Det
er søndag, og det er en liten dugnad i stallen. Ødelagt høy skal
kostes sammen og kastes. Vi er mange mennesker, noen hunder, et par
barn, to store traktorer og en liten traktor. Vi rydder og prater og
det er rett og slett ganske hyggelig. Når vi er ferdig så setter vi
oss ned sammen og drikker brus, spiser kjeks og nøtter som har blitt
kjøpt inn tidligere samme dag. Ingenting av det er aktuelt for meg å
innta. Jeg kan ikke spise/drikke noe som noen har vært borti (eller KAN ha vært borti). Brusen er på halvannenlitersflasker og den helles over i engangskopper, som jeg ikke kan drikke av (fordi noen KAN ha vært borti kanten av koppen). Alt som ikke er singelpakket og forseglet og kan spises uten å ta direkte på det, er bare å glemme. Men det går fint altså. Denne bakteriefobien har fulgt meg i mange lange år, så jeg er vant til at med mindre jeg tar med
noe hjemmefra, så kan jeg yderst sjeldent spise eller drikke noe sammen med andre på noen
form for sammenkomster.
Men, så kommer en dame mot meg, ei utrolig hyggelig ei som jeg har blitt ganske godt
kjent med, med et stort smil rundt munnen og en uåpnet
halvlitersflaske pepsi max som hun rekker meg. For hun vet. Hun som
har vært på butikken og kjøpt snacks til oss, hun vet også,
og kjøpte nettopp derfor en egen brusflaske til meg. Kun til meg. Uåpnet. Så jeg også skulle få noe. En liten gest, som i dette øyeblikk betyr alt i hele verden –
å bli husket på. Sånne små ting betyr så mye.
Denne fobien min
er så tåpelig, jeg forstår den ikke selv en gang og forventer
derfor aldri forståelse fra andre. Derfor er det så enormt stort
for meg når jeg likevel får det ♥
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar