onsdag 3. oktober 2012

«Har du det ikke vondt nok?» (om behovet for smerte)

-Hvordan skjedde det?
-Jeg gjorde det selv.
-Du tuller, sier hun. (Hun tror meg ikke.)
-Nei.
-Mener du at du gjorde det med vilje?
-Ja.
-Du tuller, sier hun igjen. (Usikker.)
(Stillhet)
-Mener du virkelig det?
(Stillhet)
-Du tuller, sier hun en gang til, spakt. (Ansiktsuttrykket hennes forteller meg at det har gått opp for henne at jeg mener det.)
-Uff, sier hun, medfølende.
Verken jeg eller hun sier noe mer mens hun legger på en ny bandasje.

Det er litt fint å bli møtt med en sånn vantro, en bekreftelse på at det ikke er normalt å skade seg, på at det ikke er en selvfølge at jeg er en person som fortjener å skade meg selv. Litt fint med mennesker i helsevesenet som takler selvskading, uten å "hverdagsliggjøre" det.


«Har du det ikke vondt nok?» spurte psykolog Siri en gang jeg hadde skadet meg. Hun har et poeng, og det spørsmålet dukker stadig opp i hodet mitt. Men indre smerter og selvpåført smerte kan ikke sammenlignes. De fleste har (heldigvis) vanskeligheter med å skjønne behovet for å påføre seg selv smerte og/eller skader. Og det er minst like vanskelig å skulle forklare det. I den fantastiske boken «I morgen var jeg alltid en løve», oppsummerer Arnhild Lauveng det ganske bra:

"For meg betydde også selvskadingen veldig mange forskjellige ting. Noe av det viktigste var at den var en måte å uttrykke en smerte som var større enn ordene mine. Det var en måte å vise verden rundt at jeg hadde det vondt, men også en måte å gjøre smerten konkret og håndterbar og, bokstavelig talt, håndfast. Å skade seg selv var en måte å erstatte, eller overdøve, den ukontrollerbare, indre smerten med en ytre smerte, omtrent på samme måte som når vi graver neglene inn i håndflaten når vi er hos tannlegen".

Og akkurat det med tannlegen kan vel de fleste kjenne seg igjen i. Mange graver nok neglene inn i håndflaten under turbulens på fly også. En spontan, kroppslig reaksjon for å distrahere seg selv.

Jeg vet ikke hvor det kommer fra, men jeg har tatt vare på et sitat;
«people underestimate how much pain you have to be in to drag that blade across your skin». Ikke glem det. Det handler ikke om oppmerksomhet. Det handler om å ikke klare å finne andre måter å overleve på.

4 kommentarer:

  1. Du er flink til å skrive.
    Og jeg likte bildet, beskriver det enkelt og bra.

    SvarSlett
  2. Jeg likte reaksjonen fra helsevesenet -" gjorde du virkelig dette selv?" For oss utafor virker det så himmelropende urettferdig at du skader deg til blods. Verden er virkelig et vanskelig sted å være. Jeg håper ikke dette skjedde akkurat nå - men at du forteller om en tidligere hendelse. Men måten du skrev det på virka som det kunne være noe som hendte nettopp.I alle fall har du min dypeste medfølelse, men jeg vet at dette greier du deg gjennom, Tora. Vi er mange som er glad i deg, og de kreftene er veldig sterke.

    SvarSlett
    Svar
    1. Dette er ikke en nylig hendelese nei. Skriver ikke om sånne ting når det er veldig "ferskt"!
      Ja, kjærlighet er en sterk kraft <3

      Slett