mandag 21. januar 2013

Endings are hard...

Don't cry because it's over, smile because it happened.” - Dr. Seuss

Det er et nydelig sitat! Og jeg ER takknemlig for all hjelp og støtte jeg har fått av min tidligere psykolog Siri og min tidligere miljøkontakten Cecilie, jeg er virkelig det. Men det gjorde forferdelig vondt å miste dem. Det skjedde så mye tidligere enn jeg var klar for. Jeg merker at det blir litt og litt lettere, selv om det fremdeles gjør vondt. Kanskje er det noe som alltid vil gjøre litt vondt. Jeg har ikke villet tenke at det er pga situasjonen med Siri og Cecilie som gjør at det siste halve året har vært så tøft for meg, for jeg vil ikke at det skal være «deres feil» eller «deres skyld». Jeg har hatt enormt dårlig samvittighet for at jeg var i så dårlig forfatning da de sluttet. Hvorfor klarer jeg ikke ta meg sammen, hvorfor går dette så hardt inn på meg, jeg må jo være fullstendig gal og ødelagt som lar dette knekke meg på denne måten!! Jeg gjorde en allerede vanskelig avslutning, enda vanskeligere. Herregud som jeg har skammet meg. Vendepunktet kom da jeg fikk snakke med sjefen på avdelingen, og hun sa rett ut at det overhode ikke er rart at det er kjempevanskelig for meg. At det er forståelig at jeg reagerte så sterkt! Jeg innså etterhvert at alle rundt meg har full forståelse for at det er trist og vondt og vanskelig for meg at jeg mistet mine to viktigste hjelpere og støttespillere. Selvsagt er det mer som ligger bak, men at begge sluttet, omtrent samtidig, ble liksom symbolet på alt som var vondt og galt i (min) verden. Å miste dem var så veldig konkret, og enklere å forholde seg til enn den udefinerbare, flytende smerteredselen som har bosatt inni meg.



Selve avskjeden var det verste. Hvordan si takk og farvel til mennesker som i perioder mer eller mindre har sørget for å holde deg i livet? Hvordan oppsummere med ord hva et slikt menneske betyr for deg? Det lar seg knapt gjøre, men jeg måtte forsøke. Til Siri sa jeg litt, og skrev resten i et kort som jeg ga henne den siste timen. Da jeg gikk ga hun meg en klem, noe jeg setter veldig stor pris på, det var vår første (og siste) klem. Med Cecilie ble det noe helt annet. Siri hadde jeg time hos en eller to ganger i uken, og hadde gått til henne i nesten et år da jeg begynte på Dagavdelingen hvor jeg fikk Cecilie som kontakt. Cecilie var jeg ofte sammen med hver dag, hele dagen (sammen med de andre pasientene og ansatte på avdelingen), i tillegg til at vi hadde 2-3 samtaler i uka. Vi kom veldig godt overens, og jeg ble fort kjent med henne. Ikke bare som miljøkontakt, men som person. Samtidig ble hun kjent med meg, ikke bare som pasient, men som person. Og da hun skulle slutte var det nettopp det det aller verste; å miste mennesket Cecilie. Jeg klarer ikke tenke på det uten at tårene triller. Selv om jeg visste at hun visste hvor enormt mye hun betydde for meg, så var jeg nødt til å finne på noe som kunne VISE det. Ord alene strakk ikke til.

Jeg virkelig vridde og vendte hjernen min for å komme på noe, og til slutt klarte jeg pønske ut en fryktelig god idè. En fotobok! Med fine bilder, minner, noen utdrag fra bloggen, «takk-tekster» for generelle ting og «takk-tekster» for konkrete ting. Sort på hvitt, at hun ikke bare er en utrolig dyktig miljøterapeut, hun er også en fantastisk flott menneske. At hun har gjort så enormt mye for meg, og vi har fått til så vanvittig mye sammen. Ting jeg kan/skal/må ta med meg og bruke videre. At hun har funnet frem fargene mine, har gitt meg trygghet, har fått frem ord og tanker jeg ikke visste at jeg hadde inni meg. At hun har vært mitt anker i stormene. At hun har holdt meg oppe når alt i meg har sviktet. At hun har motivert meg og inspirert meg. Etter noen måneder med tenking, skriving, gråting, enda mer tenking, enda mer skriving og enda mer gråting, ble boka til slutt ferdig. Jeg bestilte en ekstra kopi til meg, fordi jeg laget boka like mye til meg selv som til henne.



Veldig plutselig ble situasjonen snudd på hodet. Cecilie skulle komme tilbake likevel. Akkurat nå føles alt bare veldig kaotisk og uoversiktelig, men når overraskelsen og forbauselsen «legge seg» så tror jeg det kan bli bra. Jeg vil ikke få ha henne som miljøkontakt igjen og det vil ikke bli som før, men det blir noe nytt, noe anderledes. Jeg mister ikke personen Cecilie likevel! Da jeg fikk vite at hun skulle komme tilbake var boka allerede nesten ferdig, så etter noen små forandringer ga jeg henne den likevel. Det ble mer en «takk» enn et «farvel», og det ble egentlig bare enda finere.

«Endings are hard... but then again, nothing really ever ends.»
-Fra Supernatural, sesong 5

12 kommentarer:

  1. Fantastisk godt skrevet<3
    Bok ideen var en veldig god ide. Ble hun glad?

    SvarSlett
  2. Du er så flink til å ordlegge deg og selv om temaene ofte er tunge så føles det ikke tungt.Det føles ekte!.

    SvarSlett
    Svar
    1. Du er så fantastisk god, Hilde <3

      Slett
  3. Du e så flink og flott! Goklem fra Pernille

    SvarSlett
    Svar
    1. Tusen takk, dæ va fint sagt! <3

      Slett
  4. klem til deg Tora <3
    har opplevd det samme med en behandler. Hun slutta, forsvant forgodt. Men så var hun tilbake, men da på en annen avdeling. Jeg fikk ha sporadiske samtaler med henne, så det ble ikke helt slutt heldigvis.

    *klem*

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk :) Så godt at du fikk fortsette å ha kontakt med behandleren som egentlig hadde slutta!

      Slett
  5. For et nydelig sitat, det første! Det skal jeg ta med meg <3

    Sårt og vanskelig det du skriver om, har ingen problem med å forstå at det er kjempevondt, selv om jeg ikke kan forstå din opplevelse av det, det er det ingen andre enn en selv som kan.

    Nydelig idé med den boka, den må bety veldig mye for henne!

    SvarSlett
    Svar
    1. Ja, det er kjempefint, det er bare ikke alltid så enkelt...
      Tror hun satte pris på den boka, ja :)

      Slett
  6. Et av mine yndlingssitater, det første der... <3

    Dette var så fint skrevet, og for en fantastisk fin person DU er, som tok deg tid til å lage en "takk"-bok. Sånt gir meg bare.. trua. Så vakkert. Det betydde nok allverden for henne <3

    Jeg er veldig glad for at du ikke mister mennesket Cecilie likevel. Hun virker flott og betydningsfull for deg. Det er slike mennesker man må omgås.

    *god klem*

    SvarSlett
    Svar
    1. Åh, så fine ord fra deg, tusen takk! <3
      Ja Cecilie er kjempeflott og snill og god :)

      Slett
  7. For en fantastisk gave du gav Cecilie, det må ha betydd mye.

    Er det bare jeg som ikke har forstått hvorfor Cecilie ikke kan være miljøkontakten din når hun er tilbake på avdelingen?

    Tenker på deg!

    SvarSlett