mandag 1. oktober 2012

Depresjonens jernklo

Depresjonen er kanskje den skumleste av alle monstrene. Med anoreksien så er monstret ganske tydelig, det merkes gjennom mat og fullstendig forvridde tanker. Med selvskadingen er det også tydelig, gjennom ønske om selvskading og faktisk skading. Tvangstankene merkes også; telling-telling-telling, vasking-vasking-vasking. Angsten kommer med hjertebank, kaldsvetting og dansende sorte prikker foran øynene. Men depresjonen, den er musestille, helt rolig, uendelig sterk. Det den har med seg, er et altoppslukende mørke som kan sees fra innsiden av et hodet. Jeg kan kjenne at «mørket senker seg», men siden den er så stille, tror jeg at det er mine egne tanker og følelser jeg sitter med. Jeg tror depresjonens løgner om håpløshet og meningsløshet er min egen sannhet. Den er så tett innpå meg at jeg ikke klarer skille mellom oss. Jeg bruker ofte uttrykket «det er depresjonen som snakker», men selv om jeg ser det, så klarer jeg ikke tro på det.

For den gjør meg likegyldig til det som betyr noe. Gjør at jeg viker unna det som kunne gjort meg godt. Gjør at jeg trekker meg unna i stede for å strekke ut hendene. Gjør meg latterlig sårbar og frynsete i nervene. Gjør at jeg anser de «feile» valgene som de eneste valgene. Gjør at jeg kan klarer å lese «avvisning» eller «bekreftelse på hvor fælt menneske jeg er» i alt andre sier og gjør (eller ikke sier og gjør). Gjør at små ting som jeg før lett kunne taklet, nå føles som både en katastrofe og verdens undergang. Og depresjonen gjør at jeg godtar at «det er ikke noe å gjøre med det». Gjør at mamma må ringe meg å beordre meg til å legge skitne klær i en pose, slik at hun kan komme å hente det og vaske det for meg, fordi jeg ikke har tiltak til å få det gjort selv (new low). Gjør at jeg kan sitte i sofaen i mange dager på rad, med persiennene lukket, uten å så mye som se ut av vinduet.  Gjør meg bitteliten. Gjør meg selvdestruktiv.

Jeg fikk en fin kommentar på ett innlegg jeg skrev for noen dager siden. Anita skrev om The Bloggess, som på sin blogg har skrevet: Depression is a lying bastard. Life will be brighter again. I promise. Ok, så det vil bli lysere. Men når? Og hvordan holder man ut frem til det skjer? Hvordan finner man noe å holde fast i? Hvordan klarer man å holde fast i det noe?

10 kommentarer:

  1. Dette er en veldig god beskrivelse av en depresjon Tora, det er beundringsverdig at du klarer å sette ord på det.
    Hvordan en holder ut? Jeg har dessverre ingen oppskrift. Selv drukner jeg meg i lydbøker, da behøver jeg ikke tenke.
    En psykolog ba meg en gang lage en liste over ting som gir meg energi, og ting som stjeler energi. Det var ikke dumt, det gjorde meg mer bevisst på hva jeg burde gjøre.

    *styrkeklem*

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk <3
      Lydbøker er lurt, selv ser jeg på serier samtidig som jeg løser sudoku, legger kabal, spiller wordfeud osv. Men jeg ser på det som distraksjon mer enn "å holde ut", om du skjønner.
      Lurt med en sånn liste!

      Slett
  2. Utrolig godt skrevet og beskrevet <3 Legger igjen en klem...

    SvarSlett
  3. Det går også an å lage liste på hva som gir glede eller som holder "monstrene på avstand". Det som kan være vanskelig når man er i depresjonen er å gjøre de tingene som gir glede eller som gir energi. Man må være flink til å rose seg selv for det man faktisk får til(selv om det bare en bitteliten ting) isteden for å kritisere seg selv for alt det man ikke greier.
    klem

    SvarSlett
    Svar
    1. Ja, er nok veldig lurt å lage en sånn liste!

      Slett
  4. Så sant som sagt. Depresjon er det verste. alle atanker og angst blir verre med depresjonsteppe. Du er utrolig flink til å sette ord på ting. Selv om det er vanskelig for deg nå ( og jeg håper vikrleig du skal bli bedre) så hjelper du mange ved å skrive. Det er så fint å kunne lese det du har satt ord på :)

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk for at du sier det, det er fint å "høre" <3

      Slett