torsdag 12. juni 2014

Liten tue velter hele (min) verden

Jeg har fått en vanskelig beskjed, om noe vanskelig som kommer til å skje. Utryggheten og usikkerheten som regjerer nå er ille nok, ustabiliteten og uforutsigbarheten som jeg vet vil følge, kommer til å rive vekk bakken under meg. Nok en gang står jeg midt i en situasjon (som oppleves som en krise) som jeg tidligere ville taklet med sult eller kutt. Men jeg gjør det ikke. Det siste året har jeg jobbet mye med å takle vanskeligheter på en annen måte. Jeg har måttet «omprogrammere» meg selv, og endrer den umiddelbare «fuck alt og alle, jeg klarer ikke, det går ikke, jeg gir opp»-reaksjonen som automatisk endte i en lang rekke destruktive handlinger. Jeg vendte alle følelsene innover. Det var nærmest en selvfølge å skade meg selv når jeg en krise inntraff. Det var noe som var velkjent og trygt.

Jeg har skrevet om det tidligere men jeg nevner det igjen; når jeg fikk asperger-diagnosen innså jeg at jeg kommer til å ha unormalt sterke reaksjoner på uventete og vanskelige nyheter/hendelser resten av livet mitt, og jeg kan ikke ty til de destruktive strategiene hver eneste gang. Da vil ikke «resten av livet» vare så veldig lengre.

Nå spør jeg om hjelp i stede for å stenge meg inne (eller nærmere bestemt, stenge alle andre ute). Som da jeg fikk denne vanskelige beskjeden før helga. Vedkommende jeg fikk beskjeden av er en av miljøkontaktene på Dagenheten, og han ga meg tid og rom til å reagere. I stede for å trekke meg unna og la «fuck alt og alle»-toget begynne å rulle, brøt jeg umiddelbart ut i gråt. Jeg sa hva som var vanskelig, hvorfor det var vanskelig, og fortalte hva jeg tenke og følte. Jeg slapp følelsene UT i stede for å stenge de inne, og av erfaring vet jeg at det er min aller beste sjanse til å forhindre ytre skade.




Med andre ord så reagerer jeg nå som en normal person (altså en person som ikke sliter med spiseforstyrrelse eller selvskading) ville reagert på noe vanskelig! Og «normalisering» er jo bra.

Men her er problemet; jeg reagerer på vanskeligheter mye sterkere, og takler det mye dårligere enn hva en normal person (altså en person uten aspergers) ville gjort. Og slik kommer det alltid til å være. Jeg klarer ha en viss kontroll over hva jeg gjør og hvordan jeg (fysisk) reagerer, men jeg kan ikke endre følelsene mine. Noe som for andre vil være overkommelig, vil for meg oppleves som ekstensielle kriser. Det kjennes ut som verden raser sammen/verden rives vekk under meg/verden ender. Selv om det er en tilsynelatende liten ting som skjer, så setter det i gang en kjede-reaksjon inni meg. Det skal ikke mer enn en liten tue til for å velte Tora-lasset og gjøre meg ustabil.

Jeg har hatt en del erfaringer med å reagere slik jeg ideelt sett bør reagere, så jeg vet i teorien at det er mulig å komme seg gjennom disse krisene. Men det blir ikke noe lettere. Det er like forbanna vondt og tung, hver jævla gang. Joda, jeg overlever jo, men samtidig kjennes det ut som jeg dør litt og litt inni meg. Hver krise, som slår beina vekk under meg og overvelder meg fullstendig, er som små dråper syre som drypper inn i sjelen min.





Som regel prøver jeg ha en optimistisk og positiv avslutning på innleggene mine. Det er ikke alltid det går, for noen ganger er ting bare dritt, og det er ikke så mye å gjøre med det. Jeg slet lenge med å finne noe form for optimisme her, og hadde godtatt at det ikke var noe slik å oppdrive. Dette innlegget skulle jeg avslutte etter forrige avsnitt, men like før jeg trykket på publiser kom jeg på et sitat jeg synes kan passe;

It never gets easier. You just get stronger.

4 kommentarer:

  1. Det er jo helt ufattelig bra at du klarer å få følelsene UT. Det er fantastisk bra jobba. Skjønner at det som skjedde/beskjeden du fikk oppleves som krise. Men bare det at du klarer å se ting litt utenfra nå, reflektere over reaksjonen din osv. er veldig konstruktivt. Klem!

    SvarSlett
    Svar
    1. TUSEN takk for at du synes det! ♥
      Det har tatt MYE prøving og feiling for å komme til det punktet jeg er på nå. Jeg klarer se ting litt utenfra, som du sier. Det er fremdeles like vondt men det vonde tar ikke fullstendig over, slik det gjorde før.

      Slett
  2. Det er jo veldig, veldig mye som har skjedd i din verden de siste årene, du hatt en lang og kronglete vei å gå. Du er kommet så langt, og jeg er sikker på at veien blir mindre kronglete etter hvert ! Jeg vet det har vært ufattelig slitsomt. Du er sliten og sårbar, det ganske så forståelig. Og at det er vanskelig å takle kriser i den situasjonen du er i, er også forståelig. Men du har taklet dem! Etter hvert som livet faller på plass for deg, så tror jeg at krisene som livet byr på blir lettere å håndtere, og at livet blir lettere å leve! M <3

    SvarSlett
    Svar
    1. Jeg håper du har rett ♥

      Slett