tirsdag 25. august 2015

Kjære legevaktslege

Kjære legevaktslege. Jeg setter pris på tålmodigheten og omsorgen din. Å bli tatt i mot og ivaretatt på en god måte er beroligende. Det blir rolig inni meg. Men så har jeg disse tvangstankene, som gjør at jeg MÅ skader meg to ganger på rad dersom jeg først er i gang. Jeg skulle ønske jeg ikke gjorde det, men sånn er det. Flere ganger enn jeg er i stand til å telle (til tross for at telling også er noe jeg gjør mye av) har jeg blitt møtt på en god måte første gangen, men på et helt annen måte andre gangen. Jeg har først møtt forståelsefulle øyne, myke hender, en snill stemme. Noen timer senere har jeg møtt anklagende øyne, harde hender, en irritert stemme. Joda, jeg vet jeg ikke klarer å skille mellom frustrasjon over meg og frustrasjon over situasjonen, men likevel, noen ganger er verken tale og kroppsspråk til å ta feil av.

Tror du at jeg kom tilbake fordi du var snill? At jeg skadet meg igjen for å tilbringe mer tid sammen med deg? At jeg skader meg for å få oppmerksomhet, og dersom du ikke gir meg positiv oppmerksomhet (eller kanskje til og med oppfører seg dårlig mot meg) så vil jeg ikke lengre skade meg?



Kjære legevaktslege. Jeg har aspergers i hodet mitt. Jeg har tvangstanker som er sterkere enn meg. Med andre ord; det er ikke deg, det er meg. Jeg skader meg igjen enten du er snill eller slem med meg. Så la oss heller snakke om noe viktigere enn de ytre skadene, nemlig hvordan jeg har det inni meg. Det er vanskelig å forklare med ord hvor helt vanvittig intens vondt jeg har det. Om du er «snill» eller «slem» har mye, nei, ALT, å si for den smerten. Får du meg til å føle meg trygg, så er sjansen mye større for at neste gang jeg ringer til legevakta, så er det er en prat jeg ber om, og ikke sting. Og det kan vel alle leger setter pris på, enten det er min helse, deres egne ressurser eller samfunnets økonomi de har i fokus.

Jeg har forståelse for at du kanskje er sliten. Kanskje du har hatt en veldig travelt og/eller lang dag i dag. Kanskje har du brukt opp denne dagens tålmodighet forlengst. Det er ikke så mange henvendelser på natten, så jeg vet at legevaktslegen sover dersom han ikke behøves en plass. Noen ganger kommer jeg når du sover og du må bli vekket. Det er jeg veldig lei for, men jeg gjør det ikke for å ødelegge for deg, jeg gjør det fordi min egen smerte ble så uendelig stor at den fløt over. Jeg skulle så gjerne holdt igjen, men jeg klarte ikke. Tro meg når jeg sier at jeg ikke skader meg selv bare for å gjøre livet ditt surt, for å gi deg «ekstra» arbeid, for å stjele din dyrebare tid. Jeg tar ikke hjelpen for gitt på noen måte, jeg er utrolig ydmyk og takknemlig for at det finnes hjelp å få. Jeg forventer ikke at jeg skal bli trøstet og dullet med, og ikke ønsker jeg det heller. Jeg krever ingenting. Bare snakk med meg, hør på meg. Behandle meg som et menneske. Er det ikke slik at leger skal møte pasienter med respekt og omsorg? Er det ikke til og med en egen lov, som med klare og tydelige ord forteller hvordan pasienter skal ivaretaes? Der står det, så vidt jeg kan se, ingenting om at måten pasienten skal bli møtt på er avhengig av pasientens skade, sykdom eller bakgrunn.



Kjære legevaktsleger. Jeg skjønner at jeg ikke er en enkel pasient. Jeg skjønner at det er vanskelig og frustrerende å treffe på meg gang på gang, uten mer informasjon enn at jeg har hull i huden som må lukkes. Noen leger har blitt kjent med meg, og vet mer om bakgrunnen min og hvem Tora er. De er jevnt over mer tålmodige med meg. Men det er mange av dere leger som ikke er så ofte der, og det er ikke alle jeg klarer snakke med. Det er ikke alle jeg ønsker snakke med. Enten det er vårt første møte eller femte møtet. Det er ikke alltid jeg får til å snakke, selv om jeg ønsker det. Uansett setter jeg pris på at du åpner opp for en dialog.

Likegyldighet er noe som gjør forferdelig vondt. Når du knapt nok sier «hei» når jeg kommer og «hade» når jeg skal gå. Når bedøvelsen settes uten forvarsel («nå kommer det et lite stikk», ja jeg vet det men jeg synes det er fint at du sier det likevel). Når jeg ikke får blikk-kontakt en eneste gang mens jeg blir sydd. Når jeg gråter uten at du løfter på hodet. Når jeg gisper av smerte uten at du spør om ikke bedøvelsen har satt seg ordentlig. Når jeg lurer på om du engang husker hva jeg heter.



Kjære legevaktslege. Du kommer langt med et oppmuntrende smil, et «hvordan har du det?» og et «hvordan kan jeg hjelpe deg?». Selv om det bare er noen timer siden sist vi møttes. Slike små ting. Det koster deg så lite (gjør det ikke?) men betyr så mye for meg. På forhånd takk.

2 kommentarer:

  1. Så utrolig sterkt å lese.
    Du er så virkelig vakker Tora.
    Jeg heier sånn på deg, hele veien. <3

    Ta vare på deg selv!

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk, kjære Charlotte!! ♥

      Slett