torsdag 29. mai 2014

Optimistisk/realistisk

Mandag og optimistisk
Jeg skal veie meg i morgen. På legekontoret, sammen med den alltid like hyggelige helsesekretæren. Det er nøyaktig tre uker siden forrige veiing, og på de tre ukene har jeg ikke veid meg i det hele tatt. Vanligvis veier jeg meg jo hjemme innimellom disse "offesielle" veiingnene, men det har jeg ikke gjort denne gangen. Og dèt er en jævla big deal, for å si det mildt! Det er første gang på mange år jeg har gått så lenge uten å veid meg. Det der med vekt er nemlig ikke så himla viktig lengre. Tidligere var matinntak avhengig av vekt. Vekt var det første (og til dels eneste) jeg assosierte med mat. Mat var noe jeg spiste for å gå opp i vekt, eller noe jeg ikke spiste for å gå ned i vekt. Nå er situasjonen ganske annerledes. Mat har helt andre formål; det er livsviktig næring, det er medisin, det skal reparere skader jeg har påført kroppen og det skal opprettholde alle kroppens funksjoner. Alt det gode i livet er avhengig av et stabilt og regelmessig inntak av sunn og nok mat.

HVA jeg spiser, NÅR jeg spiser, HVOR MYE jeg spiser har ingen sammenheng med hva vekta viser! (mange skjønner det nok men jeg påpeker det likevel; i en anorektikers hode er dette en helt revolusjonerende tanke/innsikt/oppdagelse). Jeg føler meg sterk, selvsikker. Faktisk litt stolt over meg selv.

Tre uker er relativt lenge. Tidligere har jeg blitt veid hver uke, i tillegg til at jeg altså har veid meg selv. I dårlige perioder opptil flere ganger om dagen, i bedre perioder så sjeldent som hver tredje dag. Vanligvis er jeg så nervøs før slike «offisielle» veiinger at jeg alltid må ta en sobril før jeg legger meg, ellers blir jeg liggende våken og gruer meg. Denne kvelden føler jeg meg trygg på at jeg får sove selv uten sobril – og det gjør jeg.




Tirsdag og realistisk.
Jeg er smånervøs når jeg våkner, men det er ok. Jeg må bare få denne veiingen overstått, og så slipper jeg forholde meg noe mer til det de neste ukene. Siden forrige veiing har kalori-inntaket vært stabilt høyt og fint, høyere enn det har vært tidligere. Jeg har bevisst ikke spekulert på om/hvor mye jeg har lagt på meg. Det har jo ikke noe å si. Det betyr ikke noe, for uansett skal jeg jo bare fortsette som jeg har gjort til nå!

Når numrene lyser mot meg er jeg plutselig ikke like høy i hatten lengre. På taxi-turen hjem kjenner jeg at monstrene i hodet drar meg nedover, mot en plass jeg ikke vil være, mot tanker jeg ikke vil tenke. Jeg leter desperat etter en fornuftig tanke, et "anker", å holde meg fast i. «Sterk og selvsikker» er blitt til svak og usikker. Og det haster med den tanken, for den tanken vil være et beskyttende skjold mellom Matinntak og Monstrene. Det er mye rot inni hodet mitt, ting flyter rundt og kolliderer og krasjer, men jeg er bevisst på at ikke skal være noen (emosjonell/mental) kobling mellom vekt og mat/spising. Jeg har jobbet hardy med å skille de, og de skal ikke gjenforenes.

Ok, kanskje må jeg tenke på dette med vekt og vektoppgang på en litt annen måte. Det er urealistisk å tenke at jeg skal være likegyldig ovenfor det. At det ikke betyr noe for meg. Jeg har trodd jeg var i stand til å rise above it, men det er jeg altså ikke. Å ikke bli veid er heller ikke noe alternativ. Det er viktig å holde øye med vekta, både for legen og for min egen del. Dersom jeg ikke veier meg, og om seks måneder plutselig oppdager at vekta viser femten kilo mer enn sist, vil det garantert sende meg rett i bakken. Da er det bedre å se den gradvise økningen, selv om det er ubehagelig. Er man (alvorlig) undervektig og skal bli bedre fra en spiseforstyrrelse, så er vektoppgang uungåelig. Vektoppgang er en naturlig (og nødvendig) del av recovery. Og jeg er jo i recovery, med hele mitt hjerte  Etter å ha minnet meg selv på disse tingene omtrent hundre ganger, kom jeg til slutt frem til mitt nye mantra; jeg trenger ikke like det, jeg må bare godta det.

6 kommentarer:

  1. Den siste setningen Tora - den ga meg både gåsehud og klump i halsen. Trenger jeg et mantra vet jeg hvem jeg skal spørre.... (ja, jeg trenger!!!)

    klemmemassepågodesteTora

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk gode deg! Jeg vet ikke om jeg har noe mantra til deg, jeg tror det handler mye om at man selv finner et som "snakker til deg", om du skjønner! Men jeg har mange forslag som jeg kan sende deg på mail ;)

      Slett
  2. Stå på Tora Pappa kjempeglad i deg og kjempestolt av deg

    SvarSlett
  3. Nettopp! Var noe lignende jeg kom frem til. For å være helt ærlig så hatet jeg vektoppgangen intenst i lange perioder(spesielt i begynnelsen). Det føltes så feil og vanskelig. Grusomt rett og slett! Men jeg måtte bare akseptere at sånn var det der og da og fortsette fremover anyway.

    SvarSlett
    Svar
    1. Det vi må huske er at det GIR oss mer enn hva det koster oss ♥

      Slett