppen. Mange har kommet til meg etter artikkelen i lokalavisa, og sagt at jeg er tøff og modig som står frem, etterfulgt av et «men nå går det bra med deg, ikke sant?». Det er bare snakk om uvitenhet. De færreste, som ikke er personlig berørt av spiseforstyrrelser, vet om alle opp- og nedturene man må gjennom. De færreste, selv blant de som faktisk er personlig berørt av spiseforstyrrelser, vet at det som oftest tar flere år å bli frisk fra en spiseforstyrrelse. Jeg trekker på skuldrene og svarer «nja, det går hvertfall rette veien» når jeg får det forhatte spørsmålet. Det er vanskelig å ikke tolke det dithen at jeg ikke ser ut som jeg enda sliter med maten (aka ikke ser spesielt tynn ut), til tross for at jeg veier omtrent det samme som jeg gjorde da jeg fikk sonden. Jeg skal liksom være alvorlig undervektig, men det ser ut som «det går greit» med meg nå? Vanvittig triggende.

La oss si jeg hadde en sunnere vekt. Det ville likevel ikke forandret noe. Vektoppgangen er kun en liten del av det, 95 prosent av prosessen må skje i hodet. Selv om jeg hadde vært normalvektig, selv om alle mine sår forlengst var gått over i kategorien «arr», hadde det ikke nødvendigvis betydd at jeg hadde hatt det bra. Stormen i hodet kunne vært like sterk, monstrenes brøl kunne vært like høylytt – du ville bare ikke sett det på meg like tydelig som du (kanskje) gjør nå.

Selvsagt er det ikke alle de andre jeg blir sliten av, for det er jo i bunn og grunn meg selv som er problemet. Eller retter sagt; tankene mine.. Det er jeg som må takle kommentarer som rett og slett er uheldige, uansett hvor godt ment de måtte være. Bare så det er sagt, er dette noe alle med spiseforstyrrelser sliter med. På samme måte som vi har briller som forvrenger speilbildet vårt, har vi også høreapparat som tolker alt mulig rart på verst mulig måte. Vi er hudløse og fryktelig sårbare, og til tross av hva enkelte tror (selvsagt fremdeles i beste mening, går jeg ut fra?) kan vi ikke bare «ta oss sammen». Det er ikke sosial akseptabelt for oss å reagere heller, det er jo ikke noe å reagere på, og dermed vendes frustrasjonen og smerten innover. Hvor godt man takler «velmenende» kommentarer kan ofte være en indikator på hvor langt i prosessen man er kommet, men man skal være kommet ganske langt før man oppriktig klarer ta en kompliment som et kompliment i stede for som kritikk eller en fornærmelse. Dette var en liten digresjon, tilbake til hva jeg egentlig skrev om - hodet må også henge med!

Mange er redde for at de vil miste hjelpen og støtten fra hjelpeapparatet når symptomene blir mindre synlige, og jeg er intet unntak. I min sort-hvite verden tenker jeg at dersom jeg ikke sulter meg og ikke skader meg, så vil jeg ikke kunne verken kreve eller forvente å få hjelp (uten at det betyr at jeg sulter meg eller kutter meg for å få hjelp altså, bare for å ha det på det rene). Det er ikke sånn det funker, og til tross for at jeg selv er forvirret så er jeg helt trygg på at legen min og psykologen min ser hele bildet når jeg selv sitter fast i detaljene. De ser meg, og ikke bare symptomene mine. Legen min oppsummerte det helt perfekt; de kommer aldri til å bedømme hvordan jeg har det basert på hvor lite jeg spiser eller mye jeg skader meg, men på hva jeg forteller.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar