torsdag 29. oktober 2015

Ikke tid til å puste

Det er mye som skjer, ting jeg ikke kan dele helt enda, men forhåpentligvis vil det være i boks om ikke så altfor lenge. Og her er det snakk om ting som har tatt mange mange ÅR. Selv om det er gode ting som skjer så er forandring og forventninger vanskelige, å komme seg gjennom det er tøft for både kropp og sjel. Jeg er veldig opptatt for tiden, med klaring en eller to dager i uken, stall tre (kanskje snart fire) dager i uken, timer hos fysioterapaut, diverse avtaler med diverse mennesker som ikke er faste avtaler men det ene avløser det andre og timeplanen er fullere enn den har vært noen gang. I tillegg har jeg hyppige legetimer og psykologtimer, hvor det er mest fokus på praktiske ting som må ordnes. Livet er for tiden... utfordrende. Selv om det er bra at jeg holder meg aktiv og opptatt, noe som gir mindre tid til grubling og destruktivitet, er det litt i overkant av mye som skjer. Inntrykkene kommer som bølger, jeg får ikke igjen pusten før en ny bølge slår over meg.


Tankene og følelsene mine er vattert, jeg kjenner dem ikke slik som tidligere, det er kanskje godt men er det lurt? Fysisk kjenner jeg at kroppen er stresset, i form av skuldre som er stive som betong og kjevemuskler som er så stramme av kjeven henger seg opp i en slik grad at det vanskeliggjør spising (og det er jo jævlig upraktisk). Det skal utrolig lite til før jeg blir enten på gråten eller rasende sint, selv uten noen store provokasjoner. Tydelige faresignaler? Jeg lurer på om noe bygger seg opp, noe som kan komme til å plutselig rase, alt på en gang. Men det er ikke aktuelt, jeg har ikke faktisk ikke tid til noe slikt, jeg har alt for mange plasser å være, alt for mange ting å gjøre. Jeg er både nummen og hudløs på en gang. Jeg orker ikke men jeg må men jeg har ikke lyst men jeg vil. Kanskje er det sånn at målet er nærmere enn noen gang, men samtidig er det uutholdelig langt unna.

Jeg holder pusten, og håper jeg når overflaten innen kroppen ikke klarer mer og lungene ukontrollert gisper etter det de desperat håper skal være luft.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar