torsdag 3. september 2015

Something gave in

(les gjerne «somethings gotta give»)

Det var jo ikke det at jeg ikke var forberedt på at august ville bli den vanskeligste måneden denne sommeren, for det har jeg lenge vært klar over at den kunne komme til å bli. Jeg bare var ikke forberedt på hvordan smellen utartet seg. Jeg skal ikke gå i detalj, men jeg ba hvertfall kjapt om hjelp, og ble tatt vare på så godt det lot seg gjøre. Kloke hoder fant ut at psykiatrien i Bodø var en løsning, og de var klare til å ta i mot meg, men så var de visst ikke det likevel, og nå er jeg egentlig glad for det. Jeg fikk bli på en kjent og trygg plass, med mennesker jeg kjenner og som kjenner meg, selv om Bodø har mer såkalt «kompetanse». I hele åtte dager fikk jeg være på KAD-sengene på legevakten, til tross for at grensen egentlig går ved tre dager. Selv om de ikke nødvendigvis kunne tilby behandling og terapi, fikk jeg mange gode prater med tålmodige og omsorgsfulle sykepleiere. Noen brikker falt på plass, jeg så ting litt mer klarere og fikk sortert noen av tankene. Jeg tenker at noen ganger er viljen til å hjelpe minst like verdifull som kompetansen!

Safe haven ♥

Etter de åtte dagene, kom jeg meg gjennom hele tre dager hjemme før nettet igjen snørte seg rundt meg i en sånn grad at gode hjelpere tenkte det var best for meg å være på KAD litt mer. Det var vondt å gå dit igjen, ikke fordi jeg ikke ville være, for det ville jeg virkelig, men jeg var flau. Følte meg dum og i veien, følte at de gode menneskene på KAD ble presset, tvunget, til å håndtere noe som det ikke er meningen skal være deres jobb å håndtere. Men sykepleieren som møtte meg da jeg kom er en av de fineste personene som finnes, og hun tok i mot meg med åpne armer og den største selvfølgelighet. Denne gangen fikk jeg to spesielt gode samtaler med to spesielt gode mennesker, hvorav den ene var tidligere nevnte sykepleier og den andre en lege, og livet føltes brått mer overkommelig. Det holdt å tilbringe to netter der.

Mange ting er i endring for tiden. Selv om endringene kanskje er bra, sånn i det lange løp, så er det uhyre smertefullt akkurat nå. Kanskje spesielt for noen med aspergers. Forandringer, selv om det er «til det bedre», er bare forjævlig. Og jeg vet at dette er noe som vil ta tid. Da hjelper det godt at sommeren (endelig) er over og hverdagen er på plass, den kjære vakre hverdagen som jeg elsker og trenger. Rutiner, forutsigbarhet, faste avtaler og faste holdepunkt. Etter nesten to måneders ferie begynner jeg i stallen igjen, litt flere timer per uke nå enn hva jeg hadde før ferien. Klatreveggen, mitt andre fristed, har vært stengt like lenge og åpner også opp igjen nå. Og psykologen min, som samler mine løse tråder og nøster opp i knutene jeg lager, er omsider tilbake etter å ha hatt ferie i hele august. Det er nødt til å bli litt lettere nå.

2 kommentarer:

  1. Det må bli lettere, absolutt. Du argumenterer veldig godt for det. Høsten blir en opptur, jeg kjenner det på meg.

    SvarSlett
    Svar
    1. Ja, satser virkelig på det ♥

      Slett