torsdag 3. april 2014

Til skrekk og advarsel

Den psykiske delen av anoreksi er et eget lite helvete. Det er som en barnebursdag helt ute av kontroll, med hundre barn som har fri tilgang til tonnevis av kake og litervis av brus, og ingen voksne er tilstede. Bare at det er ikke barn, det er smådjelvler. Og det er ikke sukker de er høye på, det er englestøv. Men så er det også den fysiske delen. Nå er det den som plager meg mest. Psykisk er det tungt, men det er jo tross alt det psykiske som har holdt meg tilbake, som har noe forlokkende ved seg. «Det blir bra, alt blir så flott, bare du....». Selv om jeg jo vet så altfor godt at uansett hvor tynn/skrapa/usultet/(halv)død man blir så vil det aldri – aldri – aldri bli nok. Å strebe etter noe uoppnåelig er ikke verdt en dritt. Utbyttet er ikke verdt innsatsen, for å si det rett ut. Jeg gjennomskuer løgnen jeg har klynget meg fast til i årevis. Spiseforstyrrelsen som en gang fremstod som så pålitelig, minner nå mest av alt om en punktert ballong.

De fysiske plagene har blitt flere og verre det siste halve året. Og de har overhode ikke noe forlokkende ved seg. Det er de åpenbare følgene av undervekt og underernæring; tynt hår, matt hud, svake negler, manglende menstrasjon. Dårlig hukommelse, dårlig konsentrasjon. Null energi. Underskudd i stede for overskudd. Kroppen er en bil uten bensin. Blodprøvene var lenge fine, overraskende nok, men når de først ble dårlige ble de skikkelig dårlige. Og det er bare toppen av kransekaka. Jeg har mye ubehag i kroppen. Der kropp møter underlag, er det bein som gnager mot hud, og det er smertefullt. Enten jeg sitter eller ligger må jeg stadig endre stilling. Ikke for for å lette smerten, men for å fordele smerten. Jeg har tempur-madrass i senga og tempur-pute i stolen jeg sitter i. Det hjelper litt, men ikke nok. Jeg er konstant ubekvem, og det i seg selv gjør tanken på den uungåelige vektøkningen jeg må gjennom, litt mindre uutholdelig.

Jeg var usikker på om det skulle fortelle det jeg skal fortelle nå, fordi det var så grusomt, så pinlig, så hinsides skremmende. Men jeg gjør det likevel, nå som jeg har fått det litt på avstand. For en stund siden nevnte jeg så vidt at jeg hadde fått et horribelt tegn fra kroppen om at den var helt på bristepunktet, uten å gå noe mer inn på hva det var. Det som skjedde, var nemlig at jeg våknet midt på natten av at jeg hadde tisset meg ut. Ikke bare litt, men sånn skikkelig. I ukene før hadde jeg dessuten merket at jeg noen ganger så vidt rakk frem til doet når jeg skulle tisse. Legen bekreftet det jeg fryktet, at som med alle andre muskler i kroppen, var (er) også bekkenmuskulaturen svært nedbrutt. Jeg får ikke forklart hvor forferdelig opplevelsen den natten var for meg. Å tisse seg ut på den måten. Som et barn! Eller enda verre – som et gammelt menneske. I ettertid har jeg har vært mer påpasselig med å gå ofte på do, og ikke drikke mye rett før jeg legger meg, så det har heldigvis ikke hendt igjen. Det skjedde faktisk natt til den mandagen jeg hadde planlagt å starte min recovery, så da morgenen kom og planen skulle ut i praksis, var jeg sikrere enn noen gang på at det var det eneste rette.

I fjor høst nevnte jeg også at jeg skulle på beintetthetsmåling. Jeg fortalte aldri noe om resultatet, men det passer bra å gjøre det nå. Beinskjørhet har jeg altså ikke, såkalt osteoporose, men jeg har noe som heter osteopeni. Forstadiet til beinskjørhet. Slik jeg skjønte det jeg ble forklart, er at man har beinskjørhet når man har mistet èn fjerdedel av beinmassen. Selv har jeg «bare» mistet i underkant av èn femtedel. Selv om jeg ikke merker noe til det sånn i hverdagen, og strengt tatt ikke plages nevneverdig av tanken, så skjønner jeg jo at det er et visst alvor i det (selv om tapet «gror» tilbake igjen, heldigvis, så lenge jeg er flink å gi kroppen riktig og nok næring). I en alder av 24 år er jeg ikke gammel nok til å føle meg så gammel som jeg føler meg.

Det har gått litt over sju uker siden jeg besluttsom begynte å følge denne nye, bedre veien, og jeg ser meg ikke tilbake. I hvertfall ikke for noen annen grunn enn som et eksempel «til skrekk og advarsel». Anoreksien har ikke noe mer å tilby meg, ikke noe mer å friste meg med. Nå er det nok. Det er ikke mer å hente.

9 kommentarer:

  1. Dette er skikkelig overbevisende, Tora! Og det lille uhellet med sengevæting ble et slags uttropstegn for deg - dette er riktig! Det er fint å følge med nå, og det er så mye å være glad for. uten å bli helt Pollyanna...

    SvarSlett
  2. Jeg er glad for at du deler dette, Tora <3
    Fremover, fremover <3

    SvarSlett
    Svar
    1. Fremover ja, litt etter litt <3

      Slett
  3. Så bra at du skrev dette! Og selvom jeg kan skjønne at det føltes pinlig ut, så er det jo tross atl helt normalt. Og et godt tegn fra kroppen at den er svak og skjør.

    SvarSlett
    Svar
    1. Normalt og normalt fru blom... Men ja, det er et tydelig tegn fra kroppen.

      Slett
  4. Har selv hatt anoreksi, bulimi nå. Slitsomme sykdommer begge to. Men, ja, ville egentlig bare si at jeg opplevde det samme noen ganger. Akkurat som jeg hadde null kontroll over lukkemuskelen. Det er en ekkel følelse, men som du sier; alle musklene er svekket ved anoreksi, så det er jo "naturlig" sånn sett. God bedring til deg.

    SvarSlett