torsdag 4. april 2013

Med livet som innsats

Dette er en slags fortsettelse på innlegget "Når bunnen (endelig) er nådd" som jeg postet for to uker siden. Dette skrev jeg for en uke siden.

Ja, så var det jo dette som skulle skje etter påska, da. Som nevnt, puster en tvansgparagraf meg i nakken. Tvangsernæring. Å bli fullstendig fratatt alt av kontroll. Kontroll jeg riktig nok i utgangspunktet ikke engang har. Uansett kan jeg ikke la det skje. Men jeg klarer ikke snu dette kun ved hjelp av viljestyrke. Jeg klarer ikke spise mer, jeg klarer ikke drikke næringsdrikker, kroppen er så underernært at den fysisk protesterer. Det er jo helt håpløst. Mer og mer føles det som en krig jeg ikke kan vinne. Så kom fastlegen min med et forslag som er det nærmeste jeg kommer en overkommelig løsning, til tross for at forslaget hennes er noe av det skumleste jeg har hørt. På det lokale sykehuset er det ingen psykiatrisk avdeling. Bodø har en avdeling for spiseforstyrrelser, men der var jeg noen uker i fjor sommer og ønsker aldri dra dit igjen. Det finnes riktignok andre plasser, bare at ventetiden er lang, og dette begynner å haste. Andre har forsøkt å pushe «innleggelse» på meg i flere måneder. Jeg nektet, og nekter fortsatt. Det virker som de fleste ser på det som en selvfølge at jeg må legges inn en plass «for å få hjelp», men jeg vil ikke det. Jeg ønsker ikke å reise bort, til en fremmed plass med nye rutiner, nye vaner. Og viktigst av alt; jeg har knyttet meg så til de fine menneskene i teamet mitt og ønsker fortsette å jobbe sammen med dem. Derfor inngår vi et slags kompromiss. For at jeg skal få fortsette å være her, i stand til å fortsette kampen sammen med mine trygge mennesker, så har jeg ikke noe annet valg enn å godta legen horrible forslag. Sonde.



Kanskje burde vi egentlig satt i gang med behandlingen tidligere, men alle var enig i at det var uheldig å gjøre rett før en seks dager lang ferie, hvor alle mine trygge personer ville være utilgjengelige. Planen er derfor å starte opp etter påske. På medisinsk avdeling på sykehuset. Dersom jeg ikke gjør det, så er jeg kun noen få kilo unna vekta legen har satt for tvangernæring. Gjør jeg dette nå og frivillig så har jeg noe jeg skulle sagt, jeg får være med på planleggingen og ta del i avgjørelsene. Jeg kan få pauser, dersom jeg trenger det. Det kan foregå i mitt tempo. Men det skremmer fremdeles livet av meg. Den endelige avgjørelsen er egentlig ikke tatt enda, det er opp til meg å si ja eller nei. Jeg utsetter avgjørelsen så lenge jeg bare kan. Det er litt godt, selv om jeg jo vet at «nei» ikke egentlig er et alternativ. Jeg prøver også tenke at det ikke egentlig er et valg. Det er noe som noen andre bestemmer. Nærmere bestemt noen som kun vil det beste for meg og som jeg stoler på. Jeg trenger ikke bestemme noe. Det eneste jeg må gjøre, er å godta.






Å fortelle andre om dette er skummel. Den ene grunnen er at jeg ikke vil ha det ekstra presset på meg. Jeg er redd for å si det, fordi jeg ikke stoler på meg selv, stoler ikke på at jeg skal klare gjennomføre det, er redd jeg skal feige ut når det kommer til stykket. Jo flere som vet det jo verre er det, jeg er redd for å skuffe alle sammen. Den andre grunnen er... tåpelig. Rett og slett. Jeg vet det. Men det er likevel en big deal for meg. Jeg bare sier det rett ut; jeg er redd andre skal se på meg og tenke at jeg ikke er tynn nok til å trenge sonde. Spesielt ille er derfor tanken på å fortelle det til noen sånn ansikt til ansikt. Jeg bare ser for meg blikkene deres måler meg fra topp til tå, før de til slutt stiller en taus dom om jeg ser ut som jeg trenger det. Ikke at noen vil gjøre det for å være slem eller engang med vilje, for all del, men jeg tror det er noe folk vil komme til å gjøre helt ubevisst. «Alle vet» at anorektikere som er så dårlig at de trenger sonde, er fryktelig tynne. I mine egne øyne er jeg alt annet enn fryktelig tynn. I andres øyne aner jeg ikke hvordan jeg ser ut.



Som nevnt har jeg nådd bunnen. Dette er bunnen min, det må det være. Menneskene rundt meg vil ikke la meg falle dypere, og de kommer til å forhindre meg fysiske dersom de må. Men enda viktigere, jeg ønsker ikke å fortsette på denne måten. Jeg vil ikke ha det slik. Ikke at jeg har innsett at jeg er veldig tynn eller veldig undervektig, altså, hatet mot meg selv og kroppen min lever enda i beste velgående. Men avskyen mot sykdommen har blitt større. Det sykdommen gjør med meg, den personen sykdommen har gjort meg til, alt sykdommen har tatt fra meg. Jeg avskyr det jeg ser (fettet) og det jeg ikke ser (beina). Jeg er grusom. Jeg er ikke verdt en dritt. Jeg burde bare legge meg ned og dø! Vent. Var det monstret i hodet som kom inn der? Jeg vet ikke hvor monstret slutter og jeg begynner. Denne dødelige symbiosen må ta slutt.


Jeg føler meg ikke syk, jeg føler meg rett og slett gammel. En 23-åring skal da ikke føle seg gammel og mett av dage. Før pleide jeg gå tur med mamma og pappa i helgene, vi har alltid vært en aktiv familie. Nå kjører vi tur på søndagene. Jeg blir plassert i baksetet, hvor mamma har ordnet et varmt lite rede til meg; en saueskinn å sitte på, et ullpledd å ha over beina, en varmpute i ha i fanget. Musklene mine er frustrerende svikefulle. Når man feks åpner en bildør, så dytter man med hånda samtidig som man drar i dørhåndtaket. Jeg klarer ikke det. Jeg må dra i dørhåndtaket samtidig som jeg dytter opp døra med skuldra eller med den andre hånda. Her om dagen var jeg på spillekveld sammen med noen venninner. En venninne rakte meg spillet bezzerwizzer. Det er ganske tungt, men hun rakte meg det med en hånd. Jeg tok i mot det meg begge hendene, og jeg mistet det nesten. Med en kraftanstrengelse klarte jeg å sakte og kontrollert senke esken ned i fanget mitt. Jeg føler meg fremdeles som superman, bare at jeg nå konstant går rundt med et halskjede av kryptonitt. Herregud... For et liv. Eller mangel på liv. Ingenting er verdt dette. Å være tynn er ikke verdt å miste alt annet i livet.

Planen var å poste dette innlegget forrige uke, men jeg turte ikke. Jeg så rett og slett ikke for meg at jeg skulle klare å gjennomføre det når det kom til stykken - men jeg gjorde faktisk det. Jeg vil ha livet mitt tilbake, og nå er det aller første skrittet tatt.

14 kommentarer:

  1. Jeg synes dette virker veldig klokt Tora. Jeg forstår at for å snu dette store monsteret trengs det mer enn viljestyrke!

    Mengder av antikryptonitt-tanker og STØTTE kommer herved til deg!

    <3

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk for det, du fineste fugl <3

      Slett
  2. Jeg kjenner misunnelse over at du klarer å uttrykke deg så godt, i alle fall får jeg følelsen av å se deg når jeg leser dette. Jeg håper du klarer å stole på de gode, trygge menneskene rundt deg og på deres vurderinger. Det at du får hjelp er ikke noe du trenger å analysere, og heller ikke å ha skyldfølelse for.

    Håper du vil føle deg trygg nok til å la prosessen gå i passe tempo - og fremover. Du blir sterkere om du blir bedre, og da kan du også ta tak som fører til at livet oppleves bedre...

    Det høres ut som du vil få følge på veien, til du er trygg nok. God klem

    SvarSlett
    Svar
    1. Ja, jeg stoler virkelig på dem! Og du har helt rett, jeg blir sterkere NÅR jeg blir bedre :)

      Slett
  3. Du er veldig flink til å uttrykke deg igjennom ord.
    Masse lykke til fremover.
    Klem fra meg:)

    SvarSlett
  4. Tror egentlig aldri man føler seg tynn nok. Når jeg var på mitt sykeste tenkte jeg fremdeles at jeg ikke var SÅ tynn; det var jo faktisk andre som var tynnere osv. Jeg ser jo tydeligere i ettertid hvor tynn jeg faktisk var. Samtidig så vet jeg om mange som har hatt lavere vekt/bmi enn det jeg hadde, men det gjorde jo ikke meg mindre syk; jeg hadde ikke overlevd å gå ned en eneste kilo til.
    Sorry, jeg skriver meg litt bort:-P men poenget mitt var at det er jo veldig individuelt når kroppen sier stopp(ikke at jeg ikke tror du vet det, men det er så lett å sammenligne med andre)
    Føler dette ble en litt teit kommentar, men jeg kjenner meg så utrolig igjen i alt det du skriver...tankene og følelsene(ikke minst det å føle seg som en gammel dame!)
    Samtidig vet jeg at det er mulig å komme seg gjennom det, bli bedre! Jeg følte meg som et håpløst tilfelleselv,men idag har jeg det bedre enn på flere år. Det finnes absolutt håp<3 små skritt hver dag vil ta deg langt! Tenker masse på deg, hang in there <3

    SvarSlett
    Svar
    1. Jeg skjønner og jeg er enig. Du er flink og ja, et levende bevis på at det kan bli bedre! Stolt av deg <3

      Slett
  5. Veldig masse lykke til!! Stå på! :)

    SvarSlett