onsdag 9. april 2014

...uansett faen, liksom.

Som jeg har fortalt mange ganger før, og helt sikkert kommer til å skrive igjen – det plager meg sånn når jeg ikke skjønner hvordan ting henger sammen, eller hvorfor noe er som det er. Da blir ting uforutsigbart, upålitelig, utrygt. Ofte kan det ha noe med formuleringen å gjøre. Jeg slet jo lenge med å forstå hvorfor recovery kan funke denne gangen, fordi det har jo ikke funket før. Det føles virkelig annerledes nå, men jeg visste ikke hvorfor, en følelse er ikke pålitelig, det er ikke nok. Jeg trenger noe konkret. Så kom jeg på dette med besluttsomhet VS motivasjon, som jeg allerede har skrevet både ett og to innlegg om. Den stabile besluttsomheten VS den ustabile motivasjonen. Jeg finner trygghet i det. Det er ikke noe abstrakt ved det, for det er sånn det er. Og nå har jeg kommet på en metafor som ytterlige bekrefter hvor sterk besluttsomhet er og hvorfor den ikke vil svikte på samme måte som motivasjon.

Så – jeg er en båt. På en måte er vi alle sammen båter. På havet. Vi får medvind og seiler som konger. Vi møter motvind og strever i stormer. Tora-båten har møtt mye motvind og seilt i mange stormer. Kanskje har hun fått sjø-bein og blitt god i seiling, men det spiller ikke noe rolle for uansett hvor god hun er med seilene, så er naturkreftene alltid sterkest. Storm og motvind vinner alltid over en seilbåt. Men her er cluet. En båt med seil er som motivasjon. Den er helt avhengig av vinden. Den har ikke så mye den skulle sagt, den har ikke noe annet valg enn å la seg blåse avgårde med vinden. Enten i rett retning, dersom den får medvind, eller i feil retning, dersom den møter motvind. Noen ganger er det kanskje ikke så mye som et vindpust og båten bare driver viljeløst. Besluttsomhet derimot, er som en båt med motor. Den har peilet ut en retning, og holder stø kurs uansett vær og vind. Iherdig og standhaftig, sin egen herre, enten regnet pøser eller solen skinner, enten horisonten er truende mørk eller optimistisk blå. Bare.. uansett faen, liksom.

Denne metaforen er jeg utrolig fornøyd med. Den hjelper meg til å se det hele så klart for meg, noe det er viktig for meg å kunne gjøre. Og det er liksom den siste spikeren i kista. Forhåpentligvis. Altså, ikke min kiste, men kista til den ekle lille stemmen som så ivrig minner meg på at alt som kan gå galt, helt sikkert kommer til å gå galt og at jeg ikke burde prøve men bare burde gi opp med det samme. En sånn stemme som tærer og til slutt knekker en «motivasjon», men som ubemerket preller av «besluttsomheten».

8 kommentarer:

  1. Yess! Det her er msuikk i mine ører! Det løfter også min egen besluttsomhet.. Flott, Tora, hvordan du greier å beskrive dette, Forlagene kommer til å stå i kø etter hvert!

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk :) Men det med forlagene vet jeg ikke helt, haha ;)

      Slett
  2. Jeg ser veldig godt hva du mener, og denne metaforen synes jeg satt perfekt:D

    SvarSlett
  3. Utrolig bra! Kommer til å bruke denne metaforen selv når det stormer ;-) takk:-)

    SvarSlett
    Svar
    1. Selv takk... Godt at flere kan få bruk for den :)

      Slett
  4. SUPER metafor! :D Vet ikke om noen som tenker ut finere metaforer enn deg.

    SvarSlett
    Svar
    1. Åååh, takk Oigunn min!!

      Slett