Implosjon (å "kollapse innover")

Når noe går galt, eller ikke som planlagt, eller jeg får dårlige nyheter, eller av en eller annen annen grunn blir satt ut, er jeg er ikke typen som gråter, roper eller på noen annen måte er utagerende. Jeg har aldri skreket til en behandler eller sleng en skål med grøt i veggen, aldri truet eller tryglet. Når noe blir vanskelig, så vendes alt innover i meg. Jeg eksploderer ikke, jeg imploderer. Alt lukkes inne, trykket er enormt, jeg har ikke noe form for ventil og jeg ødelegges innenfra. 

Men fra tid til annen klarer jeg reagere. Ikke i form av selvskading eller sulting, for selv om det er fysiske ting så er de som oftest en direkte konsekvens av implosjonen. Den «gode» reaksjonen er gråt. Jeg skulle gjerne klart det hver gang, for det er ikke sånn at jeg ellers stenger gråten inne eller nekter meg selv å reagere – det bare går ikke. Det er som om jeg åpner munnen men ingenting kommer ut, tvert i mot kan man skimte et sort hull som sluker meg fra innsiden. Jeg låser meg, blir (tilsynelatende) iskald, og et utrent øye ville ikke ha den fjerneste anelse om det helvete som utspiller seg inni meg.

Bortsett fra en gang i blant, altså. Kanskje er det når det kommer en dråpe som får glasset til å renne over. Jeg kan ikke være sikker, for jeg klarer ikke se noen fellesnevner de gangene det skjer. Men jeg vet at de gangene det skjer, så hadde det gått veldig ille om jeg ikke hadde fått reagere. Det virker så ukontrollert, så tilfeldig, og det skremmer meg.

Før jul, for eksempel. Siste dagen før juleferien, og jeg var på Dagavdelingen for å få hjelp til å handle på Coop. Handling i seg selv er stressende, men det er noe jeg er nødt til å gjøre og det er overkommelig. Rett før jeg gikk til kassa, fant jeg ut at jeg skulle dobbeltsjekke at pengene som skulle komme inn på kontoen min, var blitt overført. Det var de ikke. For andre ville det kanskje «passet dårlig» eller vært «irriterende» - for meg var det verdens undergang der og da. Tårene presset på (og nei, jeg pleier jo vanligvis ikke holde igjen gråt men det passer da for faen ikke å begynne grine midt i den lokale matbutikken, gjør det vel). Med sammenbitte tenner og all min viljestyrke holdt jeg tårene i sjakk mens jeg la tilbake varene jeg nøysommelig hadde lagt i kurven min. Forferdelig. Ikke at det var så mange varer, eller at jeg fryktet at andre skulle se meg eller dømme meg, men jeg bruker så mye tid og energi på å plukke ut hver enkel ting. Av så mange forskjellige grunner koster det meg ubeskrivelig mye. Også hadde alt vært til ingen nytte?

Da jeg og miljøkontakten (som altså ikke er «min» miljøkontakt, men bare en som jobber der) kom tilbake til avdelingen lot jeg tårene strømme fritt. Jeg hadde handlet. Selv om jeg ikke hadde betalt eller fått med meg varene, så hadde jeg handlet. Jeg var ferdig med handlingen. Selv om jeg ikke hadde mat. Hadde jeg ikke mat så ville jeg ikke få spist, og dette skjedde altså rett før jul, så skulle jeg da starte julen med et tomt kjøleskap? Å handle senere var ikke noe alternativ, og avdelingen ville vært stengt over en uke så jeg ville ikke få noe hjelp derfra heller. Det fantes absolutt ingen løsning. Hulkende fikk jeg frem at jeg ga opp, jeg orket ikke mer, jeg klarte ikke mer. Miljøkontakten syntes tydeligvis jeg overreagerte og spurte «bare pga denne ene tingen?». Han forsto ingenting, og jeg var ikke i stand til å forklare. Nei, det var ikke denne ene tingen. Det var alle tingene. Det var alt i hele verden faktisk. Denne ene tingen var bare dråpen.

Kontoen stod tom, så jeg måtte dra hjem tomhendt og med et hjerte så tungt, mørkt og håpløs at det lå og skvulpet nede i min høyre ankel. Litt senere ringte pappa, og før jeg visste ordet av det hadde jeg gråtende og hulkende fortalt om butikk-hendelsen. Han tilbød seg å kjøre meg til butikken, og da spørsmålet hans kun ble møtt av gråt fortalte han meg i stede når han kom for å plukke meg opp. For det er klart at mat må man ha. Og etter å ha fått noen timer til å roe meg ned, så skjønte jeg også det. Pappa min pappa, som den superhelten han er, ordnet opp.

Situasjonen den dagen ble vanskelig. Der og da helt umulig, uutholdelig, uoverkommelig. Jeg hadde så vondt at det ikke kjentes som jeg skulle overleve. Og når det var så vanskelig med gråt, tør jeg ikke tenke på hvordan det ville gått dersom jeg i stede hadde blitt kald og låst meg. Men jeg fikk reagert. Jeg gråt, og fikk på den måten en verdifull liten ventil, i tillegg til å få uttrykt for omverdenen hvor vanskelig jeg hadde det. Ved å gråte, og ta tiden til hjelp for å la de verste følelsene roe seg, så gikk det bra den dagen – til slutt.