Selvskading og smerte

Jeg kom over en artikkel på aftenposten, om selvskadere som blir sydd uten bedøvelse. Riktignok publisert for nesten to år siden, men ny for meg, og temaet er like relevant i dag. Om det er nødvendig å gjengi antall sting og vise bilder av arr for å få frem poenget er jeg ikke helt enig i, men la gå. Artikkelen satte i hvertfall i gang et helt ras av tanker og følelser hos meg.

Jeg har aldri opplevd å ikke få bedøvelse. Som regel bare gir de meg det uten å spørre, noen gå ganger blir jeg spurt om jeg «vil ha det». Men det har skjedd noen ganger at bedøvelsen ikke har virket. Som regel får jeg mer, dersom jeg spør, eller at de ser på meg at det ikke er ordentlig bedøvd, men ikke alltid. Én lege kommenterte tørt at «det må ha vært verre da du gjorde dette», før han fortsatte å sy mens jeg gråt av smerte.

Noe av det mest frustrerende er at jeg aldri vet hva som venter meg når jeg skal sy. Behandlingen jeg får er avhengig av hvem som er på jobb (og ofte dagsformen til vedkommende), ikke hva jeg kommer dit med. De legene som ikke alltid er så hyggelige, er faktisk betydelig hyggeligere dersom det er en sykepleier i rommet sammen med oss. Og som alltid, er sykepleierne gull verdt. En lege som er den som har vært nest mest ufin mot meg tidligere, er en av mine favorittleger i dag. Kanskje hadde han bare en dårlig dag akkurat den gangen. Leger kan jo ha det, de også. Det bare er dumt når det ufortjent går ut over andre på en måte det ellers ikke ville gjort.

Mange har spurt meg hvorfor jeg ønsker/trenger bedøvelse når jeg blir sydd. Jeg har jo allerede påført meg selv en hel masse smerte uansett! Jeg vet at jeg ønsker/trenger bedøvelse, men har aldri kommet opp med noen godt svar på hvorfor. Ikke at legevakt trenger noen god begrunnelse for at jeg skal få det, altså, heldigvis. Jeg skulle så gjerne, om så bare for min egen del, skjønt hvorfor. Og i artikkelen stod det hvorfor, sort på hvitt, så perfekt oppsummert at jeg begynte å gråte da jeg leste det;
«Selvskadere har behov for å bli møtt med omsorg, respekt og empatisk undring, ikke mer smerte, når de tar kontakt med helsevesenet».

Ikke – mer – smerte!

Det er faktisk ikke sånn at selvskadere liker skade seg selv. Jeg har aldri hørt om noen som skader seg fordi de «liker smerte». Det er ikke det selvskading handler om. Poenget er heller å lette på smerten. Selvsagt skal man få smertelindring når man blir sydd. Det har man faktisk RETT på, uavhengig av årsaken til skaden! Mange leger er gode og hyggelige, men langt fra alle. Det virker som en del mener at å behandle selvskadere er bortkastet tid og ressurser (jeg har flere ganger blitt spurt om det er «noe vits» i å sy meg, fordi jeg kommer jo bare til å fortsette å skade meg uansett). Eller tror at selvskadere kun er ute etter oppmerksomhet, og derfor er brå og utrivelig, som i et forsøk på å gjøre opplevelsen så ubehagelig at vedkommende ikke kommer tilbake (meget uheldig, når realiteten er den at man bare føler seg enda verre, noe som fører til at sjansen for gjentagelse er enda større). Selvskading handler aldri om oppmerksomhet! I hvertfall ikke på den negativt ladete måten man gjerne tenker på når man hører ordet oppmerksomhet. Selvsagt er det en del som ønsker å bli sett, men husk nå på at et stille «se meg...» ikke er det samme som et brølende «se PÅ meg!!». Jeg håper det gir mening.