onsdag 2. januar 2013

Fordi mitt beste ikke er bra nok

Det er fredag, 21 desember. Dagen verden skulle gå under men ikke gjorde det likevel. Det er siste dag på avdelingen før julen kommer for fullt. Jeg har lakket neglene for første gang på lenge, pyntet meg i skjørt og fin topp. Har virkelig bestemt meg for å forsøke å ha en fin juleavslutning sammen med de andre. Frokosten blir som alltid inntatt på avdelingen, og den går greit. Det er vanskelig å være den eneste som spiser frokost der, for de fleste andre spiser frokost hjemme før de kommer. At frokosten min er en næringsdrikk får meg til å føle meg enda dummere. Men det er overkommelig. Det går greit.

Jeg er knapt ferdig med næringsdrikken min før jeg begynner å grue meg til lunsj. De andre sitter og småprater, og den hverdagslige tonen blir etterhvert for surrealistisk for meg. Jeg trekker meg unna. Setter meg inn på et annet rom, pakket inn i to pledd. Distraherer jeg meg selv som best jeg kan, med musikk på ørene og et sudokublad mellom hendene. Timene tikker og lunsjen nærmer seg med stormskritt. Jeg ser de andre dekker opp til lunsj, jeg kjenner lukten av julemat og tilslutt ser jeg klokken på mobilen viser 12.00. Kontakten min kommer for å hente meg, men jeg vil ikke. Selvsagt vil jeg ikke. Jeg kommer med alle mot-argumentene jeg har. Sånne argumenter som er så gjennomsyret av anoreksien at det er latterlig, så stereo-typ at jeg ikke orker ramse dem opp engang. Tårene mine triller. Hun er streng, og sier at det ikke er noe å diskutere, lunsj skal jeg spise, jeg skal spise det vi er blitt enig om og sånn er det med det! Jeg finner trygghet i at hun er så bestemt. Det jeg derimot kan velge mellom, er å spise sammen med henne og de andre, eller å sitte på samtalerommet. Det er ikke egentlig noe valg, for blir jeg sittende alene har jeg ikke sjans om å få i meg maten. Klokken er halv et før jeg får tatt meg sammen og sluttet å gråte. 30 minutter fra eller til er for folk flest ubetydelig, mens det i mitt hode er nærmest katastrofe. Men det har egentlig ikke så mye å si, jeg vet det ikke ville være lettere selv om klokka hadde vært 12.00.

Det jeg skal spise til lunsj er noe jeg og kontakten min har kommet frem til etter mange runder med «diskusjoner»; dvs hun som foreslår og presser mens jeg trasser og nekter. Planen er som følger; en soyayoghurt, 1 porsjonspakke rismelk og 10 mandler. Jeg blir dratt inn i den gode stemningen rundt bordet, yoghurten og mandlene glir ned på et vis. Det vil si 9 av mandlene, for den siste mandelen sniker jeg umerkelig ned i bh-en, triumferende i barnslig trass. Den lille melkepakken blir stående foran meg, uåpnet. Selv navnet håner meg; «rice dream». Jeg har så langt ikke klart å fullføre en hel planlagt lunsj, og i dag er heller ikke dagen. Det går ikke, rett og slett. Jeg har ikke sjans. De andre er ferdig å spise, og begynner å rydde av bordet. Jeg blir sittende, anspent og musestille, nakken bøyd, håper intenst at ingen legger merke til den fulle melkepakken. Tårene min renner over når jeg hører kontakten min si «du er ikke helt ferdig med måltidet enda». Å bli sittende å gråte over et måltid, er ubeskrivelig pyton. Jeg blir sittende, som et barn som ikke får gå bra bordet før maten er spist opp. For at gråten ikke skal bryte ut i hulking, biter meg i kinnene og presser en knyttneve i panna.  Men jeg har tapt, og jeg vet det så inderlig vel. Når jeg er kommet så langt at jeg faktisk sitter og gråter, er klumpen i halsen blitt så stor at det faktisk er fysisk umulig for meg å svelge noe som helst.




Jeg merker at noen setter seg ved siden av meg, og så hører jeg kontakten min si til meg «du vet hva som skjer dersom du ikke følger avtalen». Jeg får nemlig ikke være på avdelingen dersom jeg ikke følger matplanen vi har laget. Hun har truet med det før, og i dag er tydeligvis dagen hun gjør alvor av det. «Enten fullfører du måltidet, eller må du dessverre dra herfra. Valget er ditt». Som om det er et valg!! Kunne jeg velge å bare spise det jeg liksom skal, så ville jeg for faen ha gjort det. Da hadde dette da ikke vært noe problem. At hun slenger med et «dessverre» føles som et hån. Oppløst i tårer og så hudløs som jeg kan bli, «VELGER» jeg selvsagt å gå. Det er nok det beste for de andre pasientene også. At jeg sitter gråtende midt i fellesarealet må være dritkjipt for dem å være vitne til. De som skal ha en koselig og fin juleavslutning, med julemat, julekaker, brus og julefilm. Jeg tørker tårene, setter på steinansiktet, pakker sammen og går derfra uten intensjoner om å noen gang sette mine ben der igjen.

Gråten er av redsel, det skremmer meg at dette er så vanskelig. Og så blir jeg kastet ut når jeg trenger støtten som mest!? I dag kunne jeg ikke gjort noe anderledes, for jeg gjorde så godt jeg kunne. Faktisk gjorde jeg mitt aller beste men det var ikke godt nok. Jeg føler meg sviktet, og jeg er frustrert og sint.

Det aller verste, det som gjør at jeg ser at jeg kommer til å tape om jeg er på egen hånd (noe jeg er redd for at jeg er nå), er den intense følelsen av at det jeg hadde klart spise var til ingen nytte! Jeg kunne like gjerne gått med en gang og sluppet spise den yoghurten og de mandlene. Det var fullstendig bortkastet! Jeg vet det ikke er sant, men følelsen er så overveldende. Kroppen og hodet er kapret. Tora er innestengt i et kott, langt bak i hodet. Tora kan skrive og formulere, men det er det hele. Det er spiseforstyrrelsen som tenker, føler, snakker, handler. Det gikk opp for meg da jeg kom hjem og kledde av meg, og mandelen som jeg helt hadde glemt, falt ned på gulvet.

12 kommentarer:

  1. Kjære deg... Dette var sterkt å lese, sånn at jeg nesten følte det var meg som satt ved bordet.
    Jeg håper at du, ved siden av alle kampene du kjemper, har hatt gode stunder i julen. Også ønsker jeg deg, av hele mitt hjerte, kjærlighet, styrke og omsorg for det nye året <3 Fra deg selv, og menneskene rundt deg.
    *klemmepå*

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk for kommentaren! Ønsker også deg omsorg, styrke og kjærlighet i 2013, det fortjener du virkelig <3

      Slett
  2. Masse kjærlighet til deg, vidunderlige Tora. Glad i deg, og jeg er på din side. Uansett <3

    SvarSlett
    Svar
    1. Masse i lige så, herligste Oigunn <3

      Slett
  3. Veldig sterk lesning Tora.
    Jeg blir opprørt på dine vegne, hvor er støtten oppi dette? Har ikke de ansatte i avdelingen nok kunnskap? Grrrrrr!

    Jeg setter så uendelig stor pris på deg, og vil selvsagt at du skal få best mulig hjelp! Og dette virker å være langt fra det... :/

    *støttestyrkeklemmelengepåklem*

    SvarSlett
    Svar
    1. Gode spørsmål.. Takk for at du bryr deg <3

      Slett
  4. Dette var sterk lesning, ja. Skjønner de virkelig ikke at du ikke kan bestemme deg for å fullføre et måltid sånn uten videre? Jeg synes det høres helt ufattelig ut. Håper du har hatt en fin jul og føler deg litt bedre nå, på en eller annen måte. Stor klem til deg!

    SvarSlett
    Svar
    1. Nei, det er ikke helt sånn det skal være :(
      Klem <3

      Slett
  5. Kjære Tora, dette var trasige greier. Jeg trodde de hadde mer peiling. Men jeg håper du har hatt noen gode dager i jula, iallfall. Kanskje jeg skal invitere den gjengen på utstillingsbesøk til Stamsund? Jeg har en amerikansk videoutstilling som handler om flere problemer - også selvskading og tvangsforing - som kan være bra å diskutere. Kom gjerne innom meg for å se filmene - du kan google Paul McCarthy først... Stor klem fra meg, som ber for deg selv om jeg egentlig ikke tror på gud... :-)

    SvarSlett
    Svar
    1. Høres ut som en interessant videoutstilling, kommer gjerne innom en dag! Tror egentlig (overhode) ikke på gud jeg heller... men setter pris på at du ber for meg ♥

      Slett
  6. Som jeg har tenkt på deg og dette etter jeg leste det.. <3

    SvarSlett