Hva som gjør det uoverkommelig

Del 4

( del 1 - den aller verste beskjeden | del 2 - gamle strategier

 del 3 - begynnelsen på slutten (?) ) 

Her på bloggen er den eneste plasser jeg har sagt/skrevet noe om... Det. Jeg nekter å snakke om det. Vil ikke snakke om det med noen, vil ikke at noen skal snakke om det til meg. Jeg isolerer meg. Redd for at noen skal spørre «går det bra?» og dermed minne meg på at det ikke går bra. Det bare orker jeg ikke. Det er uansett umulig for meg å si det høyt. Selv med Siri og Cecilie klarer jeg ikke helt gå så mye inn på det, vi snakker mest "rundt" det. Jeg gjør alt jeg kan for å distansere meg. Mentalt sett holder jeg for ørene og brøler LA-LA-LA-LA-LA. Jeg vet ikke hvor lenge den strategien funker. Nå som det er «offentlig», nå som alle (som leser bloggen min) vet det, er det på en måte blitt mer sant. Jeg kan ikke lengre late som ingenting, men jeg gjør det likevel.

At Cecilie skal slutte, er uutholdelig. Men det som gjør det uoverkommelig, er at jeg mister både Cecilie og Siri. I april skrev jeg om at Siri skal slutte. I utgangspunktet skulle vi avslutte i september, men det ble forandring i planene, og hun slutter ikke før i januar. Cecilie slutter til jul. Det vil si at jeg i løpet av svært kort tid mister begge mine ankre, mine viktigste støttespillere, mine tryggeste hjelpere. De to som holder Håpet i live. Cecilie snakker om det som «uheldig» at de begge to blir borte. Men jeg tenker ikke på det som verken uheldig eller uflaks. Urettferdig, det er hva det er.

Helt tydelig kan jeg se alle følelsene og reaksjonene som ligger «klar», men det er som om det ikke angår meg. Jeg låser alt inn i bokser og esker som jeg stabler vekk. Det er så uendelig mange, og jeg stabler som en gal, i faretruende skeive tårn rundt meg. Og det funker tilsynelatende bra, helt til alt velter over meg og nesten knuser meg. Innbitt stabler jeg igjen. Det raser, jeg stabler, det raser, jeg stabler. Jeg vet ikke hva annet jeg kan gjøre, enn å fortsette å stable. Det hjelper ikke vente og jeg kan ikke ta tiden til hjelp, for tiden løper i fra meg. For hver dag som går, blir Det en dag nærmere. Men jeg bare klarer ikke forholde meg til det.

Begynnelsen på slutten (?)

Del 3

( Del 1 - den aller verste beskjeden | Del 2 - gamle strategier )

Det er onsdag, uken etter at jeg fikk vite at Cecilie skal slutte. Selv om alt fremdeles føles uvirkelig og vondt, så kjenner jeg at jeg i det minste begynne å bli i stand til å trekke pusten jeg mistet tirsdag i forrige uke.  De siste dagene har jeg vært på avdelingen, og fått pratet med henne. Litt på mandag. Mye på tirsdag. Det er viktig og godt, ikke bare for meg men også for henne. Jeg skjønner at dette ikke er noe greit for henne heller.

Onsdag er fast klatredag på avdelingen, og i dag er intet untak. På morgenen har jeg en følelse i magen som jeg ikke helt klarer gjenkjenne. En slags kvalme? Angst? Tretthet? Sult? Jeg spiser frokost på avdelingen, før vi kjører avgårde, og jeg glemmer magen. Vel fremme vil jeg ikke delta på klatringen. Den ugjenkjennelige følelsen som tidligere satt i magen, har nå flyttet seg opp i brystet. Uroen river i meg. Jeg bestemmer meg for å gå en tur. Spretter avgårde opp på små topper og langs svaberg på den lille øya vi er på.

Når det nærmer seg lunsj går jeg tilbake. Stemningen mellom de andre er god og praten går lett mellom dem. Jeg trekker meg litt unna, setter meg på en stein litt unna de andre. Hendene mine nekter å hente opp lunsjen jeg har i veska. Jeg stirrer rasende ned på dem, men de bare ligger der. Etter å ha prøvd å gjøre meg så usynlig som mulig, gjemt ansiktet bak solbriller og hår, klarer jeg til slutt å løfte hodet. Ikke så mye eller så lenge, men nok til at jeg oppdager at Cecilie prøver møte blikket mitt. Hun vet det noen ganger er vanskelig for meg å komme i gang med spisingen, at jeg trenger et lite dytt bak, så hun gir meg tommelen opp og smiler oppmuntrende til meg. Motvillig lystrer endelig hendene, og jeg får spist lunsjen min.

Etterpå er uroen fremdeles stor. Kanskje enda større. Jeg skulle ønske at jeg kunne bli sittende og slappet av i solen, men tenker at det vil være bortkastet tid, jeg må utnytte sjansen til å gå tur når vi først er her. Jeg må. Eller må jeg? Jeg blir usikker, men siden ingen sier noe på at jeg vil gå en tur til, så går jeg bare. Går og går og går. Håper det skal være «utløp» nok. Men gåingen gjør ikke annet enn å utløse den stemmen i hodet som brøler at det ikke er langt nok, jeg går ikke fort nok, det er ikke bra nok, jeg er ikke flink nok. Jeg ender opp med å føle meg enda verre enn jeg gjorde i utgangspunktet.

De andre er i ferd med å pakke sammen når jeg kommer tilbake igjen, og vi drar rett etterpå. Følelsen som hadde flyttet seg opp i brystet, har nå spredt seg til halsen og hodet. «Ikke grin, for faen!». Det nytter ikke. I bilen begynner tårene å trille. Jeg vil virkelig bli sett, jeg vil bli trøstet, men klarer ikke la være å gjemme meg bort, skjule ansiktet og tårene. Febrilsk prøver jeg ta meg sammen, tenke på noe annet, og det funker. Hvertfall til jeg kommer inn døren hjemme. Jeg kommer inn døren, tar av meg skoene, vasker hendene og setter på plass rene kopper og fat på kjøkkenet. Så går jeg bort til stuebordet, hvor jeg gråtende legger meg ned på gulvet. Igjen har jeg glemt hvordan man trekker pusten. Alt føles nøyaktig like smertefullt brutalt og ferskt som det gjorde for en uke siden.

Gamle strategier

Del 2

(fortsettelse på del 1 - den aller verste beskjeden)

Resten av uka skygger jeg unna både Cecilie og Siri. Svarer ikke på mail eller telefon, dukker ikke opp til avtaler. Ovenfor alle andre later jeg som ingenting. Går rundt på autopilot, mens jeg desperat venter på at jeg skal våkne opp og finne ut at det bare er et mareritt. Men det gjør jeg ikke. Dette skjer virkelig. Jeg klarer ikke snakke om det, klarer ikke tenke på det, klarer ikke skrive om det. Jeg klarer ikke husker hvordan jeg føler, hvordan jeg gråter, hvordan jeg hyler, hvordan jeg puster. Trykket inni meg er så enormt at jeg er sikker på at dersom jeg ikke får utløp for det, vil hjertet mitt stoppe. Jeg går rundt som en levende trykkoker, og har ikke noe annet valg enn å gi etter for mine gamle og dårlige strategier. Litt fordi jeg ikke vet hva annet jeg skal gjøre, mye fordi jeg ikke finner noen grunn til å ikke gjøre det. Så jeg gjør det, og det lindrer, dessverre, om enn kun litt og kun midlertidig.

Så tar jeg meg selv i å angre på å ha gitt etter. Eller, kanskje ikke angrer. Jeg angrer sjeldent på noe. Det som er gjort er gjort. Men jeg merker at jeg plutselig befinner meg på en plass jeg ikke ønsker å være. Kanskje klarer jeg ikke se framover, eller gå framover, men betyr det nødvendigvis at jeg må bakover?

Det løsner, bittelitt. Jeg krampholder meg fortsatt fast i trivielle ting, og vil ikke snakke om Det, men jeg begynner skrive litt. Noen stikkord, noen setninger. Etterhvert kommer også avsnitt. Jeg oppdager at det jeg skriver, er til Cecilie. Men tør ikke sende den. Vil ikke, klarer ikke, ser vel egentlig ikke poenget. Jeg tenker at hun allerede er borte. Alle er borte. Jeg er selv i ferd med å bli borte. Håpløsheten er fullstendig, komplett altoppslukende. Ingenting betyr lengre noe som helst. Skal jeg se på tv3 eller skal jeg skifte kanal, skal jeg stå opp eller bli liggende, skal jeg spise eller ikke spise, skal jeg fortsette i behandling eller ikke, skal jeg prøve litt til eller bare gi opp. Uansett hva det er jeg tenker på, så kommer jeg frem til samme konklusjon; det betyr ikke noe, det har ingenting å si, det spiller ingen rolle, samme kan det være. Jeg tenker tilbake på alt jeg har vært gjennom det siste året, og det eneste jeg klarer tenke er at alt slitet, alle kampene, all smerten, ALT har vært til ingen nytte. 

I helgen drar jeg på fest begge dagene. Alkoholen mykner meg opp, følelsene jeg har undertrykt kommer litt opp mot overflaten, jeg både ler og gråter. Når den ene venninnen min spør meg oppriktig om hvordan det går, svarer jeg som sant er; ikke bra. Jeg klarer å kjenne at jeg har det ikke bra, og jeg vet ikke hvordan dette kan løses. Har strengt tatt ikke tro på at dette KAN løses. Natt til søndag kommer jeg hjem klokken tre, og bestemmer meg for at det er nå eller aldri. Og det blir «nå». Jeg limer den ferdigskrevne teksten inn i mailen. Tingene jeg skriver, gjør meg redd for at Cecilie skal bli sint, eller skuffet, eller såret, eller verst av alt; være enig med meg om at det bare er å gi opp. Fingeren min kjemper for å trykke på «send». Når det endelig er gjort, spør Gmail meg om jeg vil angre. Jeg bare stirrer dumt på skjermen, før jeg x-er bort vinduet, klapper igjen skjermen og går å legger meg.

Den aller verste beskjeden

Del 1

Jeg var så klar for høsten og vinteren. Klar for stabilitet, rutiner, trygghet, fremgang. Alt lå så til rette at det var nesten ikke til å tro! Ofte slo det meg at det virket for godt til å være sant. Men da Cecilie kom tilbake på jobb etter ferien, turte jeg stole på at det var sant. Jeg begynte føle meg trygg, klarte slappe av. Og når man føler seg trygg, det er da alt går til helvete.

Tirsdag, for to uker siden;

Det er andre dagen Cecilie er på jobb etter ferien. I går hadde vi en god og etterlengtet samtale, og vi skal ta opp tråden igjen i dag. Når vi setter oss ned er Cecilie er alvorlig, og hun begynner med å si at hun må fortelle meg noe. Noe som kommer til å være vanskelig for henne å si, og vanskelig for meg å høre. Jeg skjønner umiddelbart hva det er som kommer. Hun sier flere ord jeg ikke helt får med meg, før jeg hører ordene jeg frykter aller mest; Cecilie skal slutte. Så sier hun enda flere ord. Mange ord. Jeg vet ikke om jeg sier noe. Hodet mitt har for lengst løsnet fra kroppen min, og flydd avsted.

Alt inni meg blir slukt av et sort hull, både vondt og godt, og jeg sitter igjen som et skall, fylt av etsende tomhet. Samtidig som alt i meg blir til stein, og jeg er så tung at jeg aldri ville klare bevege meg igjen. Samtidig som bakken forsvinner under bena på meg. Eller, ikke bare bakken, men hele verden. Jeg kjente at alt som gir mening, ikke lengre gjør det likevel.

Og alt skjer helt lydløst. For uten hodet er kroppen låst. En million tanker og følelser ville ut i form av ord. Jeg ville gråte av redsel, trygle henne om å bli, kjefte på henne fordi hun forlater meg, rase fordi hun har tatt det valget, løpe derfra i panikk. Men ingenting skjer. Kroppen er som lammet. Blikket mitt låste seg på en detalj på buksen min, fingrene plukket mekanisk på armbåndene jeg har på meg. Jeg klarte ikke reagere. Det eneste jeg tenker er at hun sitter der og snakker om verden ende. Tiden går ikke lengre, hjertet mitt glemmer å slå, jeg vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg. Jeg er forsvunnet fullstendig i håpløshetens tåkeland.

                                                               

Vær så snill å ikke si til meg at det vil ordne seg. Ikke si at det kommer til å gå bra. 
Det føles som en bagatelisering av smerten min/situasjonen jeg er i, uansett hvor klar jeg er over at det ikke er ment sånn. Jeg tar i mot alle klemmer jeg kan få (som jeg ikke klarer be om), men vil ikke høre at det kommer til å gå bra, at det kommer til å ordne seg, for det gjør det ikke. Jeg er absolutt blottet for tro på og håp for at det vil gjøre det. Så vær så snill å bare ikke si det...

Bare sånn... Faen heller!

Dagen på avdelingen i dag ble som forventet ganske tøff. Denne siste dagen før sommerferien har i lang tid tatt stor plass i hodet mitt. Så stor plass at jeg liksom mentalt ikke har klart komme meg forbi den, for å kunne tenke på tiden etterpå. Faktisk så stor plass at jeg tvile på at det ville finnes noe «etterpå». Men jeg er her enda. Sannsynligvis og forhåpentligvis vil jeg i ettertid kunne se at det var denne dagen som var tyngst. At gruingen, redselen og frykten for denne måneden er verre enn selve det å komme seg gjennom disse 30 dagene.

Jeg gråt en del i dag, og det var forløsende. Cecilie var sammen med meg de gangene jeg gråt - forståelsesfull, trygg og god som alltid. Det er vanskelig å skulle gråte foran andre, men jeg synes at det er bedre å gråte sammen med andre enn alene. En slags konstruktiv gråt, om man kan kalle den det. Det er bedre at jeg fikk det ut der, enn at jeg skulle gått hjem og bli sittende alene med det. Egentlig var det ganske godt, jeg fikk på en måte gråte ut, grått meg litt ferdig.

My mama told me that sometimes people have to cry out their tears

to make room for a heart full of smiles.

Vi fikk lagt mange avtaler for disse ukene, og det er beroligende. Avtaler som er enkle å forholde seg til og som gir lite rom for tvil. Som alltid så skrev Cecilie avtalene ned på et ark til meg. Men fire uker er lenge, og jeg vet at arket vil miste noe av sin "kraft" etterhvert som tiden går. Monstrene vil overtale meg til at avtalene ikke gjelder lengre, det er jo sååå lang tid siden de ble skrevet ned. Derfor fikk jeg med meg fire ark, et for hver uke. De forskjellige ukes-arkene er brettet i to og stiftet igjen, og jeg får ikke åpne de forskjellige arkene før starten på en ny uke. Det er utrolig lurt, og det deler opp ventetiden for meg. En uke, og en uke, og en uke, og en uke, i stede for fire uker på en gang. En hel måned uten kontakt med Cecilie føles intet mindre enn brutalt, men sånn er det. Hun fortjener en ferie. Nå har jeg likevel, på en måte, en liten hilsen fra henne hver mandag. Det hjelper enormt mye. 

En av de tingene jeg fryktet mest var at det var noe jeg skulle glemme å snakke med Cecilie om i dag, en sånn ting som var viktig og som ville gi altfor stort rom for tvil dersom jeg skulle gå rundt med det i en måned før jeg fikk tatt det opp med henne. Jeg hadde skrevet ned alle tingene jeg etterhvert hadde kommet på, men det er så typisk at det er en ting man kommer på når det er for sent. Og selvsagt skjedde det. Fem minutter etter at jeg hadde dratt fra avdelingen kom jeg på noe. Ikke noe jeg hadde glemt, men noe jeg ikke engang hadde tenkt på før. Tanken slo ned i meg som lyn fra klar himmel; Cecilie mener at det vil gå fint, men sier hun det fordi hun må? Ville hun innrømt det dersom hun ikke trodde det ville gått bra?

Jeg hadde heldigvis glemt noe på avdelingen, og da jeg gikk tilbake for å hente det benyttet jeg sjansen til å ta det opp med Cecilie. Mente hun oppriktig at jeg kan klare dette, at det faktisk vil gå bra? Og det bekreftet hun uten å nøle. Cecilie pleier som oftest/alltid å ha rett, hvertfall når det gjelder sånne viktige ting, så jeg kan ikke annet enn å tro på henne. Det er veldig, veldig bra at jeg fikk tatt opp den siste tingen, for det er noe som ville surret mye oppi hodet mitt. Jeg gikk fra avdelingen med hevet hode og en trygghetsfølelse jeg aldri hadde trodd jeg skulle være i stand til å føle i en slik situasjon.

Etterpå gikk jeg på kjøpesentret sammen med mamma. Inne på en butikk så jeg en kurv med mange små bokstaver. Jeg ville ikke ha noe «home», «love» eller noe sånn dritt. Da jeg kom på hva jeg ville ha, lo jeg litt for meg selv. Så fortalte jeg det til mamma og vi lo litt sammen. Jeg begynte lete etter bokstavene. Det var ikke flere N-er, men tok i stede en Z, liggende gjør den jo samme nytten.

FAEN! Hihi!

Jeg tenker FAEN heller... Kom igjen, Tora! Mener Cecilie at jeg vil klare dette, så gjør jeg jo det. Da jeg kom hjem i dag så jeg at hun hadde sendt meg en mail. Blant annet skrev hun "....og jeg mener OPPRIKTIG at dette går fint, tro på det!". Et "siste" motiverende, oppbyggende og viktig spark i rumpa. Klarer jeg følge avtalene vi har laget, vil jeg komme meg gjennom denne måneden. Det kan gå bra, det kan gå mindre bra, men målet mitt er rett og slett bare at det skal gå. Og det vil det nok gjøre. Allerede i morgen er jeg en dag nærmere 6 august.

Bittersweet

Det er så godt å være hjemme nå, det føltes faktisk trygt. Frokost og lunsj på dagavdeling, og middag hjemme hos foreldrene mine. Rutiner. Sammenlignet med hvordan det var før, føler jeg på en frihet uten sidestykke. Ikke bare kan jeg spise, jeg kan også bestemme hva jeg vil spise! Spiste ting jeg ikke har spist på måneder, ikke har spist på år, til og med ting jeg aldri før har spist. En helt annen ting som jeg har hoppet rett i, er eksponeringsterapien. Siden jeg startet på avdelingen i fjor høst, har jeg hatt med meg egen mat og drikke i egne beholdere. Lunsjbrødskivene spiste jeg rett fra posen jeg hadde med hjemmefra, og skjeen jeg spiste frokostblanding med måtte skyldes i varmt vann. Å drikke vann fra kranen der gikk ikke, og å skulle drikke fra glass var uaktuelt. Den siste tiden før jeg dro til Bodø klarte jeg å bruke skjeen uten å skylle den, og et par ganger fikk jeg til å drikke vann (fra kranen) fra glass og brukte et fat til lunsjen. Fremgangen på eksponeringsfronten var med andre ord nærmeste stillestående.

Men så kom jeg tilbake fra Bodø. Til lunsj på avdelingen på mandag var det bare å sette i gang. Jeg brukte fat, bestikk og glass fra avdelingen. Å forsyne seg av samme pålegg som alle andre er enda litt for skummelt, så jeg fikk en egen kurv i kjøleskapet med brunost, syltetøy, cherrytomater og babygulerøtter. Jeg hadde med egne brødskiver men smurte på skivene der. Gulerøtter og cherrytomater i en kopp ved siden av. Og jeg spiste med hendene. Det må være den største fremgangen jeg har hatt noen gang. Jeg hadde aldri, aldri, aldri trodd jeg ville bli i stand til det, ikke en gang trodd at det var mulig. Det er et så stort skritt, en så stor seier (å komme i gang), at det knapt kan beskrives.

Jeg merker dessuten at forbrenningen min funker som den skal, for selv om jeg synes jeg spiser "veldig" mye så ser jeg at vekta er stabil. Det motiverer meg til å fortsette å spise! Jeg veier ikke det (andre synes at) jeg burde veie, men jeg skal hvertfall jobbe for å ikke gå noe ned i vekt. Og det er da en god start?

De siste dagene har jeg hatt virkelig gode samtaler med Cecilie. Selv om jeg etter de to ukene i Bodø hadde så mye på hjertet at jeg trodde jeg skulle sprenges og at det ikke ville være mulig å få alt ut, så har vi fått snakket om det aller meste. Mange ting hadde jeg gruet meg for å si, kanskje egentlig ikke tenkt å fortelle, eller rett og slett ikke visst hvordan jeg skulle formulere meg. Men hun er så lett å snakke med, ordene bare trillet ut av meg og hun tok i mot alt. Som alltid. Jeg fikk fortalt og forklart hva jeg vil, hva som er vanskelig, hva som er utfordrende, hva jeg trenger hva jeg trenger hjelp til og om dette med rom for tvil. Hun kom med innspill, forslag og svar.

Ting går med andre ord endelig rette veien. Det føles skummelt også, jeg er redd at andre skal tolke fremgangen som friskhet, og tro jeg er i stand til å klare alt selv. Men selvsagt skjønner mine fantastiske støttespillere at jeg trenger like mye støtte som før, kanskje enda mer, og at dette kun er begynnelsen. At jeg kun så vidt er i gang. For tenk, jeg er endelig i gang! For første gang på.. vel, noen gang, tror jeg?... så kan jeg skimte en framtid, en bedre framtid. Takket være trygge, faste rammer. Lite rom for tvil og usikkerhet. Akkurat dette jeg trenger nå, og framover!

Men det varer kun ut denne uken. Førstkommende fredag er nemlig siste dagen før avdelingen stenger for sommeren. Tre lange uker ferie.

Det er forbanna vanskelig. En ting er hvor tett oppfølging og støtte jeg har hatt de siste månedene, både fra avdelingen og under innleggelsen i Bodø. Og vips, så er jeg helt alene. I tre fuckings uker. Jeg er redd og sint. Skal jeg liksom stå helt på egne bein, jeg som bare så vidt har klart å stable meg på beina? Er det forsvarlig? Men avdelingen stenger og Bodø har ikke noe tilbud til meg nå. Noen timer hos psykolog Siri får jeg vel, uten at jeg er sikker på hvordan det vil bli. Jeg har ikke snakket med henne på over tre uker, føler enda på en sterk følelse av svik og vet ikke om det noen gang vil bli som før. Men greit. Ok. Fint. Jeg kan klare meg. Jeg har venner, familie, planer, ting å fylle dagene med og faktisk en liten ferietur om noen uker. Tre uker uten dagavdelingen vet jeg ikke hvordan vil gå, men det skal nok gå, på et vis. For det er ikke akkurat det som er det største problemet...

Det som svir mest, som føles uoverkommelig, som er mer skremmende enn noe annet jeg har kjent før, som gir meg en låmslående, lysslukende, håpfortærende panikkfølelse er nemlig at jeg de ukene ikke får ha noe kontakt med min største trygghet, min viktigste støttespiller, den personen som får hodet mitt over vannet når jeg er i ferd med å drukne; Cecilie.

Hun har dessuten en uke ekstra ferie, så det vil si fire uker. En hel måned. Jeg har et allerede anstrengt forhold til tid. 30 dager er for meg nærmest en hel livstid. Jeg skjønner ikke hvordan det skal gå. Det har ikke hjulpet at jeg har visst om dette lenge, for jeg har bare skjøvet det unna, har verken orket eller villet tenke på det. Men nå skjer det, fryktelig snart. Siden jeg begynte på avdelinga i fjor høst, er halvannen uke det lengste jeg har gått uten å snakke med henne. De to ukene i Bodø fikk jeg ikke pratet med henne ansikt til ansikt, men vi både sendte mail og snakket på telefonen. Og nå, en måned fullstendig stillhet? Jeg er livredd.