Min plass i livet

Da jeg startet i stallen, januar 2015, var jeg der 3 timer, to dager i uka. Nå er jeg der alt fra to til ti timer, som regel hver eneste dag. Jeg har fremdeles faste tidspunkter to dager i uka, men er der mange timer utenom også, på ettermiddager og i helgene, nå som jeg har min kjære Frøya.

Februar, 2015; 

"Jeg har hørt så mange si at «hester reddet livet deres». Selv er jeg ikke helt der, men jeg har ikke noe problem med å forstå hva de mener. Å være i stallen er et pusterom ulikt noe annet. Kanskje er det nettopp det som kalles mindfullnes, for jeg tenker ikke på hva som har vært eller hva som kommer, jeg bare er tilstede her og nå. Veldig ofte når jeg har det tungt, så er det som om det er storm og bråk inni hodet mitt. I stallen er hodet fullt av ro og stillhet. Verdenen der utenfor eksisterer ikke og det kjennes ut som jeg aldri har gjort noe annet enn å være akkurat her. Det kjennes ut som det er her det er meningen jeg skal være, det er her det alltid har vært meningen at jeg skulle være, det er her jeg hører hjemme. Jeg kan kjenne det i hjertet mitt ♥"

Så rett jeg hadde!! Jeg har funnet min plass i livet. Der jeg hører hjemme. Stallen er den eneste plassen jeg vil være, det eneste jeg ønsker holde på med. Hester er som regel det eneste jeg vil snakke om, det eneste jeg vil høre om. Stallen er kanskje ikke lengre den friplassen den pleide være, men jeg tenker at det er helt naturlig at det er blitt slik. Det er enkelt å holde monstrene på avstand i korte tidsrom, men nå er jeg i stallen mye oftere og mye lengre. Livet mitt leves i stallen. Jeg drar dit som jeg er, enten med humøret på topp eller med klump i halsen – hestene tar alltid i mot meg. 

Jeg kan ikke si at «hestene reddet livet mitt», for det er ikke fortid, det er ikke noe som har skjedd - det er noe som skjer akkurat nå. Frøya er det beste som har skjedd meg, jeg er så glad i den hesten at jeg er blitt helt skrullete. Hun holder meg gående, holder meg oppe, holder meg skjerpa. Jeg elsker henne høyere for hver dag som går, vi utvikler oss stadig sammen og båndet vårt blir bare sterkere og sterkere. Hun er den beste lille ponnien i hele verden. Hva hun synes om meg er litt vanskelig å si, hester er sjeldent like tydelige som feks hunder, men jeg er ganske sikker på at hun vet forskjell på meg og på alle de andre menneskene hun møter.

Når jeg sier stallen, er det ikke bare hestene jeg snakker om. Det er også menneskene i stallen. Jeg føler meg velkommen, jeg føler meg inkludert. Jeg føler at jeg betyr noe, at jeg har en verdi. Stemningen og miljøet er helt supert. Folk hjelper hverandre og stiller opp for hverandre. Jeg er takknemlig og ydmyk for at jeg får være en del av det.