I den mørkeste skogen

Jeg er inni en mørk skog. Den har jeg vært i siden «krisen» jeg hadde for 6 uker siden. Det har vært bedre noen ganger de siste ukene, så jeg har trodd jeg var ute av skogen, men det har bare vært litt lysere mellom trærne. Ikke noe mer enn et falskt håp. Jeg er fremdeles midt inni den jævla skogen. Vandrer avgårde, prøver finne veien ut, men det er sånn at når man går seg vill på et stor område, så går man alltid i sirkel, selv om man tror at man går rett frem. Jeg har ikke kart eller kompass, og ikke vet jeg om det er mot nord eller mot sør mosen på trestammene gror.

Nå er jeg alene, ikke fordi ingen er der, men fordi jeg skyver alle vekk. Jeg sparker i steiner og slår knyttnevene i trær, for å vise hvor vondt jeg har det, hvor frustrert jeg er, men ber ikke om hjelp. Klarer fysisk ikke åpne munnen og si de fem små bokstavene. Og det er da det begynne å bli skummelt.

Jeg hører kvister knaker, ser skygger i sidesynet. De eneste jeg ikke klarer skyve vekk, er demonene. Ironisk nok er de det mest pålitelige, stabile og trofaste jeg har i livet mitt, og har vært det i mange, mange år. Kanskje hører jeg hjemme her i skogen, sammen med dem.

Stop it (or I'll bury you alive in a box)

En klassiker fra MAD-tv, med Bob Newhart. Meget morsom. Og skikkelig morsom om man er pasient i psykiatrien og har galgenhumor.

Katherine: I'm bulimic. I stick my fingers down my throat.
Dr. Switzer: Stop it! Are you a nut of some kind? Don't do that.

(...)

Katherine: I wash my hands a lot.
Dr. Switzer: That's all right.
Katherine: It is?
Dr. Switzer: I wash my hands all the time. There's a lot of germs out there. Don't worry about that one.

"Laughter gives us distance. It allows us to step back from an event, deal with it and then move on." - Bob

Ingen kan gjøre alt.

Hvalfangst. Jakt. Palmeolje. Dyretesting. Pelsindustrien. Kjøttindustrien. Dyrs rettigheter. Homofiles rettigheter. Kildesortering. Dyrearter som dør ut. Poler som smelter. Global oppvarming. Sirkusdyr. Miljøvennlige produkter. Økologiske produkter. Kreftfremkallende tilsetningsstoffer. Energisløsing. Abort. Hull i ozonlaget. Barnemishandling. Sult. Naturkatastrofer.

Det er så altfor mye som man BURDE bry seg om, ta stilling til!

Og det er klart at jeg bryr meg. Men noen ting setter jeg meg mer inn i enn andre. Jeg kan for eksempel ikke på rams hvilke matvarer som inneholder palmeolje, eller hvilke veldedige formål som sender hver eneste krone du gir til det formålet du faktisk gir til, eller hvilke kjeder som boikotter pels og pelsdetaljer, eller hvilke produkter som tester på dyr. Og ikke vet jeg helt om det er dobbeltmoralsk av meg som vegetarianer å kjøpe en pengebok i skinn. Mange tror/forventer at jeg vet alle disse tingene, fordi jeg bryr meg om "de greiene der". 

Noen ganger får jeg høre «du som er så glad i dyr/miljøet, du bruker vel ikke det produktet/bryr deg vel om den saken/gjør vel (ikke) sånn og sånn». Nei, ikke nødvendigvis! Jeg klarer ikke bry meg like mye om ALT! Jeg klarer ikke ha oversikt over alle ting, jeg klarer ikke sette meg inn i alle temaer. Det er ikke fysisk mulig. Og når folk sier slikt til meg, hører jeg bare «Det er ikke godt nok, det du gjør.»

Det er utmattende å hele tiden skulle bry seg intenst. I det siste føler jeg at jeg er i ferd med å brenne litt ut. I stede for å føle mye, føler jeg meg bare... tom. Sannsynligvis er det en slags forsvarsmekanisme. Jeg må velge mine kamper, for jeg klarer ikke alt. Og det er vel ikke meningen heller?

Da jeg var liten var jeg med i en miljøklubb for barn. Maskoten var blekkspruten Blekkulf, som hadde mottoet «Ingen kan gjøre alt, men alle kan gjøre litt». Jeg gjør så godt jeg kan, og mer kan jeg faktisk ikke.

Bakemester harepus – black bean fudge brownies

Jeg hadde liksom egentlig tenkt å kun legge ut "sunne oppskrifter", men føler overskriften her taler for seg selv.. Jeg mener... Fudge brownies, hallo! De er dessuten veganske! Måtte prøves! Oppskriften fant jeg på bloggen Veganeren, som deler de herligste oppskrifter på mat de færreste kjøttetere ville tro faktisk var vegansk! Jeg skal nok lage denne igjen, og prøve å gjøre den litt "sunnere", men denne gangen fulgte jeg bare oppskriften.

Black bean fudge brownies

Ingredisenser:

• 1 boks (425 gram) sorte bønner
• 2,5 dl vann
• 3,5 dl hvetemel
• 5 dl sukker
• 3 dl kakaopulver
• 2 dl hakkede valnøtter
• 1 ts salt
• 1 ts bakepulver
• 2 ts vaniljesukker
• 100 gram hakket mørk kokesjokolade

Du trenger:

• En food processor
• En.. eh.. sånn du måler liter og desiliter med!
• En teskje
• En skarp kniv
• En skjærefjøl

I tillegg vil jeg på det varmeste anbefale:

• En far som er kokk og som hjelper deg gjennom hele prosessen

Noen små forandringer ble det; jeg fant ikke sorte bønner, så det ble brune bønner i stede. Jeg brukte mandelmel i stede for hvetemel for å gjøre den glutenfri. Det var ikke nok valnøtter så det ble halvparten valnøtter, halvparten mandler. Og så gjorde jeg en "kjempefeil", som jeg ikke innså før morgenen etter, jeg kjøpte nemlig vanlig, mørk kokesjokolade fra Freia, som selvsagt inneholder melk, så da var den plutselig ikke vegansk lengre! Ikke at det gjorde noe, for verken jeg eller noen av de som spiste av den er veganere, men det var bare en irriterende feil å gjøre. Men ok..

Ha bønnene i et dørslag og skyll dem grundig i kaldt vann. Vask boksen, ha bønnene tilbake i den og fyll opp med kaldt vann. Hell alt + 2,5 dl vann i en food processor og kjør til puré.

Bland sammen det tørre og hell i bønneblandingen. Rør godt, tilsett litt mer vann om det er tørt.

Hell røren i en papirkledd liten langpanne og stek på 175 grader i ca. 40 minutter. Avkjøl helst over natta i kjøleskap, eller i hvert fall i noen timer. Skjær i pene ruter og server. Den er ganske mektig, så fersk frukt er godt å ha som tilbehør.

Jeg laget den til behandleren min på Dagavdelingen, hun har nemlig bursdag i dag (hurra!!!). Aldri i mitt liv har jeg hatt mer prestasjonsangst for noe jeg har laget, men den slo heldigvis an, servert sammen med kiwi, druer, appelsin, kaffe og bursdagssang.

Sult

Jeg kom over noen utrolig intressante artikler om sult, skrevet av den svenske legen Gisela van der Ster, oversatt til norsk av bloggeren Night. Klikk på overskriftene for å lese hele teksten. Anbefales!

Den sultende kroppen
Om hvordan sult og underernæring påvirker kroppen, enten man er undervektig, overvektig eller normalvektig. Her står en lang liste over synlige og "usynlig" symptomer på næringsbrist. Mange spiseforstyrrede sliter med mange rare symtomer men ser ikke sammenheng mellom de og det lave/fraværende matinntaket. De klager over en "fucka" kropp, men kroppen, stakkars, den prøver jo bare å si fra om at noe er galt. Noe som virkelig var en tankevekker for meg, var dette med søvnen. De fleste som har anoreksi sliter med søvnen; det er vanskelig å sovne og man våkner lett. Noe som for meg alltid har vært ekstremt ulogisk, når man sulter seg blir man jo slapp og sliten, og burde dermed være trettere og sove mer enn vanlig! Men greia er at kroppen "vekker" oss, fordi den er underernært og sulten, og prøver minne oss på å spise!

...den totale løsningen på symptomene i listen er at man kan anvende mat som medisin.

Resultatet av sult 
Om tankene som til stadighet kverner om mat, og gir liten plass til andre ting, noe som har å gjøre med overlevelsesinnstinktet. "Det spiller ingen rolle om sulten varer i en eller flere dager, eller om man sulter frivillig eller ufrivillig. Kroppen forsøker likevel hele tiden å gjennomrette balansen, hvilket i første omgang merkes ved at tankene stadig kretser omkring mat."
Om humøret som blir ustabilt, og vanskeligheter med å ta selv de letteste beslutninger. En ting jeg kjente meg spessielt godt igjen i, var at man ofte mister kontakt med sin humor. Jeg kan jo tulle og tøyse, men merker at jeg ikke har den humoren som mine nærmeste er vant til at jeg har. Foreldrene mine pleier ofte tulle med meg, med ting som jeg før kunne le av, men som jeg for tiden overhode ikke ser humoren i, og faktisk blir så irritert av at beina nesten gir etter under meg.
Og selvsagt dette med tvangstanker, som kommer nærmest automatisk når man sulter seg.

...jeg vet også at stemmene, monstrene og tvangstankene ikke tåler mat og at de forsvinner når man går opp i vekt.

Resultat av sult på lengre sikt
Sult over lengre tid gjør hjernen enda "sløvere", tankene enda mer rigide og tvangen enda verre. Så jo lengre man holder på, jo vanskeligere blir det å bryte sulten. Men sjansen for å få varig mèn er svært liten, og man vil helt og holdent kunne bli "seg selv" igjen når kroppen er frisk og man er fri fra spiseforstyrrelsen.

Hjertesukk

Jakt... Man skulle tro det hørte steinalderen til. Bare det at noen kan nyte det å skyte og drepe dyr er i seg selv et stor mysterium for meg. Antallet dyr som blir skadeskutt er et kapittel for seg selv.  

En undersøkelse av det Danske Miljø- og Energidepartementet mellom 1991 og 2000 viser høy skadeskytingsprosent på en rekke arter. Av undersøkte arter ble det påvist hagl i kroppen på 36 % av kortnebbgjessene, 32 % av grågjessene, 34 % av ærfuglene, 25 % av revene, 8 % av harene og 5 % av rådyrene. Den danske undersøkelsen konkluderer med at for hver to fugler som felles, flyr tre videre med hagl i kroppen. Det er grunn til å tro at forholdene er tilsvarende i Norge.

Jakt, fangst og skadefelling dreper gjennomsnittlig rundt 1500 dyr hver dag i Norge. I jaktåret 2010/2011 ble det under ordinær jakt skutt totalt 623.026 dyr i Norge. Av dette var 36.409 elger. Norske viltforskere anslår at 4000 elger skadeskytes hvert år under jakta. Hvor mange prosent det utgjør er meg egentlig revnende likegyldig, for uansett er 4000 er MYE!

«En liten trekning i fingeren for jegeren, for dyret eksploderende smerte i muskler, innvoller eller bein, og i beste fall rask død, i verste fall timer, dager eller uker i grusomme smerter.»

Noah skriver om noen eksempler på skadeskyting de siste årene:

• Elgku funnet druknet i Os, utmattet av blodtap etter å ha blitt skutt i bakparten.  

• Elgokse funnet død i Hattfjelldal, skutt i kjeven og magen.

• Elgkalv skutt på Dønna med knusingsskade i foten etter tidligere påskyting.

• Elg skadeskutt i Vemundvik i Namsos av jaktlag som unnlot å spore den opp, elgen levde i flere dager med avskutt kjeve og tunge, før den ble avlivet av en oppsynsmann.

• Flere skadeskutte hjorter funnet i Luster under jakta i 2008 og 2009.

• Skadeskutt og død hjortebukk trukket opp av Hornindalsvatnet i Stryn.

• 5 hjorter med skuddskader i hals og nakke, trolig etter tjuvjakt, funnet i Flora, samt en hjort felt under jakta med gammel skuddskade i foten.

• Skadet rådyr observert i Tiltrem og senere funnet død. Det ble anslått at beina var skutt av og at rådyret hadde humpet rundt på stumpene.

Jeg vet at de fleste jegere virkelig elsker å jakte, og har alltid en tale klar for å rettferdiggjøre og forsvarer det de driver med. Og jeg vil tro de fleste påstår at de selv er svært gode jegere, skadeskyter aldri, dreper alltid dyret korrekt. I forhold til temaet skadeskyting, blir det i mine øyne litt som å drite i at barn blir mishandlet, fordi du ikke mishandler dine egne.

Og nå... har Direktoratet for naturforvaltning planlagt et prøveprosjekt med bueskyting! BUEskyting!Virkelig!? Det begrunnes blant annet med at erfaringer («erfaringer»? Hva vil det si?) fra Danmark viser at det er like mye skadeskyting med rifle som ved buejakt. En «god» unnskyldning for å få enda en måte å skade og drepe dyr på... Det er på alle måter et steg tilbake!

Jeg vil ikke legge ut selve bildet på bloggen, men her kan du se et såkalt skrekkeksempel på et dyr som ble skadeskutt under buejakt.

Skrive under på Noahs underskriftskampanje her. Noahs facebookgruppe «jaktmotstand», finner du her. Fakta er hentet fra artikkelen "Jakt - lidelse for dyrene", jeg anbefaler å lese hele greia, og den finner du her.