onsdag 10. februar 2016

Øyeblikk #17 (bare si det som det er)

Det er fysisk krevende å klatre og jeg blir alltid varm av det, derfor klatrer jeg i t-skjorte. Selv de nyeste arrene på armene er over et år gamle, så jeg synes absolutt det er innenfor at jeg kan bruke korte ermer, når det faller seg naturlig. Jeg klatrer sammen med et par andre stykker. Vi tar en liten pause, jeg går på bakrommet for å hente noe i bagen min, og den ene av de to andre er også der. Hun ser alvorlig ut, jeg ser på henne at det er noe hun lurer på, så jeg stopper litt opp. Da spør hun hva som har skjedd med armene mine. Om jeg har gjort det selv. Jeg svarer bekreftende på det. Hun spør hvor gamle de er, og om jeg har sluttet med det.

Jeg setter stor pris på at hun spør! Setter pris på at hun bryr seg. Hun skjønte nok egentlig hva det var som hadde skjedd med armene mine, men spurte likevel, og det er helt okei. Dersom noen lurer, er det bare å spørre! Heller det, enn å gå rundt og tenke på det. Så lenge folk bruker sine sosiale antenner og ikke snakker veldig høyt om det eller spør foran mange andre mennesker, så er det helt greit. Åpenhet og ærlighet er både fint og viktig. La oss bare si det som det er!

Videre gjør jeg nettopp det - sier det som det er. At jeg ikke har sluttet med det. Hun vet ikke hva mer hun skal si, og det vet ikke jeg heller, så vi bare går ut og fortsetter å klatre.

1 kommentar:

  1. Du er så dyktig, Tora! Så flott å lese bloggen din!

    SvarSlett