mandag 12. februar 2018

Året som gikk - takknemlighet og kjærlighet

2017! For et år! Jeg har hatt mine heftigste nedturer, men også mine heftigste oppturer.

Nå over nyttår var det tre år siden jeg begynte i stallen. Under et år før det, var jeg så syk at kroppen sto i fare for å gi opp. Jeg brukte det året på å rette opp på både undervekten og underernæringen. Det gjorde det fysisk mulig for meg å prøve meg som stalljente i januar 2015. Og jeg har aldri sett meg tilbake. Jeg ble for alvor kjent med den fordelen det er å ha en kropp som er sterk og fungerer, og det å ha stallen å være i, har vært (og er!) er en motivasjon til å opprettholde både vekt og matinntak.


Det har vært vel mange tøffe tak i året som har gått, men jeg velger å fokusere på det positive som har skjedd. Jeg har vært så heldig at jeg gjennom året har fått fire 2-ukers innleggelser, som har gitt meg tid og rom til å virkelig jobbe med ting. Det har vært tøft, men utbyttet har vært enorm. Jeg vil aldri bli «frisk» og må finne en måte å leve med utfordringene mine – og da hjelper det godt på at jeg har funnet mer ut av hvem jeg er, hvordan jeg fungerer, hva jeg ønsker og hva jeg trenger.

😎✌

Frøya har hatt en skadet fot størsteparten av 2017, og det har ført til mye uendelige mengder bekymring, frustrasjon og grublerier. Samtidig har det gitt meg mulighet til å bli bedre kjent med henne, for det har tatt tid for oss begge å bli trygg på å gå turer uten andre hester eller mennesker, og kanskje har vi nå enda mer tillit til hverandre. Det var tungt å være så mye borte fra henne, men også veldig godt å føle at jeg har klart å «kutte navlestrengen»; hun (og jeg!!) overlever faktisk selv om jeg ikke er der hele tiden hele dagen og mikrostyrer alle detaljer!


I året som har gått, har vennskapene og relasjonene jeg har til de andre i stallen, fortsatt å vokse. I storm og stille har de vært der. Stilt opp, hjulpet til og støttet meg. Jeg forsøker å takke, men jeg føler ikke at ord strekker til. Det er slik at årene før jeg begynte i stallen, bestod hovedsakelig av isolasjon og depresjon, jeg kunne gå flere dager uten å så mye som titte ut av vinduet, og det viktigste i livet mitt var å skade meg verst mulig og sulte meg mest mulig. Stallen og nettverket jeg har der, snudde livet mitt 180 grader rundt, og bidrar til å nå holde det på rett kjøl. Det å ha noe å gå til, noe å leve for, mennesker jeg er glad i og bryr meg om, som også er glade i meg og bryr seg om meg - det tar jeg aldri for gitt! Ikke ÈN dag går, uten at jeg kjenner på takknemlighet og kjærlighet. Og det er vel det som har vært de sterkeste følelsene i 2017.

Noe jeg heller ikke tar for gitt, er mine fantastiske foreldre. Det er ikke alle forunt å ha et så nært og godt forhold til sin mamma og pappa. De er der, alltid, med ubetinget kjærlighet og omsorg. Også er det Aina, min høyt elskede bestevenn og søster i tykt og tynt!

FAMILIE-spillet Speak Up!

I november fikk jeg meg bil. Min egen bil! Siden jeg tok lappen for to år siden, har jeg hatt leiebil. En blå opel astra. Den gjorde jobben, men var på ingen måte en egnet stallbil. Jeg drømte om en «skikkelig bil», som jeg kunne slippe å være redd for å kjøre meg fast i snøen med, og som hadde bagasjerom med faktisk plass til ting. Og drømmen gikk i oppfyllelse. En bil med den perfekte blandingen av «tøff!» og «nais!». En Nissan x-trail, 2011-modell, med firhjulstrekk, svært bagasjerom, ryggekamera og cruisekontroll. Drømmbil delux!

Litt nedsnødd - men i sitt rette element!

2017 har virkelig vært året for fjellturer! Jeg gikk fra å være ei som knapt nok løftet blikket, og synes de som frivillig gikk på fjelltopper var noen tullinger, til å selv bli en fjellfrelst tulling. Det mest imponerende var nok å kjenne at kroppen min var så mye sterkere enn jeg hadde forestilt meg, og jeg kunne gå rett opp på de toppene jeg ønsket. Det endte selvsagt med at jeg pushet for hardt og knærne takket for seg, men jeg kan ikke være noe annet enn strålende fornøyd med alle de flotte turene jeg fikk!


2015 overgikk 2014. 2016 overgikk 2015. 2017 overgikk 2016. Jeg er spent på 2018!

1 kommentar:

  1. En inspirerende rapport, Tora! Du er rett og slett toppen!!

    SvarSlett