torsdag 11. april 2013

Kalorikampen

Hva hadde jeg sett for meg? En traumatisk sonde-nedleggelse med brekninger, gråt og smerte. Et veldig ubehag i nese og hals i ettertid. En mage som ville bli oppblåst og vondt av maten den fikk. Jeg er jo kjemperedd for å bli dårlig, og de tre nevnte punktene er ting absolutt som kan forårsake kvalme og oppkast. Alt går bedre enn fryktet, og er veldig annerledes enn jeg hadde forventet. Å få sonden var ekkelt, men det gikk raskt. Etterpå gikk det veldig kort tid å bli vant til den. Det verste (/mest irriterende), sånn rent fysisk, er at den ligger å irriterer slimhinnene, så nesen renner og er småsår. Det mest skremmende er at jeg ikke merker noe til maten som kommer ned. Når de skyller gjennom sonden med kaldt vann, kjenner jeg det i nesen og bak i halsen, men nede i magen merker jeg ikke noe. Pumpa som «mater» meg drypper i vei, men heller ikke den merker jeg noe av. Det er kanskje ikke så rart, siden jeg får det såpass sakte. Jeg får næring 20 timer i strekk, og så fire timer fri. Mengden jeg får per time er strengt tatt ikke mer enn en litt stor munnfull, så det er kanskje ikke så rart at jeg ikke merker noe til det. Det er noen få dråper i minuttet, så det «renner gjennom» uten å fylle opp magen. Men det er likevel mye mer enn jeg har fått i meg på ganske lenge. Jeg teller ikke kalorier, så jeg vet ikke hvor mye jeg egentlig fikk i meg før. Jeg spiser fortsatt mine vanlige grønnsaker, så jeg vet at alt jeg får er ekstra, sammenlignet med før (og det er jo bra, det er jo derfor jeg er her, må jeg minne meg selv på).

Jeg ønsker få i meg næring, og vet at kroppen min trenger det, men det å øke kaloriene er en kamp. Første døgnet fikk jeg 30 ml i timen. 100 kalorier per 100 ml. Planen fra ernæringsfysiologen var å øke til 60 ml det andre døgnet og 90 ml det tredje, men da sa jeg stopp. For mye, for fort, for både hode og kropp! Jeg og legen inngikk et kompromiss for dag nummer to; 45 ml. Dagen etter var det på tide å øke igjen, og siden jeg hadde økt med 15 ml dagen før så gikk de ut fra at jeg godtok det den dagen også. Det gjorde jeg ikke. Da jeg prøvde si at jeg synes det var litt mye, spurte sykepleieren om «det ikke ble litt for dumt å diskutere dette i dag også?». Luften ble slått litt ut av meg, men jeg var jo forsåvidt enig med henne. Derfor nektet jeg ganske enkelt å øke i stede stede for å diskutere hvor mye vi skulle øke. Miljøkontakten min på dagavdelingen kommer innom meg hver dag (jeg trengte ikke spørre om det engang, det var hun selv som forslo det, hun er så god!), så jeg fik tatt det opp med henne og jeg har klart å øke litt til. I dag er den sjuende dagen, og jeg er oppe i 70 ml. Legene her på sykehuset vil følge anbefalingen fra spiseenheten i Bodø (det vil si pøse på med kalorier og tvinge på meg masse kilo) og ha meg opp på 120 ml. Det tilsvarer 2400 kalorier i døgnet. Akkurat nå er det urealistisk og fullstendig uoverkommelig. Planen for hva som skal skje fremover er i ferd med å legges av de menneskene som kjenner meg og som skal følge meg videre. Vi begynner å komme frem til noe de anser som forsvarlig og jeg anser som overkommelig.

Legene og sykepleierene er klar over problemene jeg har både i forhold til mat og bakterier. Siden spiseforstyrrelsen tar så stor plass så har bakteriefobien roet seg en del, og kommer i andre rekke. Sykehus er jo noe som for det meste er uaktuelt for meg, fordi jeg føler det er «livsfarlige» bakterier over alt, men nå har jeg vært her i en uke og intet farlig har skjedd. I utgangspunktet er sykepleierne jo veldig opptatt av hygiene, og de vet jeg er redd for slike ting, så de er ekstra påpasselig når de har med meg å gjøre. Jeg er så trygg som jeg kan få bli, og anser dette som verdifull eksponeringsterapi. Bortsett fra den ignorante kommentaren til den ene sykepleieren, så har alle leger og sykepleiere vært svært hensynsfulle, forståelsesfulle og snille. De forstår, godtar og respekterer at det som skal skje, må skje i mitt tempo.

6 kommentarer:

  1. Når jeg ser hva og hvordan du greier å skrive når jeg vet hvor dårlig forfatning kroppen din egentlig er så gleder jeg meg til å lese hva du blir i stand til når du blir bedre, når cellene dine har fått fettlagret sitt tilbake og de elektriske impulsene fungerer bedre. Når du greier å løfte blikket og ta tak i ting som også ligger utenfor deg selv. Tenk hva du kan greier å sette ned på papir da...Jeg gleder meg Tora. Små museskritt, aksepter at det går framover, nå handler det tross alt om å overleve, da må du ta noen tøffe besluttinger og stole på dem rundt deg. Gled deg over det som fungerer.

    SvarSlett
    Svar
    1. Det har du nok rett i! Men akkurat nå, overlevelse og museskritt, ja. Takk, Tone ♥

      Slett
  2. Fine, gode, kloke Tora! Hang in there! Stolt av deg! <3 AS

    SvarSlett
    Svar
    1. Tusen takk, snilleste deg ♥

      Slett
  3. Godt å lese at de fleste rundt deg er forståelsesfulle og hensynsfulle. At de respekterer deg og godtar som du skriver... Ta i mot.
    Ville egentlig bare legge igjen en klem og en tanke, da ord blir litt vanskelig...
    <3 <3 <3

    SvarSlett
    Svar
    1. Var jo fine ord du la igjen her nå da.. Takk. <3
      Tenker forresten på deg og håper du har det greit!

      Slett