En uforutsett hendelse

Jeg var i stallen, og ble med for å hente inn tre hester en ettermiddag. Det var en del vind, noe som ofte gjør hestene litt gira og skvettende, og det var akkurat det de var. Vi gikk på rekke og rad med hver vår hest, jeg gikk fremst. Den bakerste hesten ble plutselig skremt, og satte avgårde i full galopp. Jenta som leide henne slapp leietauet, slik man skal og bør gjøre når hester tar av, for sin egen sikkerhet. Uheldigvis sto jeg i veien for hesten. Jeg hørte at noe skjedde bak oss, så jeg snudde og så henne komme mot meg. Det tok kanskje et sekund fra jeg innså at hun kom til å treffe meg, til hun meide meg ned. Og på det korte sekunder rakk jeg å bli redd, men like plutselig som det skjedde, var det hele over, og jeg lå fortumlet på bakken. Redselen var borte. Umiddelbart kjente jeg at verken hode eller overkropp var skadet, og jeg ble enormt lettet. Jeg kjente også at høyrebeinet gjorde intenst vondt, og jeg lurte nesten på om det hadde blitt knekt av ved kneleddet.

Min andre tanke oppi det hele var at jeg skulle jo på tur dagen etter, en tur jeg virkelig hadde gledet meg til! Jenta som var sammen med meg lo da jeg sa det, at det var DET jeg lå og tenkte på liksom, og jeg lo også. Det hele var av en eller annen grunn litt komisk. Jeg forsøkte sette meg opp men ble bestemt holdt nede, med beskjed om å vente til sjefen i stallen hadde kommet bort til oss. Hun hadde sett det skje, og var på tur bort til oss. Etter å ha forsikret henne om at jeg IKKE hadde slått ryggen min, fikk jeg sette meg opp, og så da at jeg hadde slått hull i buksa på kneet og ved ankelen. Det blødde litt men det var kun skrubbsår. Den mest intense smerten hadde gitt seg og jeg klarte både å stå og gå på foten. Jeg ble med for å få tak i hestene som hadde stukket av, før vi gikk inn og jeg fikk renset sårene.

Etterhvert som adrenalinet forlot kroppen, kjente jeg mer og mer på hvor redd jeg faktisk hadde vært. Stallen var full av rideskolebarn, så jeg måtte holde maska, helt til jeg satte meg i bilen for å kjøre hjem. Da kom tårene. Det er første gang siden jeg begynte i stallen at jeg hadde vært redd for min egen del. Jeg har blitt redd mange ganger, redd når jeg har sett andre har ridd og hestene har klikket, redd når hestene har stukket av og kunne blitt skadet, redd når hestene har kranglet med hverandre, men aldri redd for meg selv. Da det skjedde rakk jeg å se for meg at hun ville løpe over meg, og tråkke eller sparke meg i hodet. Og det var virkelig flaks at hun ikke tråkket på meg. Den hesten var dessuten den snilleste, roligste og mest sindige hesten vi har i stallen, og jeg vet egentlig ikke hva som var verst; at jeg ble løpt ned eller at jeg ble løpt ned av akkurat henne.

Da jeg våknet neste morgen hadde jeg vondt på dobbelt så mange plasser som jeg hadde da jeg la meg, men med godt mot satte jeg meg i bilen og kjørte den timen det tok for å komme til plassen vi skulle gå på tur fra. Jeg fortalte på forhånd hva som hadde skjedd dagen før, og vi ble enige om å gå, men at jeg måtte se det an underveis, også fikk vi bare snu om jeg ikke klarte det. Turen gikk til Munkebu, en hytte som ligger på 410 meters høyde. Stille vann og relativt slakke stigninger, ca to timer å gå hver vei, omgitt av høyreiste fjell. Munkebu har vært øverst på lista mi i fem uker nå, og jeg hadde nesten gitt den opp da jeg plutselig fikk muligheten til å gå dit. Vi var maks heldig med været, solen skinte og jeg gikk i t-skjorte nesten hele veien. Hun jeg gikk sammen med er et av mine absolutte favorittmennesker, og det gjorde en i utgangspunktet fantastisk tur enda bedre. Den bratteste stigningen kom på begynnelsen. Jeg ble raskt varm og godt i kroppen, og var utrolig nok så og si smertefri hele turen. Selv knærne, som jeg tidligere har hatt ganske vondt i, var bemerkelsesverdig samarbeidsvillige. På tilbaketuren gikk vi oppom fjelltoppen «Merraflestinden» (537 moh), for å få med en ekstra topp. Turen kunne virkelig ikke vært flottere! Rett og slett en drømmetur.

Merraflestinden til høyre i bildet!

Mange små vann, i forskjellige høyder, hele veien!

På sjølvaste Munkebu!

Oppå Merraflestinden.

Det var jammen godt at turen så kort tid etter hendelsen i stallen, for senere samme dag ble det gradevis bare mer og mer vondt. 2 døgn etter hendelsen hadde jeg vondt mer eller mindre over hele kroppen. Stiv og støl, mørbanka, fra nakke til ankel. Bortsett fra blå knær og skrubbsår var (heldigvis!) smertene kun muskulære. Aller verst var det kanskje på høyre side av ribbeina, det gjorde vondt å trekke pusten, det gjorde vondt å stå oppreist, det var vondt å komme borti, det var vondt å le, det var vondt å ha klær. Dag tre var enda verre. Jeg gråt en del, ikke nødvendigvis av smertene i seg selv, men av ubehaget over å ikke kunne kontrollere dem. Jeg synes det er så rart at jeg skal bli så påvirket av å ha vondt! Jeg, som over mange år har skadet meg selv både mye og ofte, som har påført meg selv svært store smerter, men jeg har taklet de smertene uten problemer. Blitt så vant til de at det faktisk ikke lengre gjør spesielt vondt, selv om det burde gjøre det. Det blir noe helt annet når smertene ikke er selvpåført eller selvvalgt. Det føles forferdelig å ikke ha kontroll over kroppen min.

Dag fire og fem var heldigvis bedre, de verste spenningene i nakken har gitt seg, ribbein og rygg er litt mindre ømt. Jeg har vært på to små fjellturer, og det var godt å kjenne at kroppen er mer min egen igjen.