Sykepleieren

!!! om selvskading !!!

Tror ikke det skal være triggende, men vet selv at det ikke
nødvendigvis trenger være «triggende» for å trigge....

                                                                                                                   

Sykehuset, en tidlig morgen, time hos øyelege. På tur inn møter jeg en sykepleier jeg har møtt før, de gangene det har gått riktig ille og jeg har blitt sendt videre fra legevakten og opp på kirurgisk. Sykepleieren stivner når hun ser meg, og utbryter «har du....?» mens hun drar en finger over håndleddet sitt. Jeg smiler og rister på hodet. Lettelsen hennes er så oppriktig som det går an å bli, skuldrene henne synker omtrent en halv meter. Hun puster lettet ut og legger en hånd på brystet sitt, en spontan og ubevisst gest. Hele kroppsspråket hennes forteller meg hvor redd hun ble for meg da hun så meg og trodde jeg var på tur til lege. Hennes genuine reaksjonen gikk virkelig inn på meg.

Jeg har gått ut fra at legene og sykepleierne ikke tenker på meg etterpå. Å lappe mennesker sammen er er jo tross alt en del av jobben deres. Og dersom de går rundt og tenker på noen når arbeidsdagen er over, må det da heller være et ungt menneske som er blitt alvorlig syk, eller et barn som har blitt skadet. Ikke en 23-åring som har for vane å maltraktere sine egne armer. Men plassen jeg bor på er ikke stor, og det er (forhåpentligvis) ikke så veldig mange som har behov for den hjelpen jeg så alt for mange ganger trengte i 2012. Det gjør kanskje at de som møter meg ikke glemmer meg så lett.

Det er så mange jeg har møtt på, og jeg klarer ikke helt huske alle fjesene, langt mindre navnene. Men de husker meg, spesielt sykepleierne. Og selv om jeg ikke nødvendigvis husker dem, så husker jeg bekymringen, vennligheten og omsorgen de hadde for meg. Jeg husker den svenske sykepleieren som sa «sköta om dig» da jeg dro. Den danske legen som kalte meg «min pige» (åh, jeg elsker dansk!) og mumlet et lavt «men for helvede» da han så armen min. Sykepleieren jeg har skrevet om tidligere, som så ofte har vært i andre enden når jeg har ringt legevakta, og alltid har vært så fin mot meg.

Gleden over å kunne fortelle sykepleieren at jeg ikke hadde skadet meg den morgenen, var så utrolig mye større enn skammen og den dårlige samvittigheten ville vært dersom jeg hadde måttet innrømme at jeg hadde gjort det.

Det deilige fraværet av krav og forventninger

Jeg har mange ganger fått høre at vonde følelser går over. De varer ikke. De går til et visst punkt, og så stopper de. Som bølger. Bølger kan være små eller store, men de er aldri uendelige, de slutter før eller siden. Problemet er at det ikke bare gjelder vonde følelser, det gjelder de gode også. Noen mennesker får lykke og glede til å vare, de lærer seg å surfe på bølgene. Jeg er ikke en av dem. Jeg kan knapt svømme.

Slike gledesbølger er verdsatt og etterlengtede, men noen ganger er det vanskelig for meg å være positiv. Så fort jeg skriver et positivt innlegg, får jeg ofte tilbakemeldinger som «så bra at det går bedre!» og «nå går det rette veien!» - men det gjør ikke nødvendigvis det. Det er skummelt når folk tror det går bedre, for da kommer det plutselig en hel masse forventninger jeg ikke har sjans om å leve opp til. Det er som med anoreksi, at man har gått opp i vekt og spiser er overhode ikke ensbetydende med at alt er bra. Det er svært mye mer enn kun det «overfladiske» som må på plass. Jeg har tidligere skrevet om man ikke nødvendigvis har det bra selv om det går bra. Og det høres kanskje rart ut men det er motsatt også; at jeg har det bra er ikke det samme som at det går bra. De siste dagene har jeg for eksempel hatt det ganske bra, men det går ikke spesielt bra.

Her kommer den fine fastlegen min inn som en slags motvekt. Der jeg kanskje er i overkant av negativ og andre helt sprudlende positiv, er hun realistisk. For eksempel i forrige uke. Jeg kom ti minutter for sent til timen, men fikk heldigvis komme inn likevel. Til tross for forsinkelsen gav hun meg god tid. Jeg var faktisk inne hos henne i over en halv time. Hun tar meg veldig på alvor, og hun ser meg, hun ser virkelig Tora. Fine legen er ærlig og legger ikke noe i mellom når hun prater. Hun er veldig direkte og er ikke av typen som pakker noe inn. Det gir lite rom for tvil og misforståelser, og det er trygt og fint.

Legen sa at vi trenger å holde meg (/selvskadingen/spiseforstyrrelsen/depresjonen) i sjakk, mer enn å forvente at jeg skal bli «normal». At vi må applaudere de små seirene. For noen høres det kanskje pessimistisk ut, men jeg er så glad for at hun sa det, glad for at hun ser det. Baby steps. Hun setter ingen krav eller forvantninger, bare tar i mot meg som jeg er. Jobben hennes er ikke å lære meg å verken surfe eller svømme, det hun fokuserer på er å holde meg flytende.

Endings are hard...

“Don't cry because it's over, smile because it happened.” - Dr. Seuss

Det er et nydelig sitat! Og jeg ER takknemlig for all hjelp og støtte jeg har fått av min tidligere psykolog Siri og min tidligere miljøkontakten Cecilie, jeg er virkelig det. Men det gjorde forferdelig vondt å miste dem. Det skjedde så mye tidligere enn jeg var klar for. Jeg merker at det blir litt og litt lettere, selv om det fremdeles gjør vondt. Kanskje er det noe som alltid vil gjøre litt vondt. Jeg har ikke villet tenke at det er pga situasjonen med Siri og Cecilie som gjør at det siste halve året har vært så tøft for meg, for jeg vil ikke at det skal være «deres feil» eller «deres skyld». Jeg har hatt enormt dårlig samvittighet for at jeg var i så dårlig forfatning da de sluttet. Hvorfor klarer jeg ikke ta meg sammen, hvorfor går dette så hardt inn på meg, jeg må jo være fullstendig gal og ødelagt som lar dette knekke meg på denne måten!! Jeg gjorde en allerede vanskelig avslutning, enda vanskeligere. Herregud som jeg har skammet meg. Vendepunktet kom da jeg fikk snakke med sjefen på avdelingen, og hun sa rett ut at det overhode ikke er rart at det er kjempevanskelig for meg. At det er forståelig at jeg reagerte så sterkt! Jeg innså etterhvert at alle rundt meg har full forståelse for at det er trist og vondt og vanskelig for meg at jeg mistet mine to viktigste hjelpere og støttespillere. Selvsagt er det mer som ligger bak, men at begge sluttet, omtrent samtidig, ble liksom symbolet på alt som var vondt og galt i (min) verden. Å miste dem var så veldig konkret, og enklere å forholde seg til enn den udefinerbare, flytende smerteredselen som har bosatt inni meg.

Selve avskjeden var det verste. Hvordan si takk og farvel til mennesker som i perioder mer eller mindre har sørget for å holde deg i livet? Hvordan oppsummere med ord hva et slikt menneske betyr for deg? Det lar seg knapt gjøre, men jeg måtte forsøke. Til Siri sa jeg litt, og skrev resten i et kort som jeg ga henne den siste timen. Da jeg gikk ga hun meg en klem, noe jeg setter veldig stor pris på, det var vår første (og siste) klem. Med Cecilie ble det noe helt annet. Siri hadde jeg time hos en eller to ganger i uken, og hadde gått til henne i nesten et år da jeg begynte på Dagavdelingen hvor jeg fikk Cecilie som kontakt. Cecilie var jeg ofte sammen med hver dag, hele dagen (sammen med de andre pasientene og ansatte på avdelingen), i tillegg til at vi hadde 2-3 samtaler i uka. Vi kom veldig godt overens, og jeg ble fort kjent med henne. Ikke bare som miljøkontakt, men som person. Samtidig ble hun kjent med meg, ikke bare som pasient, men som person. Og da hun skulle slutte var det nettopp det det aller verste; å miste mennesket Cecilie. Jeg klarer ikke tenke på det uten at tårene triller. Selv om jeg visste at hun visste hvor enormt mye hun betydde for meg, så var jeg nødt til å finne på noe som kunne VISE det. Ord alene strakk ikke til.

Jeg virkelig vridde og vendte hjernen min for å komme på noe, og til slutt klarte jeg pønske ut en fryktelig god idè. En fotobok! Med fine bilder, minner, noen utdrag fra bloggen, «takk-tekster» for generelle ting og «takk-tekster» for konkrete ting. Sort på hvitt, at hun ikke bare er en utrolig dyktig miljøterapeut, hun er også en fantastisk flott menneske. At hun har gjort så enormt mye for meg, og vi har fått til så vanvittig mye sammen. Ting jeg kan/skal/må ta med meg og bruke videre. At hun har funnet frem fargene mine, har gitt meg trygghet, har fått frem ord og tanker jeg ikke visste at jeg hadde inni meg. At hun har vært mitt anker i stormene. At hun har holdt meg oppe når alt i meg har sviktet. At hun har motivert meg og inspirert meg. Etter noen måneder med tenking, skriving, gråting, enda mer tenking, enda mer skriving og enda mer gråting, ble boka til slutt ferdig. Jeg bestilte en ekstra kopi til meg, fordi jeg laget boka like mye til meg selv som til henne.

Veldig plutselig ble situasjonen snudd på hodet. Cecilie skulle komme tilbake likevel. Akkurat nå føles alt bare veldig kaotisk og uoversiktelig, men når overraskelsen og forbauselsen «legge seg» så tror jeg det kan bli bra. Jeg vil ikke få ha henne som miljøkontakt igjen og det vil ikke bli som før, men det blir noe nytt, noe anderledes. Jeg mister ikke personen Cecilie likevel! Da jeg fikk vite at hun skulle komme tilbake var boka allerede nesten ferdig, så etter noen små forandringer ga jeg henne den likevel. Det ble mer en «takk» enn et «farvel», og det ble egentlig bare enda finere.

«Endings are hard... but then again, nothing really ever ends.»

-Fra Supernatural, sesong 5

I stormens øye

Jeg ser helvete som ligger bak meg,

og helvete som potensielt ligger foran meg.

Helvete er rundt meg, over alt.

Men her og nå er det stille og rolig.

Alt har bygd seg så opp inni meg

at det er blitt forsteinet.

Det gjør ikke noe.

Jeg tror ikke jeg er deprimert.

Jeg tror ikke jeg har angst.

Jeg tror ikke jeg er spiseforstyrret.

Jeg er ikke drevet av onde makter,

av demoner, av monstre.

Dette er meg.

Hvert steg jeg tar er 100% bevisst.

Og stegene fører nedover.

Trapp trapp nedover, med hode, kropp og sjel.

Det er dette jeg må gjøre for å klare meg på egen hånd.

«Klare meg» i den forstand at jeg ikke drukner.

Strengt tatt så drukner jeg nå også,

men så sakte at jeg venner meg til det.

Jeg føler meg forpliktet til å leve,

derfor velger jeg ikke døden.

Men jeg velger heller ikke livet.

Jeg lever, men kun halvhjertet.

Fordi mitt beste ikke er bra nok

Det er fredag, 21 desember. Dagen verden skulle gå under men ikke gjorde det likevel. Det er siste dag på avdelingen før julen kommer for fullt. Jeg har lakket neglene for første gang på lenge, pyntet meg i skjørt og fin topp. Har virkelig bestemt meg for å forsøke å ha en fin juleavslutning sammen med de andre. Frokosten blir som alltid inntatt på avdelingen, og den går greit. Det er vanskelig å være den eneste som spiser frokost der, for de fleste andre spiser frokost hjemme før de kommer. At frokosten min er en næringsdrikk får meg til å føle meg enda dummere. Men det er overkommelig. Det går greit.

Jeg er knapt ferdig med næringsdrikken min før jeg begynner å grue meg til lunsj. De andre sitter og småprater, og den hverdagslige tonen blir etterhvert for surrealistisk for meg. Jeg trekker meg unna. Setter meg inn på et annet rom, pakket inn i to pledd. Distraherer jeg meg selv som best jeg kan, med musikk på ørene og et sudokublad mellom hendene. Timene tikker og lunsjen nærmer seg med stormskritt. Jeg ser de andre dekker opp til lunsj, jeg kjenner lukten av julemat og tilslutt ser jeg klokken på mobilen viser 12.00. Kontakten min kommer for å hente meg, men jeg vil ikke. Selvsagt vil jeg ikke. Jeg kommer med alle mot-argumentene jeg har. Sånne argumenter som er så gjennomsyret av anoreksien at det er latterlig, så stereo-typ at jeg ikke orker ramse dem opp engang. Tårene mine triller. Hun er streng, og sier at det ikke er noe å diskutere, lunsj skal jeg spise, jeg skal spise det vi er blitt enig om og sånn er det med det! Jeg finner trygghet i at hun er så bestemt. Det jeg derimot kan velge mellom, er å spise sammen med henne og de andre, eller å sitte på samtalerommet. Det er ikke egentlig noe valg, for blir jeg sittende alene har jeg ikke sjans om å få i meg maten. Klokken er halv et før jeg får tatt meg sammen og sluttet å gråte. 30 minutter fra eller til er for folk flest ubetydelig, mens det i mitt hode er nærmest katastrofe. Men det har egentlig ikke så mye å si, jeg vet det ikke ville være lettere selv om klokka hadde vært 12.00.

Det jeg skal spise til lunsj er noe jeg og kontakten min har kommet frem til etter mange runder med «diskusjoner»; dvs hun som foreslår og presser mens jeg trasser og nekter. Planen er som følger; en soyayoghurt, 1 porsjonspakke rismelk og 10 mandler. Jeg blir dratt inn i den gode stemningen rundt bordet, yoghurten og mandlene glir ned på et vis. Det vil si 9 av mandlene, for den siste mandelen sniker jeg umerkelig ned i bh-en, triumferende i barnslig trass. Den lille melkepakken blir stående foran meg, uåpnet. Selv navnet håner meg; «rice dream». Jeg har så langt ikke klart å fullføre en hel planlagt lunsj, og i dag er heller ikke dagen. Det går ikke, rett og slett. Jeg har ikke sjans. De andre er ferdig å spise, og begynner å rydde av bordet. Jeg blir sittende, anspent og musestille, nakken bøyd, håper intenst at ingen legger merke til den fulle melkepakken. Tårene min renner over når jeg hører kontakten min si «du er ikke helt ferdig med måltidet enda». Å bli sittende å gråte over et måltid, er ubeskrivelig pyton. Jeg blir sittende, som et barn som ikke får gå bra bordet før maten er spist opp. For at gråten ikke skal bryte ut i hulking, biter meg i kinnene og presser en knyttneve i panna.  Men jeg har tapt, og jeg vet det så inderlig vel. Når jeg er kommet så langt at jeg faktisk sitter og gråter, er klumpen i halsen blitt så stor at det faktisk er fysisk umulig for meg å svelge noe som helst.

Jeg merker at noen setter seg ved siden av meg, og så hører jeg kontakten min si til meg «du vet hva som skjer dersom du ikke følger avtalen». Jeg får nemlig ikke være på avdelingen dersom jeg ikke følger matplanen vi har laget. Hun har truet med det før, og i dag er tydeligvis dagen hun gjør alvor av det. «Enten fullfører du måltidet, eller må du dessverre dra herfra. Valget er ditt». Som om det er et valg!! Kunne jeg velge å bare spise det jeg liksom skal, så ville jeg for faen ha gjort det. Da hadde dette da ikke vært noe problem. At hun slenger med et «dessverre» føles som et hån. Oppløst i tårer og så hudløs som jeg kan bli, «VELGER» jeg selvsagt å gå. Det er nok det beste for de andre pasientene også. At jeg sitter gråtende midt i fellesarealet må være dritkjipt for dem å være vitne til. De som skal ha en koselig og fin juleavslutning, med julemat, julekaker, brus og julefilm. Jeg tørker tårene, setter på steinansiktet, pakker sammen og går derfra uten intensjoner om å noen gang sette mine ben der igjen.

Gråten er av redsel, det skremmer meg at dette er så vanskelig. Og så blir jeg kastet ut når jeg trenger støtten som mest!? I dag kunne jeg ikke gjort noe anderledes, for jeg gjorde så godt jeg kunne. Faktisk gjorde jeg mitt aller beste men det var ikke godt nok. Jeg føler meg sviktet, og jeg er frustrert og sint.

Det aller verste, det som gjør at jeg ser at jeg kommer til å tape om jeg er på egen hånd (noe jeg er redd for at jeg er nå), er den intense følelsen av at det jeg hadde klart spise var til ingen nytte! Jeg kunne like gjerne gått med en gang og sluppet spise den yoghurten og de mandlene. Det var fullstendig bortkastet! Jeg vet det ikke er sant, men følelsen er så overveldende. Kroppen og hodet er kapret. Tora er innestengt i et kott, langt bak i hodet. Tora kan skrive og formulere, men det er det hele. Det er spiseforstyrrelsen som tenker, føler, snakker, handler. Det gikk opp for meg da jeg kom hjem og kledde av meg, og mandelen som jeg helt hadde glemt, falt ned på gulvet.