Jeg
er på legevakta. Ikke for å bli sydd denne gangen, men for å få
snakke. Snakke med min favoritt-legevaktslege. Noen
ganger blir jeg sittende på venterommet og vente en stund, og jeg vet at når det
skjer så er det fordi hun ikke henter meg før hun vet at hun har
god tid til meg. Og hun setter alltid av god tid til meg. Stresser
aldri, gir meg tid og rom til å snakke og tenke og føle, presser ikke på.
Hun er roligheten selv, full av kunnskap, erfaring, forståelse og
omsorg.
Vi
har møttes så mange ganger nå at jeg føler at vi kjenner
hverandre. Hun er så lett å snakke med. I kveld får jeg, for første gang
på (altfor) lenge snakket ut om alt som er vanskelig. Får fortalt
om alt som skjer, alt som plager meg, alle utfordringer, hvordan ting
henger sammen, bare får ut absolutt alt. Underveis blir jeg hele tiden møtt av forståelse og
kloke tilbakemeldinger.
Når
jeg har kommet gjennom alt det som er vanskelig, får jeg fortalt om det som er bra. Stemningen blir lettere, og vi spøker og
ler litt. Å også fortelle om det som er positivt, er veldig godt.
Det er jo tross alt en stor del av meg det også.
Hun er en fantastisk lege og et fantastisk menneske. På rett sted, til rett tid, og utgjør en enorm forskjell. Ryggen min kjennes rakere og trykket på brystet mitt har minket betraktelig. Når
jeg reiser meg for å dra hjem, har det gått over to timer siden jeg
satte meg ned sammen med henne. De to timene kommer til å holde meg gående lenge.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar